Å leve med en psykopat

[Gjest *Tess*]

Hei, jeg er ei jente som mistenker at mannen i mitt liv, mannen jeg elsker over alt, er en psykopat, eller har psykopatiske trekk. Har hatt mistanke om dette en god stund, men, har prøvd å overse, lukke øynene for det... jeg elsker han så uendelig mye, og vil ikke leve uten han. Når vi har det bra, har vi det så bra. Og jeg tenker hver gang at jeg overreagerer, tenker for mye, tar feil.. jeg tviler så på meg selv, og blir helt forvirret. Vet nesten ikke hva jeg skal tro lenger, men, den følelsen av at noe skurrer, ikke er som det skal, sitter i bakhodet mitt.. følelsen gir ikke slipp. Desverre.

Vi har vært sammen nå i ca. 2 1/2 år, men ikke bodd sammen. Han skal etter planen flytte hit om noen måneder. Han sier at ting vil roe seg mer, og bli bedre når vi bor sammen.. og jeg vil gjerne tro han. Vil så sterkt at vi skal finne roen sammen, og kunne ha et liv sammen.

Jeg vokste opp med en psykopat, og klarte ikke unnslippe denne personen før jeg var blitt voksen, men, da kuttet jeg alle bånd, og ønsker aldri se den personen igjen i mitt liv. Ble veldig skadet av denne personen, noe som preger meg den dag i dag. Så jeg VET jo så altfor godt hvor mye skade en slik person kan gjøre, men, jeg elsker denne mannen så uendelig mye. Han er min store kjærlighet, og har egentlig vært det siden jeg traff han første gang da jeg var 19, og vi hadde en stormende romanse.

Han har mange av de klassiske tegnene på psykopat, desverre!!! Men, jeg vet hvor bra vi kan ha det, så jeg holder fast i det.. og klarer ikke gi slipp på han. Han har kjørt meg så hardt til tider, at jeg har vært helt utmattet psykisk. Har ikke tall på hvor mange ganger han har gjort det slutt, men, han vil alltid ha meg tilbake. Har funnet ut at når han gjør det slutt, mener han det egentlig ikke. Han bruker det som et pressmiddel. Den siste krangelen vi hadde nå, var at han gjorde noe som jeg opplevde som veldig respektløst overfor meg, og jeg ble veldig såret. Det normale ville vært at han ba om unnskyldning, og ville ønsket å gjøre det godt igjen. Det er iallfall slik jeg ville reagert, om det var omvendt. Men, han ville ikke be om unnskyldning, for han hadde ikke noe å be om unnskyldning for. Jeg kan si at jeg ble såret, men, det har liksom ingenting å si. Han har aldri bedt meg om unnskyldning for noe, enda han har såret meg, og utsatt meg for mange belastninger. Men, han får meg til å føle at det er meg det er noe galt med, fordi jeg reagerer slik, for at jeg vil han skal be om unnskyldning, osv. Han har aldri feil, det er alltid alle andre det er noe med. Det sliter mye, og jeg føler jeg kjemper en håpløs kamp. Jeg vil aldri vinne frem mot han, og han får meg til å tvile på mine normale reaksjoner. Er jeg lei meg, trøster han meg ikke. Jeg tok det opp med han for litt siden, spurte han rett ut om hvorfor han aldri ga meg en klem f.eks om jeg gråt (det er naturlig for meg å gjøre, om den jeg elsker gråter, å ville trøste), men, det virket ikke som det falt han inn... jeg blir forundret, men, han får det til å virke normalt/vanlig.. og jeg tenker at ok, da er det vel slik. Men, jeg savner slike ting i et forhold, for jeg er en veldig følsom person, og trenger at noen er der for meg, og viser omsorg. Jeg sliter endel psykisk, etter en vanskelig oppvekst, noe jeg går til psykolog å får hjelp med. Han vet alt, og hva jeg sliter med.. men likevel kan han behandle meg som han gjør, tar ikke hensyn, bare kjører på. Når han vil noe, skal han få det gjennom, samma hva. Han har alltid rett, alle andre har feil. Så det er nesten nytteløst å diskutere med han, men, jeg gjør det for det, om jeg føler jeg må. Tar jeg opp ting, snakker han meg alltid rundt, eller overkjører meg. Om jeg sier fra om ting, eller vi har en diskusjon, blir han plutselig bare iskald, og overser/ignorerer meg totalt. Har blitt sjokkert, spesielt i starten, over hvordan han kan være overfor meg. Jeg må alltid be om godvær, at ting skal bli bra, og be om unnskyldning. Han gjør ikke det, for han har jo aldri feil. Det er jeg som har feilen i hans øyne, derfor er det jeg som må be om unnskyldning. Jeg kan ende opp med å be om unnskyldning selv om det var hans feil, for fredens skyld, og fordi jeg bare ønsker at ting skal ordne seg. Allerede helt i starten av forholdet, kom han med trusler, og ultimatium for å få hans vilje gjennom. Jeg ga etter for hans krav, og press gang på gang. Når jeg tenker tilbake, fant jeg meg i utrolig mye, og godtok ting som jeg ikke skulle gjort.. men, han gjør at jeg føler jeg ikke har noe annet valg.

