Dere som har forlatt mannen deres: hvorfor? med 2 -3 setninger

[Gjest Gjest]

Han gjorde en feil da han valgte meg, men greide aldri å rydde opp i det på en skikkelig måte. Istedet gav han MEG skylda for alt. Og det hele kulminerte i et års langt forhold til min venninne bak ryggen min. De er fortsatt sammen, og selv etter mange år er han enda sint på MEG.. forstå det den som kan.

Mange ting går igjen ser jeg i tråden. Hva er det som gjør at forhold blir slik? Når så mange gjør de samme erfaringene? Kan kvinner gjøre noe annerledes..? For det foresvever meg at når barna kommer, så blir bildet tydelig. Hva er den mekanismen..?

Noen som har tanker om det?

[Gjest ærlig]

Med oss så var det faktisk sånn at tiden lager alle sår... Jeg forlot han fordi:

Det var utrolig hva han ikke fikk til, bare han lot være å prøve.

Han trodde at diskusjonene om husarbeidet handlet om å feie ting under teppet

Jeg følte meg så ensom med han, at jeg bestemte meg for å leve videre alene.

[Gjest AnonymBruker]

Med oss så var det faktisk sånn at tiden lager alle sår... Jeg forlot han fordi:

Det var utrolig hva han ikke fikk til, bare han lot være å prøve.

Han trodde at diskusjonene om husarbeidet handlet om å feie ting under teppet

Jeg følte meg så ensom med han, at jeg bestemte meg for å leve videre alene.

Bra skrevet, kunne ønske du skrev mer, hadde vært spennende å lese

[Gjest AnonymBruker]

Denne bør flyttes til "Samliv og relasjoner"!

Forlot mannen av følgende grunner:

- Han var dårlig på økonomi

- Han passet ikke på meg eller ga følelse av trygghet

- Han la på seg 20 kg og ville ikke trene eller leve sunt

[Gjest AnonymBruker]

Svært dårlig kommunikasjon

Ingen sex - og ingen vilje til finne løsninger på det

Ingen økonomisk sans

Det endte som det måtte. Jeg forelsket meg i en annen. Jeg innledet aldri noe forhold til denne mannen, men det fikk meg til å innse at jeg ikke ville leve på den måten i mange år.

Det er 4 år siden jeg gikk. Jeg har hatt uante utfordringer med ungene våre, for å få dem på plass, nå er det langt bedre.

Angrer jeg? Nei. Ser jeg hans gode sider fremdeles? Ja.

Var vi bra for hverandre? Nei

Men, for all del. Dette er ingen dans på roser. Dra til familievernkontoret eller andre støttespillere og snakk ut så snart som mulig. Kanskje vil det bidra til å finne gode løsninger uansett utfall.

Lykke til

[ydmyk]

Jeg er vel der du trådstarter er nå.

Mine grunner for å eventuelt velge og bryte ut er:

- Jeg føler med ensom i forholdet, jeg må ta nesten alt ansvar for barn, hus mm

- Mannen min setter alltid egne behov før barnas, mine etc.

- Han unner meg ikke ting og tid for meg selv;

Det er alltid jeg som står opp med barna etc.

- Han unngår nærhet og liker ikke å bruke tid sammen med meg, snakke med meg etc.

Følgelig kommuniserer vi lite. Det går mest i korte info-utvekslinger

- Han synes han har et forferdelig liv - fordi han har barn sier han.

Det å ha barn sliter han ut, tross at han tar lite ansvar,

har mange ferier alene,sitter timesvis i kjellerstuen alene hver kveld,

aldri står tidlig opp fridager.....

- Han klager nesten non-stoppå noe,

på at det ikke er ryddig nok hjemme etc.

Det må overalt være svært ryddig og rent

Han klager rett og slett hele tiden, kjefter på meg,barna

- For å oppsummere: Han har er tragisk liv, pga. av barna (og meg?)

[Gjest mary]

jeg gikk av samme grunner som deg TS.

