å adoptere bort et barn

[Gjest Spinell]

Er jo lettere å sette inn om de er litt utvida der oppe fra før. Dessuten hva med infeksjonsfare ved å ha et fremmedlegeme inne i kroppen.

Jeg har hormonspiral uten å ha født barn. Ikke noe problem. Ikke nødvendigvis noen fryd å få satt inn, men ikke så vondt at man dør av det, heller. Infeksjonsfaren er høyest hvis en har mange partnere. Derfor stabilt forhold, som jeg skrev.

[Illuminati]

Ja, barnet vil få det flott. Kommer nok til en familie som har lengtet etter barn i mange år. Men jeg er redd for deg. Er du emosjonelt sterk? Vill tro du må belage deg på tøffe stunder m.m. I årene som kommer.

[SummerJoy]

Sverige har fri abort frem til uke 18, bare sånn for å opplyse om det.

Personlig så skjønner jeg ikke at noen vil seg selv så vondt som det må være å få et barn og frivillig adoptere det bort. Da hadde jeg heller tatt senabort i Sverige og spart meg for den påkjenningen.

Og du mener at det ikke er en påkjenning?

[la Flaca]

Jeg reagerer litt på at du, ts, oppgir infoen at dere er samboere og begge har fast jobb. Det jo ikke er relevant for adopsjonsspørsmålet, men kan tale for å beholde barnet. Så jeg lurer på om det egentlig er det du ønsker å høre, at du kan/bør beholde?

[Gjest SmallTalk]

Og du mener at det ikke er en påkjenning?

For meg hadde det vært en vesentlig mindre påkjenning enn å gå gravid i 9 mnd, få ut barnet og dermed skulle gi det fra meg. Både fysisk og psykisk sett. Hvordan det er for andre, det kan ikke jeg svare på.

[Kara W]

TS, jeg synes du har tatt et tøft valg som det står respekt av. Selv om du føler deg veldig sikker i din sak, så vil jeg anbefale deg å prate med noen om valget, om ikke annet så for å bekrefte at det er det riktige for deg.

At du får automatisk får følelser for barnet i magen og vil lengte etter det i ettertid er ikke sikkert. Jeg har født to barn som var både ønsket og planlagt, men jeg hadde ingen følelser for skapningen i magen, og det er flere andre som har hatt det slik som meg. Selvfølgelig kommer du innimellom til å tenke på barnet og lure på hvordan det har det, men det er ikke det samme som at du kommer til å angre valget ditt.

[Gjest Gjest]

For ikke å snakke om påkjenningen når barnet søker deg opp og står på døra diom 18 år og lurer på hvorfor du ikke ville ha h*n.

En temmelig lite empatisk løsning å adoptere bort unger synes jeg. Og man har NULL garanti for at ungen får det bra. Det er nok eksempler på det, at adoptivforeldre er så mye mer fantastisk enn andre er en myte.

[Gjest Bianca26]

For ikke å snakke om påkjenningen når barnet søker deg opp og står på døra diom 18 år og lurer på hvorfor du ikke ville ha h*n.

En temmelig lite empatisk løsning å adoptere bort unger synes jeg. Og man har NULL garanti for at ungen får det bra. Det er nok eksempler på det, at adoptivforeldre er så mye mer fantastisk enn andre er en myte.

Om man ikke er skikket som forelder (ikke at jeg mener ts ikke skulle være det) men hvis det skulle være slik, så har man ingen garanti at barnet får det bra hos seg selv heller.

[Gjest Bianca26]

Jeg har hormonspiral uten å ha født barn. Ikke noe problem. Ikke nødvendigvis noen fryd å få satt inn, men ikke så vondt at man dør av det, heller. Infeksjonsfaren er høyest hvis en har mange partnere. Derfor stabilt forhold, som jeg skrev.

Uansett er det litt sent å snakke om prevansjon når ts allerede er gravid

[AnonymBruker]

For ikke å snakke om påkjenningen når barnet søker deg opp og står på døra diom 18 år og lurer på hvorfor du ikke ville ha h*n.

