Dere som har forlatt mannen deres: hvorfor? med 2 -3 setninger

[Gjest AnonymBruker]

Har vurdert å bryte ut , i noen år, men tanken på barna har holdt meg igjen. Står likevel tilbake med 2 - 3 grunner som holder til å flytte (og dele omsorgen). Er nesten merkelig følelsesløs omkring dette for tiden, går gjennom alt det praktiske i hodet, gang på gang. Uansett hvordan jeg snur og vender på det, tror jeg en skilsmisse vil være bra for oss alle, inklusive barna.

Er det flere her inne på KG, som kan summere det enkelt, årsaken til at du brøt ut av eksteskapet? Bare lurer på om det har vært like enkelt for andre kvinner (menn) også...? (Jeg har tidligere grått i lange baner, vært deprimert, gått til psykolog, slitt fryktelig, men nå er smerten på en måte endelig over og jeg kjenner meg klar for en ny framtid:)

Mine grunner er enkle:

- kjenner meg alene om ansvaret for barna

- har kjent meg alene i ønsket om å prioritere forholdet

- har ofret mest, både av egentid, økonomi og karriere, mannen har tatt det som en selvfølge at hans jobb, hans nattesøvn, hans trening osv må gå foran meg og barna

[Gjest AnonymBruker]

Null sex

Masse nykker vedr. soving

Konstant dåelig humør

Dårlige sosiale evner.

[Gjest AnonymBruker]

Nå var det andre grunner til at det ble slutt enn at jeg gikk, men jeg hadde vært inne på tanken ett år.

Ingen oppfølging av barna og fullstendig ansvarsfraskrivelse.

Ingen hjelp verken økonomisk eller med hus/praktiske ting.

[Gjest Anna]

Vært der TS er nå; alle grunnene som er listet opp ovenfor var med på min liste. Så fant han en annen og gikk.....

Og jeg satt igjen i sjokk og reagerte fullstendig irrasjonelt og overhode ikke slik jeg hadde trodd jeg ville i en slik situasjon.

Plutselig fikk jeg øynene opp for alt jeg kom til å miste + at det var et sjokk at noen andre faktisk ville ha han..... Jeg har vært gjennom alle fasene; sjokk, hysteri, trygling, sinne, fortvilelse, fornektelse osv osv.

I dag er jeg skilt, må akseptere at barna x antall dager er hos far og hans nye, at svigerfamilien synes dette er vanskelig og sitter på sidelinjen.....

Prøver å fokusere på alt det som irriterte meg når vi var sammen, men det er tøffere enn jeg trodde. VET at jeg er verd mer enn hvordan han behandlet meg, VET at hverdagen faktisk er bedre nå enn da, men samtidig savner jeg det å være en familie med to voksne. Synes det er tungt at han tydeligvis så lettvint har gått videre. Det går bedre dag for dag, men som sagt; tøffere enn jeg trodde var mulig.

Vet ikke om du vil ha denne type innspill også...

[Gjest AnonymBruker]

Vært der TS er nå; alle grunnene som er listet opp ovenfor var med på min liste. Så fant han en annen og gikk.....

Og jeg satt igjen i sjokk og reagerte fullstendig irrasjonelt og overhode ikke slik jeg hadde trodd jeg ville i en slik situasjon.

Plutselig fikk jeg øynene opp for alt jeg kom til å miste + at det var et sjokk at noen andre faktisk ville ha han..... Jeg har vært gjennom alle fasene; sjokk, hysteri, trygling, sinne, fortvilelse, fornektelse osv osv.

I dag er jeg skilt, må akseptere at barna x antall dager er hos far og hans nye, at svigerfamilien synes dette er vanskelig og sitter på sidelinjen.....

Prøver å fokusere på alt det som irriterte meg når vi var sammen, men det er tøffere enn jeg trodde. VET at jeg er verd mer enn hvordan han behandlet meg, VET at hverdagen faktisk er bedre nå enn da, men samtidig savner jeg det å være en familie med to voksne. Synes det er tungt at han tydeligvis så lettvint har gått videre. Det går bedre dag for dag, men som sagt; tøffere enn jeg trodde var mulig.

Vet ikke om du vil ha denne type innspill også...

TS

Jo takk, gjerne:)

Overraskende at du reagerte slik - at det ikke bare var en lettelse da han gikk? Skjønner hva du mener med at du savner å være en familie med 2 voksne, slik har jeg det også, men tror at det er bedre å være alene-voksen enn å være 2 voksne hvor bare den ene er tilstede i familielivet.

Ønsker deg masse lykke til i det nye livet:)

TS

[Gjest Kevlarsjäl]

Jeg hadde også reagert om mannen jeg planla å forlate, plutselig forlot meg.

