For sant til å være godt

[Vera Vinge]

Jeg er her ofte, men sier ikke så mye.

Det er veldig hyggelig å vite at du er innom uansett.

[onyx]

Er innom her og leser ofte jeg også, men har nok ikke prioritert å skrive noe selv om jeg har tenkt mye på det du skriver av og til. Jeg får skylde på jentene, for jammen er de flere fulltidsjobber å passe på... Vel, tilbake til poenget. I utgangspunktet hadde jeg lyst til å skrive et langt innlegg rundt det du fortalte om mens du satt på venterommet, men får heller lage det kort og greit så kanskje jeg får gjort meg ferdig. Angående det å holde tilbake tårer og være tapper og sterk. Jeg tenkte på det og kom fram til at jeg nok gjør det samme, holder igjen, men av helt andre årsaker enn deg tror jeg. Jeg ville ikke grått på venterommet, men ikke fordi jeg ville skånet andre. Jeg ville holdt igjen for å skåne meg selv! Jeg er veldig reservert og hadde jeg grått offentlig ville jeg fått oppmerksomhet og spørsmål jeg ikke ville ønsket å svare på. Folk vil jo trøste eller de er nysgjerrige og da tråkker de gjerne over andres grenser. I sårbare situasjoner vil jeg helst beskytte meg selv mot slikt.

Jaja, det var det jeg rakk idag.

[Vera Vinge]

Er innom her og leser ofte jeg også, men har nok ikke prioritert å skrive noe selv om jeg har tenkt mye på det du skriver av og til. Jeg får skylde på jentene, for jammen er de flere fulltidsjobber å passe på... Vel, tilbake til poenget. I utgangspunktet hadde jeg lyst til å skrive et langt innlegg rundt det du fortalte om mens du satt på venterommet, men får heller lage det kort og greit så kanskje jeg får gjort meg ferdig. Angående det å holde tilbake tårer og være tapper og sterk. Jeg tenkte på det og kom fram til at jeg nok gjør det samme, holder igjen, men av helt andre årsaker enn deg tror jeg. Jeg ville ikke grått på venterommet, men ikke fordi jeg ville skånet andre. Jeg ville holdt igjen for å skåne meg selv! Jeg er veldig reservert og hadde jeg grått offentlig ville jeg fått oppmerksomhet og spørsmål jeg ikke ville ønsket å svare på. Folk vil jo trøste eller de er nysgjerrige og da tråkker de gjerne over andres grenser. I sårbare situasjoner vil jeg helst beskytte meg selv mot slikt.

Jaja, det var det jeg rakk idag.

Først; vil tro det krever sitt med intet mindre enn to små, ja!

Jeg kjenner også igjen det du skriver om å ikke ønske oppmerksomhet når man er i en sårbar situasjon. Jeg rakk vel ikke å tenke så langt da, men at noen skulle komme bort og spørre hva som var galt, var heller ikke noe jeg hadde ønsket. Men det er nesten så jeg skulle ønske det var hovedgrunnen, for jeg ser at hensynet til de andre var det som føltes viktigst, og det blir noe nesten selvopphøyd selvutslettende ved det som jeg ikke liker. Det å være litt sånn martyraktig kan sikkert ses som positivt av mange, men jeg har innsett at det i det kan ligge et slør av at man er i en særstilling, spesielt hvis man også legger noe ære i det. Nå gjør ikke jeg det lenger, hvertfall ikke bevisst. Men jeg jobber med tanken om at de samme reglene skal gjelde for meg selv som jeg ville tenke skulle gjelde for andre - hvis ikke så melder jeg meg på en måte ut av spillet, om man kan si det sånn. Jeg har nok siden barndommen vært vant til å skyve mine egne behov bakerst, noe jeg har blitt mye flinkere til å ikke gjøre de siste årene - men på et eller annet tidspunkt innså jeg at det til og med var en viktig del av min identitetsfølelse, og det var vel da jeg innså noe om meg selv som gjorde at jeg måtte ta tak i det. Men så stikker monsteret hodet sitt fram av og til, som det da gjorde på venterommet.