En temmelig lite empatisk løsning å adoptere bort unger synes jeg. Og man har NULL garanti for at ungen får det bra. Det er nok eksempler på det, at adoptivforeldre er så mye mer fantastisk enn andre er en myte.

Ikke snakk om ting du ikke vet noe om.Lite empatisk? Hva søtten vet du om saken? Tenk deg å være i en fortvilet situasjon,hvor du VET at du ikke har mulighet til å ta vare på det livet som gror inni deg?

Å vite at du mest sansynligvis aldri får se dette barnet igjen,uten å kunne vite hva barnet går til.

DET er ikke en lett handling for 99% av de som velger adopsjon.Grunnene til at en velger adopsjon er mange,ingen av OSS kan dømme den som gjør dette valget.

De som skal adoptere må igjennom mange tester,undersøkelser osv. som alle andre som lager barn ikke må.

Det sjekkes vandel,antall kroner på banken,sykdommer,leilighet/hus/ blir sjekket,mental tilstand (denne liker jeg) o.l.

Desverre er det folk som aldri burde lage barn eller få adoptere barn.

En som er adoptert,vil ha et tomrom i seg som kun kan fylles om barnet får vite hvem som er bio-foreldre ,grunnen til adopsjon osv.Så om en velger å adoptere bort et barn,MÅ en være klar over at en dag vil dette barnet kanskje dukke opp igjen og har mange spørsmål.Det tror jeg de aller fleste er fullstending klar over.

Jeg er selv adoptert og jeg lette lenge etter mine røtter.Jeg er glad jeg ble adoptert bort,men jeg er fryktelig lei meg for at jeg havnet der jeg havnet.Gjensyn mellom biomor og meg var ikke en søt suppe av lykke,ikke var det lykke da jeg fikk vite x antall søsken heller.Heller en tragisk suppe som jeg i dag holder meg unna.

Hva enn TS velger å gjøre,så er dette noe TS selv må finne ut av og kunne leve med.En har ingen garantier for at en adopsjon blir en lykkelig affære.

[Gjest Venelite]

Jeg er enig med noen her at du burde tenke mye på det, kanksje du forandrer helt tankegang etter barnet er født, hvem vet? Mye kan skje, både før og etter for å si det sånn, jeg tror ikke du burde bestemme deg for raskt. Men, jeg har egentlig ikke noe spesielt med råd å komme med for jeg har aldri vært i den situasjonen, jeg prøver kun å sette meg inn i den. Men enkelt blir det nok ikke.

[SummerJoy]

For ikke å snakke om påkjenningen når barnet søker deg opp og står på døra diom 18 år og lurer på hvorfor du ikke ville ha h*n.

En temmelig lite empatisk løsning å adoptere bort unger synes jeg. Og man har NULL garanti for at ungen får det bra. Det er nok eksempler på det, at adoptivforeldre er så mye mer fantastisk enn andre er en myte.

Det er mer empatisk å drepe barnet enn å la det få et liv mener du? Og er det noen som påstår at adoptivforeldre er så mye mer fantastisk enn alle andre foreldre?

[Gjest Sarah]