Jeg kunne skrevet så mye... det er så uendelig mye, men, jeg stopper her.

Jeg elsker han så mye, og han kan være verdens beste, når vi har det bra.

Noen som har erfaringer, med å leve sammen med en psykopat, er det mulig å ha et liv sammen??? Jeg ønsker sterkt at vi kan fungere, og håper innerst inne at ting vil roe seg, og bli bedre når vi bor sammen. At det blir mer stabilt, og ikke de voldsomme svingningene, for det sliter på, og det er vanskelig å forholde seg til. Han er veldig uforutsigbar, vet egentlig aldri hvor jeg har han, og om når neste lynnedslag komme til å komme.

Håper på seriøse svar her.

Klem Tess

[tettra]

Vet du at du kommer til å ha det forferdelig dårlig i alle de periodene dere har det dårlig, og dere kommer til å ha det helt topp i de periodene dere har det bra?

Det er bare det at du kommer til å gå å lure på hvordan stemningen blir om en time, eller neste dag. Du kommer til å prøve å lese han hele tiden. Det blir slitsomt å gå på nåler hele tiden. Ikke vite hva som var galt i hans øyne.

Det må da være mye bedre å ha det stabilt hele tiden, og vite hva man skal forholde seg til. Barn trenger stabilitet mest. Det er han det er noe feil med. Ikke deg.

Du kommer til å ha "klippekort" til psykoligen din. Dette er ikke vondt ment, men du kommer til å få det mye værre.

Jeg vet ikke hvordan din er, men de menn/damer som har psykopatiske trekk kan plutselig bestemme seg for at om du ikke smører matpakka hans/hennes, så bryr du deg ikke om han /henne. Eller at du ikke står opp klokka 0700 og ordner det som er kvinnens jobb i hans øyne, så bryr du deg ikke om han. Eller om du sier det du mener til han om ditt eller datt, så skal han gjøre det slutt fordi han ikke er bra nok for deg.

Ikke flytt sammen med han. Om han behandler deg slik nå i starten, hvordan tror du det vil bli når dere bor sammen, eller om noen år? I starten skal man da vise seg fra sin beste side, og skape nære og gode relasjoner. Ikke være idiotisk som han fyren din.

Jeg har vært sammen med en syko fyr. Han sa heller aldri unnskyld, eller gjorde noe for at det skulle bli bra i forholdet. Alt var min feil. Han skulle gjøre det slutt, og han skulle flytte og ingenting var bra nok for meg. Kjenner jeg blir sint enda det er 6 år siden. JEG ikke orket mer av surmagen av en idiotisk stygg hæselig fyr. At jeg giddet. Slutt ble det, og det eneste jeg angrer på, er at det ikke ble slutt før.

Følg magefølelsen din. Hva er bra for det? En psykofyr som trekker deg ned eller en fyr som behandler deg fint, og slik somer normalt? Huske at utseedet forandre seg når han blir gammel. Da er han gammel og har dårlig personlighet. En normalfyr er gammel og har fin personlighet.

lykke til. (Ikke ironisk)

[Krill]

Jeg har også vært der.. og det som skremmer meg mest er som du sier, at man prøver å naturliggjøre psykopatens oppførsel. Etter lang tid, så tviler du på deg selv og tenker at det HAN gjør er naturlig. Din egen magefølelse og natulige reaksjoner viskes ut og tilslutt viskes du også ut.

Vær så snill å komme deg bort bort bort!!

Jeg vet selv at psykopater er "lette" å elske fordi toppene er så fantastiske! Desverre så er bunnene bare så mye værre.

Vil du ikke heller ha et trygt, forutsigbart liv, enn et liv med en som kommer til å ødelegge deg?

Det tok meg lang lang lang tid å bli meg selv igjen etter mitt forhold. Og enda tar jeg meg selv i å tvile på meg selv og unnskylde han...

[I Grosny]

Jeg tror ting blir MYE verre når dere flytter sammen. Da har du plutselig ingen steder å trekke deg tilbake til. Ingen fluktmuligheter.