[Vera Vinge]

Jeg har ellers vært på hyttetur i helga, noe som gjør meg hyttemisunnelig. Vi ble for øvrig spurt av svigers om jeg og mannen ville vært interessert i å inngå i et hytteprosjekt med dem for en tid tilbake, men både pga. ant framtidig trøbbel med fordeling arv med søsken, samt fordeling av bruk vs. utgifter/vedlikehold med de nevnte søsken, i tillegg til at jeg heller vil prioritere å spare til huskjøp, avslo vi det. Dette var altså snakk om hyttekjøp på fjellet, da hytte ved sjøen er flott, men ikke like forlokkende for meg som fjellhytte. Jeg er jo også vokst opp med hytte på fjellet, men den har familien min solgt seg ut av nå.

Uansett, vi var på hyttetur med venner av mannen. Praktisk med kort kjørevei, men upraktisk å måtte gå det siste stykket til hytta på ski med tung sekk (spesielt når det går en god stund før man oppdager at man har gått feil i det kalde mørket ). Og så slår det meg hvor ulik oppfatning man kan ha av hva man skal gjøre på en hytte. Jeg er vant til at man enten liker uteaktiviteter eller sosiale inneaktiviteter, og at man kan gjøre litt av hvert eller at man deler seg i to grupper, for så å samles på ettermiddagen. Men her var det tydeligvis noen som forbant hyttekos med pusling i hytta, så jeg føler egentlig at det vi gjorde mest, var å rydde eller fikse på en eller annen måte. Dvs. vi fikk oss noen korte skiturer, men selv lørdagskvelden gikk med til oppvask, vannbæring, hogging av ved osv. Og jeg er som sagt vokst opp med hytte hvor det heller ikke var innlagt vann og strøm, men fokuset hos oss var alltid på å gjøre det nødvendige så effektivt som mulig, slik at vi kunne kose oss med spill eller samtale.

Oppsummert, syns jeg det var litt merkelig, og helt ulikt andre hytteturer jeg har vært på, inkl. på andre hytter uten strøm og vann. Men hyggelig var det også, så jeg skal ikke klage for mye. Det slår meg bare hvor ulike prioriteringer man har. Jeg lurer noen ganger på om vi burde vaske gulvene oftere osv. hjemme, men vi sier oss stort sett fornøyd med de rutinene vi har, så lenge det ser og føles relativt ryddig og rent. Og jeg ble etter denne helga enda mer tydelig på at jeg ikke ønsker å bruke halve livet på rydding og vasking.

[Britt Banditt]

Ser du ikke har skrevet her på en stund, men jeg leste innlegget ditt om hva din største drøm var i en tråd her, og måtte inn og lese i dagboka di. Ser at du har gått igjennom aborter, og måtte bare si at jeg føler med deg Har selv gått igjennom fire(!) aborter (hvor en var utenfor svangerskap utenfor livmoren hvor jeg måtte fjerne en eggleder, og det var helt klart den som har satt mest preg på meg), og kjenner godt igjen mange av de følelsene du setter ord på her. Trodde faktisk aldri at jeg skulle få barn (prøvde i lang tid), men har nå en datter på 9 måneder.

Ville vel egentlig bare si at jeg føler med deg

[Vera Vinge]

Ser du ikke har skrevet her på en stund, men jeg leste innlegget ditt om hva din største drøm var i en tråd her, og måtte inn og lese i dagboka di. Ser at du har gått igjennom aborter, og måtte bare si at jeg føler med deg Har selv gått igjennom fire(!) aborter (hvor en var utenfor svangerskap utenfor livmoren hvor jeg måtte fjerne en eggleder, og det var helt klart den som har satt mest preg på meg), og kjenner godt igjen mange av de følelsene du setter ord på her. Trodde faktisk aldri at jeg skulle få barn (prøvde i lang tid), men har nå en datter på 9 måneder.