Da hadde jeg blitt sur, rett og slett.

[Gjest Anna]

TS

Jo takk, gjerne:)

Overraskende at du reagerte slik - at det ikke bare var en lettelse da han gikk? Skjønner hva du mener med at du savner å være en familie med 2 voksne, slik har jeg det også, men tror at det er bedre å være alene-voksen enn å være 2 voksne hvor bare den ene er tilstede i familielivet.

Ønsker deg masse lykke til i det nye livet:)

TS

Min reaksjon var svært overraskende, både for meg selv og for han. Da jeg lekte med tanken på å forlate han hadde jeg fokus på alt han ikke bidro med i hverdagen og alt jeg sto med alene. Fantaserte om hvor mye bedre alt skulle bli dersom jeg faktisk var alene; da trengte jeg ikke forvente meg noe av han og dermed slapp jeg skuffelsen når han ikke bidro.

Da bruddet var et faktum "glemte" jeg plutselig alt det som var vanskelig og negativt og tenkte kun på det som en gang var bra.... Vet det er dumt og ulogisk, men...

Har faktisk ikke ennå klart helt å skjønne hva som fikk meg til å reagere på den måten, tror det meste av kjærlige følelser er borte. Mulig det er såret stolthet, følelsen av å bli bedratt og ydmyket... Vet ikke helt.

[Gjest annemor30]

voldelig mot barna og meg

knekte sosiale antenner

mangel på empati

egoistisk

Jeg har ikke angret EN dag! Livet etter jeg dro har vært det beste noensinne for både barna og meg:-)

[Gjest AnonymBruker]

Vi hadde ikke barn, så det var ikke noe som holdt oss sammen.

Vi hadde vokst fra hverandre rett og slett. I tillegg til at jeg følte meg tatt som en selvfølge. Jeg ryddet, laget mat, handlet inn og i tillegg fikk han sitt når han ønsket - sjelden det ble noe når jeg ønsket - Fikk meg en elsker eller tre, og etter en stund fant jeg drømmemannen og tok da ut skilsmisse.

Var ikke pent gjort mot min ex - men jeg fikk den oppmerksomheten jeg ønsket.

Lever nå sammen med drømmemannen, har skaffet oss hund, kjøpt leilighet og prøver nå å få barn.

[Gjest gjest i dag]

Manglende økonomisk styring, utallige inkasso krav. Saker gikk til tingretten pga små ubetalte regninger.

Jeg fikk ikke (tross mye mas gjennom mer enn 5 år) innblikk i økonomien.

Stor innkjøp av hobbyartikler (vi snakker millionbeløp.

Da namsmannen ringte os jeg fikk bekjed om at de kom og låste huset om frem dager var det nok

Flyttet i løpet av noen dager.

Vi omgås, men jeg vil ikke tørre å bo sammen med ham. Tilliten min er borte.

[Gjest MM]

Etter mange år med ALT ansvar for barn og hus, valgte jeg å gå. Ensomme kvelder år etter år ble for tøft, med en eksmann som valgte jobb fremfor kone og barn...

Prosessen gikk over flere år, med klar beskjed til eksmann om at ting ikke fungerte, og jeg forsøkte alle måter å få han til å forstå hvordan jeg og barna hadde det, og jeg forsøkte på alle måter å legge ting til rette slik at alt skulle gå på skinner. Jeg har bedt, truet, grått og gitt KLAR beskjed om at jeg kom til å gå om ikke ting ble bedre. Han fikk likevel sjokk da jeg gjorde det. For meg var det en lang prosess, der jeg i forkant forbredte meg på hverdagen helt alene, og på at jeg kanskje ville oppdage at min eksmann prioriterte nye kjærester annerledes enn meg og ekteskapet. Det siste hadde jeg rett i, og jeg er glad jeg forbredte meg på det, slik at jeg ikke fikk helt sjokk når han plutselig kunne både trene, gå på kino og være bare hjemme i ukedagene.

Følelsene mine var HELT døde i mange år, og jeg angrer ikke på at jeg gikk. Jeg ser at han har faktisk brukt mer tid på barna nå, og at han tilsynelatende prioriterer dem og seg selv, og ikke bare jobben...

[Gjest MM]

Glemte å si at selv med mange års forbredelser mentalt, er man aldri helt klar over hvor vondt og sårt et brudd er. Ikke er man forbredt på hvordan omverden reagerer heller. Man må være klar over at noen vil være en uvurderlig støtte, mens noen av de man trodde ville være der, trekker seg bort.

Aldri blir man forbredt på motpartens reaksjoner og oppførsel heller. Jeg hadde aldri trodd min eksmann kunne være så ondskapsfull, selv om jeg i etterkant har blitt klar over at omverden så mer hvordan han er, mens jeg har vært litt blind der.