Du har valgt den heftige ville kjærligheten, og betaler for den med din frihet og din psyke. Er det verdt det? Sånn totalt sett, hadde du det bedre når du var alene?

Med han så står du alene. Du har ingen til å støtte deg når det er tøft. Og du blir herjet med. Sørg i det minste for å være økonomisk uavhengig av han, og ikke gjør noe med han som du kan risikere penger på. Du må ha fluktmuligheter.

Jeg tror du hadde hatt det bedre med en litt mindre ildfull og kjedeligere mann som er snill og god. Du skulle bare visst hvor godt det er å leve i kjærlig samarbeid med en person som støtter deg fullt ut på alle plan.

De slåoppgreiene hans. Hva gjør de med deg? Det ser ut som om du har begynt å tvile på forholdet på grunn av dette. Jeg ble slått opp fire ganger av min x, og hver gang ble kjærligheten litt skadet. Den fjerde gangen orket jeg ikke å komme tilbake.

Ønsker du deg barn? Jeg tror ikke du vil ha barn med en slik mann. Klokka tikker. Først trenger du ett år til kjærlighetssorg, så ett år til å finne den gode mannen, deretter to år til å bli trygg, så kanskje to år til å bli gravid. Det er 6 år det. Så det er liksågodt å bite i det sure eplet og slå opp i morgen den dag.

[VitaSana]

Noen som har erfaringer, med å leve sammen med en psykopat, er det mulig å ha et liv sammen??? Jeg ønsker sterkt at vi kan fungere, og håper innerst inne at ting vil roe seg, og bli bedre når vi bor sammen. At det blir mer stabilt, og ikke de voldsomme svingningene, for det sliter på, og det er vanskelig å forholde seg til. Han er veldig uforutsigbar, vet egentlig aldri hvor jeg har han, og om når neste lynnedslag komme til å komme.

Det går an å leve sammen med en psykopat, men kostnaden er HØY!! Jeg ser du vet det. Tenk deg om, dersom dere flytter sammen kommer du til å leve med uforsigbarheten 24 timer idøgnet. Dette sliter veldig, og du vet ikke over tid hva konsekvensene blir. Spillet går jo også ut på å gi deg dårlig samvittighet, på å gi deg ansvar for å "bli venner" igjen. Det har ødelagt meg MYE. Etter at jeg en gang hadde flyttet to buljongglass fra skapet med te og kaffe til skapet med krydder - skrek han til meg i et par timer om hvor udugelig, hvor egoistisk, hvor dum jeg var. Krydret med de fleste skjellsord jeg kan (har lært meg i løpet av 2 år). Etterpå måtte jeg vise og overbevise om at jeg var venn, fordi jeg ødela livet hans om ikke han kunne sove godt og dra på jobb uten å være redd. Det er jeg som ødelegger livet hans, alltid. Han tar vare på meg og støtter meg. Etter hans definisjon.

Selv om han sier at ting vil roe seg når dere flytter sammen, så er vel sjansene for det veldig små? Han tar jo ikke selvkritikk på noe slik jeg leser det du skriver. Du er allerede inne i sirkelen med å gå forsiktig rundt, for å prøve å få de gode periodene til å vare. Som du innerst inne vet, så styrer ikke du det. Det kan skje noe ute i livet, han kan tolke noe du sier annereldes enn du mente, det er så lite som skal til. Du vet det.

Jeg går til behandling, fordi jeg knakk sammen psykisk. Da gjorde jeg "slemme ting" - som at jeg dro fra ham. Jeg har ikke helt klart å flytte, så nå brukes min ondskap som unnskyldning og forklaring på alt, og jeg må jo forstå at det renner over flere ganger i uka. Han har vært fysisk og har gitt meg blåmerker, men aldri slått hardt. Men det er den emosjonelle terroren som bryter deg/meg ned. Det er uforutsibarheten og usikkerheten.

Jeg ødelegger livet hans fordi jeg ikke går rundt og smiler og ler som normale damer. Det er ikke lett å smile og le når jeg er frekk eller respektløs eller dum fordi jeg ser annerledes på noe, eller ler på feil sted, eller eller. Reglene forandrer seg konstant. Han kan ombestemme seg, om jeg ombestemmer meg så har jeg løyet...

Snille deg, vær forsiktig!!

Du kommer aldri til å kunne styre livet slik at det er bare gode perioder.

Lån boken "ut av psykopatens grep" og les.

Det er vanskelig å svare konstruktivt, det er så mange elementer, og jeg bruker mine opplevelser (og som du skjønner bare bittelitt) i håp om at du ikke tar sjansen. Jeg har bodd med ham i nesten 2 år. Og sliter med å ønske å leve, å føle at jeg er noe verdt, at jeg ikke er verdens slemmeste, dummeste, styggeste, mest egoistiske, osv...

