Å leve med en psykopat

[Gjest 浪人]

Individer med en personlighetsforstyrrelse er ikke et menneske når man lukker øynene og ser de for seg, da er fremtoningen ganske så anderledes og skremmende umenneskelig som tatt ut av en sci-fi film. De er definitivt et liv, men hvilket?

Den forståelsen de viser en kommer mer av hvordan de prøver å beherske sine følelser som de er så til de grader i utakt med, derfor er deres kalde analyse av motpartens problematiske følelser for dem næringsrik føde. Hvordan få mer av dette såkalte livet?

Beste beskrivelsen av en slik prosess (ervervelse av føde) kan man bare se på slimsoppen, japanske forskere for å ha oppdaget at slimsopp kan løse hjernenøtter. På noen områder er slimsoppen mer intelligent enn vi er, sa Toshiyuki Nakagaki. Sammen med kollegaer oppdaget han at slimsopp kan navigere i en labyrint. Når slimsoppen plasseres i en labyrint med mat i begge ender, vil organismen først spre seg ”som majones på en brødskive”.

Men etter 10 timer er slimsoppen borte fra labyrintens blindveier, og finnes bare i den mest direkte ruten mellom matkildene.

Dette finner jeg til å være en ganske så nøyaktig beskrivelse på hvordan det er å leve med en psykopat.

[Satyr]

Faren min var slik. Han holdt virkelig på å drepe mamma og oss barna.

Vi kunne blitt en av de historiene vi så altfor ofte hører om, men mamma var tøff - hun klarte å få oss vekk fra ham, vi flyttet langt bort, fikk nye identiteter.

Jeg er henne evig takknemlig for at hun gjorde dette!

Vår far er heldigvis død forlengst, det var en sann lettelse å få vite.

Han ligger i en umerket grav som ingen noensinne vil besøke.

Som fortjent!

Det høres ut som om du er en av dem som virkelig har opplevd det å leve med et menneske med personlighetsforstyrrelse i retning "psykopati".

Mange av de andre beskrivelsene er jeg dypt skeptisk til. Hovedskepsisen min går på at mange egentlig er temmelig "psykopatiske" selv når de forklarer alle sine problemer i livet med at de er sammen med en "psykopat". Dette kalles eksternalisering, og eksternalisering ER ganske typisk for mennesker med personlighetsforstyrrelser, spesielt lidelser innen narsissismespekteret, som jo psykopati har sterke elementer av.

Derfor tenker jeg at man bør være veldig bevisst på om det den såkalte "psykopaten" har gjort virkelig er så grovt at det er godtgjort å bruke det begrepet. Er f.eks det vedkommende gjør så alvorlig at det kan kalles et lovbrudd? Skader vedkommende andre enn deg? Hva har du selv gjort i relasjonen?

Psykopati faller inn under personlighetsforstyrrelsene og referer til en tilstand som er så alvorlig at vedkommende vil jevnlig bryte loven ved impulsiv og voldelig atferd. Vi snakker ikke her om en person som kalte deg "hore" i en diskusjon, men som ikke slår osv osv.

S

[Gjest Gjest]

Det høres ut som om du er en av dem som virkelig har opplevd det å leve med et menneske med personlighetsforstyrrelse i retning "psykopati".

Mange av de andre beskrivelsene er jeg dypt skeptisk til. Hovedskepsisen min går på at mange egentlig er temmelig "psykopatiske" selv når de forklarer alle sine problemer i livet med at de er sammen med en "psykopat". Dette kalles eksternalisering, og eksternalisering ER ganske typisk for mennesker med personlighetsforstyrrelser, spesielt lidelser innen narsissismespekteret, som jo psykopati har sterke elementer av.

Derfor tenker jeg at man bør være veldig bevisst på om det den såkalte "psykopaten" har gjort virkelig er så grovt at det er godtgjort å bruke det begrepet. Er f.eks det vedkommende gjør så alvorlig at det kan kalles et lovbrudd? Skader vedkommende andre enn deg? Hva har du selv gjort i relasjonen?

