Er du venner med en eks?

[Gjest navnelapp]

Kjensler er ikkje logiske, det trudde eg var alment kjent. Eg har tre eksar (jada, eg er ei godt vaksen dame) som eg har meir eller mindre nære vennskap til.

Dei kjærestane eg har hatt etter desse forholda (to, ektemann og noverande) har begge visst om dette, og sett at dette er heilt uproblematisk. Dette strir mot din logikk, men det vert ikkje mindre sant for meg for det. Kan du akseptere at dette er ulikt frå menneske til menneske? På seg sjølv kjenner ein ingen andre.

[Steinar40]

Kjensler er ikkje logiske, det trudde eg var alment kjent.

Er ikke en av de klassiske kjønnsforskjellene at en del mannfolk kan tenke (føle) mer logisk og rasjonelt enn en del kvinner?

Eg har tre eksar (jada, eg er ei godt vaksen dame) som eg har meir eller mindre nære vennskap til.

Dei kjærestane eg har hatt etter desse forholda (to, ektemann og noverande) har begge visst om dette, og sett at dette er heilt uproblematisk. Dette strir mot din logikk, men det vert ikkje mindre sant for meg for det. Kan du akseptere at dette er ulikt frå menneske til menneske? På seg sjølv kjenner ein ingen andre.

Min logikk er først og fremst konsentrert om starten på et nytt kjæresteforhold. Det er spesielt da jeg mener at den andre partens vennskap til ekser, eller andre av motsatt kjønn, ofte kan skape komplikasjoner og problemer. Altså før man kjenner hverandre bedre.

Men det forekommer sikkert tilfeller der man absolutt ikke kan fordra et slikt individ senere også. Og da spørs det jo hva som skjer. Den sterkes rett blir vel gjeldende, tenker jeg.

[Gjest KateW]

Nei, fordi det sier seg selv at når et individ har nær kontakt med ekser, så vil det ofte skape problemer eller komplisere når en ny kjæreste kommer inn i bildet. Dette er helt naturlig og dermed logisk.

I mitt tilfelle er det snakk om to menn som er i forhold med andre nå, det har aldri vært problemer for de nye partnerne at mennene deres er venner med meg, selv om jeg er singel. Logikken ligger i at de er trygge på partnerne sine, og vet at jeg ikke er en trussel mot forholdet deres.

[Steinar40]

I mitt tilfelle er det snakk om to menn som er i forhold med andre nå, det har aldri vært problemer for de nye partnerne at mennene deres er venner med meg, selv om jeg er singel. Logikken ligger i at de er trygge på partnerne sine, og vet at jeg ikke er en trussel mot forholdet deres.

Når man på sin vei igjennom livet treffer et helt nytt og ukjent menneske, med diverse like ukjente venner/venninner etc., hvor lang tid tror du det da tar å føle seg trygg på den nye partneren/kjæresten?

1 time? 1 dag? 1 uke? 1 måned? 6 måneder? 1 år? Lenger?

Hva gjør man inntil man har god grunn til å føle seg trygg på partneren?

Fortrenge usikkerheten og ta sjansen er eneste muligheten i praksis, og da er det en fordel at riskene er så få og små som mulig.

(Jeg innser forøvrig at alt dette vil være noe individuelt som alt annet i dette livet.)

[Gjest KateW]

Jeg skjønner rett og slett ikke spørsmålet. Jeg er trygg på meg selv, og jeg er trygg på mine relasjoner med mine venner, når jeg treffer et annet voksent menneske regner jeg med at han/hun er på samme måte, da det er normen.

Det er ikke snakk om å flagge ekser eller mannlige venner, ei heller å gå inn for å gjøre den andre usikker. Det handler om at jeg har min historie og mitt liv før den andre kom inn i det, og vise versa. Sammen bygger vi vårt samliv, med våre historier innvevd i hverandres. Den største faren en kan gjøre er å komplisere alt, noe jeg har inntrykk av at du gjør. Livet er ikke mer kompliser enn en gjør det til selv.

[Gjest navnelapp]

Er ikke en av de klassiske kjønnsforskjellene at en del mannfolk kan tenke (føle) mer logisk og rasjonelt enn en del kvinner?

Min logikk er først og fremst konsentrert om starten på et nytt kjæresteforhold. Det er spesielt da jeg mener at den andre partens vennskap til ekser, eller andre av motsatt kjønn, ofte kan skape komplikasjoner og problemer. Altså før man kjenner hverandre bedre.

Men det forekommer sikkert tilfeller der man absolutt ikke kan fordra et slikt individ senere også. Og da spørs det jo hva som skjer. Den sterkes rett blir vel gjeldende, tenker jeg.

No skal du trå forsiktig. Du (eller ditt kjønn) eig ikkje fenomenet logikk. Mitt poeng, før eg avsluttar mi deltaking i denne ganske ufruktbare diskusjonen, er at folk ser forskjellig på dette. Viss alle partar handterer dette som vaksne og fornuftige menneske kan slike vennskap vare og vere berikande.