[Gjest *Tess*]

Jeg har også vært der.. og det som skremmer meg mest er som du sier, at man prøver å naturliggjøre psykopatens oppførsel. Etter lang tid, så tviler du på deg selv og tenker at det HAN gjør er naturlig. Din egen magefølelse og natulige reaksjoner viskes ut og tilslutt viskes du også ut.

Vær så snill å komme deg bort bort bort!!

Jeg vet selv at psykopater er "lette" å elske fordi toppene er så fantastiske! Desverre så er bunnene bare så mye værre.

Vil du ikke heller ha et trygt, forutsigbart liv, enn et liv med en som kommer til å ødelegge deg?

Det tok meg lang lang lang tid å bli meg selv igjen etter mitt forhold. Og enda tar jeg meg selv i å tvile på meg selv og unnskylde han...

Ja, toppene er helt fantastiske. Bare synd at bunnene er så ille, og de kommer ofte, og når man minst venter det. Jeg merker jeg ikke klarer slappe av helt lenger, for plutselig slår lynet ned, og rabalderet er igang. Og alltid er det ultimatium, brudd, et psykisk kjør, som gjør meg helt utslitt. Det er som å sitte på en berg og dal bane, i en vanvittig fart, uten kontroll. Etterpå sitter jeg der, helt utslått, og lurer på hva faen som skjedde nå. Han er som en storm, som raser over meg, og alle mine forsøk på å si min mening, osv.. blir bare slått bort, og det er utrolig hvordan han klarer å få alt over på meg/andre. Han er en mester i å snakke folk rundt, snakker veldig godt for seg, og han gir seg aldri. Det er alltid andre som må gi seg.

Han er den spennende, utadvendte, sjarmerende, og morsomme fyren.. jeg falt pladask for han, og han elsker meg på en måte jeg aldri har opplevd før. Så intenst, og voldsomt, og jeg klarer ikke stå imot han. Har ikke sjangs. Hadde ikke klart å komme meg bort fra han, selv om jeg har vært nær ett par ganger.. men, da er han der, og jeg klarer ikke motstå. Han sier at ting blir bedre når vi bor sammen, da roer det seg. Jeg høres sikkert naiv ut, og dum.. men, jeg ønsker så sterkt å tro han! For jeg vet jo hvor bra vi kan ha det.. og når vi har det bra, føler jeg meg som verdens heldigste, og han gir meg en god følelse inni meg. Jeg glemmer liksom alt det vonde, helt til lynet desverre slår ned igjen. Blir så frustrert over dette!!! Hvorfor må jeg elske han så mye!

[VitaSana]

Jeg høres sikkert naiv ut, og dum.. men, jeg ønsker så sterkt å tro han! For jeg vet jo hvor bra vi kan ha det.. og når vi har det bra, føler jeg meg som verdens heldigste, og han gir meg en god følelse inni meg. Jeg glemmer liksom alt det vonde, helt til lynet desverre slår ned igjen. Blir så frustrert over dette!!!

Dette er jo noe av bildet, som så mange kan kjenne seg igjen i. Og mange av oss tror jo at det er noe vi har gjort riktig når alt er bra, altså kan vi gjøre det riktig igjen... Og holde alt bra.

Selv har jeg alltid vært konfliktsky, og jeg og han har brukt det som et argument at jeg ikke kan krangle, at det er normalt å krangle, og at jeg må lære meg å handtere det. Men det er ikke normalt å måtte gå på tå i redsel for å skape en konflikt, som kan komme av at komfyren ikke er godt nok tørket av, at jeg ligger urolig i senga, at jeg ligger på rygg med bena bøyd var et problem, jeg går for sakte, jeg går ikke rett nok... Lista er lang, og jeg har prøvd å tilpasse meg.

Lynet ligger klart, og du vil aldri kunne avlede det!

[I Grosny]

Tess og Vitasana. Jeg synes dere er utro mot dere selv og deres egne fysiske og psykiske helse. Dere sere ut til å ha en avhengighet av mannen som ligner på heroinmisbruker. Reis så fort som mulig, og ta den vonde abstinensen.

I verste fall får dere vurdere metadonkøen(rebound forhold med kjedelig mann som er inneforstått med at dere bruker han som metadonbehandling for å kvitte dere med abstinensen etter sterkere stoffer).

[Krill]

Du elsker han så mye fordi du er med på ned og oppturene. Hans "selvinnsikt" og ord om at han ønsker å få det bedre, gjør at du håper og håper og håper. Fordi de gode dagene er som å sveve...

