Er lei av barna til venninner!

[Gjest Cho]

Jeg skjønner ikke hvorfor du tviholder på disse "vennene" dine, det virker jo ikke som om du er spesielt glad i dem en gang.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner ikke hvorfor du tviholder på disse "vennene" dine, det virker jo ikke som om du er spesielt glad i dem en gang.

Eller kanskje heller omvendt.

[Piper]

haha ja, drømmehagen også, hvordan kunne jeg glemme den

Ja jeg blir bare helt matt av den åpenlyse tankegangen der folk mener at de som får barn er de som er mest modne mens de som vil ut og lage litt liv, er den som har vikeplikt hele tida og er den som må dukke unna og er de som må bygge om hele nettverket sitt og alene må ut og finne nye venner.

Det som er ironisk er at jeg trenger mine venner for å finne nye venner, har jeg følt da. For jeg er ikke den som går ut i verden helt alene og huker tak i folk for å "tvinge" meg på eller henge meg på som en innpåsliten desperat person. Det er så innmari mye bedre og tryggere med venner ved siden av.

En gang, da min venninne dro tidlig fra byen, så ble jeg igjen bare for å sjekke hvordan det var, og det var forferdelig.. Jeg gikk bare frem og tilbake og hadde ingen å prate med for alle er jo opptatt med sitt ikke sant. Jeg fikk til slutt litt sånn småpanikk for at jeg var redd for at folk skulle legge merke til at jeg var der alene. Det var ikke noe jeg hadde lyst å prøve igjen.

Dette vet mine venner veldiog godt at jeg ikke har den type personlighet som f.eks en selger hadde hatt og som tør å¨gå rett på folk liksom. Men allikevel så later de som at de ikke skjønner at jeg sliter med ensomheten liksom.. Bare så de skal unngå å bli konfrontert med at de faktisk ikke er der for meg.

Alle som mister vennene sine, må jo bygge opp nye vennskap. Det gjelder jo alle uavhengig om man ahr barn eller ikke. Om mine single venner plutselig ikke ville være venn med meg lengre, fordi jeg ikke vil være med de på byen, så må jo jeg finne nye venner som eventuelt må kompensere for de jeg mister. På samme måte som de single må finne nye venner, om de ikke ønsker å være en del av livet til vennene sine som har fått barn.

Noen vennskap består hele livet, mens andre vokser man fra. Noen fikk man i ung alder, mens andre fikk man i voksen alder. De fleste bytter ut en del venner i løpet av året, og det er sånn verden fungerer. Vi kan ikke tvilholde på noe som ikke er bra, og har man ulike interesser så må man kanskje finne noen med like, omd et er det som er viktig for oss.

Man gir gjerne litt ekstra til de man virkelig setter pris på, men man gir kanskje ikke like mye til de man har vokst litt fra. venner er noe vi velger selv, og man må ikke være venn med folk man kanskje ikke får noe igjen av.

[Gjest TS]

Jeg skjønner ikke hvorfor du tviholder på disse "vennene" dine, det virker jo ikke som om du er spesielt glad i dem en gang.

...jeg var glad i dem, akkurat som at jeg var glad i eksen min. Hvorfor ble det slutt mellom meg og eksen? Jo fordi han ikke gav meg noe annet enn sorg og belastning til slutt. Alt var fint og flott i førsten men så ble det verre og verre. Og slik er det med mine venner også. Og de gir meg ikke annet enn sorg og frustrasjon.

At jeg tviholder på dem burde være et tegn på at jeg er desperat etter å ikke bli helt mutters alene da. Men nå velger jeg altså være helt alene og uten avvisninger og frustrasjoner.

Det er valget mellom det beste av to onder.

[Gjest Cho]

...jeg var glad i dem, akkurat som at jeg var glad i eksen min. Hvorfor ble det slutt mellom meg og eksen? Jo fordi han ikke gav meg noe annet enn sorg og belastning til slutt. Alt var fint og flott i førsten men så ble det verre og verre. Og slik er det med mine venner også. Og de gir meg ikke annet enn sorg og frustrasjon.

At jeg tviholder på dem burde være et tegn på at jeg er desperat etter å ikke bli helt mutters alene da. Men nå velger jeg altså være helt alene og uten avvisninger og frustrasjoner.

Det er valget mellom det beste av to onder.

Det forstår jeg jo. Håper uansett at du kommer deg videre ganske fort, så du kan nyte ditt eget liv igjen!

