For sant til å være godt

[pøbelsara]

Nei men - kjære deg, Vera. Så trist for dere.

Jeg sender og tenker på deg.

[Vera Vinge]

Leit å høre at det ikke gikk bra

Nei men - kjære deg, Vera. Så trist for dere.

Jeg sender og tenker på deg.

Ja, det er trist. Men jeg har lært noe om meg selv, og det er at jeg takler dårlige nyheter bedre enn usikkerhet. Jeg syns det var helt forferdelig å sitte på venterommet, og bare den tiden de brukte på manuell undersøkelse før de satte i gang med selve ultralyden. Pulsen var høy, jeg følte meg kortpustet i det jeg kom inn i undersøkelsesrommet. Da jeg skjønte at de ikke skulle sette i gang med ultralydapparatet med en gang, begynte tårene å trille. Men da hun kunne bekrefte at det hadde gått galt, var jeg mye mer samlet. Og jeg klarte å sitte og småspøke med mannen da jeg etterpå ventet på å ta blodprøve. Jeg føler meg i det hele tatt mye bedre nå enn hva jeg har gjort i helga.

Jeg trøster meg med tanken om at dette er en del av naturens gang og at det er en risiko man utsetter seg for ved å prøve å få barn. Samt at det er noe trøstende ved at det antakeligvis var en svakhet ved embryoet som gjorde at det gikk galt. Når jeg sammenligner med tanken på mødre som velger senabort fordi det sent oppdages alvorlige feil/svekkelser ved fosteret, føler jeg meg heldig. Samtidig er jeg takknemlig for at jeg klarer å bruke disse rasjonelle tankene, fordi jeg vet at mange ikke finner trøst i sånt. Jeg tror også det må ha hjulpet meg noe at jeg har vært så forberedt på dette fra starten. Jeg har ikke følt meg engstelig, men hatt en mer klar tanke om at jeg ikke kan ta dette for gitt. Samtidig er det også noe nesten kjipt med å ha vært så forberedt, som om jeg også skulle ønske at jeg kunne gledet meg enda mer da jeg hadde sjansen. Litt synd å "alltid" skulle være så fornuftig liksom. Men jeg ser at det hjelper meg nå.

Nå håper jeg bare det går greit å bli ferdig med resten. Jeg har ordnet med tablettene, og kjenner ubehaget stige i mageregionen. Så dette blir noen festlige timer, tenker jeg. Men det må gjøres.

[Vera Vinge]

Men jeg har en snill mann. Han tok et tidlig hjemmekontor i dag, så jeg kunne komme i gang med denne hjemmebehandlingen jeg fikk forordnet hos legen. Etter at jeg holdt på å svime av på kjøkkenet, med påfølgende summing i ørene, flyttet han arbeidet ut i stua, etter at han hadde konkludert med at å rope og be om svar på at jeg var ved bevissthet hvert minutt ikke var godt nok. (Jeg kan ikke annet enn å le av denne hjemme-restaborten, da det føles absurd å skulle putte tabletter opp i underlivet for så å vente på å svime av/få ut restene/kaste opp eller gudene vet hva. Jeg har i grunnen aldri bevisst gått inn for å bli dårlig før, så akkurat det må jeg nesten le av. Og kvalm og svimmel er jeg, men lite annet skjer foreløpig.) Uansett, han sitter nå og jobber på spisebordet, etter å ha laget middag til meg. Han mener jeg kommer til å skrumpe inn sånn som jeg spiser for tiden, men matlysten er ikke helt på topp. Skulle i grunnen ønske jeg kunne trøstespise, men mat er ikke det jeg tenker på når ting ikke er helt bra. Har imidlertid klart å presse ned litt suppe og noen potetbåter, så jeg syns han burde være fornøyd nå.

Og så håper jeg at jeg ikke skremmer lesere som ennå ikke har vært gravide eller som planlegger å bli det igjen, for mye. Jeg har ikke sansen for sånne skremsels-gravide- og fødselshistorier selv. Men bare så det er sagt, så kommer jeg ikke til å gå i detaljer til venninner jeg forteller om dette til. Uansett så syns jeg ikke denne opplevelsen har vært så ille fysisk ennå. Det er jo det mentale ved dette som er vanskelig, og en risiko man dessverre ikke får rodd seg unna. Men det er jo viktig å presisere at selv om dette ikke er så uvanlig, slipper jo de fleste. Noen ganger er man bare uheldig.