Ville vel egentlig bare si at jeg føler med deg

Trist å høre om andre som har opplevd flere aborter (spesielt når det er så mange som du har hatt), men samtidig fint å høre at man også kan lykkes. Som skrevet tidligere, virker det jo som om de fleste som opplever dette faktisk får barn med tid og stunder. Det er bare så forbaska at det skal være så vanskelig på veien dit. Nå kan det jo godt være at jeg er heldig og slipper unna med de to jeg har hatt, så jeg skal ikke få det til å høres ut som jeg er en av disse med habituell abort. For selv om noen sikkert blir herdet, tenker jeg at det må være slitsomt å miste håpet gang på gang.

Det er også faktisk først nå jeg med hånda på hjertet kan si at jeg på en måte er over den siste aborten, to måneder etter. Jeg er vel ikke over det i den forstand at jeg ikke tenker på det og kan føle at det er litt urettferdig at jeg samlet sett har gjennomgått et halvt svangerskap totalt, uten at det resulterte i noe. Men det er samtidig fint å kjenne at tiden faktisk hjelper til sånn at jeg ikke blir lei meg når noe minner meg om det. For en måneds tid siden syns jeg det var vel tøft å se ultralyd-bildet til venninnen min som er like langt på vei nå som jeg kunne ha vært, mens nå syns jeg det går veldig fint å se den voksende magen hennes og å få høre at hun venter en gutt. Litt rart å tenke på at jeg kunne hatt termin om to måneder hvis det ikke hadde gått galt første gangen, men det er mer rart at det har gått så fort enn at det føles ordentlig trist.

Men var det sånn at du prøvde lenge for å få datteren din, utenom at du spontanaborterte? Og fikk du hjelp/utredning etter at du hadde hatt flere aborter? Skjønner også godt at svangerskap utenfor livmoren må ha vært ekstra ille. Det er jo dessuten også noe med alt det kroppslige som en spontanabort innebærer, som hvertfall for min del forsterket det følelsesmessige, og jeg ser for meg at svangerskap utenfor livmoren må ha vært en stor påkjenning på flere måter.

[Vera Vinge]

Hverdagen min er så annerledes nå sammenlignet med hva den var i høst. Som jeg skrev om da, hadde jeg virkelig alt for mye å gjøre og i grunnen mer ansvar enn jeg ønsket. Jeg følte meg ikke ordentlig stressa, sikkert også fordi jeg generelt ikke er en stressa type, men arbeidsmengden var virkelig voldsom. Hvis man da legger på to graviditeter og medfølgende stuptrøtthet, blir det hele heftige greier. Jeg hadde også vanskelig for å sette ordentlige grenser for meg selv fordi andre uttrykte gjentatte ganger hvor slitne de var. Jeg følte da at jeg måtte stå på og jeg tror heller ikke kollegaene mine tenkte så mye på det, fordi de er vant til at jeg tåler mye. Når jeg i ettertid har sagt at det nok ble litt i overkant, ser de det nå, men de opplevde meg overhodet ikke som stressa da.

Uansett, nå har jeg en helt annen rolle iom. at jeg fikk en anledning til å si fra meg ansvaret jeg ikke ønsket. Dvs. et lederansvar kan man ta senere, men akkurat nå merket jeg at det ble mye. Legen min mente også at jeg burde stresse ned, selv om jeg kanskje ikke følte meg stresset i høst - at kroppen noen ganger kan kjenne stress selv om man fokuserer på å ikke stresse (uten at hun sa at det var direkte grunn til abortene, men hun sa man heller ikke kan utelukke det, om man har en stressende hverdag).

