For sant til å være godt

[Vera Vinge]

Forresten, O'hara, ser jeg godt for meg at frykten for narkose helt sikkert er verre enn opplevelsen. Jeg husker hvordan jeg grudde meg til min første underlivsundersøkelse for noen få år siden. Jeg hadde faktisk mareritt om det, men da jeg endelig kom meg til det, tenkte jeg "var dette alt?" I går lå jeg der med en lege, en sykepleier og en student som tittet og undersøkte meg, og det affiserte meg overhodet ikke. Så at det meste er mindre skummelt i virkeligheten, det tror jeg på.

[Vera Vinge]

Guri, den hadde jeg flaks med. Underlivsprat som det første man ser på siden de nærmeste dagene, ja.

Endret 29. september 2010 av Vera Vinge

[Bustetroll]

Så leit å lese her, men godt å se at du er såpass avklart og fattet i denne situasjonen, og at du har god støtte både her og hjemme hos mannen. Tenker på deg

Hvis det viser seg at du må ha narkose så er det ikke så ille. Jeg har hatt narkose mange ganger (, det hørtes jo veldig bra ut, men er resultat av mange idrettsskader som har måttet rettes på), og det er helt greit. Krysser fingrene for at du slipper, men hvis du ikke gjør det så går det nok bra det også.

[Vera Vinge]

Så leit å lese her, men godt å se at du er såpass avklart og fattet i denne situasjonen, og at du har god støtte både her og hjemme hos mannen. Tenker på deg

Hvis det viser seg at du må ha narkose så er det ikke så ille. Jeg har hatt narkose mange ganger (, det hørtes jo veldig bra ut, men er resultat av mange idrettsskader som har måttet rettes på), og det er helt greit. Krysser fingrene for at du slipper, men hvis du ikke gjør det så går det nok bra det også.

Ellers godt å høre at narkose ikke er så ille. Det går nemlig mot det nå, ettersom ingenting har skjedd ennå. Har fått time i morgen. Skal bli fint å komme seg et skritt videre på veien, kroppslig også.

[Suzy]

Så leit at det gikk som det gikk Vera, men du er utrolig edruelig og avklart - og jeg skjønner følelsen med at det er lettere å forholde seg til at ting er et faktum enn å vente på et svar.

Narkose er ikke noe problem. Jeg har vært i narkose to ganger og det var helt uproblematisk i allefall. Det beste med det er at alt går så fort, det er som å lukke øynene og åpene dem igjen, rett og slett.

Lykke til med dette.

[Gjest Ludovie]

Så leit at det gikk sånn, Vera!

Jeg har i likhet med deg alltid vært redd for narkose, da det kontrolltapet det medfører har stått for meg å være et mareritt. Imidlertid, da jeg fikk narkose, og det til og med helt uforberedt pga hastekeisersnitt, opplevdes det ikke sånn. Jeg følte at jeg hadde kontroll på en måte, og jeg følte heller ikke at jeg sovnet helt - jeg var bevisst på et eller annet plan. Narkosen opplevdes faktisk ikke som skremmende i det hele tatt, merkelig nok. Håper det også blir sånn for deg!

[onyx]

Håper ingen synes jeg blander meg, men jeg hadde narkose og utskrapning pga et "blighted oveum" som ble oppdaget i uke 9. Narkosen gikk helt greit, utskrapningen var problemfri og jeg hadde ingen smerter etterpå og ganske lite blødninger. Alt i alt var det ikke så ille. Mulig det faktum at jeg ikke hadde noe embryo (bare tom fostersekk, men normalt og voksende hcg) så føltes det heller ikke som jeg hadde mistet noe barn.

Hvis det er en trøst, så sitter jeg nå 34 uker tvillinggravid og lurer på om jeg orker reise meg ut av sofaen og hente vann...

[Vera Vinge]

Så leit at det gikk som det gikk Vera, men du er utrolig edruelig og avklart - og jeg skjønner følelsen med at det er lettere å forholde seg til at ting er et faktum enn å vente på et svar.

Narkose er ikke noe problem. Jeg har vært i narkose to ganger og det var helt uproblematisk i allefall. Det beste med det er at alt går så fort, det er som å lukke øynene og åpene dem igjen, rett og slett.

Lykke til med dette.

Så leit at det gikk sånn, Vera!

Jeg har i likhet med deg alltid vært redd for narkose, da det kontrolltapet det medfører har stått for meg å være et mareritt. Imidlertid, da jeg fikk narkose, og det til og med helt uforberedt pga hastekeisersnitt, opplevdes det ikke sånn. Jeg følte at jeg hadde kontroll på en måte, og jeg følte heller ikke at jeg sovnet helt - jeg var bevisst på et eller annet plan. Narkosen opplevdes faktisk ikke som skremmende i det hele tatt, merkelig nok. Håper det også blir sånn for deg!