Psykopati faller inn under personlighetsforstyrrelsene og referer til en tilstand som er så alvorlig at vedkommende vil jevnlig bryte loven ved impulsiv og voldelig atferd. Vi snakker ikke her om en person som kalte deg "hore" i en diskusjon, men som ikke slår osv osv.

S

Og her må jeg si at du satte ord på noe som har ligget i hjernebarken en tid. Et godt poeng. Personlighetsforstyrrelser av flere typer ja kanskje. Det finnes mange. Men psykopat, nei. De skiller seg voldsomt ut på andre vis.

[Gjest Gjest]

En digresjon, men er det tilfeldig at så mange av dere som påstår at kjærestene deres er psykopater også er analfabeter? Er det deres mangel på utdanning, og/eller intelligens som er årsaken til at dere finner dere slike menn?

[Gjest 浪人]

En selv er også til en viss grad narsisstisk, men for kvinner så er det lettere å skjule at en er forstyrra (at en mangler evnen til å gi og motta empati). Stakkars meg... hæ? ser jeg tjukk ut? hæ? er det dette du sier nå? bla bla bla... for å overleve og fungere, lærer man intuitivt å herme og mimikere empati. Man kan si at psykopatene er emosjonelt fargeblinde, de vet om fargen rød og hvor den forekommer. Men er ikke i stand til å oppleve den selv.

Tenker man på karrierejaget, fasade og IKEA, denne egoistiske velstanden så ser man hvilken vei samfunnet går. Det blir bare vanskeligere og vanskeligere etterhvert å oppdage en psykopat. Vi blir alle mer "borte vekk" i en kald virkelighet, hvor reaksjonsmønstre fra såpeopera, Hollywood og realityserier er malen for hvordan man er, hvordan vi følelsesmessig reagerer, egentlig jævla trist at vår kultur dyrker dette frem.

Hvor mange krisesenter finnes for menn sier litt om dagens kalde realitet, slik skal ties ihjel for slike er ikke menn. Latterliggjøring, usynliggjøring, utestengelse, oppgitte stønn, megetsigende øyekast og taushet som strekker seg over dager, kanskje uker, er meget effektive virkemidler – og kan rett og slett knuse dem som utsettes for det.

Vi dyrker faktisk denne femme fatale i vår kultur, altså de som kastrerer menn med stiletthælen, er slik adferd normal kan en spørre seg?

Er bare litt kinky... hø hø.

Psykopater er ikke nødvendigvis uttalt aggressive. De kan være passiv-aggressive og fremstå minst like mye som offer, som offeret selv. Hvordan oppdager man slike "offer" ettersom dette snart ser ut til å bli en godtatt norm her i vesten?

I det man påpeker denne usunne feminismen så blir man regelrett truet på nettet fra illsinte kvinner som føler seg truffet (er min favoritt... sensurert med en dubiøs hentydning til regelverket), man har pirket borti et tabuområde og da blir det sårt. Det virker som bare modne eller meget velbalanserte kvinner kan i slike tilfeller se den andres standpunkt. På dette forumet er det rene galehuset til tider, som unger på en sukkernedtur som legger seg på gulvet i butikken og remjer og bruker publikumet som brekkjern.

I'm a lady you know and all that shit...

Psykopati betyr psykisk smerte. Det er denne smerten som stenger psykopaten ute og som gir manglende evne til empati. Psykopaten er et skadeskutt menneske, dette avviket fører til en avisning av sjelen og den syke her derved i liten eller ingen grad evnen til å oppleve fellesskap, kjærlighet, men tenker verdi, hvordan en skal ta seg ut, hva er mest effektivt, hva gir best respons. Speil, speil på veggen der...

En sier at det er en glidende overgang mellom mannsrollen og psykopati, hvis så... så er dette bare halve sannheten, den andre delen... gjett hva?

Blir tiet i hjel, go figure...

[VitaSana]

Det høres ut som om du er en av dem som virkelig har opplevd det å leve med et menneske med personlighetsforstyrrelse i retning "psykopati".