Nå har jeg da litt ut av det blå og tilfeldigvis fått en ny sjef, og det er ganske fantastisk. Jeg syns det var tøft å gå på jobb rett etter nyttår, men de siste par månedene har vært veldig spennende faglig likevel. I tillegg til at arbeidstempoet har roet seg nesten av seg selv, har jeg fått et nytt faglig forbilde. Og det er noe veldig flott og motiverende med det. Dette er også en person jeg kommer veldig godt overens med, i tillegg til at det er så mye å lære. Mens jeg det siste året har kunne spørre mer erfarne kollegaer om råd, har det handlet mer om å få unna det forefallende fortløpende. Men min nye kollega er det mer fokus på å lære av hverandre på et generelt plan, og jeg kan i blant neste kjenne at det kribler når jeg innser at jeg er i ferd med å få en ny innsikt.

I tillegg til det rent faglige, må jeg med hånda på hjertet si at det er godt å endelig få et godt forbilde hva lederansvar angår. Måten å sjonglere tydelighet med respekt og gehør, imponerer meg. Om jeg kunne tenke meg å ta lederansvar senere, kommer min nye sjefs fremferd til å huskes og fungere som en inspirasjon.

[Gjest Marla Singer]

Så fantastisk med ny sjef!

Nå ble jeg virkelig glad på dine vegne, det høres veldig inspirerende ut!

[Vera Vinge]

Av alle ting har jeg forresten meldt meg på et løp til våren. Det ble tatt et initiativ gjennom jobb som jeg syntes jeg burde være med på. Jeg har løpt lite ordentlig det siste halvåret fordi uteløpig har vært uaktuelt og jeg kuttet ut harde intervaller da jeg var gravid (syns det er vanskelig å motivere seg til å løpe lenge inne, noe som blir alternativet da), så det er jo bare å komme i gang. Løp noen intervaller i går som holdt på å ta knekken på meg. Og så syns jeg det blir litt vanskelig å skulle delta på noe sånt og ikke prestere, noe jeg vet vil bli et problem hvis jeg blir gravid igjen innen den tid (iom. at kondisen går rett vest i begynnelsen). Men nå har mannen meldt seg som frivillig stand-in hvis trøbbel, så det ordner seg nok. Fint å være med på løp, forresten - flere år siden sist.

[Vera Vinge]

Så fantastisk med ny sjef!

Nå ble jeg virkelig glad på dine vegne, det høres veldig inspirerende ut!

Ikke sant? De fleste jeg kjenner klager på sjefen sin, og med tanke på hvor viktig nærmeste leder er i arbeidshverdagen, er det utrolig viktig at det funker bra. Nå kan det godt være han gjør noen dumme ting i framtiden, og jeg vet at ikke alle er enige i alt han sier og gjør. Ikke jeg heller forsåvidt, men det er heller ikke poenget. Det er lett å si fra og diskutere, og det viktige er ikke en gang om resultatet blir som jeg ønsker, men at vi kan ha en god diskusjon og jeg får følelsen av at han prøver å få til det beste for flest mulig. I tillegg er han utrolig morsom og generelt en interessant samtalepartner, og personkjemi er jo viktig. Han minner litt om faren min faktisk, som jeg har et veldig godt forhold til. Men tror ikke jeg skal si det til ham da.

[Gjest Marla Singer]

Haha.

Nei, det viktige er jo ikke at man er enig i alt, men at man kommuniserer bra og ikke minst at man føler seg verdsatt, og sånn sett hopper han vel ikke akkurat etter Wirkola, ettersom jeg har forstått.

Ellers ble jeg nysgjerrig på løpet du har meldt deg på - vil du fortelle mer?

[Vera Vinge]

Haha.

Nei, det viktige er jo ikke at man er enig i alt, men at man kommuniserer bra og ikke minst at man føler seg verdsatt, og sånn sett hopper han vel ikke akkurat etter Wirkola, ettersom jeg har forstått.

Unnskyld, men nå måtte jeg bare

Ellers ble jeg nysgjerrig på løpet du har meldt deg på - vil du fortelle mer?

Sender deg en pm.