Håper ingen synes jeg blander meg, men jeg hadde narkose og utskrapning pga et "blighted oveum" som ble oppdaget i uke 9. Narkosen gikk helt greit, utskrapningen var problemfri og jeg hadde ingen smerter etterpå og ganske lite blødninger. Alt i alt var det ikke så ille. Mulig det faktum at jeg ikke hadde noe embryo (bare tom fostersekk, men normalt og voksende hcg) så føltes det heller ikke som jeg hadde mistet noe barn.

Hvis det er en trøst, så sitter jeg nå 34 uker tvillinggravid og lurer på om jeg orker reise meg ut av sofaen og hente vann...

Hei dere. Takk for fine ord og lykkeønskninger. Da er jeg tilbake fra sykehuset, og jeg føler meg helt fin. Litt trøtt bare. Og narkosen og inngrepet gikk over all forventning, syns jeg. Jeg regnet jo med at det var mindre ille enn jeg trodde, og jeg klarte å roe meg med det. Det var ganske mye venting på forhånd, men da det endelig skjedde noe, syns jeg det gikk veldig fort. Og det var helt merkelig å bare bli borte uten å skjønne noen ting. Da jeg ble vekket av en sykepleier, etter å ha blitt trillet inn og fått av den grønne lua, var jeg ganske forvirret. Var det over alt? Men følte meg fort ganske pigg, så kunne dra hjem etter å ha fått spist noen knekkebrød.

Akkurat nå føler jeg veldig lettelse. Jeg syns de siste dagene har vært ganske kjipe, når jeg tenker på all den ventingen på medisinene som skulle virke og følelsen av ting dro veldig ut. Om medisinene hadde virket, hadde jo det vært supert og det beste for meg. Men om jeg skulle oppleve dette igjen, tror jeg fort at jeg ville valgt utskrapning med en gang, når jeg nå vet at jeg ikke reagerer helt normalt på de medisinene. Apropos det så sa de at de måtte gi meg mye sovemedisin/narkose også, at jeg ble litt "lett" underveis, og at de derfor måtte gi meg mer, noe som visstnok var litt uventet med bakgrunn i min høyde og vekt. Så hun spurte om jeg tok mye smertestillende til vanlig. Da måtte jeg nesten le, fordi jeg begynte å lure på om hun trodde jeg var en pillemisbruker, men jeg kunne fortelle at jeg har tatt smertestillende en håndfull ganger i løpet av livet, og at jeg syns det fungerer veldig effektiv når jeg først tar det (blir veldig trøtt av sånne tabletter også). Så jeg skjønner ingenting, men jeg har jo hørt at folk kan forbrenne medisiner ulikt, sånn at samme dose får ulik effekt for personer av samme størrelse. Jeg hadde bare trodd jeg ville reagert på en måte som samsvarer med hverandre, selv om det er ulike medisintyper.

Og onyx, det er godt å høre at det kan gå bra selv om man har en tøff start på familieplanleggingen.

[O'hara]

Godt å høre du synes det har gått bra. Jeg har tenkt på deg i dag.

Håper du får brukt helgen godt til hvile og avkobling.

[Gjest Marla Singer]

Jeg har også tenkt på deg i dag, og så fint at du følte det gikk greit.

[Vera Vinge]

Godt å høre du synes det har gått bra. Jeg har tenkt på deg i dag.

Håper du får brukt helgen godt til hvile og avkobling.

Jeg har også tenkt på deg i dag, og så fint at du følte det gikk greit.

Så søte dere er. Ja, jeg er lettet over at det gikk så bra, at jeg ikke var veldig engstelig osv. Det eneste jeg syns var litt tøft, var da de først sjekket med ultralyd for å se hva som fortsatt fantes igjen inni der. Syns det var rart å se på skjermen at det bare var en svart masse, ikke et bankende lite liv, slik det skulle ha vært. Men nå er jeg bare glad det er over. Og så tar jeg med i å tenke på hva jeg vil gjøre neste gang, om jeg da vil ha medisiner eller utskrapning, men så innser jeg at jeg ikke kan tenke sånn. Om det er for å trøste vet jeg ikke, men det sies hvertfall at man sjelden spontanaborterer to ganger etter hverandre.

