Ekskone til besvær!

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har selv et barn fra tidligere forhold og er gift på nytt. Selvfølgelig må jeg og far til mitt første barn ha en viss kontakt, men ikke på den måten at jeg skal ha behov for å ringe ham sent på kvelden.. Når jeg ringer ham om noe spør jeg også først om det passer at jeg ringer! Det synes jeg er viktig. Det er jo ikke slik at man til enhver tid skal ta imot samtaler fra eksen for å diskutere barna, såfremt at det ikke handler om noe alvorlig! Alt som kan vente av diskusjoner/samtaler om barna synes jeg kan vente til dagtid, og gjerne til et tidspunkt som man avtaler på forhånd.

På nåværende tidspunkt har ikke min eks kjæreste, men han har vært i et langvarig forhold tidligere. Og selvfølgelig snakket jeg med henne når jeg traff henne, og hadde en grei tone. Og til dere som sier at man ikke behøver å ha et visst forhold med kjæresten til barnas far, SELVFØLGELIG må man det. Denne personen er jo av stor betydning i barnas liv! Ikke at man trenger å dra på kafe med denne, men at man har en høflig tone når man treffes er for meg en selvfølgelighet!

Jeg synes det virker som at ts har en fin holdning til barna, og skjønner de følelsene hun har ifht barnas mor! Har ikke noe råd til deg, er ikke selv stemor til noen, men vil bare si at jeg forstår deg

[O'hara]

Jeg kan forstå de såre følelsene til ts.

Slik jeg leser det, er hennes opplevelser at ved skilsmisser så har man et ok forhold til hverandre også i etterkant, både ekser, nye og slikt. Kanskje man møtes til felles middager eller noe slikt, og har et vennskaplig forhold med eksene.

Skjønner godt at hun stiller spørsmålstegn til at eksen ringer sent på kvelden for å snakke om barna. Jeg forstår det overhodet ikke slik at ts på noen måte ser på det som et problem at hennes samboer har barn, men heller at hun skulle ønske at hun og eksen hadde et mer ok forhold.

Til ts:

Jeg synes det virker som du har en flott holdning til hele situasjonen, på meg virker det som du aksepterer din rolle som bonusmor.

Kanskje du finner noen artikler hos Famlab om angående akkurat hvordan du skal forholde deg til eksen hans. På meg virker det som om du har et ønske om å ha et ok forhold til henne, og det synes jeg er et fint utgangspunkt.

Mulig du bare må gi henne enda mer tid, prøve for din egen del å ikke irritere deg over det som plager deg. Heller prøve å gi henne litt slakke, men sette enkelte grenser. Snakk med mannen din om å kanskje avtale med henne at etter f.eks kl 22 så bør hun heller sende en tekstmelding, men selvsagt ringe om det er noe viktig/alvorlig. Du må nesten kjenne etter på dine følelser og snakke med mannen din om det. For uansett så er det ikke riktig at et gammelt forhold skal få ødelegge ett nytt.

Kanskje hun er sjalu? Om det var mannen din som gikk, så kanskje hun enda ikke er kommet over han? Jeg vet ikke.

Uansett, jeg har hatt problemer i forbindelse med familierelasjoner, og den gang ringte jeg til Famlab og snakket med de. Fikk god hjelp fra de, kanskje det er et tips til deg?

Ønsker deg lykke til!!

[skruf]

Snakk om å gjøre ei fjær om til ti høns....

Bare fordi exen til kjæresten din ikke inkluderer deg i sitt liv og overser deg så går du rett i kampmodus og skriver at hun ikke skal få ødelegge forholdet ditt, over ditt lik! Har hun prøvd det da? Ja, hun ringer mannen din for å snakke om barna. Greit nok, kl 23 er litt seint på kvelden, men mange er kveldsmennesker og har roa og freden til å snakke og tenke da. Er exen alene med barn så går som oftest dagene i ett, og er barna større så legger de seg ikke så tidlig heller. Kanskje exen ikke vil at barna skal sitte med ørene på stilk og høre hva hun og faren snakker om? Jeg er iallefall opptatt av at barna ikke skal høre på alt som blir sagt.