[Britt Banditt]

Trist å høre om andre som har opplevd flere aborter (spesielt når det er så mange som du har hatt), men samtidig fint å høre at man også kan lykkes. Som skrevet tidligere, virker det jo som om de fleste som opplever dette faktisk får barn med tid og stunder. Det er bare så forbaska at det skal være så vanskelig på veien dit. Nå kan det jo godt være at jeg er heldig og slipper unna med de to jeg har hatt, så jeg skal ikke få det til å høres ut som jeg er en av disse med habituell abort. For selv om noen sikkert blir herdet, tenker jeg at det må være slitsomt å miste håpet gang på gang.

Det er også faktisk først nå jeg med hånda på hjertet kan si at jeg på en måte er over den siste aborten, to måneder etter. Jeg er vel ikke over det i den forstand at jeg ikke tenker på det og kan føle at det er litt urettferdig at jeg samlet sett har gjennomgått et halvt svangerskap totalt, uten at det resulterte i noe. Men det er samtidig fint å kjenne at tiden faktisk hjelper til sånn at jeg ikke blir lei meg når noe minner meg om det. For en måneds tid siden syns jeg det var vel tøft å se ultralyd-bildet til venninnen min som er like langt på vei nå som jeg kunne ha vært, mens nå syns jeg det går veldig fint å se den voksende magen hennes og å få høre at hun venter en gutt. Litt rart å tenke på at jeg kunne hatt termin om to måneder hvis det ikke hadde gått galt første gangen, men det er mer rart at det har gått så fort enn at det føles ordentlig trist.

Men var det sånn at du prøvde lenge for å få datteren din, utenom at du spontanaborterte? Og fikk du hjelp/utredning etter at du hadde hatt flere aborter? Skjønner også godt at svangerskap utenfor livmoren må ha vært ekstra ille. Det er jo dessuten også noe med alt det kroppslige som en spontanabort innebærer, som hvertfall for min del forsterket det følelsesmessige, og jeg ser for meg at svangerskap utenfor livmoren må ha vært en stor påkjenning på flere måter.

Veldig godt at du føler at du har kommet en del over det, men man kommer vel aldri HELT over det, som du også sier.

Ekssamboeren min og jeg prøvde i et par år, prøvingen ble lagt litt på hylla etter den graviditeten utenfor livmoren (de vanlige spontanabortene var før det), for da turte jeg rett og slett ikke mer på en stund. Så ble det slutt mellom oss, og jeg ble etterhvert sammen med en annen mann. Med han prøvde vi vel egentlig ikke, men jeg ble nå (overraskende nok) gravid, og det gikk bra den gangen.

Det med det svangerskapet utenfor livmoren var ekstra ille ja, de andre abortene ordnet kroppen selv, mens her dro jeg til legen siden jeg hadde voldsomme smerter og blødde litt. Legen sa at det går nok helt bra "det er normalt å blø litt i begynnelsen av svangerskapet, og man kan få smerter når livmoren strekker seg" (), normalt å ha smerter ja, men ikke sånne intense smerter som gjør at man ikke kommer seg opp av sengen.. Ble heldigvis (for sikkerhets skyld som hun sa) sendt til ultralyd, og fikk da sjokkbeskjeden om at det var graviditet utenfor livmoren, noe jeg ikke hadde tenkt på engang. Jeg måtte opereres med en gang! Hadde jeg ikke kommet meg til ultralyd når jeg gjorde så kunne jeg faktisk i verste fall dødd, fordi egglederen var på vei til å sprekke..

Nå skremmer jeg sikkert, men heldigvis er svangerskap utenfor livmoren ganske så unormalt, er bare 0,5% av alle graviditeter som er det.

Jeg hadde ingen utredning før graviditeten som gikk bra, men ble lovet etter graviditeten utenfor livmoren at jeg skulle få ekstra oppfølging om jeg ble gravid igjen. Det fikk jeg. Hadde vel tre ultralyder før den ordinære (uke 5, 6 og 8 mener jeg det var), for å være helt sikker på at alt var i orden denne gangen. Følte meg tatt på alvor, og det var betryggende.