Midt opp i det hele, har i alle fall barna blitt skånet, og de har kommet gjennom dette med en far som deltar mer, og en mor som er lykkelig og glad...

[Gjest AnonymBruker]

Man må være klar over at noen vil være en uvurderlig støtte, mens noen av de man trodde ville være der, trekker seg bort.

Dette var noe jeg faktisk ikke hadde tenkt så mye på på forhånd, men skulle ønske jeg hadde det.

[Gjest MM]

Dette var noe jeg faktisk ikke hadde tenkt så mye på på forhånd, men skulle ønske jeg hadde det.

Jeg hadde i grunnen tenkt mye over dette, men hadde aldri trodd at feks min ene nære venninne, var den som trakk seg lengst vekk. Særlig fordi jeg hadde vært der for henne gjennom dødsfall, sykdom osv...

Like vondt var det at et av mine søsken (som alltid har stått meg veldig nær) trakk seg bort...

På den andre siden fikk jeg uvurderlig støtte og omtanke fra uventet hold, og det betydde mye, mye for meg midt opp i den verste striden! Ser i ettertid at det som har gledet meg mest, har vært små sms/mail fra venner/bekjente om at de tenkte på meg. Så det er nødvendigvis ikke bare den nære støtten, men det at noen tenker på en...

[Gjest anny]

Har lignende erfaringer som de fleste her.- En eks som aldri prioriterte forholdet vårt og familien vi hadde sammen. Hans jobb og hans interesser kom foran alt annet.

Og jeg satt alene med ungene sommer etter sommer. Han så det som et nederlag å ta ferie.

Det gikk som i en dårlig såpeserie: han fikk et forhold til ei kollega og stakk avgårde til henne såsnart han hadde sjansen.

Da opplevde jeg også at der jeg hadde ventet støtte og oppbacking, fikk jeg det ikke, mens jeg fikk støtte fra uventet hold.

Så idag er jeg glad det gikk som det gikk. Jeg lever et mye bedre liv nå og har masse erfaring på godt og vondt.

[Bernardette]

Fordi det eneste viktige personen i hans liv er han selv.

Fordi han derfor ikke bryr seg om datteren sin.

Jeg kan ikke leve med et menneske som ikke bryr seg om sitt eget barn.

Andre "småting":

-Klagde alltid på andres feil men mente han selv var plettfri

-Var alltid sur og negativ, kunne bli veldig sint og skrike og kaste ting

-Null forståelse for andres behov og følelser

OG JEG ELSKER LIVET NÅ!! :-D

[Gjest AnonymBruker]

Jeg valgte å avslutte forholdet fordi han ikke tok ansvar for familien AS. Kun når det passet ham og selv om han alltid hadde drømt om å bli far.

Han tok veldig sjeldent initiativ til noe, men kunne godt bli med dersom jeg organiserte. Jeg kunne aldri stole på at han var tilgjengelig for meg og unger. Han snudde gjerne døgnet og levde sitt liv.

Til tross for utallige runder med prat og fordeling av oppgaver så ble det ikke fulgt opp. Selv ikke da jeg var så nedkjørt at jeg satt på familievernkontoret og gråt. Familievernkontoret tok kontakt med min lege og jeg ble sykemeldt helt i 2 mnd.

Jeg prøvde å avslutte på våren, men var nok ikke helt mentalt klar. Ikke før det ble sommer. Da visste jeg at endten måtte forholdet avsluttes eller så gikk jeg nedenom og hjem. Selv om jeg faktisk elsket ham. Alene med to barn hvor en var nyfødt. Har aldri angret selv om det ble rimelig tøft. Han fortsatte i samme leia og har aldri vært en far man kan stole på. Samtidig så vet jeg at han faktisk er glad i ungene sine. Men han skyr ansvar her i livet. På alle områder.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg gav til slutt slipp på min eksmann pga null kommunikasjon. Jeg ble deprimert og trist og lei. I ettertid har jeg angret, tryglet og såg hva jeg hadde. Jeg tenkte ikke klart og alt ble irritasjonsmoment. Jeg savner det å være familie og oss. Jeg har lært på den harde måten og man ser ikke hva man har før man mister det. Han er en flott, snill og fantastisk pappa.

[Gjest imli]

Min eksmann:

-misbrukte alkohol og trua med skytevåpen

-tok seg ikkje av ungane sine og behandla meg som dritt

Angrar med andre ord ikkje

[Gjest AnonymBruker]

Han sto i med sekretæren. Jeg taklet det dårlig, så da jeg kom meg opp i knestående forlot jeg han.