Og hvorfor skal exen forholde seg til deg? Hun er tross alt ferdig med far til sine barn og har bare kontakt med han pga barna. Det er hun som er mor og han som er far, du har egentlig ingenting med det. Og det beste for barna er at mor og far har en god dialog og samarbeider bra.

Når du går inn i et forhold der du er klar over at din nye partner har barn fra tidligere så bør du og skjønne at det er ei mor inn i bildet også... Og kontakten mellom mor og far vil alltid være der når en har barn sammens! Såklart vil kontakten avta etterhvert som barna vokser til og blir mere selvstendig, men den vil for resten av livet være der. Det vil komme konfirmsjoner, bryllup, barnebarn, feiring av barnebarns bursdager, merkedager hos barna (18årsdag, 20årsdag,...). Og sånn vil dagene gå i alle år fremover.

[jomfrua]

Og til dere som sier at man ikke behøver å ha et visst forhold med kjæresten til barnas far, SELVFØLGELIG må man det. Denne personen er jo av stor betydning i barnas liv!

Der er jeg uenig. Som foreldre har du ett foreldreansvar og ett samarbeide med den andre foreldre. Foreldrene har ett ansvar for barna når de har omsorgen.

For min del så betyr det: Når barnefar har barna så har han ett ansvar for barna og det ansvaret overlater jeg til han fullt og helt. Det er ikke midt bord å vite hva som skjer, hvem de forholder seg til ...........så lenge barna har det bra. Og det ser jeg min stolthet i at jeg ikke skal mene og tenke å si så mye om hvordan han lever sitt liv.

På samme måte vil jeg ha den samme respekten for at mitt liv, mitt ansvar for barna er mitt og mitt alene uten hans innblanding så lenge barna er hos meg.

Jeg og barna har en helt naturlig dialog om deres liv - her og der. De forteller ut fra deres ståsted. Og så lenge de ikke lider av noe uansvarlighet, omsorgssvikt - så kan jeg veilede dem i deres tankegang når den blir litt "stakkarslig" i situasjoner hos far. Jeg kan fortelle dem om voksentanker og at det som regel ligger fornuft og ikke uvilje i bånn av beslutninger de føler er urettferdig.

[skruf]

Der er jeg uenig. Som foreldre har du ett foreldreansvar og ett samarbeide med den andre foreldre. Foreldrene har ett ansvar for barna når de har omsorgen.

For min del så betyr det: Når barnefar har barna så har han ett ansvar for barna og det ansvaret overlater jeg til han fullt og helt. Det er ikke midt bord å vite hva som skjer, hvem de forholder seg til ...........så lenge barna har det bra. Og det ser jeg min stolthet i at jeg ikke skal mene og tenke å si så mye om hvordan han lever sitt liv.

På samme måte vil jeg ha den samme respekten for at mitt liv, mitt ansvar for barna er mitt og mitt alene uten hans innblanding så lenge barna er hos meg.

Jeg og barna har en helt naturlig dialog om deres liv - her og der. De forteller ut fra deres ståsted. Og så lenge de ikke lider av noe uansvarlighet, omsorgssvikt - så kan jeg veilede dem i deres tankegang når den blir litt "stakkarslig" i situasjoner hos far. Jeg kan fortelle dem om voksentanker og at det som regel ligger fornuft og ikke uvilje i bånn av beslutninger de føler er urettferdig.

Helt enig med deg! Fars samboer er ikke mitt bord. Jeg forholder meg til far, så får det være fars ansvar å skape en god relasjon mellom barn og sin samboer. Likedan forventer jeg samme respekten for mitt liv tilbake.

Her i gården har det vært endel turbulens med stemor, bl.a på det at jeg ikke får ringe far. Helst ikke i hele tatt (hun sendte meg meld om det selv uten at far var klar over det). Det som da skjedde er at jeg og far har kontakt på jobbtid, bak stemors rygg. En MÅ bare av og til snakke med den andre foreldren for å planlegge ting som skjer utenfor samvær (f.eks legetimer, tannlege, foreldremøter osv osv).

Så til TS; vil du heller at far og mor skal snakke i det skjulte bak din rygg?

[Gjest AnonymBruker]

Der er jeg uenig. Som foreldre har du ett foreldreansvar og ett samarbeide med den andre foreldre. Foreldrene har ett ansvar for barna når de har omsorgen.