Er ikke meningen å komme bare med skremselspropaganda her altså, uff

Forresten er jeg enig med deg ang. det du skriver om hvor viktig det er med en god sjef. Jeg har selv en helt super sjef! Føler meg virkelig satt pris på, og får masse skryt! Det er ihvertfall en stor grunn til at jeg trives så godt i jobben som jeg gjør.

[Vera Vinge]

Veldig godt at du føler at du har kommet en del over det, men man kommer vel aldri HELT over det, som du også sier.

Ekssamboeren min og jeg prøvde i et par år, prøvingen ble lagt litt på hylla etter den graviditeten utenfor livmoren (de vanlige spontanabortene var før det), for da turte jeg rett og slett ikke mer på en stund. Så ble det slutt mellom oss, og jeg ble etterhvert sammen med en annen mann. Med han prøvde vi vel egentlig ikke, men jeg ble nå (overraskende nok) gravid, og det gikk bra den gangen.

Det med det svangerskapet utenfor livmoren var ekstra ille ja, de andre abortene ordnet kroppen selv, mens her dro jeg til legen siden jeg hadde voldsomme smerter og blødde litt. Legen sa at det går nok helt bra "det er normalt å blø litt i begynnelsen av svangerskapet, og man kan få smerter når livmoren strekker seg" (), normalt å ha smerter ja, men ikke sånne intense smerter som gjør at man ikke kommer seg opp av sengen.. Ble heldigvis (for sikkerhets skyld som hun sa) sendt til ultralyd, og fikk da sjokkbeskjeden om at det var graviditet utenfor livmoren, noe jeg ikke hadde tenkt på engang. Jeg måtte opereres med en gang! Hadde jeg ikke kommet meg til ultralyd når jeg gjorde så kunne jeg faktisk i verste fall dødd, fordi egglederen var på vei til å sprekke..

Nå skremmer jeg sikkert, men heldigvis er svangerskap utenfor livmoren ganske så unormalt, er bare 0,5% av alle graviditeter som er det.

Jeg hadde ingen utredning før graviditeten som gikk bra, men ble lovet etter graviditeten utenfor livmoren at jeg skulle få ekstra oppfølging om jeg ble gravid igjen. Det fikk jeg. Hadde vel tre ultralyder før den ordinære (uke 5, 6 og 8 mener jeg det var), for å være helt sikker på at alt var i orden denne gangen. Følte meg tatt på alvor, og det var betryggende.

Er ikke meningen å komme bare med skremselspropaganda her altså, uff

Forresten er jeg enig med deg ang. det du skriver om hvor viktig det er med en god sjef. Jeg har selv en helt super sjef! Føler meg virkelig satt pris på, og får masse skryt! Det er ihvertfall en stor grunn til at jeg trives så godt i jobben som jeg gjør.

Jeg må si det er sterkt å høre om dine opplevelser, og det slår meg igjen hva vi med viten og vilje utsetter oss for for å få barn (snakker ikke bare om det fysiske, men også om psykiske opp- og nedturer). Og så vet jeg også at du har vært maks uheldig tidligere, så jeg lar meg ikke skremme av det. Jeg har lest et sted at det å oppleve tre spontanaborter kun rammer 1% av de som prøver å få barn, og som du sier selv så er svangerskap utenfor livmoren også veldig sjeldent.

Og så er det nesten utrolig hvordan du da har gått fra å ha vært uheldig fire ganger, til å bli heldig på første forsøk med ny mann nesten uten å prøve. Livet er jammen rart noen ganger. Men ofte løser det seg på et eller annet vis likevel, selv om veien blir i overkant lang og svingete.

Endret 13. mars 2011 av Vera Vinge

[Gjest Ludovie]

Men ofte løser det seg på et eller annet vis likevel, selv om veien blir i overkant lang og svingete.