Eg er ikkje framand for at slike vennskapsforhold kan vere utfordrande, særleg viss partane er unge og uerfarne, og særleg dersom brotet har vore "ubalansert" eller handtert dårleg, eller at kjenslene hos den eine ikkje er over. Vennskap i ubalanse er ikkje av det gode, uansett kven det er imellom. Men det kan også gå heilt fint for mange, det må du berre leve med, Steinar.

[Steinar40]

Jeg skjønner rett og slett ikke spørsmålet. Jeg er trygg på meg selv, og jeg er trygg på mine relasjoner med mine venner, når jeg treffer et annet voksent menneske regner jeg med at han/hun er på samme måte, da det er normen.

Det er ikke snakk om å flagge ekser eller mannlige venner, ei heller å gå inn for å gjøre den andre usikker. Det handler om at jeg har min historie og mitt liv før den andre kom inn i det, og vise versa. Sammen bygger vi vårt samliv, med våre historier innvevd i hverandres. Den største faren en kan gjøre er å komplisere alt, noe jeg har inntrykk av at du gjør. Livet er ikke mer kompliser enn en gjør det til selv.

Problemet med et parforhold, er at det hjelper ikke hvor ukomplisert jeg gjør det, hvis den andre parten gjør det komplisert. Man er da plutselig avhengig av et annet individ som tenker, føler, reagerer og oppfører seg på helt andre måter enn en selv.

[Steinar40]

No skal du trå forsiktig. Du (eller ditt kjønn) eig ikkje fenomenet logikk. Mitt poeng, før eg avsluttar mi deltaking i denne ganske ufruktbare diskusjonen, er at folk ser forskjellig på dette. Viss alle partar handterer dette som vaksne og fornuftige menneske kan slike vennskap vare og vere berikande.

Eg er ikkje framand for at slike vennskapsforhold kan vere utfordrande, særleg viss partane er unge og uerfarne, og særleg dersom brotet har vore "ubalansert" eller handtert dårleg, eller at kjenslene hos den eine ikkje er over. Vennskap i ubalanse er ikkje av det gode, uansett kven det er imellom. Men det kan også gå heilt fint for mange, det må du berre leve med, Steinar.

Ja, jeg får vel prøve å overleve med det hehe

[Gjest KateW]

Problemet med et parforhold, er at det hjelper ikke hvor ukomplisert jeg gjør det, hvis den andre parten gjør det komplisert. Man er da plutselig avhengig av et annet individ som tenker, føler, reagerer og oppfører seg på helt andre måter enn en selv.

Problem, problem, problem... Igjen, livet er ikke så komplisert Steinar. HAdde alle tenkt som du hadde vi ikke overlevd ut fødselskanalen.

[Steinar40]

Problem, problem, problem... Igjen, livet er ikke så komplisert Steinar. HAdde alle tenkt som du hadde vi ikke overlevd ut fødselskanalen.

I perioder er livet akkurat så komplisert, eller enda verre.

Men det er sikkert ikke mange som tenker som meg, nei.

[Evalilja]

Jeg trodde det var kvinnfolk som skulle være de analyserende jeg. Er det ikke sånn a? Kjerringer som sitter å skravler og koker sammen problemer, konflikter og utallige løsninger ut av ingen ting.... hmm...

[Steinar40]

Jeg trodde det var kvinnfolk som skulle være de analyserende jeg. Er det ikke sånn a? Kjerringer som sitter å skravler og koker sammen problemer, konflikter og utallige løsninger ut av ingen ting.... hmm...

Jo, jeg tviler ikke på at mange kvinnfolk skravler og koker sammen problemer, konflikter og utallige "løsninger" ut av ingen ting.

Men det finnes også situasjoner der problemene er virkelige nok.

Og du må ikke glemme at de største filosofene opp igjennom historien har vært menn. I hvert fall de vi vet om

[Evalilja]

Det er nok sant det at de største filosofene var menn. Men det har nok en sammenheng med kjønnsrollene også

Men som svar til din tråd her. Ja jeg er venn med min eks. Ja det fungerer godt. Og nei jeg er ikke svak. Det var han som ville være venner og det er logisk for oss.

Men som jeg sa jeg er ikke svak men et intelligent og modent menneske som vet hva som er godt for meg og jeg vet hva jeg vil ha i mitt liv. Og absolutt sterk som lar fortid være fortid.

Og hvorfor er jeg venn med han? Fordi han er min beste venn og jeg er lykkelig med han i mitt liv. Jeg har aldri møtt noen som gjør meg så godt. Fremtidens eventuelle problemer med nye partnere får så være. Det tar jeg når det kommer.

[HumHum]

Jeg er ikke direkte venn med eks, men når vi treffes på butikken så er det "hei" og slikt. For når man er et voksent menneske uansett kjønn så bør man jo vite hva folkeskikk er.