[Gjest Gjest]

Alle som mister vennene sine, må jo bygge opp nye vennskap. Det gjelder jo alle uavhengig om man ahr barn eller ikke. Om mine single venner plutselig ikke ville være venn med meg lengre, fordi jeg ikke vil være med de på byen, så må jo jeg finne nye venner som eventuelt må kompensere for de jeg mister. På samme måte som de single må finne nye venner, om de ikke ønsker å være en del av livet til vennene sine som har fått barn.

Noen vennskap består hele livet, mens andre vokser man fra. Noen fikk man i ung alder, mens andre fikk man i voksen alder. De fleste bytter ut en del venner i løpet av året, og det er sånn verden fungerer. Vi kan ikke tvilholde på noe som ikke er bra, og har man ulike interesser så må man kanskje finne noen med like, omd et er det som er viktig for oss.

Man gir gjerne litt ekstra til de man virkelig setter pris på, men man gir kanskje ikke like mye til de man har vokst litt fra. venner er noe vi velger selv, og man må ikke være venn med folk man kanskje ikke får noe igjen av.

Det er sant det du skriver. Men jeg synest det er trist, og jeg forstår at TS synest det er trist og vanskelig. Det tar tid, for de fleste, å etablere nye vennskap, og da kan det bli fryktelig ensomt i en periode. Og-jeg synest likevel den prinsipielle debatten er viktig. Det er mye trist og forferdelig som skjer i verden, man må si at "sånn er det bare", og gå videre, sykdom, dødsfall, naturkatastrofer og så videre. I forholdet til andre mennesker som har stått oss nær synest jeg det blir for enkelt å bare si at "sånn er det bare", som medmennesker og venner synest jeg vi har en plikt til å se andre sine behov og strekke oss, innenfor rimelighetens grenser. Så blir det jo opp til hver enkelt å definere hva som er rimelighetens grenser. Jeg er overrasket over hvor lite enkelte her synest det er rimelig å strekke seg i et vennskap. (Og da mener jeg ikke foreksempel personen over her som står opp om natten, henter fulle veninner, lar seg ringe til om natten osv.)

Jammen ikke rart at det er mye ensomhet i samfunnet.

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg vet det høres slemt og uomtenksomt ut, men jeg er bare så lei av at venninner får barn og roer seg og skal ha med den ungen overalt og aldri kan feste eller noe.

Jeg kan forstå deg noe, spesielt siden du er i 20-årene, da det ser ut som om vi single uten barn fint kan omstille oss og leke med venners barn, og tilpasse oss deres familieliv, mens de ikke evner å være med i våre singleliv.

Alle de jeg kjenner som har fått barn fikk det nå i 30-årene, og da har vi alle fått rast fra oss en del, slik at det ikke er et like stort savn som det ville ha vært i 20-årene.

Dine venninner har sannsynligvis ikke behov for å bli med på dine sjekketirader og ut på byen lengre...men dere kan jo fortsette vennskapet ved å gjøre andre ting sammen?

I tillegg kan du forsøke å finne deg nye venninner, som har samme interesser som deg selv.

Endret 6. juni 2010 av gjestdeluxe

[Gjest TS]

Man gir gjerne litt ekstra til de man virkelig setter pris på, men man gir kanskje ikke like mye til de man har vokst litt fra. venner er noe vi velger selv, og man må ikke være venn med folk man kanskje ikke får noe igjen av.

ja jeg bare misliker sterkt å bli holdt for narr, for det er det jeg føler jeg har blitt. Og de har brukt meg for det de kan og. Jeg hadde fått dårlig samvittighet om jeg hadde brukt venninna mi til å kjøre hit og dit og til doktoren og barnehage og barnebursdager, barneparken og lekeland og hyl og skrik og sutring og you name it. Uten å noen gang svare ja på et forslag hun kom med for litt alenetid uten ungen(e) og for å gjøre noe hun hadde lyst til.

Om hun hadde tilbydt seg å betale for mine billetter og utgifter på turen(ja dagsturer) til og med, da hadde det tynget meg og jeg hadde følt at det var på sin plass å takke ja til turen,men selvsagt betale selv.

Jeg hjalp henne og typen og pusse opp et nytt hus, jeg brukte mange mange timer og krefter og bar inn og masse greier, ja det er slik venner gjør i slike situasjoner. Jeg har hjulpet henne med hagen og masse andre praktiske ting som er tidkrevende og slitsomt.

Det gjorde jeg for å hjelpe min venninne til å få etablert seg og bli ferdig med huset til babyen kom og slik at alt var klart.

Som man reder ligger man, og jeg ligge der jeg har redet nå..

Jeg ligger skikkelig i det. Fool me once, shame on you. Fool me twice, shame on me.