Uff..kjenner meg igjen i hvordan du har det! Jeg ble uplanlagt gravid i vinter med min daværende type.Etter mye om og men fallt valget på å beholde..Hadde en supertøff tid hvor jeg veide veldig for og imot. Nå er det derimot slik at jeg angrer på at jeg ikke tok abort:(er snart i 8 ende mnd og har overhodet ikke lyst på barn..Barnefar er stikk motsatt, og ønsker dette barnet mer enn noe annet..Vi er ikke sammen lenger, men har pratet om delt foreldreomsorg med mest omsorg på han. Selv om abort til syvende og sist var mitt valg, følte jeg meg veldig presset til å bære frem et barn jeg nesten ble "hjernevasket" til å tro at er det riktige for meg.Og da spesellt av barnefar..han begynte og si at jeg burde legges inn, at jeg kom til helvete og kallte meg en morder hvis jeg drepte"hans" barn...mamma som er abortmotstander viste meg bilder av barn, og sa ting som:tenk om det er en søt liten jente da?...jeg grein og sa at abort ville være det beste for meg, jeg var ikke klar for det her!Alle sa at jeg ville få en stor psykisk knekk hvis jeg tok abort og ville angre på det, men se på meg nå?? 10000 ganger verre..Likevel var jeg stupid nok til å ikke velge det(fikk time og alt) Jeg tok det ikke, så hovedskylden er min..men følte meg vannvttig presset, og sitter nå dag og ønsker at jeg ikke var gravid..det er helt grusomt å finne ut at man egentlig aldri burde ha barn(jeg har faktisk funnet ut at jeg er fornøyd med et par katter, en kjæreste og ikke barn) ETTER at noe annet er for seint..Har ikke kjent meg selv ordentlig før nå, og har alltid trodd at jeg ihvertfall ville ha 1 barn en eller annen gang..men det vil jeg ikke:(har prøvd å innstille meg på at delt foreldreomsorg går bra, at hun er mest med han som faktisk vil det her...merker jeg klandrer han for noe jeg var like mye med på, og greier ikke la være å hate han..vurderer også og gi han hele omsorgen eller adoptere bort(men da sier han at han skal gjøre alt han kan for å få hovedansvaret) jeg ønsker at hun skal få det bra, er jo ikke hennes skyld--men ser at jeg ikke er skikket som mor. Det jeg vil er å reise, feste, være fri og fokusere mer på utdaning/karriere..gråter hver dag, og har blitt alvorlig deprimert..

Hvorfor måtte dette skje for at jeg skulle finne meg selv og hva jeg vil?..alle er glad på mine vegne og sier gratulerer og spør om jeg gleder meg..jeg bare smiler med, kun nærmeste familie og barnefar som vet det og amathea som jeg har vært i samtale med. Hater magen min, det å være gravid og det faktum at jeg lot meg selv havne i en slik situasjon. Jeg er 25 år, og blir 26..men jeg VIL ikke dette...selv om jeg vet jeg kunne greid det, hadde jeg villet.Alle skal like barn i samfunnet vårt, og det er ikke akseptert å tenke som meg, derfor må jeg holde kjeft og lide i stillhet...men aner snart ikke hva jeg skal gjøre faktisk..det er ikke vits i å si at jeg bør få hjelp til tilrettelegging,psykolog(been there, done that) osv, orker ikke ha barnevern div.på nakken..ønsker jo at hun skal få det bra, men det er ikke hos meg..har i mange år også slitt med angst, depresjon og dårlig selvtillit..så bryr meg veldig mye om hva andre måtte tro og mene..derfor er dette ekstra vanskelig..føler at barnefaren er det eneste håpet jeg har nå, og gi han hovedomsorgen.Han vil jo ikke annet enn å ofre alt for henne..noen konkrete gode råd?ikke interessert i usakelige stygge svar. Vet jeg kan skylde meg selv, men denne etterpåklokskapen og situasjonen tar snart livet av meg:(

[Gjest Bianca28]