Nå får jeg prøve å spise litt, siden jeg kommer til gå ned i vekt om jeg fortsetter på denne måten. Jeg må prøve å komme meg tilbake i gjenge, med mine vanlige rutiner, ellers blir alt bare tull. Jeg snakket med en god venninne av meg i går som har opplevd det samme som meg. Hun mener at jeg må ta meg god tid, og at jeg med god grunn kan holde meg hjemme fra jobb noen dager til uka. Men det mener jeg for det første at det ikke er grunn til og for det andre at det ikke vil være bra for meg. Det er greit å tenke litt på stressnivå og sånt framover, men jeg kan bare ikke isolere meg fra omverdenen, for det vet jeg ikke er bra for meg. Men det er så forskjellig hva man trenger. Og det var veldig fint å snakke med henne, selv om man selvfølgelig opplever sånt forskjellig.

Og så må jeg bare beklage alle skrivefeil og dårlige formuleringer for tiden. Særlig i dag, hvor jeg fortsatt er litt susete i hodet. Men jeg har akkurat klart å hente pakken min på butikken, nemlig en garnpakke fra pickles. Jeg ble for et par dager siden ferdig med denne i skarp blålilla, og neste prosjekt er denne vesten i mørk marineblått med gullknapper. Jeg eier ingen vester, så det kan jo være morsomt å prøve seg på en.

Endret 1. oktober 2010 av Vera Vinge

[Vera Vinge]

Hjelp, for et program "Fredag" er... Snakk om å gi folk ubegrenset reklame i beste sendetid. Man må da vel kunne forvente at en programleder har en viss journalistisk teft, og styrer gjestene sine litt, framfor å bare la dem snakke i evigheter ut fra sin egen agenda. Dagens gjester er bl.a. han sleipingen Magnus Rønningen og Triana Iglesias (har ikke prinsippielt noe i mot henne, altså), og de kjører på.

Endret 1. oktober 2010 av Vera Vinge

[Imogen]

Så godt å høre at det gikk bedre enn fryktet i dag.

Og så må jeg forresten si jeg er imponert over strikkeprosjektene dine, så flink du er. Kult å kunne se fine ting, og så faktisk kunne lage dem til seg selv!

[Vera Vinge]

Så godt å høre at det gikk bedre enn fryktet i dag.

Og så må jeg forresten si jeg er imponert over strikkeprosjektene dine, så flink du er. Kult å kunne se fine ting, og så faktisk kunne lage dem til seg selv!

Ja, strikking kan åpenbart få en gjennom en krise, har jeg nå lärt. Jeg tror faktisk jeg hadde blitt gal om jeg ikke hadde hatt håndarbeid den siste uka. Böker hadde jeg ikke klart å konsentrere meg om, men strikking og serier var helt ok. Ja, det er göy å kunne lage ting til seg selv. Og jeg benytter anledningen nå tidlig höst, för jeg må sette i gang med julegaveprosjekter til andre. Moren min har etterlyst sokker, så det blir et par til henne, muligens i morsomme farger, siden hun liker det. Så får vi se hva bestemoren min får i år. To venninner skal hvertfall få hver sin hals, og garnet ligger allerede klart til en av dem.

[Vera Vinge]

Nå befinner jeg meg på et fremmed sted. Mannen kom nemlig hjem en dag for noen uker siden med en plan. Så nå koser jeg meg i en lounge foran en levende flamme i et annet land, og i morgen skal vi bare slappe av. Spise lang og god hotellbuffetfrokost, gå en tur, tilbringe noen timer ved et basseng (bare synd jeg ikke får lov til å bade ennå). Mannen spanderer også en ansiktsbehandling, siden jeg har värt så flink til å spontanabortere. Ok, litt galgenhumor må til, for lesere som syns jeg har litt umotivert latter.

Ellers går det stadig bedre med meg. Jeg har helt klart stunder hvor jeg er nedfor for det som har skjedd, og det er helt greit og nödvendig, men jeg klarer stort sett å väre optimistisk. Når jeg nå ser gravide og småbarn, er det nesten utelukkende med en glede over at jeg ser meg selv der en dag. Det tok bare litt lenger tid enn planlagt. Jeg er heller ikke sånn at jeg er desperat etter å ha en baby i armene nå. Jeg/vi har allerede önskes oss barn i flere år, men har utsatt det av hensyn til lange studier og jobbsituasjon bl.a. Og jeg har hele tiden tenkt at den som venter på noe godt... Jeg har mao. ingen problemer med å utsette gleden over å bli foreldre i seg selv. Det er vel mer at jeg i blant kan kjenne på en utålmodighet ved å få prosessen i gang, for å se at det kan gå bra, bl.a. siden jeg har värt mentalt klar ganske lenge. Men bare det å vite at jeg kan bli gravid er en fin tröst der, altså. Så jeg håper jeg nå klarer å ta ting som de kommer framover, framfor å bli desperat etter at det nå må skje noe fort igjen.