Mange av de andre beskrivelsene er jeg dypt skeptisk til. Hovedskepsisen min går på at mange egentlig er temmelig "psykopatiske" selv når de forklarer alle sine problemer i livet med at de er sammen med en "psykopat". Dette kalles eksternalisering, og eksternalisering ER ganske typisk for mennesker med personlighetsforstyrrelser, spesielt lidelser innen narsissismespekteret, som jo psykopati har sterke elementer av.

Derfor tenker jeg at man bør være veldig bevisst på om det den såkalte "psykopaten" har gjort virkelig er så grovt at det er godtgjort å bruke det begrepet. Er f.eks det vedkommende gjør så alvorlig at det kan kalles et lovbrudd? Skader vedkommende andre enn deg? Hva har du selv gjort i relasjonen?

Psykopati faller inn under personlighetsforstyrrelsene og referer til en tilstand som er så alvorlig at vedkommende vil jevnlig bryte loven ved impulsiv og voldelig atferd. Vi snakker ikke her om en person som kalte deg "hore" i en diskusjon, men som ikke slår osv osv.

S

Bruken av ordet psykopat sitter nok for løst hos de fleste av oss. Jeg oppfattet overskriften til at tråden også omfatter de med psykoptatiske trekk. Ellers synes jeg begrepet "helseskadelig person" er lettere å bruke - fordi jeg føler jeg ikke stempler andre like mye med det. Og det er et noe videre begrep.

Jeg har lest litt forskjellig om psykopati det siste året, og hat sett tre forskjellige diagnose"krav" for psykopati. Det å bryte loven jevnlig er vel ikke et absolutt krav for diagnosen slik jeg har lest det, men de fleste gjør det. Han jeg har vært sammen med gjør det på områder han er sikker på at han ikke blir tatt. Ansiktet utad og makten han har gjennom sin stilling er så viktig at han ikke vil risikere den. Men han har mange ganger fortalt at han driter i lover ellar at han er hevet over dem.

Jeg har, etter å ha levd 40 år og trodd at jeg visste hvem jeg var, plutselig fått livet og mitt selvbilde snudd på hodet. Jeg sliter med konsentrasjon, med uttrykksevne og med å se ting i perspektiv. Fordi jeg har opplevd en voldsom kritikk av alle meninger som er litt anderledes, blandet med trusler om jeg ikke skifter mening. Han har ristet og slått meg - men som tidligere i tråden ikke skadet meg mer enn noen blåmerker på armer og lår. Jeg har vært sår i hodebunn etter lugging og i nakken etter å ha blitt holdt ganske hardt.

Når jeg har prøvd å begrunne hvorfor jeg mener noe - så mangler jeg forståelse og er en taper med MYE mer og konflikten roer seg ikke, og det er min feil. Som det meste er.

Det jeg prøver på her er vel å si at noen innlegg i et forum kan aldri fortelle hele sannheten om hva som har skjedd. Og jeg vet at opplevelser er objektive og at samme situasjon kan oppfattes totalt forskjellig utifra eget perspektiv.

Han har beskyldt meg for å være psykopat og forstyrret og gal og en del mer.

Jeg har venner jeg har hatt hele livet, de har aldri gitt meg slike tilbakemeldinger som han har. Han har ingen nære venner, alle sier noe på et eller annet tidspunkt som viser ham at de ikke respekterer ham. Det er mye som er utilgivelig i hans verden, og da kan han gjerne hevne seg. Hevn og makt er viktig.

Det jeg reagerer på med ditt innlegg er at du "godkjenner" noen, men kommer med antydninger om at andre egentlig er problemet selv. Mulig jeg misforstår fordi jeg er hårsår etter alt jeg har opplevd.

Men om noen med psykopatiske trekk skriver her og fremstiller seg som offer - så vil et slikt innlegg neppe gjøre noe forskjell for dem. De blir kanskje sinna?

De som har kommet ut for "helseskadelige peroner", "psykopater", "noen med psykopatiske trekk" møter ofte mye mistro blandt andre, og de sliter ofte med dårlig selvbilde og/eller skyldfølelse allerede. Eller med tvil om opplevelsene er "ekte", eller tror at man har gjort noe for å fortjene det. For meg føltes innlegget ditt som sten til byrden.