For min del så betyr det: Når barnefar har barna så har han ett ansvar for barna og det ansvaret overlater jeg til han fullt og helt. Det er ikke midt bord å vite hva som skjer, hvem de forholder seg til ...........så lenge barna har det bra. Og det ser jeg min stolthet i at jeg ikke skal mene og tenke å si så mye om hvordan han lever sitt liv.

På samme måte vil jeg ha den samme respekten for at mitt liv, mitt ansvar for barna er mitt og mitt alene uten hans innblanding så lenge barna er hos meg.

Jeg og barna har en helt naturlig dialog om deres liv - her og der. De forteller ut fra deres ståsted. Og så lenge de ikke lider av noe uansvarlighet, omsorgssvikt - så kan jeg veilede dem i deres tankegang når den blir litt "stakkarslig" i situasjoner hos far. Jeg kan fortelle dem om voksentanker og at det som regel ligger fornuft og ikke uvilje i bånn av beslutninger de føler er urettferdig.

Det var jeg som skrev som anonym bruker først her. Vil bare understreke at jeg mener at man ikke skal legge seg så mye opp i hva som skjer når barna er hos den andre forelderen når man ikke bor sammen, og at dette ikke var det jeg mente med at man må ha et visst forhold til barnas steforelder. Jeg mener at man MÅ forholde seg til barnas steforelder på den måte at man sier hei, og eventuelt slår av en prat når det er naturlig, og at man respekterer den nye kjæresten ved f.eks å ikke ringe til alle døgnets tider. Det er jo ikke slik at man eier eller har krav på sin eks pga at man har barn sammen!! Skjønner at dette ikke alltid går på grunn av konflikter etc, men det er sånn som jeg mener det burde være. At min nåværende mann har en høflig og vennlig tone og slår av en prat med far til mitt første barn synes jeg er en selvfølge på lik linje med at min eks snakker med min mann.

[jomfrua]

BURDE VÆRE...

og vips så legger du din subjektive holdning til grunn.

Du kan jo selvfølgelig mene så mye du vil om hvordan ting BURDE VÆRE men du kan jo ikke lage en kamparena ut av det.......for ditt BURDE VÆRE er kanskje ikke andres BURDE VÆRE.

Så lenge det ikke er ufint og aggressivt - så må man faktisk bare forholde seg til den situasjonen som er uten å skape mange problemstillinger.

Og når man først er inne på BURDE VÆRE - så burde vel strengt tatt mamma og pappa fortsatt være gift.

[Gjest AnonymBruker]

BURDE VÆRE...

og vips så legger du din subjektive holdning til grunn.

Du kan jo selvfølgelig mene så mye du vil om hvordan ting BURDE VÆRE men du kan jo ikke lage en kamparena ut av det.......for ditt BURDE VÆRE er kanskje ikke andres BURDE VÆRE.

Så lenge det ikke er ufint og aggressivt - så må man faktisk bare forholde seg til den situasjonen som er uten å skape mange problemstillinger.

Og når man først er inne på BURDE VÆRE - så burde vel strengt tatt mamma og pappa fortsatt være gift.

Dreier ikke hele tråden seg om holdninger og våre meninger?? Jeg skrev at jeg mener at det burde være slik, og det mener jeg for barnas skyld! Og jeg skriver også at jeg skjønner at dette ikke alltid går an, og har aldri ment at dette bør være noe man går til kamp for heller! Men jeg skrev at jeg synes at det bør være en viss høflig tone mellom steforeldre og ekser for å vise ts at jeg støtter at hun synes det er rart at hun ikke har snakket med eksen når hun og far har vært sammen i to år. Jeg synes det er merkelig at så mange virker til å mene at hun ikke har lov til å ha meninger når det kommer til barna og fars kontakt med eks i det hele tatt! Det synes jeg er rart. Hun er tross alt sammen med far, og er blitt en stor del av hans barn sitt liv. (min tolkning ut fra det hun skriver)

[skruf]