Uff..kjenner meg igjen i hvordan du har det! Jeg ble uplanlagt gravid i vinter med min daværende type.Etter mye om og men fallt valget på å beholde..Hadde en supertøff tid hvor jeg veide veldig for og imot. Nå er det derimot slik at jeg angrer på at jeg ikke tok abort:(er snart i 8 ende mnd og har overhodet ikke lyst på barn..Barnefar er stikk motsatt, og ønsker dette barnet mer enn noe annet..Vi er ikke sammen lenger, men har pratet om delt foreldreomsorg med mest omsorg på han. Selv om abort til syvende og sist var mitt valg, følte jeg meg veldig presset til å bære frem et barn jeg nesten ble "hjernevasket" til å tro at er det riktige for meg.Og da spesellt av barnefar..han begynte og si at jeg burde legges inn, at jeg kom til helvete og kallte meg en morder hvis jeg drepte"hans" barn...mamma som er abortmotstander viste meg bilder av barn, og sa ting som:tenk om det er en søt liten jente da?...jeg grein og sa at abort ville være det beste for meg, jeg var ikke klar for det her!Alle sa at jeg ville få en stor psykisk knekk hvis jeg tok abort og ville angre på det, men se på meg nå?? 10000 ganger verre..Likevel var jeg stupid nok til å ikke velge det(fikk time og alt) Jeg tok det ikke, så hovedskylden er min..men følte meg vannvttig presset, og sitter nå dag og ønsker at jeg ikke var gravid..det er helt grusomt å finne ut at man egentlig aldri burde ha barn(jeg har faktisk funnet ut at jeg er fornøyd med et par katter, en kjæreste og ikke barn) ETTER at noe annet er for seint..Har ikke kjent meg selv ordentlig før nå, og har alltid trodd at jeg ihvertfall ville ha 1 barn en eller annen gang..men det vil jeg ikke:(har prøvd å innstille meg på at delt foreldreomsorg går bra, at hun er mest med han som faktisk vil det her...merker jeg klandrer han for noe jeg var like mye med på, og greier ikke la være å hate han..vurderer også og gi han hele omsorgen eller adoptere bort(men da sier han at han skal gjøre alt han kan for å få hovedansvaret) jeg ønsker at hun skal få det bra, er jo ikke hennes skyld--men ser at jeg ikke er skikket som mor. Det jeg vil er å reise, feste, være fri og fokusere mer på utdaning/karriere..gråter hver dag, og har blitt alvorlig deprimert..

Hvorfor måtte dette skje for at jeg skulle finne meg selv og hva jeg vil?..alle er glad på mine vegne og sier gratulerer og spør om jeg gleder meg..jeg bare smiler med, kun nærmeste familie og barnefar som vet det og amathea som jeg har vært i samtale med. Hater magen min, det å være gravid og det faktum at jeg lot meg selv havne i en slik situasjon. Jeg er 25 år, og blir 26..men jeg VIL ikke dette...selv om jeg vet jeg kunne greid det, hadde jeg villet.Alle skal like barn i samfunnet vårt, og det er ikke akseptert å tenke som meg, derfor må jeg holde kjeft og lide i stillhet...men aner snart ikke hva jeg skal gjøre faktisk..det er ikke vits i å si at jeg bør få hjelp til tilrettelegging,psykolog(been there, done that) osv, orker ikke ha barnevern div.på nakken..ønsker jo at hun skal få det bra, men det er ikke hos meg..har i mange år også slitt med angst, depresjon og dårlig selvtillit..så bryr meg veldig mye om hva andre måtte tro og mene..derfor er dette ekstra vanskelig..føler at barnefaren er det eneste håpet jeg har nå, og gi han hovedomsorgen.Han vil jo ikke annet enn å ofre alt for henne..noen konkrete gode råd?ikke interessert i usakelige stygge svar. Vet jeg kan skylde meg selv, men denne etterpåklokskapen og situasjonen tar snart livet av meg:(

Om barnefaren ønsker dette barnet mer enn du gjør, så hvorfor ikke gi han hovedomsorgen? Det MÅ jo ikke være slik at mor har hovedomsorgen selv om dette er mest vanlig. Jeg tror det blir bedre både for deg, barnet og barnefaren hvis han får hovedomsorgen. Men hva vil han da? Vil han ha hovedomsorgen eller mener han at du også skal ha deler av omsorgen?