Jeg mistet mye kontakt med venner og med familie (som var slum og som han ikke kunne forholde seg til) og må nå forholde meg til frustrasjonene (som er forståelig) fra venner og familie over hvor mye jeg forandret meg og fordi de føler jeg prioriterte dem bort.

Jeg skylder alt på meg selv, og ikke på ham. Det er jeg som har tillatt meg selv å bli fanget i et nett som er vanskelig å komme ut av. Men når jeg skal prøve å sette ord på det kan det sikkert virke som om jeg skylder på ham.

Og det var mere skremmende da han lå på sofaen og fortalte at han hadde lyst å skjære over halsen på meg enn f.eks da vi satt i bilen og han skrek hore og diverse andre gloser. Og at jeg skjemte ham ut da jeg begynte gråte. Gjerne fordi jeg ikke svarte godt nok å et spørsmål som "hva tenker du?" eller fordi jeg var for lenge stille. Men det var skrikingen som brøt meg ned på mange måter. Delvis fordi han har brukt alt jeg har fortalt om ting jeg synes er vanskelig eller jeg har hatt problemer med i livet mot meg. Han var jo verdens mest forståelsesfulle person da vi ble sammen, og ønsket å støtte meg i tykt og tynt. Og han mener fremdeles at han har gjort det, og at jeg er en utakknemmelig bitch som ikke setter pris på ting.

[Satyr]

...

Det jeg reagerer på med ditt innlegg er at du "godkjenner" noen, men kommer med antydninger om at andre egentlig er problemet selv. Mulig jeg misforstår fordi jeg er hårsår etter alt jeg har opplevd.

Vel, din historie er sterk kost, beklager om du føler deg støtt, for jeg mente ikke å antyde at det var noe galt i seg selv knyttet til det å bruke ordet "psykopat". Poenget mitt, og jeg er ikke i posisjon til å "godkjenne" vs "ikke godkjenne", er at jeg bare sier at enkelte mennesker ser ut til å veldig lett slenge ut slike diagnoser på folk de ikke liker. Det at de ikke liker de menneskene det gjelder, henger jo til tider sammen med deres egne personlighetstrekk.

Din historie faller jo ikke inn under det jeg sikter til, for ingen skal måtte finne seg i psykisk og fysisk mishandling. Jeg snakker om tilfeller der diagnosen brukes i mer alminnelige konfliktsituasjoner.

S

Endret 30. august 2010 av Satyr

[VitaSana]

Vel, din historie er sterk kost, beklager om du føler deg støtt, for jeg mente ikke å antyde at det var noe galt i seg selv knyttet til det å bruke ordet "psykopat". Poenget mitt, og jeg er ikke i posisjon til å "godkjenne" vs "ikke godkjenne", er at jeg bare sier at enkelte mennesker ser ut til å veldig lett slenge ut slike diagnoser på folk de ikke liker. Det at de ikke liker de menneskene det gjelder, henger jo til tider sammen med deres egne personlighetstrekk.

Din historie faller jo ikke inn under det jeg sikter til, for ingen skal måtte finne seg i psykisk og fysisk mishandling. Jeg snakker om tilfeller der diagnosen brukes i mer alminnelige konfliktsituasjoner.

S

Jeg beklager at jeg overreagerte, jeg har så mye skyldfølelse for det som har skjedd. Og jeg har prøvd å skåne familie og venner, det de har merket er først og fremst kontrollen. Det at jeg ikke har kunnet ta buss eller bane eller være alene et sted, og de forstår ikke hvorfor jeg ikke har satt foten ned - raskere og hardere. Det gjør jeg ikke selv heller.

Jeg har brukt forumet her for å sette ord på ting i min prosess med å frigjøre meg selv. Det er sårt og har ført til at jeg går altfor lett i forsvar og føler meg angrepet. Jeg leste for mye inn i det du skrev.

Jeg er helt enig i at begrepet ofte brukes for lett, som et våpen i en konflikt.