Dreier ikke hele tråden seg om holdninger og våre meninger?? Jeg skrev at jeg mener at det burde være slik, og det mener jeg for barnas skyld! Og jeg skriver også at jeg skjønner at dette ikke alltid går an, og har aldri ment at dette bør være noe man går til kamp for heller! Men jeg skrev at jeg synes at det bør være en viss høflig tone mellom steforeldre og ekser for å vise ts at jeg støtter at hun synes det er rart at hun ikke har snakket med eksen når hun og far har vært sammen i to år. Jeg synes det er merkelig at så mange virker til å mene at hun ikke har lov til å ha meninger når det kommer til barna og fars kontakt med eks i det hele tatt! Det synes jeg er rart. Hun er tross alt sammen med far, og er blitt en stor del av hans barn sitt liv. (min tolkning ut fra det hun skriver)

Jeg synes det er far sitt område og involvere sin nye kjæreste i barna, ikke hans exs. Om exs ikke vil involvere seg i den nye kjæresten så kan ikke far sin samboer sette krav om at barnas mor skal omgås henne.

Vet jo heller ikke bakgrunnen for at mor ikke søker kontakt og en dialog med fars samboer.

[O'hara]

Dreier ikke hele tråden seg om holdninger og våre meninger?? Jeg skrev at jeg mener at det burde være slik, og det mener jeg for barnas skyld! Og jeg skriver også at jeg skjønner at dette ikke alltid går an, og har aldri ment at dette bør være noe man går til kamp for heller! Men jeg skrev at jeg synes at det bør være en viss høflig tone mellom steforeldre og ekser for å vise ts at jeg støtter at hun synes det er rart at hun ikke har snakket med eksen når hun og far har vært sammen i to år. Jeg synes det er merkelig at så mange virker til å mene at hun ikke har lov til å ha meninger når det kommer til barna og fars kontakt med eks i det hele tatt! Det synes jeg er rart. Hun er tross alt sammen med far, og er blitt en stor del av hans barn sitt liv. (min tolkning ut fra det hun skriver)

Og jeg er enig med deg.

Greit at man som biologiske foreldre ikke har noen "krav" til å ha et flott forhold til bonusforeldre, men bonusforeldre er da tross alt en stor del av livet til barna?

Burde man ikke da være voksne og oppføre seg deretter? Det kommer vel ingenting godt av at biomor nekter å snakke med bonusmor?

Slik jeg skjønner ts, så har hun ikke noe imot at foreldrene har kontakt, men det er måten det blir gjort på, altså sent på kvelden (som er unødvendig).

Og hvordan er dette for barna? At biomor ikke snakker med bonusmor? Det kan da ikke være noe særlig ok??

[jomfrua]

Dreier ikke hele tråden seg om holdninger og våre meninger?? Jeg skrev at jeg mener at det burde være slik, og det mener jeg for barnas skyld! Og jeg skriver også at jeg skjønner at dette ikke alltid går an, og har aldri ment at dette bør være noe man går til kamp for heller! Men jeg skrev at jeg synes at det bør være en viss høflig tone mellom steforeldre og ekser for å vise ts at jeg støtter at hun synes det er rart at hun ikke har snakket med eksen når hun og far har vært sammen i to år. Jeg synes det er merkelig at så mange virker til å mene at hun ikke har lov til å ha meninger når det kommer til barna og fars kontakt med eks i det hele tatt! Det synes jeg er rart. Hun er tross alt sammen med far, og er blitt en stor del av hans barn sitt liv. (min tolkning ut fra det hun skriver)

Jeg er enig i at vanlig høflighet hadde vært og hilst. Men jeg mener også at hvis det ikke forekommer så er man heller ikke på en kamparena, som jeg synes TS så seg til å være.

Jeg synes ikke dette er så merkelig......jeg vet at det ofte skjer av forskjellige årsaker. Noen menn har damer ofte og når x skal forholde seg til dette - så skjønner jeg at x på en måte trekker seg bort og er uinteressert i disse damene som kommer og går. Jeg kan med andre ord forstå at noen er uinteressert i å forholde seg til andre enn sin x-mann, uten at det vil ligge noe spesielt uvennlig eller konfliktskapende i det. Men det kan være en måte å unngå konflikter på.

Du skrev også:

Jeg skrev at jeg mener at det burde være slik, og det mener jeg for barnas skyld!