[starseed86]

Har sett på "16 and pregnant" på mtv.com, der var det flere av tenåringsforeldrene som adopterte bort barnet sitt. Vet det bare er en tv serie, men kanskje du kunne hatt glede av å sett på den?? Det var i allefall en liten oppvekker for meg ang å adoptere bort sitt eget barn. Spesielt denne episoden var fin syns jeg, http://www.mtv.com/videos/16-and-pregnant-ep6-catelynn/1615511/playlist.jhtml Visste ikke det kunne være så flott og fantastisk og vakkert å adoptere bort barnet sitt... Det er som du sier på en måte ikke helt akseptert her i Norge nei..Men ikke at det skal ha noen som helst betydning for hva du velger å gjøre da!! Du er så utrolig sterk hvis du gjør det! Angrer så sykt jeg tok abort som 16 åring, skulle heller bare fått barnet og adoptert det bort. Men da visste jeg desverre ikke det jeg vet i dag.... Bare lurer på en ting, i USA virker det som adopsjon innenlands er ganske vanlig, og at det er mange forskjellige byråer du kan kontakte. Der kan du se gjennom mapper, som de som ønsker å adoptere har laget om seg selv, med all mulig informasjon og bilder å sånn. Det er mest åpen adopsjon som skjer nå for tiden, helt lukket adopsjon hvor du kanskje ikke engang får se barnet etter fødsel er gammeldags. Men om man ønsker dette, kan det selvfølgelig ordnes slik. Men under åpen adopsjon, vil man motta bilder av barnet gjennom oppveksten og info, og man kan med jevne mellomrom besøke barnet hvis dette er ønskelig. Og du kan bestemme akkurat hvilke foreldre barnet ditt skal få! Men finnes ikke denne ordningen i Norge egentlig??? Det er jo bare helt utrolig dårlig isåfall... Kankje det går ann å adoptere bort barnet sitt til USA.. Virker som det er ganske mange som står i kø for å få adoptere eller som venter på at akkurat de skal bli valgt, så kan hende de adopsjonsbyråene tar imot barn fra utlandet også... Denne episoden fra mtvs tv serie "true life" var også ganske bra syns jeg: http://www.mtv.com/videos/true-life-im-placing-my-baby-for-adoption/1614255/playlist.jhtml

[Gjest Sarah]

Om barnefaren ønsker dette barnet mer enn du gjør, så hvorfor ikke gi han hovedomsorgen? Det MÅ jo ikke være slik at mor har hovedomsorgen selv om dette er mest vanlig. Jeg tror det blir bedre både for deg, barnet og barnefaren hvis han får hovedomsorgen. Men hva vil han da? Vil han ha hovedomsorgen eller mener han at du også skal ha deler av omsorgen?

Takk for svar Bianca. Jo, han vil gjerne ha den..så er nok det beste.Så kan jeg ha vanlig samvær, rett og slett bytter på de tradisjonelle rollene..som i vårt tilfelle vil være det beste.Det viktigste er jo at hun får det bra, og det vet jeg hun vil få hvis hun har fast bosted og er mest hos han som virkelig ønsker dette og er villig til å ofre alt..var jo han som overtalte meg til ikke å ta abort og(selv om det var mitt valg)men det var ikke det rette valget..men nå kommer hun til verden, og hun vil få det beste livet hvis han har hovedomsorgen.Eller med et annet barnløst par som virkelig ønsker seg et barn..det vil derimot ikke han som nevnt tidligere, og da ser jeg ingen annen utvei enn den løsningen jeg har kommet frem til nå.

[Sandygirl]

Takk for svar Bianca. Jo, han vil gjerne ha den..så er nok det beste.Så kan jeg ha vanlig samvær, rett og slett bytter på de tradisjonelle rollene..som i vårt tilfelle vil være det beste.Det viktigste er jo at hun får det bra, og det vet jeg hun vil få hvis hun har fast bosted og er mest hos han som virkelig ønsker dette og er villig til å ofre alt..var jo han som overtalte meg til ikke å ta abort og(selv om det var mitt valg)men det var ikke det rette valget..men nå kommer hun til verden, og hun vil få det beste livet hvis han har hovedomsorgen.Eller med et annet barnløst par som virkelig ønsker seg et barn..det vil derimot ikke han som nevnt tidligere, og da ser jeg ingen annen utvei enn den løsningen jeg har kommet frem til nå.