[Satyr]

Jeg beklager at jeg overreagerte, jeg har så mye skyldfølelse for det som har skjedd. Og jeg har prøvd å skåne familie og venner, det de har merket er først og fremst kontrollen. Det at jeg ikke har kunnet ta buss eller bane eller være alene et sted, og de forstår ikke hvorfor jeg ikke har satt foten ned - raskere og hardere. Det gjør jeg ikke selv heller.

..

Nei, ingenting å beklage, jeg forstår jo at det jeg skrev kunne virke støtende for en som har opplevd det du har gjort, * klem *.

S

[Gjest Gjest]

Derfor tenker jeg at man bør være veldig bevisst på om det den såkalte "psykopaten" har gjort virkelig er så grovt at det er godtgjort å bruke det begrepet. Er f.eks det vedkommende gjør så alvorlig at det kan kalles et lovbrudd? Skader vedkommende andre enn deg? Hva har du selv gjort i relasjonen?

Psykopater er ofte smarte personer som kan gjøre mye skade uten å bryte loven, og de kan bryte loven uten å bli dømt fordi de er så sleipe og manipulerende.

De velger seg ofte ut ett offer. Overfor andre kan de fremstå som perfekte. Derfor er det ikke sjelden offeret ikke blir trodd hvis hun/han forteller hva de blir utsatt for.

Man trenger ikke gjøre noe spesielt for å bli offer for en psykopat. Det kan være problemer på andre områder i psykopatens liv som er årsaken til psykopatens frustrasjon. Dette kan bli tatt ut på offeret. Eller det kan være at offeret ikke har gjort bra nok husarbeid, eller at offeret ikke orker å ha sex midt på natten, eller at offeret ubevisst har sagt eller gjort noe psykopaten mislikte. Jeg tror de som blir offer for en psykopat generelt finner seg i for mye. Jeg tror snille og naive personer lettere blir et psykopatoffer.

[Gjest 浪人]

Hvis den første narsissisme ikke fungerer, så kan kroppen heller ikke bli en funksjonell helhet. Kroppen savner da sin "gestalt" - sin form.. Selv om det anatomiske øye sitter hvor det skal sitte, kan dets funksjon befinne sig på et helt annet sted, og personen kan føle sig utspioneret av sitt eget blik. Eller avlyttet av sin egen hørelse.

Jacques Lacan oppfatning av ønske er sentralt i hans teorier og følger Freuds begrepet Wunsch. Målet med psykoanalysen er å lede pasienten til å avdekke sannheten om hans eller hennes ønske, men dette er kun mulig hvis dette ønsket er artikulert. Lacan skrev at "det er bare når den er formulert, navngitt i nærvær av den andre, som ønsker vises i full forstand. Denne navngiving av begjær" er ikke et spørsmål om anerkjennelse av noe som ville være helt gitt. Å navngi det, subjektet skaper, bringer frem en ny tilstedeværelse i verden. Psykoanalysen lærer pasienten å bringe ønske inn i tilværelsen. Sannheten om ønske er liksom til stede i diskursen, men diskursen er aldri i stand til å artikulere hele sannheten om lysten, det vil bestandig finnes en rest eller overskudd.

I "Betydning av Fallos," skiller Lacan Ønsket fra behov og etterspørsel. Trangen er et biologisk instinkt som er artikulert i etterspørselen, men denne trangen har en dobbelt funksjon: på den ene siden, artikulerer det som trengs, og på den andre siden... fungerer det som et krav om kjærlighet. Selv etter at behovet tilfredstillt, er behovet for kjærlighet stadig gjeldende og man er misfornøyd. Denne rest er begjæret, for Lacan er "begjæret hverken appetitt som skal tilfredsstilles eller etterspørselen etter kjærlighet, men forskjellen som oppstår når i subtraksjon av det første fra det andre." Lacan legger til at "ønske begynner å ta form ca. mellom barken og veden, der etterspørselen blir skilt ut fra behov." Derfor kan begjæret aldri slukkes helt, en blir aldri helt fornøyd, eller som Slavoj Žižek sier det: begjæret "raison d'être" er ikke å realisere sitt mål, å finne full tilfredshet, men å reprodusere seg selv som begjær".