Denne setningen får det til å gyse litt i meg. "For barnas skyld". Min erfaring tilsier at i mange tilfeller så er det ofte "for barnas skyld" man har minst mulig kontakt. Dette for å kunne unngå konfliktsituasjoner/infiltrering og uro i livssituasjonen. Alle mennesker har ikke like grenser for hva som er greit å bry seg med og i mange situasjoner så kan det være til det beste for barna og ha distanse og ro fremfor nær og uro.

[Piper]

Jeg syns det er helt utrolig at så mange mødre ikke ønsker kontakt med bonusmødre, når man vet at bonusmor har ganske mye med barna å gjøre. Jeg vil faktisk si at man viser minimalt interesse for barnas liv, så lenge barna ikke er i sitt eget hjem. Hva barna gjør borte, har ikke vi noe med å gjøre, for det får far fikse der. En veldig merkelig holdning å ha, men den henger vel sammen med den nye generasjonen der man er så opptatt av seg og sitt og bryr seg fint lite om menneskene rundt en.

Og jeg vil faktisk si at man bryr seg fint lite om sine egne barn, når man ikke prøver å lære bonusmor å kjenne. På lik linje som man bryr seg fint lite om barna i det nye forholdet, om man ikke prøver å bli kjent med mor eller far også.

Mangel på interesse rett og slett, og beklageligvis er det barna det går ut over.

Men ts du kan ikke tvinge mor til å snakke med deg, men det du kan gjøre er å være vennlig mot henne når dere møtes, hilse på henne, gi henne et smil ol. Men du må ikke snakke med henne.

Jeg er utrolig glad for at jeg fant min mann, som har blitt kjent med barnefar, fordi han bryr seg om barna. Han liker ikke barnefar, men han er smilende og blid når han møter han, fordi barna er veldig viktig for han. Noe annet hadde jeg faktisk ikke forventet, og jeg hadde nok ikke vært like glad i han om han hadde en annen innstilling. Det handler av og til om å se barnas ønsker, fremfor sine egne hele tiden. Det er av og til lov å være voksen, for at barna skal få den beste realasjonen til ALLE rundt seg, som mor, far og bonusforeldre og bonussøsken.

[jomfrua]

Jeg syns det er helt utrolig at så mange mødre ikke ønsker kontakt med bonusmødre, når man vet at bonusmor har ganske mye med barna å gjøre. Jeg vil faktisk si at man viser minimalt interesse for barnas liv, så lenge barna ikke er i sitt eget hjem. Hva barna gjør borte, har ikke vi noe med å gjøre, for det får far fikse der. En veldig merkelig holdning å ha, men den henger vel sammen med den nye generasjonen der man er så opptatt av seg og sitt og bryr seg fint lite om menneskene rundt en.

Og jeg vil faktisk si at man bryr seg fint lite om sine egne barn, når man ikke prøver å lære bonusmor å kjenne. På lik linje som man bryr seg fint lite om barna i det nye forholdet, om man ikke prøver å bli kjent med mor eller far også.

Mangel på interesse rett og slett, og beklageligvis er det barna det går ut over.

Du har dine erfaringer ser jeg, og dermed sagt at du har fasiten på hvordans andres liv er. Og reagerer ikke andre som du synes de skal reagere, ut fra dine erfaringer, så bryr de seg rett og slett ikke om barna sine? De har ikke interesse for barna sine, kan du da konkludere med.......

Ble litt målløs nå over hvor lett du kan fordømme og tolke andres livssituasjon og følelser for sine barn.

Jeg tror nemlig ikke at slike situasjoner oppstår fordi alt går knirkefritt.......jeg mener at de som trår tilbake ikke gjør det for å ikke bry seg, men for å unngå noe - noe som er verre enn det å kunne være del av alt.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg syns det er helt utrolig at så mange mødre ikke ønsker kontakt med bonusmødre, når man vet at bonusmor har ganske mye med barna å gjøre. Jeg vil faktisk si at man viser minimalt interesse for barnas liv, så lenge barna ikke er i sitt eget hjem. Hva barna gjør borte, har ikke vi noe med å gjøre, for det får far fikse der. En veldig merkelig holdning å ha, men den henger vel sammen med den nye generasjonen der man er så opptatt av seg og sitt og bryr seg fint lite om menneskene rundt en.

