å adoptere bort et barn

[Gjest Bianca28]

Eg håpar og trur at det ikkje finns ei slik ordning i Noreg.

hvorfor det?

[Gjest imli]

hvorfor det?

Fordi eg meiner, og eg trur myndigheitane i Noreg også meiner, at den som adopterar barnet, er barnets foreldre. Barnets biologiske foreldre er ikkje lenger foreldrene når barnet er adoptert bort. Difor skal han/ho ikkje lenger ha noko forhald til desse. Å få nye foreldre, men samtidig ha ein biologisk mor som spøkar i kulissene, høyrest ut som eit svært dårleg utgangspunkt for ein tygg barndom.

[Gjest Bianca28]

Fordi eg meiner, og eg trur myndigheitane i Noreg også meiner, at den som adopterar barnet, er barnets foreldre. Barnets biologiske foreldre er ikkje lenger foreldrene når barnet er adoptert bort. Difor skal han/ho ikkje lenger ha noko forhald til desse. Å få nye foreldre, men samtidig ha ein biologisk mor som spøkar i kulissene, høyrest ut som eit svært dårleg utgangspunkt for ein tygg barndom.

ja du har vel rett i det, men samtidig tenker jeg at det kanskje er greit for den biologiske mora å vite at ungen har det bra. Ungen trenger ikke å ha et forhold til den biologiske moren fordet.

[Gjest imli]

ja du har vel rett i det, men samtidig tenker jeg at det kanskje er greit for den biologiske mora å vite at ungen har det bra. Ungen trenger ikke å ha et forhold til den biologiske moren fordet.

Når ein tar valet å adoptere bort eit barn, må ein nesten leva med at ein ikkje veit korleis han/ho har det. Viss ikkje ein kan det, må ein ha ungen sjølv, evnt kan fosterheim vere eit alternativ.

Dessutan må ein tenkje på adoptivforeldra og. Eg ville i alle fall ikkje følt at det var min unge viss det var ei biologisk mor eg stadig måtte raportere til, om korleis "ungen hennar" hadde det...

[Gjest Bianca28]

Når ein tar valet å adoptere bort eit barn, må ein nesten leva med at ein ikkje veit korleis han/ho har det. Viss ikkje ein kan det, må ein ha ungen sjølv, evnt kan fosterheim vere eit alternativ.

Dessutan må ein tenkje på adoptivforeldra og. Eg ville i alle fall ikkje følt at det var min unge viss det var ei biologisk mor eg stadig måtte raportere til, om korleis "ungen hennar" hadde det...

Men den ordninga var bare et tilbud da.

[Gjest imli]

Men den ordninga var bare et tilbud da.

Ja, og eg syns det var ein dårleg ordning, for alle partar.

[Zerox]

Jeg syns absolutt ikke du skal bry deg om at det er "akseptert" eller ikke av samfunnet å adoptere bort barn. Jeg syns at du og kjæresten din skal finne ut om dette er riktig alternativ for dere, og hvis det er, syns jeg absolutt du skal vurdere det. Samfunnet og menneskene rundt vil alltid være kritisk til alt. Lykke til med ditt valg

Amen til det. Jeg maa innroemme at jeg blir sjokkert av traadstarters vektlegging av, og senere bidragsyteres aksept av samme prmiss, hvorvidt aa adoptere bort er sosialt akseptert eller ikke. Er vi virkelig kommet dithen at det er dette som er "yarsticken" for alt?

[Gjest Bianca28]

Amen til det. Jeg maa innroemme at jeg blir sjokkert av traadstarters vektlegging av, og senere bidragsyteres aksept av samme prmiss, hvorvidt aa adoptere bort er sosialt akseptert eller ikke. Er vi virkelig kommet dithen at det er dette som er "yarsticken" for alt?

Sånn har det jo alltid vært i Norge. Vi er kvalmende opptatt av hva naboen sier hvis man gjør det eller det her i landet.

[Gjest Gjest]

Angående rapporter til biologisk mor: Mange som adopterer fra utlandet, må forholde seg til dette. Og det er jo ikke så ulogisk at et land som gir bort et av sine egne barn, ønsker å vite hvordan det går de første årene.

Jeg vet at en del adoptivforeldre velger å se på det som en slags "selvangivelse" - en gang i året (eller annenhver måned eller hvert annet år, det varierer) må de gjøre opp status og skrive noe om hva som har skjedd i barnets liv, hva han/hun er opptatt av, lærer osv. De tenker ikke spesielt mye på at biomor (i en del av tilfellene er biomor kjent og skal ha rapportene) også leser dette.

[Gjest Gjest]

Angående rapporter til biologisk mor: Mange som adopterer fra utlandet, må forholde seg til dette. Og det er jo ikke så ulogisk at et land som gir bort et av sine egne barn, ønsker å vite hvordan det går de første årene.

Jeg vet at en del adoptivforeldre velger å se på det som en slags "selvangivelse" - en gang i året (eller annenhver måned eller hvert annet år, det varierer) må de gjøre opp status og skrive noe om hva som har skjedd i barnets liv, hva han/hun er opptatt av, lærer osv. De tenker ikke spesielt mye på at biomor (i en del av tilfellene er biomor kjent og skal ha rapportene) også leser dette.

Forresten må jeg legge til at biomor ikke har anledning til å ta kontakt, ei heller adoptivforeldrene. Det er bare barnet som eventuelt (når det er blitt 18 år) kan velge å ta kontakt med biologisk mor.