"Babylon your walls are falling down, Its time for you and me living in unity."

[AnonymBruker]

Ekskjæresten min, som jeg bodde med i 3 år, hadde diagnosene ADD, Manisk/depressiv og sosiopati. (Sosiopat/psykopat-diagnosen fikk han ikke før på slutten av forholdet)

I begynnelsen var han svært så sjarmerende, men etterhvert begynte han å vise sine dårlige sider. Det endte med at jeg ble nektet kontakt med venner, og han mishandlet meg fysisk, psykisk og seksuelt. Alt jeg gjorde fikk 10 ganger så store konsekvenser. Om jeg ikke fikk tatt oppvasken når jeg skulle, kunne han tvinge meg til å stå opp midt på natten for å rengjøre hele huset. Jeg kunne bli kastet ut av huset midt på natten i bare undertøyet fordi jeg hadde vært i dårlig humør.

Om jeg fikk beskjed om å gjøre noe, og jeg f.eks sa jeg var sliten og hadde hodepine, kunne han fysisk tvinge i meg 10 paracet.

Han tvingte i meg narkotika og alkohol flere ganger, og brakk en gang armen min fordi vi hadde en liten diskusjon.

Til tross for alt han gjorde mot meg, klarte jeg etterhvert ikke å se at det han gjorde mot meg ikke var rett. Han manipulerte meg til å tro at jeg ikke var verdt noenting, og at jeg burde være glad for at han i det hele tatt gadd å bo sammen med meg. Truslene hans om å gjøre det slutt fikk meg til å be på mine knær om unnskyldning, og det var vel også det han ville. Han søkte alltid etter bekreftelse, og dyrket egoet sitt opp i skyene. Ingen andre var verdt noenting, eller fortjente noe.

Ingen andre så disse sidene av ham - han var ufattelig flink til å være sjarmerende, intelligent og hyggelig. Når han mishandlet meg fysisk passet han på å alltid slå meg på de stedene hvor merkene ikke ville synes. Han slo meg aldri i ansiktet, men resten av kroppen fikk gjennomgå.

At jeg i det hele tatt kom meg unna er et under. Ved hjelp av en kollega (jeg fikk faktisk lov til å jobbe) klarte jeg til slutt å forstå at jeg ikke fortjente dette, og en dag mens han ikke var hjemme pakket jeg de viktigste tingene mine og kom meg bort. Jeg har aldri sett ham igjen siden, har fått et par telefonsamtaler men har nå hemmelig nummer og adresse, og har fått voldsalarm av politiet.

Nå har jeg ikke lest hele tråden her, men om du virkelig tror han er psykopat vil jeg sterkt fraråde deg til å gå inn i et forhold med ham. Dette er ikke noe du kan kurere, han vil ikke forandre seg enn hvor mye du prøver. Jeg sliter fremdeles masse pga dette forholdet, og det har gjort utrolig mye med meg. Å komme seg bort var det vanskeligste jeg noensinne har gjort, og det er MANGE som ikke klarer det, og ender opp som en tragisk VG-overskrift.

Lykke til med valget du tar, tenk godt igjennom det før du bestemmer deg.

[AnonymBruker]

Peronlighetsforstyrrelse er ikke synonymt med å være psykopat. Det finnes mange forskjellige typer personlighetsforstyrrelser. Det er dyssosial eller antisosial personlighetsforstyrrelse som er det man så lett kaller psykopat.

http://no.wikipedia.org/wiki/Personlighetsforstyrrelse

[Gjest Forvirra]

Ber til han ovenpå att noen leser dette.