Og jeg vil faktisk si at man bryr seg fint lite om sine egne barn, når man ikke prøver å lære bonusmor å kjenne. På lik linje som man bryr seg fint lite om barna i det nye forholdet, om man ikke prøver å bli kjent med mor eller far også.

Mangel på interesse rett og slett, og beklageligvis er det barna det går ut over.

Men ts du kan ikke tvinge mor til å snakke med deg, men det du kan gjøre er å være vennlig mot henne når dere møtes, hilse på henne, gi henne et smil ol. Men du må ikke snakke med henne.

Jeg er utrolig glad for at jeg fant min mann, som har blitt kjent med barnefar, fordi han bryr seg om barna. Han liker ikke barnefar, men han er smilende og blid når han møter han, fordi barna er veldig viktig for han. Noe annet hadde jeg faktisk ikke forventet, og jeg hadde nok ikke vært like glad i han om han hadde en annen innstilling. Det handler av og til om å se barnas ønsker, fremfor sine egne hele tiden. Det er av og til lov å være voksen, for at barna skal få den beste realasjonen til ALLE rundt seg, som mor, far og bonusforeldre og bonussøsken.

For mitt vedkommende (og barnas) har det vært 5 "bonusmødre" på like mange år. Alle flyttet inn til far etter kort tid, og barna ble involvert fra dag 1... Jeg orker ikke forholde meg til far sine fortløpende samboere lengre, rett og slett. Barna husker ikke navnet på den første barnefar bodde med heller. Noen av disse damene har og hatt egne barn som mine barn har blitt venner med, helt til fars samboer og hennes barn flyttet ut og all kontakt ble brutt.

Den dagen far viser en annen side, og faktisk klarer å være stabil i forhold til en ny samboer skal jeg absolutt kunne hilse hvis vi møtes, men ikke sånn som det har vært til nå.

[O'hara]

For mitt vedkommende (og barnas) har det vært 5 "bonusmødre" på like mange år. Alle flyttet inn til far etter kort tid, og barna ble involvert fra dag 1... Jeg orker ikke forholde meg til far sine fortløpende samboere lengre, rett og slett. Barna husker ikke navnet på den første barnefar bodde med heller. Noen av disse damene har og hatt egne barn som mine barn har blitt venner med, helt til fars samboer og hennes barn flyttet ut og all kontakt ble brutt.

Den dagen far viser en annen side, og faktisk klarer å være stabil i forhold til en ny samboer skal jeg absolutt kunne hilse hvis vi møtes, men ikke sånn som det har vært til nå.

Det er jo forståelig når situasjonen er slik.

Men det behøver jo ikke bety at det er slik for alle

Når jeg leser innlegget til ts, så leser jeg det som et stabilt forhold hvor de har vært samboere i to år, og det blir nok litt annerledes vil jeg tro.

Det er ingen av oss som skriver her som har fasiten på dette, og vi alle skriver utfra egne tolkninger av hva ts skriver, kombinert med våre egne erfaringer og formeninger.

[Gjest andrassy]

Jeg syns det er helt utrolig at så mange mødre ikke ønsker kontakt med bonusmødre, når man vet at bonusmor har ganske mye med barna å gjøre. Jeg vil faktisk si at man viser minimalt interesse for barnas liv, så lenge barna ikke er i sitt eget hjem. Hva barna gjør borte, har ikke vi noe med å gjøre, for det får far fikse der. En veldig merkelig holdning å ha, men den henger vel sammen med den nye generasjonen der man er så opptatt av seg og sitt og bryr seg fint lite om menneskene rundt en.

Og jeg vil faktisk si at man bryr seg fint lite om sine egne barn, når man ikke prøver å lære bonusmor å kjenne. På lik linje som man bryr seg fint lite om barna i det nye forholdet, om man ikke prøver å bli kjent med mor eller far også.

Mangel på interesse rett og slett, og beklageligvis er det barna det går ut over.

Men ts du kan ikke tvinge mor til å snakke med deg, men det du kan gjøre er å være vennlig mot henne når dere møtes, hilse på henne, gi henne et smil ol. Men du må ikke snakke med henne.