Det er ikke lenge siden, men jeg vet allerede at jeg aldri vil angre på det. Jeg visste hvor egoistisk og selvsentrert han var, men likevel har det sjokkert meg hvor ondskapsfullt han oppfører seg, og hvor bitter han er nå, og at han bruker barna våre for å straffe meg for at jeg gikk. Bruddet kom som et sjokk på han, til tross for at jeg i ca et års tid hadde tatt opp med jevne mellomrom at hans engasjement var på et lavmål.Fremdeles får jeg klandrende meldinger der han helt oppriktig mener at JEG BURDE FÅTT HAN TIL Å FORSTÅ BEDRE hvordan jeg hadde det! Vi hadde 6 barn tilsammen og han hadde allverdens spillerom og fritid mens jeg hadde null og niks og var i ferd med å gå til grunne.

I tillegg til å ta meg av felles barn hadde jeg altså også ansvaret for hans 3 fra før, sånn at han kunne få trene, stå på ski, jobbe så mye som han ønsket osv.

Jeg skal heller være alene på egen hånd, enn alene i et forhold. Aldri mer, og nå har jeg kun mine egne barn å ta vare på. Vi koser oss.

[AnonymBruker]

Syns dette er en veldig interessant tråd. Det er mange år siden jeg var i noe ordentlig forhold. Vi skiltes i minnelighet, men så var det hverken barn eller felles hjem inne i bildet.

Det jeg lurer på er om det er mulig å peke på et punkt eller en periode når forholdet begynte å surne? Når man velger å etablere felles hjem og familie er man jo så sikker på varig kjærlighet. Gjerne har man jo vært sammen lenge også, når man kommer til giftermål eller babylaging. Hva var det som gjorde at ting snudde? Forandrer man seg så mye når hverdagen med jobb, barn, hus og ektefelle slår inn for fult?

[AnonymBruker]

Syns tråden er interessant, men trist. Jeg er snart 30 og har veldig lyst til å snart finne en kjæreste jeg kan bygge noe ordentlig med. Rundt meg ser jeg venninner med sine menn og kjærester, som virker SÅ lykkelige og veltilpassede. Og så vet man at i snitt vil trolig halvparten av de jeg ser rundt meg gå fra hverandre...

[Gjest Blondie65]

Det hadde vært interessant å vite hvor gamle de forskjellige var da de

- traff mannen

- fikk barn

- brøt ut

For min egen del var jeg tidlig i 20 årene da vi ble gift. Vi fikk aldri barn. Mot slutten av forholdet opplevde vi en rekke kriser som viste klart hvem som arbeidet og hvem som ikke gjorde det og det ble etterhvert veldig veldig klart at vi ikke hadde noe til felles lenger.

Det var han som gjorde det slutt etter mange år uten å forsøke å bidra med noe som helst og med notorisk utroskap.

Ellers er her mange fellestrekk ja: seg selv først. Tullete døgnrytme. Gjemme unna regninger. Psykisk sykdom.

Da jeg ble skilt var jeg på bunnen av alt som tenkes kan. Jeg fikk overraskende støtte fra noen hold jeg ALDRI hadde forventet. Disse er i dag mine nærmeste venner. Jeg fikk også støtte fra ventet hold, disse vennskapene er selvsagt ytterligere forsterket. Jeg kan vel egentlig ikke si at jeg opplevde at noen jeg hadde forventet skulle støtte ikke gjorde det.

Jeg var i slutten av 30 årene da jeg ble skilt.

[Gjest Gry Agnetha]

Er det flere her inne på KG, som kan summere det enkelt, årsaken til at du brøt ut av eksteskapet?