Har vert sammen med typen min i 10 år. var 15 år når vi kom ilag. Dei første åra var flotte..men så begynte utroskapen..var utro eg og..etter å ha vert sammen i 7 år bestemte eg meg for att eg aldri meir skulle vere utro. Første grunnen var at da såra jo han, andre var att eg fekk eit sånt helvete etterpå(noko eg sikkert fortjente) att det orka da ikkje meir. Dei siste åra føla eg att eg har våkna opp..bryr meg masse om familien min og hans. Han kritisera familien min heile tida, og eg føle han ikkje svara dei ordentlig vist det spør om noe. Eg og han krangler heile tida.. Ringer venniner og vil ha meg ut, skal det diskuterast og eg må ta konsekvensane vist eg går på byn seier han, eller så seier han att det er slutt. skal eg på butikken så spør han, faen er vitsen med det? tar eg sol, så seier han faen er vitsen med. Pynter eg meg til fest seier han; skal du gå sånn?? synker lavere og lavere. En dag er alt flott og han prater om framtidsplaner..neste dag er eg eit helvete uten like, sjuk i haue, hore.. eg veit at eg må gjere det slutt.. så spørsmålet er..når eg har det så vondt..korfor pakker eg berre ikkje tinga mine og drar??korfor nøler eg??whhyyyyy??????

[Gjest navnelapp]

Det er det faktisk berre du som kan svare på.

[Gjest Forvirra]

Redd kanskje? Men korfor?? er jo bare å pakke tinga?? eller? har dårleg samvittighet ovenfor han.

[Gjest navnelapp]

Ja, det er berre å pakke og dra. Gi beng i han, han gir jo beng i deg. Du har ingenting å ha dårleg samvit for. Det er fantastisk å vere fri og på eigne bein.

[Gjest knugel]

Ting blir aldri, ALDRI roligere når noen flytter sammen. Ikke la deg lure av hans lure ordbruk. Jeg ville vært svært skeptisk til hele denne mannen! Ta vare på deg selv før du blir helt ødelagt.

[Gjest anne]

Hei, jeg er ei jente som mistenker at mannen i mitt liv, mannen jeg elsker over alt, er en psykopat, eller har psykopatiske trekk. Har hatt mistanke om dette en god stund, men, har prøvd å overse, lukke øynene for det... jeg elsker han så uendelig mye, og vil ikke leve uten han. Når vi har det bra, har vi det så bra. Og jeg tenker hver gang at jeg overreagerer, tenker for mye, tar feil.. jeg tviler så på meg selv, og blir helt forvirret. Vet nesten ikke hva jeg skal tro lenger, men, den følelsen av at noe skurrer, ikke er som det skal, sitter i bakhodet mitt.. følelsen gir ikke slipp. Desverre.

Vi har vært sammen nå i ca. 2 1/2 år, men ikke bodd sammen. Han skal etter planen flytte hit om noen måneder. Han sier at ting vil roe seg mer, og bli bedre når vi bor sammen.. og jeg vil gjerne tro han. Vil så sterkt at vi skal finne roen sammen, og kunne ha et liv sammen.

Jeg vokste opp med en psykopat, og klarte ikke unnslippe denne personen før jeg var blitt voksen, men, da kuttet jeg alle bånd, og ønsker aldri se den personen igjen i mitt liv. Ble veldig skadet av denne personen, noe som preger meg den dag i dag. Så jeg VET jo så altfor godt hvor mye skade en slik person kan gjøre, men, jeg elsker denne mannen så uendelig mye. Han er min store kjærlighet, og har egentlig vært det siden jeg traff han første gang da jeg var 19, og vi hadde en stormende romanse.