Jeg er utrolig glad for at jeg fant min mann, som har blitt kjent med barnefar, fordi han bryr seg om barna. Han liker ikke barnefar, men han er smilende og blid når han møter han, fordi barna er veldig viktig for han. Noe annet hadde jeg faktisk ikke forventet, og jeg hadde nok ikke vært like glad i han om han hadde en annen innstilling. Det handler av og til om å se barnas ønsker, fremfor sine egne hele tiden. Det er av og til lov å være voksen, for at barna skal få den beste realasjonen til ALLE rundt seg, som mor, far og bonusforeldre og bonussøsken.

Snakk om å være bedrevitende OG kunnskapsløs!!!

Hva vet du om hvorfor jeg som mor IKKE har kontakt med barnets fars nye kone? Og hva gir deg rett til å "vite" at det er manglende interesse for mitt barn som gjør at ting er som de er??

Og hva vet du om hva som er barnets ønsker? Og at det er at de voksne skal leke "big, happy family" uansett hvordan forholdene egentlig er.

Det eneste du viser med denne typen holdninger er at du har lite livserfaring at du tror at ditt liv er fasiten. Det er sikkert fint for deg at du har sluppet unna en del av de erfaringene som andre har gjrot. Men da burde du strengt tatt gå litt stillere i dørene ifht. å fordømme andres måte å gjøre ting på.

Det er ikke - og vil heller aldri bli - mitt ansvar hvilket forhold mine barn har til evt. stemødre. Det er FARS ansvar og hans alene. MITT ansvar er det å sørge for at barna har det bra. Dersom de ikke har det når de er hos far - ja DA må jeg gjøre noe med det.

Og for å ta tak i det ts klager over: det er faktisk ingenting. hvis mor i dette tilfellet ikke vil forholde seg til henne, ja da er det ingenting å gjøre med. Og det er faktisk ikke noe problem heller!

[Gjest AnonymBruker]

Det er jo forståelig når situasjonen er slik.

Men det behøver jo ikke bety at det er slik for alle

Når jeg leser innlegget til ts, så leser jeg det som et stabilt forhold hvor de har vært samboere i to år, og det blir nok litt annerledes vil jeg tro.

Det er ingen av oss som skriver her som har fasiten på dette, og vi alle skriver utfra egne tolkninger av hva ts skriver, kombinert med våre egne erfaringer og formeninger.

Du går ut i fra at det er at fast, stabilt samboerskal far og TS har ja... Hun skriver at de har vært sammen i to år. Ingen her vet hvor lang tid det er siden bruddet med far og barnas mor, og ingen vet heller hvor mange kjærester far har hatt i mellom brudd og nåværende samboerskap!

[jomfrua]

TS har aldri nevnt noe samboerskap - kun kjæreste.

Men jeg ser vel det som ganske ubetydlig i denne diskusjonen slik den har utviklet seg

[O'hara]

Jepp, jeg går ut fra at det er fast, på samme måte som at du, slik jeg skjønner det, går ut fra at det ikke er det

Og jeg tar det som utgangspunkt, og legger det til grunn for mine uttalelser. Er ikke det riktig, vel da stiller saken seg annerledes.

Og nei, ingen av oss vet hva som har skjedd.

Det kan like gjerne være det at det er 5 år siden bruddet og far har vært alene i 2 av de, de har vært kjærester i to år, men kjent hverandre i 10.

Eller, far kan ha hatt 50 kjærester.

Jeg vet ikke, vet du?

[Gjest AnonymBruker]

Jepp, jeg går ut fra at det er fast, på samme måte som at du, slik jeg skjønner det, går ut fra at det ikke er det

Og jeg tar det som utgangspunkt, og legger det til grunn for mine uttalelser. Er ikke det riktig, vel da stiller saken seg annerledes.

Og nei, ingen av oss vet hva som har skjedd.

Det kan like gjerne være det at det er 5 år siden bruddet og far har vært alene i 2 av de, de har vært kjærester i to år, men kjent hverandre i 10.

Eller, far kan ha hatt 50 kjærester.

Jeg vet ikke, vet du?

Jeg er vel like uvitende som deg;-)

Poenget mitt er at jeg synes det blir for drøyt å uttale seg om at mor til barna ikke bryr seg og barna og deres beste pga hun ikke vil ha kontakt med fars nye samboer/kjæreste når en ikke aner bakgrunnen til mors avmålte holdning.