Å være solen i hans liv er som å fly. Men når nedturene kommer så må du huske at det tapper deg litt og litt for hver gang. For hver gang blir du litt mer usikker på deg selv og litt mindre den glade, trygge jenta du var.

Jeg husker folk rundt meg begynte å stusse litt.. Jeg ble litt fjernere og fjernere og selv tenkte jeg at de var litt i veien for min lykke. For de så jo ikke hvor fantastisk han var når han lå i armene mine og knuget meg fordi han så gjerne ville gjøre meg lykkelig.

Vi var faktisk ikke sammen så lenge. Kun 1 år. På de mnd så lærte jeg flere skjellsord enn jeg noen gang har kunnet. Han sa de egentlig ikke med hat, og han var aldri i nærheten av å røre meg, men likevel haglet de stygge ordene og jeg følte meg som en bitteliten dritt!

Egentlig var han bare en sår liten gutt som ville oppleve kjærligheten. Men likevel så gjorde nedturene noe med meg. Jeg gikk ned i vekt og begynte å miste litt hår. Tenkte at det sikkert var fordi jeg hadde vært litt stresset i det siste, men magefølelsen min sa at "Dette er nok ikke noe godt tegn... Kroppen min prøver å si noe som jeg prøver å overse.."

Jeg vet det ikke er lett å bryte ut. Det er som sagt så masse masse gode følelser. Men jeg skulle ønske du kunne sette hjertet ditt litt til side og la hodet overta styringa litt. Selv med hjelp så trenger psykopaten laaang tid på å bli frisk og kunne fungere i et forhold.

Ikke mist deg selv....

[Gjest *Tess*]

Jeg tror ting blir MYE verre når dere flytter sammen. Da har du plutselig ingen steder å trekke deg tilbake til. Ingen fluktmuligheter.

Du har valgt den heftige ville kjærligheten, og betaler for den med din frihet og din psyke. Er det verdt det? Sånn totalt sett, hadde du det bedre når du var alene?

Med han så står du alene. Du har ingen til å støtte deg når det er tøft. Og du blir herjet med. Sørg i det minste for å være økonomisk uavhengig av han, og ikke gjør noe med han som du kan risikere penger på. Du må ha fluktmuligheter.

Jeg tror du hadde hatt det bedre med en litt mindre ildfull og kjedeligere mann som er snill og god. Du skulle bare visst hvor godt det er å leve i kjærlig samarbeid med en person som støtter deg fullt ut på alle plan.

De slåoppgreiene hans. Hva gjør de med deg? Det ser ut som om du har begynt å tvile på forholdet på grunn av dette. Jeg ble slått opp fire ganger av min x, og hver gang ble kjærligheten litt skadet. Den fjerde gangen orket jeg ikke å komme tilbake.

Ønsker du deg barn? Jeg tror ikke du vil ha barn med en slik mann. Klokka tikker. Først trenger du ett år til kjærlighetssorg, så ett år til å finne den gode mannen, deretter to år til å bli trygg, så kanskje to år til å bli gravid. Det er 6 år det. Så det er liksågodt å bite i det sure eplet og slå opp i morgen den dag.

Takk for svaret ditt! Det er fint for meg å lese hva dere skriver, og godt å snakke om det... for jeg føler jeg ikke kan snakke med noen om dette. Han liker heller ikke at jeg snakker om ting til andre. Gjorde det en gang, til en felles venn... og da han fikk vite det, ble det forhør, og beskyldninger mot meg. Jeg sa jeg ikke hadde gjort noe galt, bare snakket litt, men, det mente han var feil. Så det tør jeg nesten ikke gjøre lenger, redd for å ødelegge noe. Men, her kan jeg snakke om ting, og det er jammen godt å lufte seg litt.

Før jeg ble sammen med han, hadde jeg vært i et langt forhold til en veldig snill, og god gutt. Vi var sammen i 10 år, og jeg kan ikke huske at han såret meg engang jeg.. så det ble et sjokk for meg, å gå fra et slikt rolig, og stabilt forhold, til dette.

Føler meg ganske hjelpeløs, for jeg elsker han så, og vil så gjerne få det til å fungere. Vet jeg kan finne meg andre gutter, men, jeg klarer ikke se det, for jeg vil bare være med han. Selv om jeg ser at det ikke er bra for meg. Hjelpes sier jeg bare.

[VitaSana]

Jeg synes dere er utro mot dere selv og deres egne fysiske og psykiske helse. Dere sere ut til å ha en avhengighet av mannen som ligner på heroinmisbruker. Reis så fort som mulig, og ta den vonde abstinensen.