Han har mange av de klassiske tegnene på psykopat, desverre!!! Men, jeg vet hvor bra vi kan ha det, så jeg holder fast i det.. og klarer ikke gi slipp på han. Han har kjørt meg så hardt til tider, at jeg har vært helt utmattet psykisk. Har ikke tall på hvor mange ganger han har gjort det slutt, men, han vil alltid ha meg tilbake. Har funnet ut at når han gjør det slutt, mener han det egentlig ikke. Han bruker det som et pressmiddel. Den siste krangelen vi hadde nå, var at han gjorde noe som jeg opplevde som veldig respektløst overfor meg, og jeg ble veldig såret. Det normale ville vært at han ba om unnskyldning, og ville ønsket å gjøre det godt igjen. Det er iallfall slik jeg ville reagert, om det var omvendt. Men, han ville ikke be om unnskyldning, for han hadde ikke noe å be om unnskyldning for. Jeg kan si at jeg ble såret, men, det har liksom ingenting å si. Han har aldri bedt meg om unnskyldning for noe, enda han har såret meg, og utsatt meg for mange belastninger. Men, han får meg til å føle at det er meg det er noe galt med, fordi jeg reagerer slik, for at jeg vil han skal be om unnskyldning, osv. Han har aldri feil, det er alltid alle andre det er noe med. Det sliter mye, og jeg føler jeg kjemper en håpløs kamp. Jeg vil aldri vinne frem mot han, og han får meg til å tvile på mine normale reaksjoner. Er jeg lei meg, trøster han meg ikke. Jeg tok det opp med han for litt siden, spurte han rett ut om hvorfor han aldri ga meg en klem f.eks om jeg gråt (det er naturlig for meg å gjøre, om den jeg elsker gråter, å ville trøste), men, det virket ikke som det falt han inn... jeg blir forundret, men, han får det til å virke normalt/vanlig.. og jeg tenker at ok, da er det vel slik. Men, jeg savner slike ting i et forhold, for jeg er en veldig følsom person, og trenger at noen er der for meg, og viser omsorg. Jeg sliter endel psykisk, etter en vanskelig oppvekst, noe jeg går til psykolog å får hjelp med. Han vet alt, og hva jeg sliter med.. men likevel kan han behandle meg som han gjør, tar ikke hensyn, bare kjører på. Når han vil noe, skal han få det gjennom, samma hva. Han har alltid rett, alle andre har feil. Så det er nesten nytteløst å diskutere med han, men, jeg gjør det for det, om jeg føler jeg må. Tar jeg opp ting, snakker han meg alltid rundt, eller overkjører meg. Om jeg sier fra om ting, eller vi har en diskusjon, blir han plutselig bare iskald, og overser/ignorerer meg totalt. Har blitt sjokkert, spesielt i starten, over hvordan han kan være overfor meg. Jeg må alltid be om godvær, at ting skal bli bra, og be om unnskyldning. Han gjør ikke det, for han har jo aldri feil. Det er jeg som har feilen i hans øyne, derfor er det jeg som må be om unnskyldning. Jeg kan ende opp med å be om unnskyldning selv om det var hans feil, for fredens skyld, og fordi jeg bare ønsker at ting skal ordne seg. Allerede helt i starten av forholdet, kom han med trusler, og ultimatium for å få hans vilje gjennom. Jeg ga etter for hans krav, og press gang på gang. Når jeg tenker tilbake, fant jeg meg i utrolig mye, og godtok ting som jeg ikke skulle gjort.. men, han gjør at jeg føler jeg ikke har noe annet valg.

Jeg kunne skrevet så mye... det er så uendelig mye, men, jeg stopper her.

Jeg elsker han så mye, og han kan være verdens beste, når vi har det bra.

Noen som har erfaringer, med å leve sammen med en psykopat, er det mulig å ha et liv sammen??? Jeg ønsker sterkt at vi kan fungere, og håper innerst inne at ting vil roe seg, og bli bedre når vi bor sammen. At det blir mer stabilt, og ikke de voldsomme svingningene, for det sliter på, og det er vanskelig å forholde seg til. Han er veldig uforutsigbar, vet egentlig aldri hvor jeg har han, og om når neste lynnedslag komme til å komme.

Håper på seriøse svar her.

Klem Tess

[Gjest anne]

hei. vil bare si at det går ikke an å leve med den psykopat. Du blir ødelagt. For all del ikke få barn m en psykopat, han ødelegger alle rundt seg. Dette sier jeg av erfaring, har vert gift med en og har barn m han. Jeg er godt voksen no, og vi får aldri fred fra han. Vi burde flyttet laaaangt vekk. Så jeg råder ALLE som ser at det er mulig en psykopat du er sammen med, kutt han eller hun ut så fort som mulig, eller får du aldri et normalt liv. Og vi vil jo leve et godt liv når vi lever. Lykke til alle der ute, kom dere vekk fort. Anne