[Gjest Marla Singer]

Nå befinner jeg meg på et fremmed sted. Mannen kom nemlig hjem en dag for noen uker siden med en plan. Så nå koser jeg meg i en lounge foran en levende flamme i et annet land, og i morgen skal vi bare slappe av. Spise lang og god hotellbuffetfrokost, gå en tur, tilbringe noen timer ved et basseng (bare synd jeg ikke får lov til å bade ennå).

Oh, det hørtes nydelig ut.

Og galgenhumor kan være befriende nødvendig!

Ellers går det stadig bedre med meg. Jeg har helt klart stunder hvor jeg er nedfor for det som har skjedd, og det er helt greit og nödvendig, men jeg klarer stort sett å väre optimistisk. Når jeg nå ser gravide og småbarn, er det nesten utelukkende med en glede over at jeg ser meg selv der en dag.

Så godt å høre.

[O'hara]

Det er godt å høre at du ser fremover på hva dere nå faktisk kan oppnå, istedenfor å tenke for mye på det man har mistet.

Jeg krysser fingrene for at dere slipper å vente alt for lenge

Høres ut som om dere tar godt vare på hverandre, og det er bra!

Nyt dagene!

[Vera Vinge]

Ja, jeg og mannen har det hvertfall bra. Dvs. vi har det jevnt over bra, men forholdet har likevel hatt en oppsving siden vi bestemte oss for å gå for Prosjekt Barn. Og vi har sørget, eller hva man skal kalle det, sammen. Selv om det har vært verst for meg, ikke så unaturlig, siden jeg har hatt et annet kroppslig forhold til det som har skjedd.

Men så er jeg nå opptatt av å komme i gang med hverdagen igjen, og det var fint å være tilbake på jobb på ordentlig i dag. Bare jeg får satt i gang med trening igjen i morgen, kunne man nesten tro at ingenting hadde skjedd. Som om jeg bare hadde innbilt meg hele greia. Men så får jeg brev fra sykehuset "til den gravide", hvor jeg blir innkalt til ultralyd i desember. Så blir jeg fristet til å drømme meg bort og se for meg selv med en liten gravidmage i jula, som jeg bare nesten hadde turt å fantasere om for et par uker siden. Men det er bare en flyktig tanke. Egentlig er jeg aller mest videre nå, selv om triste tanker dukker opp i blant. Jeg avla siste blodprøve i dag, og jeg føler meg fysisk sett fin, noe som gjør det lettere å komme seg videre også.

Og så kunne det være fristende å spille på dagboktittelen, at det hele var for godt til å være sant, men der er jeg altså heldigvis ikke ennå. "Alt til sin tid", er mantraet om dagen.

Endret 5. oktober 2010 av Vera Vinge

[Vera Vinge]

Jeg trenger matinspirasjon. Jeg har praktisk talt ikke laget min egen middagsmat på to uker eller noe. Så om noen har tips til grønnsaks- eller fiskeoppskrifter, rop ut! Jeg skal også bla i bøkene mine. Matlysten begynner å komme tilbake nå, syns jeg. I dag blir det en kjapp grønnsakssuppe. Jeg hadde egentlig tenkt å lage noe morsomt, men så ble jeg nedringt. Etter at jeg/vi fortalte om spontanaborten til foreldrene våre og jeg til noen gode venninner, blir jeg fulgt godt med. Faren min og svigermor ringer stadig for å høre hvordan det går, og det samme med et par venninner. En av mine gode venninner som dessverre bor så alt for langt unna, og som også hadde en spontanabort for noen år siden, kommer nå flyvende på besøk til helga. Mannen min mente først at vi skulle holde det for oss selv, men jeg er glad for at vi sa det til noen utvalgte. Det føles godt å kunne være åpen, og man får virkelig en følelse av å være verdsatt av omgivelsene når man får slik god støtte igjen.

Men jeg vil gjerne legge til at selv om jeg kan slite med å be om hjelp når jeg egentlig trenger det, har jeg egentlig ikke noe trøbbel med å snakke om vanskelige greier med de som står meg nær, og det er jeg tross alt glad for. Altså, det vanskelige kan være å faktisk ringe noen og si at jeg nå har det tøft, fordi det føles som å be om noe iom. at jeg ringer bare for det. Men sitter man der først og prater, har jeg ingen problemer med å si det som det er. Denne gangen har jeg altså klart å faktisk ringe og bare komme med dårlige nyheter og i det stille meg mer sårbar.

Endret 12. oktober 2010 av Vera Vinge

[Vera Vinge]

Forresten, at jeg ikke har sett på "Happy day" med Jan Thomas før nå. Den mannen er jo et oppkomme av udødelige sitater. (Ja, jeg vet jeg er treig. )

Endret 5. oktober 2010 av Vera Vinge