Takk, du har helt rett. Jeg har fra jeg var ganske liten trodd at jeg får det bra om jeg sørger for og hjelper alle rundt meg til å ha det bra. Det er jo noe jenter ofte blir oppdratt til, men det kan få store konsekvenser. Jeg vet jeg klarer meg godt alene, det er ansvaret jeg føler (helt feil) for at han ikke har noen andre som har gjort at jeg ikke har kommet meg løs. Tror hver dag at neste gang det smeller, da klarer jeg å si fra.... Lurer meg selv, men jobber med psykologen for å klare å ta skrittet helt. Vet at ikke hun kan gjøre det for meg, men det å sette ord på situasjonen hjelper meg å se det utenfra. Og jeg gjør det i lengre og lengre perioder. Så tror og mener jeg snart er på egenhånd!! Og det er en god ting.

Egentlig var han bare en sår liten gutt som ville oppleve kjærligheten

Og det er akkurat den som jeg har tillatt meg å bli fanget av, i troen på at bare å gi han kjærlighet og trygghet så vil alt løse seg og bli bra.

Han liker heller ikke at jeg snakker om ting til andre. Gjorde det en gang, til en felles venn... og da han fikk vite det, ble det forhør, og beskyldninger mot meg. Jeg sa jeg ikke hadde gjort noe galt, bare snakket litt, men, det mente han var feil. Så det tør jeg nesten ikke gjøre lenger, redd for å ødelegge noe.

Det er så "klassisk" og det er kontrollbehov. Jeg blir forhørt om jeg har snakket med noen. Og om det kommer frem at jeg har utelatt eller glemt noe så er jeg en løgner. Og da fortjener jeg alle skjellsordene...

[I Grosny]

Før jeg ble sammen med han, hadde jeg vært i et langt forhold til en veldig snill, og god gutt. Vi var sammen i 10 år, og jeg kan ikke huske at han såret meg engang jeg.. så det ble et sjokk for meg, å gå fra et slikt rolig, og stabilt forhold, til dette.

Han godgutten. Hadde du det bedre med deg selv, fungerte du bedre, og var du generellt lykkeligere med han? Var han litt kjedelig sammenlignet med det fyrverkeriet du er med nå?

Du må tenke litt på deg selv også. Kanskje du kan få det ville kicket ditt på andre måter som er mindre skadelig. F.eks fallskjermhopping , klatring, kickboksing og elvepadling.

[Just-A-Girl]

Hvorfor tror du det blir bedre når dere flytter sammen? Hva er det som får deg til å tro det?

(om du allerede har svart på dette beklager jeg)

Jeg klarer bare å se for meg at det kan bli verre

har selv hatt et kort forhold til en psykopat, han innrømmet et år senere at han hadde vært til legen sin og fått denne diagnosen. Og det stemmer så utrolig godt, han sa aldri unnskyld, var mester i å få meg til å få føle meg mindre verdt enn han. Hadde jeg bodd med han kan jeg bare forestille meg at det hadde blitt myyyye verre....

[Gjest *Tess*]

Ja, han er veldig kontrollerende, og dominerende. Han liker å ta avgjørelsene, de viktige avgjørelsene iallfall.. selv om han sier at han vil at jeg skal være selvstendig, og ha mine egne meninger. Føler han snakker imot seg selv, sier noe, men, gjør noe annet. Han sier han ikke er sjalu, jeg stusset veldig på det, at var så bestemt på det, for det er normalt å iallfall være litt sjalu, det er jo normale følelser å ha.. men, han var ikke det. Men, han er jo det, merker jo det. Litt mer snikete, og "skjult" sjalusi, og det er nesten verre syns jeg. Men, hvorfor ikke bare si at ja, jeg er litt sjalu... for det er jo helt normalt i et forhold.

Jeg vil så gjerne forstå. Om det er noe jeg ikke forstår, eller om det skurrer, så søker jeg etter svar, mening. Noe av det mest frustrerende er at jeg aldri føler jeg når helt frem til han. Har ofte følt meg helt alene sammen med han. Han er der, men er ikke der likevel. Som et tomt skall, og det føles iblant så håpløst. Trenger jeg å snakke om noe, for jeg er litt nedfor, kommer det ofte bare slike tomme fraser, og jeg har ofte savnet den nære, gode praten da... jeg har nok mer behov for det enn han, for det virker ikke som han har noe særlig behov for det. Om jeg ønsker å snakke om noe, som er viktig for meg, så kan han finne på å bare sovne han, mens jeg snakker. Da har jeg sagt ifra til han, at slikt gjør man liksom ikke... men, han ville ikke be om unnskyldning, han var trøtt, så det var hans fulle rett til å sovne. Jeg er sikkert rar for at jeg reagerer på slike ting, men, kan ikke noe for det.