En annen fordel er jo at hun/han da vet hvem foreldrene er, og sannsynligvis slipper å tenke "hvorfor ville ikke foreldrene mine ha meg?" og "er jeg ikke god nok for dem?" Du kan jo også se det ann litt, ha en helg innimellom, kanskje du liker det godt. Eller kanskje ikke. Uanset virker det som at faren er entusiastisk til å få barn, og det er litt urettferdig at han ohså skal måtte gå og undre over hvordan barnet har det

Dessuten står det stor respekt av at du innrømmer, ikke minst for deg selv at du ikke vil, eller takler å være mor på det nivået barnet vil trenge og ha godt av. Det står det veldig stor respekt av. Mye bedre enn at barnet skal lide å ende opp deprimert, lei seg og ødlagt av at du angrer på å ha beholdt h*n

Endret 21. august 2010 av Sandygirl

[Sandygirl]

Hvis du hadde angret da

[Gjest Bianca28]

Takk for svar Bianca. Jo, han vil gjerne ha den..så er nok det beste.Så kan jeg ha vanlig samvær, rett og slett bytter på de tradisjonelle rollene..som i vårt tilfelle vil være det beste.Det viktigste er jo at hun får det bra, og det vet jeg hun vil få hvis hun har fast bosted og er mest hos han som virkelig ønsker dette og er villig til å ofre alt..var jo han som overtalte meg til ikke å ta abort og(selv om det var mitt valg)men det var ikke det rette valget..men nå kommer hun til verden, og hun vil få det beste livet hvis han har hovedomsorgen.Eller med et annet barnløst par som virkelig ønsker seg et barn..det vil derimot ikke han som nevnt tidligere, og da ser jeg ingen annen utvei enn den løsningen jeg har kommet frem til nå.

Håper det ordner seg. Lykke til:)

[Gjest imli]

Har sett på "16 and pregnant" på mtv.com, der var det flere av tenåringsforeldrene som adopterte bort barnet sitt. Vet det bare er en tv serie, men kanskje du kunne hatt glede av å sett på den?? Det var i allefall en liten oppvekker for meg ang å adoptere bort sitt eget barn. Spesielt denne episoden var fin syns jeg, http://www.mtv.com/videos/16-and-pregnant-ep6-catelynn/1615511/playlist.jhtml Visste ikke det kunne være så flott og fantastisk og vakkert å adoptere bort barnet sitt... Det er som du sier på en måte ikke helt akseptert her i Norge nei..Men ikke at det skal ha noen som helst betydning for hva du velger å gjøre da!! Du er så utrolig sterk hvis du gjør det! Angrer så sykt jeg tok abort som 16 åring, skulle heller bare fått barnet og adoptert det bort. Men da visste jeg desverre ikke det jeg vet i dag.... Bare lurer på en ting, i USA virker det som adopsjon innenlands er ganske vanlig, og at det er mange forskjellige byråer du kan kontakte. Der kan du se gjennom mapper, som de som ønsker å adoptere har laget om seg selv, med all mulig informasjon og bilder å sånn. Det er mest åpen adopsjon som skjer nå for tiden, helt lukket adopsjon hvor du kanskje ikke engang får se barnet etter fødsel er gammeldags. Men om man ønsker dette, kan det selvfølgelig ordnes slik. Men under åpen adopsjon, vil man motta bilder av barnet gjennom oppveksten og info, og man kan med jevne mellomrom besøke barnet hvis dette er ønskelig. Og du kan bestemme akkurat hvilke foreldre barnet ditt skal få! Men finnes ikke denne ordningen i Norge egentlig??? Det er jo bare helt utrolig dårlig isåfall... Kankje det går ann å adoptere bort barnet sitt til USA.. Virker som det er ganske mange som står i kø for å få adoptere eller som venter på at akkurat de skal bli valgt, så kan hende de adopsjonsbyråene tar imot barn fra utlandet også... Denne episoden fra mtvs tv serie "true life" var også ganske bra syns jeg: http://www.mtv.com/videos/true-life-im-placing-my-baby-for-adoption/1614255/playlist.jhtml

Eg håpar og trur at det ikkje finns ei slik ordning i Noreg.