Det tenker jeg også. (Dette med (svært stor) fare for å virke overfladisk og bagatelliserende. Beklager veldig dersom det oppleves sånn.)

Men når jeg observerer folk rundt meg, så ser jeg jo at så å si alle som ønsker det, opplever å få bli foreldre, enten det innebærer spontanaborter i de første svangerskapene, mange års prøving før det endelig klaffer, IVF, eller andre obstakler på veien.

Jeg skjønner utrolig godt at det må være fryktelig tøft å skulle befinne seg i en situasjon hvor man enda ikke kan vite helt sikkert at man kan få barn, så det har jeg absolutt ingen problemer å relatere meg til. Jeg krysser fingrene og ønsker av hele mitt hjerte at det skal klaffe snart, Vera!

[Vera Vinge]

Det tenker jeg også. (Dette med (svært stor) fare for å virke overfladisk og bagatelliserende. Beklager veldig dersom det oppleves sånn.)

Men når jeg observerer folk rundt meg, så ser jeg jo at så å si alle som ønsker det, opplever å få bli foreldre, enten det innebærer spontanaborter i de første svangerskapene, mange års prøving før det endelig klaffer, IVF, eller andre obstakler på veien.

Jeg skjønner utrolig godt at det må være fryktelig tøft å skulle befinne seg i en situasjon hvor man enda ikke kan vite helt sikkert at man kan få barn, så det har jeg absolutt ingen problemer å relatere meg til. Jeg krysser fingrene og ønsker av hele mitt hjerte at det skal klaffe snart, Vera!

I tillegg til å håpe, tror jeg også at dette skal ordne seg for oss etter hvert. Jeg syns heller ikke det er noe overfladisk eller bagatelliserende ved å være optimist, hvertfall ikke så lenge man også ser at det kan være slitsomt når man er midt oppi det. Etter det første sjokket, eller hva man skal kalle det, så er det jo en fordel om man med tid og stunder klarer å tro på at det skal ordne seg. Jeg var litt pessimistisk en stund, og jeg grudde meg til en ny graviditet. Nå klarer jeg å glede meg igjen, selv om det sikkert blir nok av bekymringer når den tid kommer.

Spesielt etter at vi hadde litt dårlig timing ved første mulighet for å bli gravid igjen nå forrige måned (mannen var bortreist), har jeg også klart å tenke mer at det bare får skje når det skjer. De siste ukene har det også vært ekstra spennende på jobb (uten å være stressende), og av den grunn har det også føltes greiere at det å skulle bli mor ikke kan skje helt ennå. Hvis jeg kun skulle tenkt på hva som er lurt og hva jeg helst vil mtp. jobb, kunne jeg godt ha utsatt videre prøving hvertfall et år, og akkurat nå kunne det gått fint. Selv om jeg har gledet meg til å få barn i flere år, holder jeg fast ved at jeg ikke er veldig utålmodig heller. Det som driver meg mest nå, er dette med alder. Dvs. jeg har fortsatt ikke fylt 29 (fyller senere i år), så sånn sett skulle man tenke at jeg har god tid, altså. Men når jeg ser hvor kronglete det kan foregå, tenker jeg at jeg ikke burde utsette dette for lenge heller. Hvis vi vil ha flere barn og det skal bli en vane med så mye surr, kan jo dette ta sin tid, og det blir vel statistisk sett ikke enklere med alderen heller (hvis det nå viser seg at jeg har en ekstra sårbarhet, noe jeg vil vite mer om ved neste graviditet/spontanabort).

Uansett, jeg har det ganske fint om dagen. Selv om det fortsatt kan være litt rart å høre om min purunge svigerinne som har termin straks eller mine gode venninne som akkurat har vært på ordinær ultralyd, tenker jeg også at livet enn så lenge er ganske ok uten barn også. Det som kanskje er vanskeligst akkurat nå, er at ting blir litt usikkert mtp. et valg jeg kanskje bør ta ifbm. jobb. Ikke nødvendigvis et fullstendig jobbskifte, men likevel en form for midlertidig sceneskifte jeg har mulighet for å gjøre. Men om jeg går ut i permisjon midt oppi det, vil det ha mye å si for det totale utbyttet (inkl. lønn), at det kan bli noen bortkastede måneder. Ja. litt kryptisk og komplisert dette, men det er noe jeg må tenke på framover hvertfall.