[Vera Vinge]

Jeg er for øvrig ganske slått ut av to pinex forte-tabletter jeg ble bedt om å ta. Så jeg ligger her på sofaen da og hører på radioen. Og det slår meg at jeg syns det er en overreaksjon om forsvaret nå skal iverksette full granskning av "krig er bedre enn sex"-uttalelsen. En uklok uttalelse, ja, men jeg undrer meg likevel ofte over hvor mye bråk det blir av diverse sitater. Så lenge de har en viss utvelgelse av de som blir med på slike oppdrag (mao. at de får luket ut de verste spenningssøkerne med lav impulskontroll) og de har strenge regler for når de kan ta liv, skjønner jeg ikke helt at tilfeldige uttalelser som dette skal være så betydningsfulle. Det er selvfølgelig ikke bra med voldsforherligelse, men jeg syns samtidig det er greit at de som er på slike utenlandsoppdrag ønsker å være der, og liker det de driver med.

[Gjest Vilma]

Som jeg skulle sagt det selv. De leker tross alt ikke krig, hva forventer de egentlig? Tårevåte soldater som lengter hjem til mor?

Håper ikke det blir altfor vondt, jeg vet ikke hva man kan forvente? Bra mannen passer på deg, du trenger det nå. Det er godt å være to om det som er vanskelig, selv om man gjerne er av typen klare selv.

Tenker masse på deg. Jeg har jo den forhistorien jeg har så jeg vet jo litt hva du går igjennom. Det er nok aldri likt, men vondt i sjela er det nok åkkesom. Ta vare på deg selv!

[Vera Vinge]

Som jeg skulle sagt det selv. De leker tross alt ikke krig, hva forventer de egentlig? Tårevåte soldater som lengter hjem til mor?

Nei, det er kanskje ikke så greit å høre at noen kan trives med det som for de aller fleste er en temmelig fjern virkelighet. Jeg håper jo at de har fokus på etikk og prosedyrer, og at de ikke tar lett på det å ta liv. Men jeg blir ikke av det lille jeg nå har hørt, automatisk overbevist om at de er ute og kjører i den henseendet.

Håper ikke det blir altfor vondt, jeg vet ikke hva man kan forvente? Bra mannen passer på deg, du trenger det nå. Det er godt å være to om det som er vanskelig, selv om man gjerne er av typen klare selv.

Tenker masse på deg. Jeg har jo den forhistorien jeg har så jeg vet jo litt hva du går igjennom. Det er nok aldri likt, men vondt i sjela er det nok åkkesom. Ta vare på deg selv!

Det er veldig hyggelig å bli tenkt på, selv om det er synd at du gjerne også gjør det pga. det du har opplevd (altså, jeg føler med alle som går gjennom dette, spesielt når det skjer igjen). Dette er ikke hyggelige greier. Jeg vet heller ikke hva jeg kan forvente meg etter tablettinntaket, men jeg begynner å bli utålmodig. Jeg håper så veldig at ting bare kan fikse seg selv litt fort, så jeg slipper å dra tilbake for utskrapning (er ikke det forresten en prosedyre som godt kunne fått et annet navn, hvertfall på folkemunne?) og sånn at jeg kan komme meg på jobb i morgen. Hadde vært deilig med en god natts søvn også, å slippe å bruke natta på dette. Jeg merker altså at noe skjer, men tydeligvis ikke nok.

Mannen syns nok det var veldig rart å ikke kunne gjøre noe for meg i dag, der jeg lå og ble undersøkt av tre personer mens tårene trillet. Han tar også dette tungt, men blir ekstra bekymret for meg siden det er min kropp alt dette foregår i. Han syns han fikk en bitteliten forsmak på hvordan det må være å delta som partner under en fødsel, og se på at den man elsker har det vondt uten at man kan gjøre noe med det grunnleggende. Han er en ordne-opp-type, og trives nok godt med å kunne lage mat til meg for tiden, sånn at han hvertfall gjør noe. Han er samtidig en forståelsesfull, og samtidig optimistisk type. Vanskelig å være deppa over lengre tid når jeg er sammen med den mannen. Ikke at han prøver å glatte over noe, men han lytter og prater, samtidig som vi klarer å psyke hverandre opp på at det går bra neste gang osv. Ja, det er godt å være to.

Endret 28. september 2010 av Vera Vinge

[O'hara]

Uff.

Tenker på deg!

[Imogen]

Å Vera, så trist! Jeg har ikke så mye fornuftig å si, annet enn at jeg sender mange varme tanker deres vei. Synes forøvrig du har veldig mange kloke tanker rundt det som skjer, midt oppi at det selvsagt bare er trist. Og så synes jeg det er godt å høre at du lar mannen passe litt ekstra på deg, det er sikkert godt både for deg og for ham.