[Gjest Karine]

jeg og kjæresten har vært sammen i ett år nå,begge har faste jobber og leier bolig.Nå har jeg funnet ut at jeg er gravid... krise.Har virkelig ikke lyst på barn.. men jeg kan ikke ta abort da jeg er for langt på vei,, Er det å adoptere bort barnet en mulighet?

[AnonymBruker]

Jeg prøver å tenke, forstå... men hvordan føles det å ikke ville ha sitt eget barn som man er en del av seg selv? En arv av oss, våre gener, våre fakter, en del av vår personlighet..

For de som faktisk KAN ta seg av det økonomisk og har både bil og bosted. Føles det tomt når dere tenker over at dere ikke vil ha barnet selv? Er det som en byrde, at dere ikke ønsker å ha ansvar for et annet menneske?

Jeg spør fordi jeg er interessert..

[Gjest Vigdis]

Heller adoptere bort barnet enn å ta abort fordi dere ikke vil ha barn! Alle barn har rett til et liv og noen som vil ha dem.

Jeg skulle mer enn gjerne tatt imot barnet. Lykke til.

[Kara W]

Jeg prøver å tenke, forstå... men hvordan føles det å ikke ville ha sitt eget barn som man er en del av seg selv? En arv av oss, våre gener, våre fakter, en del av vår personlighet..

For de som faktisk KAN ta seg av det økonomisk og har både bil og bosted. Føles det tomt når dere tenker over at dere ikke vil ha barnet selv? Er det som en byrde, at dere ikke ønsker å ha ansvar for et annet menneske?

Jeg spør fordi jeg er interessert..

Det finnes sikkert mange ulike grunner, men hvis vi bytter ut barn med hund blir det kanskje lettere å forstå. Hvorfor ikke skaffe seg hund når man har økonomi og livssituasjon til å klare det? En hund gir mye glede, og med litt tilrettelegging trenger ikke livet å endre seg så mye.

Men kanskje er det nettopp de tingene man anser som viktig i livet sitt som er de tingene man er nødt til å gi opp, enten det er vill festing, spontane reiser eller stor fokus på karriere. Eller kanskje man bare er veldig glad i lange, late kvelder på sofaen med en god film. For de som ikke ønsker seg barn kan barn lett sees på som en byrde.

Selv om barnet er ønsket og planlagt, så er det ikke uvanlig at man ikke blir gald i barnet og føler at det er "sitt", før mange måneder etter fødselen. Så jeg har ingen problemer med å se for meg at en som er uønsket gravid ikke har noen morsfølelser for det som vokser i magen sin og tenker på det som en del av seg selv og sin arv til verden. Det barnet som blir født er på en måte ikke noe annerledes enn alle andre barn som blir født. Jeg tror ikke at kvinnen trenger å være hverken egoistisk eller følelsesløs for å kjenne det slik. Og når man så velger å adoptere det bort tror jeg at man gjør det for barnets eget beste, ikke for å være slem eller bare tenke på seg selv.

[AnonymBruker]

Takk for det Kara, det ble litt greiere å se for seg en hund og dine ellers gode poeng forstår jeg.

Det er jo vanskelig for mennesker som ikke vil ha barn, egne barn barn, og enda tabu omtrent å snakke om det fordi "det er jo enhver kvinne`s drøm" slik det fremstår. Jeg synes det er trist at samfunnet ikke har mer åpen dialog om dette f.eks i Norge hører man sjelden om at folk adopterer bort et barn. Alle spørsmål jeg nå stiller her har jeg først spurt meg selv om (da med hunden i bildet) men det er likevel noe som faller utenom.

Siden det å forplante oss er en del av våre instinkter (fordi det er jo det) , er det kanskje blitt så mye å gjøre nå i 21 år hundre at vi får andre behov for selvrealisering. I gamle tider tilbake så fikk jo alle kvinner barn (med mindre de var ugifte eller ikke fertile). At da var det en del av planen for livet, at instinktene var så sterke og gikk igjennom alt av hobbyer og interesser. Hvis en hund ikke fulgte typisk instinkt (f.eks som å vaske ungene da de fødes) så vil vi jo si at det er noe som mangler. Hvis en hund ikke tar vare på valpene sine, og gir de melk, bare løper av gårde, så mangler den innstinktet. Kan vi si det samme om mennesker? At de rett og slett mangler innstinktet? Eller at det kan være at slike instinkter er basert på person eller på situasjonen rundt mennesket og kommer frem i "riktig" anledning?

Nå har vi jo mye annet å holde fingrene i, og kanskje instinktene blir litt vasket ut?

Mange gravide sier jo at de begynner å bry seg om tassen i magen allerede før de kjenner den sparke.. eller da den sparker også. Det at man byr på liv selv er noe annet enn å motta liv?

Nei dette ble for dybt.

[Linnea Adriana]

Jeg tror ikke man adopterer bort barn fordi man ikke elsker, heller at en ønsker dem bedre enn det man selv kan gi dem.

Slik tenker jeg og.

Også tenker jeg at det er bedre og adoptere bort barnet og prøve og sørge for at barnet får en fin oppvekst, enn og ta senabort.

Jeg synes at det og velge og bære frem et barn for å så adoptere det bort viser at en ønsker det beste for barnet. Og det er det viktigst synes jeg så jeg ville ikke hatt noe problem med å godta at noen adopterte bort barnet sitt. Jeg ville syntes det var rart og vanskelig og forestille meg hvorfor de tok det valget de tok men jeg ville ikke hatt noe problemer med og akseptere det.