Nå frister mannen med pistasjis, noe jeg ikke har spist på noen år, tror jeg.

[Vera Vinge]

Jeg har fått smaken på våren, etter at jeg på lørdag ikke bare løp meg en tur på snøen, men også kunne se asfalt! Og i dag var det sol og varmt også! Det får meg til å ville se på vårklær (selv om jeg ikke tror jeg skal kjøpe noe særlig, da jeg heller burde ta et dypdykk i skapet mitt og evt. gi bort noe heller). Syns dette antrekket var passe vårlig, og også typisk noe av det jeg har i garderoben. Jeg liker også godt kombinasjonen av rødt og lyserosa/pudderrosa.

Disse ga meg også passe vårfølelse:

1

2

3

[Vera Vinge]

Nei, nå ble jeg kjolelysten, altså. Denne hadde ikke vært dum på en sommerfest. Jeg liker rødt veldig godt, men jeg syns det er vanskelig å vite om jeg kler det. Dvs. jeg tror jeg kler noen nyanser, men noen blir for skarpe til meg og min lyse hud. Denne kunne kanskje gått an likevel.

Tror jeg skal slutte å vindusshoppe på nett, før jeg plutselig oppdager både ett og to plagg i posten.

[O'hara]

Heh, de klærne ville ikke jeg sett på engang, men fine var de

Morsomt å se hvor forskjellig man luker ut bilder og hva man ser på. Jeg er skrekkelig dårlig til dette med klær, men synes mye er fint, på andre.

Dessuten har jeg lagt på meg så mye nå i forhold til hvordan "mitt indre jeg" ser på meg selv, så det er ikke så moro nå som før. Før kunne jeg ta på meg hva som helst, jeg var str 34/36, litt i tynneste laget da, men nå føler jeg meg som en flodhest i forhold. Ikke noe moro. På den andre siden, når jeg ikke trener eller gjør noe for å endre kroppen, så kan jeg jammen meg ta ha det så godt!

Ellers er jeg enig med deg, det meste ordner seg på ett eller annet vis. Enten ved at man forandrer mening, syn på ting eller at ting bare plutselig faller på plass. Selv har jeg tenkt at det var en mening med at vi ikke fikk frøkna vår før nå vi gjorde det. Hadde vi fått en tidligere så hadde det ikke vært henne liksom... Og, jeg erkjenner at vi stresset, spesielt jeg (jeg er jo oldis og ville ha barn før 40..), noe som gikk ut over vårt forhold på flere områder. Jeg reiste til Trondheim for innsetting 3 ganger, siste gangen fortalte vi det ikke til noen, holdningen min var mer "barn er ikke den eneste lykken her i livet, og dette er siste forsøket for min del, jeg orker ikke mer medisiner, stress, bekymringer, det får gå som det går". For min del fungerte dette tydeligvis. Det er dermed ikke sagt at det er løsningen for alle altså, men jeg tror at jeg var mer psykisk klar?

Nå babler jeg...

Ikke meningen å trakke noen på tærne, ei heller bagatellisere andres problemer, men jeg tror ting skjer når det er ment å skje. Eller noe slikt...

Ellers, supert med ny sjef! :

Det å ha det i orden på arbeidsplassen er gull verdt! Vi bruker nok tid der allerede, så det å ha det bra der er viktig!

[O'hara]

Eh..

Nå ser jeg at den første setningen min kanskje kan høres litt brutal ut...

Beklager! Men det er ikke vondt ment, overhodet ikke! Bare jeg som er en direkte nordlenning her.