[Imogen]

Når det gjelder soldatbråket er jeg enig med dere. Også tenker jeg at selv om de man sender ned er vurdert godkjent for den type tjeneste, så er det vel en andel av dem som er svært unge og uerfarne (vel, hvem av oss har egentlig erfaring på så ekstreme situasjoner som krig er). Jeg ser for meg at en tilsynelatende "upassende" holdning kan bli nærmest livsnødvendig for å i det hele tatt holde ut der nede og gjennomføre arbeidsoppgaver mer grusomme enn man kan klare å ta inn.

[Gjest Marla Singer]

Åh, Vera!

[-Englefjes-]

Så trist at det ble slik, men som du sier så var det sannsyligvis noe galt som gjorde at det gikk som det gikk. Ikke at det er en trøst oppi det hele, men man må vel nesten tenke slik at det er naturen som ordner opp. Jeg synes du er fantastisk flink til å tenke klart oppi det hele! Jeg er også som deg; jeg synes uvisshet er verre enn å få fint konstatert.

Ellers er jeg veldig enig med deg og Imogen ang. soldatuttalelsene. Det er ekstreme situasjoner de blir utsatt for, og jeg tror faktisk det å uttale seg på den måten er en måte å beskytte seg selv på. Skal man ta det innover seg, tror jeg ikke man klarer seg lenge som soldat i krig. At Faremo setter i gang granskning tror jeg at er en dirkete konsekvens av det å skulle tekkes sine regjeringskamerater i SV.

[Vera Vinge]

Uff.

Tenker på deg!

Å Vera, så trist! Jeg har ikke så mye fornuftig å si, annet enn at jeg sender mange varme tanker deres vei. Synes forøvrig du har veldig mange kloke tanker rundt det som skjer, midt oppi at det selvsagt bare er trist. Og så synes jeg det er godt å høre at du lar mannen passe litt ekstra på deg, det er sikkert godt både for deg og for ham.

Åh, Vera!

Så trist at det ble slik, men som du sier så var det sannsyligvis noe galt som gjorde at det gikk som det gikk. Ikke at det er en trøst oppi det hele, men man må vel nesten tenke slik at det er naturen som ordner opp. Jeg synes du er fantastisk flink til å tenke klart oppi det hele! Jeg er også som deg; jeg synes uvisshet er verre enn å få fint konstatert.

Hei jenter. Takk for gode klemmer. Det høres kanskje rart ut, Engle, men jeg finner overraskende nok stor trøst i det du nevner. Det handler noe om at jeg har tenkt mye på frykten for å få et sykt barn, noe som for min del nok blir ekstra sterkt av familiære årsaker. Men da jeg ble gravid, fikk jeg en følelse av at jeg var en del av naturen, eller naturens gang på en måte. Som om jeg for første gang følte meg "overlatt" til naturens krefter, eller hva jeg skal si. Jeg skrev jo om det da, at dette var en av de tingene i livet så langt jeg virkelig hadde liten innflytelse på utfallet av (annet enn at man selvsagt kan spise sunt og prøve å holde seg i form osv, for at ting skal gå lettere, hvis ting først går bra). Med det i mente, er det en slags merkelig trøst i at naturen vet hva den skal gjøre når noe er galt, at det er en slags logikk i det hele.

[O'hara]

Jeg tenker slik jeg også, men kjenner deg ikke godt nok til at jeg tør å si slikt egentlig...

Selv har jeg hatt den innstillingen under hele mitt svangerskap, jeg kan ikke gjøre noe fra eller til, og går det galt så er det en grunn til det.

Det jeg skulle si litt om her om dagen, var det her med prøving, tid og slikt. Nå er jo jeg i "øvre aldersgrense" med tanke på barn, og vi hadde en prøverunde på flere år før tøtta bestemte seg for å bli til. Husker jeg hadde mange tanker om det her med alder, tidsperspektiv og slikt, og det stresset meg en god del. Vonde tanker om å ikke lykkes, tanken på å bli "femti" før man får barn, oldis og slike teite ting.

Men jeg har vært heldig og aldri mistet (tror jeg), så de følelsene kjenner jeg ikke, men kan tro at det er tøffe tanker, samtidig som du har en sunn (i mine øyne) innstilling til det du nå har vært gjennom.

Nei, jeg vet ikke jeg, jeg skulle ønske at jeg hadde mye fornuftig å si, men jeg, som alle andre, er bare et resultat av mine egne opplevleser, og det er ikke alltid det er noen trøst, om man kan si det slik, for andre. Men, jeg tenker på deg, og synes det er trist det dere nå har vært gjennom, og jeg skulle ha ønsket at utfallet ble annerledes.