Mine grunner er enkle:

- kjenner meg alene om ansvaret for barna

- har kjent meg alene i ønsket om å prioritere forholdet

- har ofret mest, både av egentid, økonomi og karriere, mannen har tatt det som en selvfølge at hans jobb, hans nattesøvn, hans trening osv må gå foran meg og barna

Ja, brøt ut fordi mannen ble overvektig og plutselig begynte å spise usunt samt drikke øl og spise peanøtter hver kveld, mens han så fotball. Han slengte all vasken sin til meg og jeg måtte ta alt arbeidet med barna og huset, samt jobbe ute ved siden av. Det ble et mareritt og jeg ønsket ikke sex med han på 3 år, da sov vi bare i hvert vårt rom - orket han ikke mer!

[Gjest Hanna]

Mine følelser for han var borte - helt borte, kunne ikke tenke tanken på at han skulle ta på meg....

Jeg er ung og ville forelske meg igjen!!

[AnonymBruker]

Kom plutselig på idag hvorfor jeg ikke orket leve mer sammen med min eksmann. Det er pga han ikke tar ansvar og unngår det han ikke liker å gjøre eller snakker om. Ikke minst at han er iskald og umulig å snakke med eller diskutere med. Skjønner ikke at jeg har sørget over denne mannen, selv om han er utrolig snill, kjekk og det der.

[AnonymBruker]

Jeg er vel der du trådstarter er nå.

Mine grunner for å eventuelt velge og bryte ut er:

- Jeg føler med ensom i forholdet, jeg må ta nesten alt ansvar for barn, hus mm

- Mannen min setter alltid egne behov før barnas, mine etc.

- Han unner meg ikke ting og tid for meg selv;

Det er alltid jeg som står opp med barna etc.

- Han unngår nærhet og liker ikke å bruke tid sammen med meg, snakke med meg etc.

Følgelig kommuniserer vi lite. Det går mest i korte info-utvekslinger

- Han synes han har et forferdelig liv - fordi han har barn sier han.

Det å ha barn sliter han ut, tross at han tar lite ansvar,

har mange ferier alene,sitter timesvis i kjellerstuen alene hver kveld,

aldri står tidlig opp fridager.....

- Han klager nesten non-stoppå noe,

på at det ikke er ryddig nok hjemme etc.

Det må overalt være svært ryddig og rent

Han klager rett og slett hele tiden, kjefter på meg,barna

- For å oppsummere: Han har er tragisk liv, pga. av barna (og meg?)

Slik er min mann og!!! Utrolig....

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg er en mann som slenger på mine grunner til at jeg ønsker å forlate henne.

1. Dårlig sexliv

2. Hun har angst for oppvask og filler.

3. Ekstrem latskap, senga eller sofaen som er mest interessant

4. Hun skriker hele tiden, kan ikke snakke med normal innestemme.

5. Hver gang vi skal snakke om "vanskelige" ting, er det grining (krangle)

6. Hun har fra dag en avvist min familie, og er sur og grinete hver gang vi har kontakt med dem.

[AnonymBruker]

Skremmende mange menn som ikke bryr seg om ungene sine!

[Gjest Gjest]

Skremmende mange menn som ikke bryr seg om ungene sine!

Jeg tror ikke menn bryr seg så mye om barna før de blir skilt. Da går det litt prestisje i å ha de 50%, dermed blir de kjent og så blir de glad i barna sine!! Jeg tror skilsmisse er en lykkelig ting, både for mor, far og barn, dvs i slike familier hvor far overlater hovedansvar for barn og hus til mor.

[Gjest Gjest]

Skremmende mange menn som ikke bryr seg om ungene sine!

Skremmende få menn som oppfører seg slik at de er verd å leve med og som ikke bare lever som parasitter. Et under at det fortsatt finnes kvinner som ønsker seg en mann. Det å leve i et forhold til en mann er risikosport med livet som innsats!! Andre aktiviteter med liknende risiko ville trolig blitt forbudt.

[Sheherasade]

Han var utro.

[Gjest Gjest]

Syns det er merkelig at dere som står fram med nick ikke tenker på at dere slenger ut dritt om deres ekser samtidig som dere vet at mange kan ha kjent dere igjen. Eller, dere tenker kanskje over det men slenger ut dritt likevel?