[Gjest *Tess*]

Han godgutten. Hadde du det bedre med deg selv, fungerte du bedre, og var du generellt lykkeligere med han? Var han litt kjedelig sammenlignet med det fyrverkeriet du er med nå?

Du må tenke litt på deg selv også. Kanskje du kan få det ville kicket ditt på andre måter som er mindre skadelig. F.eks fallskjermhopping , klatring, kickboksing og elvepadling.

Vi hadde et veldig godt forhold, han var verdens snilleste. Vi tok vare på hverandre, og jeg visste at han alltid var der for meg, uansett. Desverre slet jeg veldig psykisk de siste årene, og vi gled fra hverandre mot slutten, og jeg avsluttet tilslutt forholdet. Men, vi gjorde det som venner heldigvis.

Jeg trenger nok å ha noe å bryne meg på, søker nok litt spenning.. og når han kom inn i livet mitt igjen, som en virvelvind, var det umulig for meg å ikke involvere meg med han. Han jaktet meg veldig, og jeg var et lett bytte kan man si, jeg var jo så betatt. (vi hadde en stormende romanse da jeg var 19, og alle følelsene for han kom rett tilbake igjen)

Fallskjermhopping og slikt er ikke noe for meg nei. Hadde sikkert vært bedre det, men, jeg ønsker jo at vi skal få det til å fungere, til tross. Ser ikke akkurat lyst ut, når jeg leser her, og av ting jeg har hørt. Blir så frustert.

[Gjest meg]

Huff, høres akkurat ut som mitt forhold det der Og jeg skjønner deg veldig godt, selv om han er en drittsekk så er det umulig å gå fra han! Alle vennene mine sier jeg må komme meg bort, men det er ikke så lett som det høres ut som. Han har også vært fysisk mot meg, men sier at han aldri har gjort meg noe.

I går hadde jeg lyst å bare dø, hadde det så vondt. Han skulle gjøre det slutt pga en bagatell. Også kommer han hjem til meg og bryter meg enda lenger ned. Sier at jeg er mislykka, at alle vennene hans hater meg, at jeg er stygg osv. Det ender med at man tror det er sant. Så, når jeg hadde grått lenge (uten at han bryr seg, men kjefter bare enda mer) Så skulle han plutselig gjøre det godt. Ved å hoppe til sengs! Han begynte å kle av meg og ta på meg når jeg hylgråt, og prøvde liksom å være morsom! Han har jo ikke peiling på hvordan han skal være med folk.

Vi hadde hatt det mye bedre uten dem, men akkurat som deg så er jeg så dum og alt for glad i fyren til at jeg får det til. Når man er med de tenker man på de negative sidene, når det er slutt tenker man på alt det fine og vil ha han tilbake. Jeg har blitt så forandret, og har fått rykte på meg for å være psyko kjerring pga ting han har fortalt vennene sine om meg. (Da jeg har tatt igjen på han når han har mishandlet meg, men han sier jo ikke noe om at han gjorde meg noe først.)

Nei, livet suger...

[Gjest *Tess*]

Hvorfor tror du det blir bedre når dere flytter sammen? Hva er det som får deg til å tro det?

(om du allerede har svart på dette beklager jeg)

Jeg klarer bare å se for meg at det kan bli verre

har selv hatt et kort forhold til en psykopat, han innrømmet et år senere at han hadde vært til legen sin og fått denne diagnosen. Og det stemmer så utrolig godt, han sa aldri unnskyld, var mester i å få meg til å få føle meg mindre verdt enn han. Hadde jeg bodd med han kan jeg bare forestille meg at det hadde blitt myyyye verre....

Jeg håper og tror fordi jeg elsker han så inderlig, og jeg vet hvor bra vi kan ha det. Han kan være verdens beste, og da glemmer jeg alt det andre. Og jeg vil så gjerne tro på han, og prøve å få det til fungere. Er jo så glad i han.

Det er litt vanskelig å forklare, men, jeg føler at jeg sitter så dypt inni dette, at det er umulig å komme seg ut av det, uansett. Jeg har ikke viljestyrke til å greie å stå imot han, det virker helt plent umulig. Og følelsene mine er så sterke for han, at jeg bare klarer ikke gjøre det slutt. Det har blitt slutt mange ganger, men, alltid blir vi fort sammen igjen. De to siste gangene har jeg prøvd å holde litt avstand, selv om det har vært hardt, men, da har han snakket til meg hele tiden, og mast om han ikke får svar. Så blir vi sammen igjen, alltid raskt etter det har blitt slutt.