Mange tanker til deg.

[Vera Vinge]

Jeg tenker slik jeg også, men kjenner deg ikke godt nok til at jeg tør å si slikt egentlig...

Selv har jeg hatt den innstillingen under hele mitt svangerskap, jeg kan ikke gjøre noe fra eller til, og går det galt så er det en grunn til det.

Det jeg skulle si litt om her om dagen, var det her med prøving, tid og slikt. Nå er jo jeg i "øvre aldersgrense" med tanke på barn, og vi hadde en prøverunde på flere år før tøtta bestemte seg for å bli til. Husker jeg hadde mange tanker om det her med alder, tidsperspektiv og slikt, og det stresset meg en god del. Vonde tanker om å ikke lykkes, tanken på å bli "femti" før man får barn, oldis og slike teite ting.

Men jeg har vært heldig og aldri mistet (tror jeg), så de følelsene kjenner jeg ikke, men kan tro at det er tøffe tanker, samtidig som du har en sunn (i mine øyne) innstilling til det du nå har vært gjennom.

Nei, jeg vet ikke jeg, jeg skulle ønske at jeg hadde mye fornuftig å si, men jeg, som alle andre, er bare et resultat av mine egne opplevleser, og det er ikke alltid det er noen trøst, om man kan si det slik, for andre. Men, jeg tenker på deg, og synes det er trist det dere nå har vært gjennom, og jeg skulle ha ønsket at utfallet ble annerledes.

Mange tanker til deg.

Jeg kan se for meg at det må ha vært tøft å gå gjennom flere år med prøverunder. Så det må virkelig ha vært fantastisk når det endelig klaffet, og at det nå ikke er alt for lenge til dere får møte det lille vidunderet. Jeg skjønner samtidig godt de stressende tankene dere hadde i forkant. Ikke at det kan sammenlignes overhodet, men jeg husker tankene som begynte å kverne etter at det gikk tre måneder uten klaff (og ja, det er lov å le av det, fordi det i grunnen er absurd å skulle begynne å bekymre seg allerede da, men når man hører om så mange som sliter med ufrivillig barnløshet, så melder tankene seg fort), og jeg kan da knapt se for meg hvordan jeg hadde stått i fare for å psyke meg selv ned etter lengre tid. For min del begynte prøvingen egentlig å bli greit først den siste måneden, da vi faktisk lyktes. Det var noe med at jeg klarte å legge fra meg presset ift. noen jobbvalg jeg måtte ta bl.a. også. Jeg innså mer at dette bare fikk komme til sin tid, og så fikk jeg ta en ting om gangen. Men jeg ser helt klart at det ikke er lett å tenke sånn når det går flere år, altså.

For min egen del, føler jeg hvertfall mye mindre press på dette nå, fordi jeg vet at vi kan få det til. Jeg har også fått noen nye arbeidsoppgaver, som innebærer at det er mindre aktuelt å søke nye jobber nå, og det får meg også til å slappe av. Hvis jeg skal være helt ærlig, vet jeg også at den neste måneden kommer til å bli stressende, og sånn sett er det (dessverre) litt praktisk at jeg ikke er hemmet av graviditetssymptomer. Og så minner jeg meg selv om at jeg ikke trenger å tenke på alder, da jeg fortsatt ikke har fylt 30.

[Vera Vinge]

Ellers kan jeg ikke si jeg har hatt noen særlig suksess med disse tablettene jeg skulle ta for å sette i gang siste akt. Annet enn å bli svimmel og veldig kvalm, har det ikke skjedd stort. Jeg har derfor vært en ny tur på sykehuset i dag for å hente ny runde med tabletter. Så da er det bare å glede seg.

Men jeg må si de er utrolig hyggelige der borte. Min kontakt med helsevesenet har i praksis vært ikke-eksisterende før, og jeg har ikke vært pasient på sykehus siden jeg var et år. Jeg har ikke likt tanken på å skulle bli "tatt hånd om" av helsepersonell, men akkurat det har faktisk vært en positiv overraskelse. Både i går og i dag var de veldig forståelsesfulle og hjelpsomme, uten å være dillete. Og de ga meg informasjonen jeg trengte. De har nok mange pasienter som meg, men de klarte jammen å framstå ektefølte i den vanskelige situasjonen. Og så kommer jeg fortsatt ikke over at fastlegen min ringte meg i går etter ultralyden, bare for å høre hvordan det gikk, hvordan jeg hadde det og om jeg ønsket sykemelding. Jøss. Og jeg fikk mannen til å bytte fastlege (til min) på dagen, framfor å gå til den tullete legen han har.