På en annen side har jeg flere venner som er venn med sin eks. I mange tilfeller så er den nye kjæresten bekjente av eksen. De kan ha gått på skole sammen osv.

Og det blir for dumt hvis man skal lage et hull i sitt liv, for en kjæreste har blitt eks, og det har kommet en ny kjæreste til. I et menneskets liv er det faktisk slik at noen komme mens andre går. Og det gjelder både kjærester og venner. Man må bare godta at en person har hatt en fortid.

Endret 19. juni 2010 av HumHum

[Steinar40]

Det er nok sant det at de største filosofene var menn. Men det har nok en sammenheng med kjønnsrollene også

Men som svar til din tråd her. Ja jeg er venn med min eks. Ja det fungerer godt. Og nei jeg er ikke svak. Det var han som ville være venner og det er logisk for oss.

Men som jeg sa jeg er ikke svak men et intelligent og modent menneske som vet hva som er godt for meg og jeg vet hva jeg vil ha i mitt liv. Og absolutt sterk som lar fortid være fortid.

Og hvorfor er jeg venn med han? Fordi han er min beste venn og jeg er lykkelig med han i mitt liv. Jeg har aldri møtt noen som gjør meg så godt. Fremtidens eventuelle problemer med nye partnere får så være. Det tar jeg når det kommer.

Jeg kunne aldri hatt ei dame der hun ikke var min beste venn, og jeg hennes beste venn.

Vennskapet i parforholdet er faktisk det jeg mener er viktigst i lengden. Derfor syns jeg det er merkelig at en del tydeligvis er veldig gode venner etter at forholdet har brutt sammen. Med andre ord, når vennskapet fungerer såpass bra, så burde også forholdet kunne fungert bra nok.

[Steinar40]

På en annen side har jeg flere venner som er venn med sin eks. I mange tilfeller så er den nye kjæresten bekjente av eksen. De kan ha gått på skole sammen osv.

Ja, dette er sikkert vanlig og gjør situasjonen noe annerledes.

[minni123]

Tror det hadde blitt veldig rart og ubehagelig for meg å bli venn med en eks.

[Gjest KateW]

Jeg kunne aldri hatt ei dame der hun ikke var min beste venn, og jeg hennes beste venn.

Vennskapet i parforholdet er faktisk det jeg mener er viktigst i lengden. Derfor syns jeg det er merkelig at en del tydeligvis er veldig gode venner etter at forholdet har brutt sammen. Med andre ord, når vennskapet fungerer såpass bra, så burde også forholdet kunne fungert bra nok.

Vennskap og kjærlighet er de to tingene som skiller et forhold fra et vennskap. Noen mennesker kan man være venner med uten at kjærligheten er sterk nok, disse kan man også forbli venner med etter at kjærlighetsforholdet er over.

Men kanskje man må ha elsket noen for å forstå konseptet kjærlighet, eller ha hatt en virkelig venn for å forstå vennskap.

[Evalilja]

Jeg kunne aldri hatt ei dame der hun ikke var min beste venn, og jeg hennes beste venn.

Vennskapet i parforholdet er faktisk det jeg mener er viktigst i lengden. Derfor syns jeg det er merkelig at en del tydeligvis er veldig gode venner etter at forholdet har brutt sammen. Med andre ord, når vennskapet fungerer såpass bra, så burde også forholdet kunne fungert bra nok.

Nei jeg forstår jo hva du mener der. Men det som skjedde mellom oss var vel i bunn og grunn at han ikke hadde det like bra med å bo sammen med meg. Altså han kan slappe mere av og sover bedre om natten uten at jeg ligger ved siden av og får sånn "nesten sovne rykning". :gjeiper: Han vil jo heller ikke ha det ansvaret som er i et forhold.

Men som gode venner har vi mye av det vi hadde som kjærester og det er faktisk bedre.

Livet er for kort til å undre seg over fremtidens kvaler. Og altfor kort til å miste sine nære om man ikke må.

[Steinar40]

Nei jeg forstår jo hva du mener der. Men det som skjedde mellom oss var vel i bunn og grunn at han ikke hadde det like bra med å bo sammen med meg. Altså han kan slappe mere av og sover bedre om natten uten at jeg ligger ved siden av og får sånn "nesten sovne rykning". :gjeiper: Han vil jo heller ikke ha det ansvaret som er i et forhold.

Men som gode venner har vi mye av det vi hadde som kjærester og det er faktisk bedre.

Livet er for kort til å undre seg over fremtidens kvaler. Og altfor kort til å miste sine nære om man ikke må.

Ja, det er nok ikke akkurat alle som passer helt til å leve i et parforhold. I hvert fall ikke i visse perioder av livet.

Men hvis dere skal fortsette å være så veldig gode venner, så tror jeg nok du kan få problemer med å komme deg videre i livet ditt. Bare en tanke fra min side.