Jeg vet at jeg kommer til å flytte sammen med han, gi det en sjanse. Mulig det blir vanskeligere å bryte ut da, om ting skjærer seg, men, håper ikke det går så langt. Men, jeg er mer åpen, og skjønner mer, og kanskje det er enklere å takle da? Jeg vet ikke. Jeg bare vet at jeg ikke klarer å la vær å gi det en sjanse til.

[Gjest *Tess*]

Huff, høres akkurat ut som mitt forhold det der Og jeg skjønner deg veldig godt, selv om han er en drittsekk så er det umulig å gå fra han! Alle vennene mine sier jeg må komme meg bort, men det er ikke så lett som det høres ut som. Han har også vært fysisk mot meg, men sier at han aldri har gjort meg noe.

I går hadde jeg lyst å bare dø, hadde det så vondt. Han skulle gjøre det slutt pga en bagatell. Også kommer han hjem til meg og bryter meg enda lenger ned. Sier at jeg er mislykka, at alle vennene hans hater meg, at jeg er stygg osv. Det ender med at man tror det er sant. Så, når jeg hadde grått lenge (uten at han bryr seg, men kjefter bare enda mer) Så skulle han plutselig gjøre det godt. Ved å hoppe til sengs! Han begynte å kle av meg og ta på meg når jeg hylgråt, og prøvde liksom å være morsom! Han har jo ikke peiling på hvordan han skal være med folk.

Vi hadde hatt det mye bedre uten dem, men akkurat som deg så er jeg så dum og alt for glad i fyren til at jeg får det til. Når man er med de tenker man på de negative sidene, når det er slutt tenker man på alt det fine og vil ha han tilbake. Jeg har blitt så forandret, og har fått rykte på meg for å være psyko kjerring pga ting han har fortalt vennene sine om meg. (Da jeg har tatt igjen på han når han har mishandlet meg, men han sier jo ikke noe om at han gjorde meg noe først.)

Nei, livet suger...

Ja, det er frustrerende og vanskelig å elske noen som kan få deg til å føle deg så jævli. Tenker iblant når ting er vanskelige, at jeg skulle ønske jeg ikke hadde møtt han, hvor enkle ting kanskje hadde vært da.. litt stygt tenkt, men, det er ingen enkel situasjon å være i. Det er ikke bare å dra.

En god klem til deg iallfall, og jeg skulle ønske at han ikke fikk deg til å føle deg slik, eller behandlet deg som han gjør. Du har rett, vi hadde hatt det bedre uten, men, det er en vanskelig situasjon.

[I Grosny]

Det er litt vanskelig å forklare, men, jeg føler at jeg sitter så dypt

Jeg vet at jeg kommer til å flytte sammen med han, gi det en sjanse.

Hvis du er så hekta at du ikke klarer å la være å flytte sammen med han, så må du iallfall sikre deg økonomisk. Sikre rettrettmuligheten/fluktveien. Du må ikke kjøpe noe med han eller investere noe med han. Hvis du eier leilighet, så må du beholde den. Ikke bland økonomi.

Jeg er helt overbevist om at du får det mye verre når dere bor sammen.

Du må ta godt vare på jobben din, kollegaene dine, vennene dine og familien din.

[I Grosny]

Desverre slet jeg veldig psykisk de siste årene, og vi gled fra hverandre mot slutten, og jeg avsluttet tilslutt forholdet.

Du slet psykisk med en godgutt, og tror liksom du skal klare deg mot en psykopat!!!

Du leste rett- MED godgutt og MOT psykopat. Du står aleine mot en psykopat. Hvordan iallverden skal du kunne klare å leve godt?

Når du bryter, så får du sikkert følelsen av at du er en udugelig dritt, og at ingenting betyr noe, og at hele kroppen din verker etter han. Det er helt forferderlig, og det tar lang tid før det går over. Men hvis du er sterk og ikke slipper han inn, så vil det gradvis gi seg. Sakte men sikkert. Og om ett år eller to så har du plutselig ett lykkelig liv, enten alene eller sammen med en herlig mann.

Skaff deg ambisjoner. Ta ikke til takke med den vakre , deilige gjørma du synker nedi nå.

Jeg er forresten mye eldre enn deg, og fant den store kjærligheten for 1,5 år siden. Det er så utrolig godt. Hun er absolutt på laget mitt. Konsekvent. Du kan også få det så godt. Men da må du velge det selv, og velge det tøffe helvetet det er å bryte.