[Vera Vinge]

Så jeg traff svigerfaren min tilfeldigvis da jeg var på sykehuset i dag, dvs. han kjørte forbi i bilen sin utenfor mens han tutet og vinket. Jeg tenkte jo at han måtte bli halvt i hundre av å se meg der, fordi jeg antok at han ville mistenke graviditet. Han er veldig barnekjær, og uten at han har mast eller noe, vet jeg at han har ventet lenge på at vi skal sette noen småtroll til verden. Så jeg ba mannen ringe faren sin og fortelle hva som har skjedd, sånn at han og svigermor slipper å spekulere og så bli skuffet. Som jeg hadde trodd, var de to i full gang med spekulasjoner allerede. Så det var veldig greit å si noe om det.

Mannen min har egentlig ønsket at vi ikke skulle signalisere til foreldrene våre at vi har planlagt barn de siste månedene, og å fortelle om spontanaborten vil nødvendigvis medføre en del forhåpninger i tiden som kommer. Men det er noe med at de skal stå oss nære, og at det virker litt kunstig å holde slike ting skjult, hvertfall når det inntreffer ting som det som nå har skjedd.

Jeg har forsøkt å ringe faren min også med den triste beskjeden. Syns det er trist å tenke på at vi skulle fortelle dem gode nyheter til helga, men sånn er det nå. Jeg har alltid fortalt faren min det meste, så det ville være unaturlig å ikke fortelle dette, som er noe av det vanskeligste jeg har opplevd på lenge. Moren min derimot, venter jeg med - hun kan heller få vite det når vi forhåpentligvis har fått det til igjen senere. Hun kommer til å bli så veldig lei seg, og jeg orker ikke å trøste henne akkurat nå.

[Vera Vinge]

Det skjer for øvrig lite ift. å fullføre spontanaborten. Jeg har tatt ny dose tabletter, og er like kvalm og svimmel som i går, men intet annet. Hun på sykehuset mente jeg burde bli hjemme fra jobb i morgen også, fordi det kan sette i gang i morgen formiddag, selv om det vanligvis skjer samme dag. Det fordi hvis noe setter i gang på jobb, kan jeg f.eks. ikke låse meg inne på do, og jeg bør ha noen som følger med meg i tilfelle jeg besvimer eller noe. Og det kan bli vanskelig å kjøre hjem dersom jeg blir ordentlig dårlig. Men jeg klarer samtidig ikke tanken på å være hjemme enda en dag. Jeg syns vissheten om at vi mistet et begynnende liv er vanskelig nok, om jeg ikke skal sitte hjemme og kope dag etter dag også.

Så min foreløpige plan er å dra på jobb, fordi jeg tviler på at noe skjer i morgen, med mindre jeg merker tegn til at noe er i emming innen i morgen tidlig. Skjer ingenting i løpet av dagen da, får jeg ringe inn og bestille time til utskrapning, noe jeg i følge sykepleieren ville få i morgen eller fredag. Jeg er redd for narkose, men det er visst alternativet hvis medisinene ikke virker.

[Gjest Vilma]

Utskraping i narkose er ikke så ille

Får håpe det ordner seg slik at du ikke trenger

[O'hara]

Og narkose er ikke så ille det heller...

Jeg har vært veldig redd for narkose, men har i det siste fått det to ganger og det fungerte helt fint. Oppdaget at min redsel var mye større enn hva den hadde trengt å ha vært.

[Vera Vinge]

Utskraping i narkose er ikke så ille

Får håpe det ordner seg slik at du ikke trenger

Og narkose er ikke så ille det heller...

Jeg har vært veldig redd for narkose, men har i det siste fått det to ganger og det fungerte helt fint. Oppdaget at min redsel var mye større enn hva den hadde trengt å ha vært.

Hm, skal jeg ikke være så redd for det, altså? Jeg kjenner virkelig kontrollfreaken våkne i meg når jeg tenker på det. Folk som holder på med meg mens jeg er helt ute, hm... Men foreløpig kan jeg ikke skjønne annet enn at det går den veien, ettersom absolutt ingenting skjer nå. Hadde vært så deilig om kroppen bare kunne fikset dette selv med hjelp av medisiner, men. Jaja, jeg får legge meg ved siden av bøtta i natt også, og satse på at jeg sover mindre fredelig nå enn forrige natt.