[Piper]

Det er sant det du skriver. Men jeg synest det er trist, og jeg forstår at TS synest det er trist og vanskelig. Det tar tid, for de fleste, å etablere nye vennskap, og da kan det bli fryktelig ensomt i en periode. Og-jeg synest likevel den prinsipielle debatten er viktig. Det er mye trist og forferdelig som skjer i verden, man må si at "sånn er det bare", og gå videre, sykdom, dødsfall, naturkatastrofer og så videre. I forholdet til andre mennesker som har stått oss nær synest jeg det blir for enkelt å bare si at "sånn er det bare", som medmennesker og venner synest jeg vi har en plikt til å se andre sine behov og strekke oss, innenfor rimelighetens grenser. Så blir det jo opp til hver enkelt å definere hva som er rimelighetens grenser. Jeg er overrasket over hvor lite enkelte her synest det er rimelig å strekke seg i et vennskap. (Og da mener jeg ikke foreksempel personen over her som står opp om natten, henter fulle veninner, lar seg ringe til om natten osv.)

Jammen ikke rart at det er mye ensomhet i samfunnet.

Det er forferdelig trist å miste vennene sine, og spesielt om man mister alle på en gang. Og det høres forferdelig ut å si at sånn er det bare, men på en måte er jo det det. Man kan ikke tvinge noen til å være venn med en, og man kan ikke tvinge ens venner til å være med på noe de ikke vil være med på.

Jeg tror at en del strekker seg langt for sine venner, som de virkelig bryr seg om, men av og til må man si nei fordi det rett og slett ikke er noe man selv har lyst å være med på.

Jeg går ikke på byen, og hun ene single venninnen min forstår meg godt. Jeg er der for henne uansett ellers, men jeg orker rett og slett ikke bylivet. Og det respekterer hun heldigvis. Men så ringer jeg henne ofte på kveldene, for jeg vet at hun sitter alene hjemme. Nå ahr hun et barn, så hun kommer seg ikke like mye hun heller. Men jeg ser hennes behov, og hun ser mine. Hun har hedigvis andre single venninner, som kan være med henne på byen. Men har man ikke det, må man kanskje prioritere å gå ut alene. Og våger man ikke det, er det kanskje noe man selv må jobbe med for å våge det. Lære seg å bryte grenser, for man vokser jo på det også.

Men det er trist når man mister vennene sine, og det er jeg helt enig

[Blowers daughter]

Har du virkelig gjort så mye for dem, uten at de har gjort noe tilbake for deg? Da tror jeg ærlig talt det ikke vil være så stort tap for deg å ikke ha dem som venner lenger. Jeg skjønner jo at dette egentlig handler om mye mer enn det du egentlig har klart å få frem i denne tråden til nå. Du har skreket litt for mye om disse byturene, og om de kjedelige bestemor-venninnene dine at du ikke har fått langt viktigere poeng.

Jeg vet at det ikke er enkelt å få seg nye venner, men du har kansje innsett nå at det ikke er så mange veier utenom heller? Ingen her har sagt at det er lett, men noen ganger må man ta de vanskelige grepene for å kunne leve det livet som man ønsker seg.

Jeg ønsker deg lykke til, TS, og håper du finner deg nye og bedre venninner, med eller uten barn.

[Gjest TS]

Dine venninner har sannsynligvis ikke behov for å bli med på dine sjekketirader og ut på byen lengre...men dere kan jo fortsette vennskapet ved å gjøre andre ting sammen?

I tillegg kan du forsøke å finne deg nye venninner, som har samme interesser som deg selv.

Det har gått såpass lang tid der vi kun har spilt på mine mamma-venninners pipe, de har ikke evnet å se meg i det hele tatt, men egentlig vil de ikke se meg, de later som at de ikke ser meg.. Og det er verre enn at de ikke ser meg sånn på ærlig vis.

Da går det av en alarm i hodet mitt som sier at dette er bare drittdårlig venner som lager grå hår på hodet mitt.

Det eneste de vil gjøre med meg er å bruke meg som støttekontakt og barnepasser, praktiske ting - tjener og kun for det de ikke kan få typen sin til å gjøre.

Det gidder jeg ikke lenger, jeg er ingen ekstra tjener for dem. Det er slik jeg føler meg. Jeg har behov jeg og.

[Piper]

ja jeg bare misliker sterkt å bli holdt for narr, for det er det jeg føler jeg har blitt. Og de har brukt meg for det de kan og. Jeg hadde fått dårlig samvittighet om jeg hadde brukt venninna mi til å kjøre hit og dit og til doktoren og barnehage og barnebursdager, barneparken og lekeland og hyl og skrik og sutring og you name it. Uten å noen gang svare ja på et forslag hun kom med for litt alenetid uten ungen(e) og for å gjøre noe hun hadde lyst til.

Om hun hadde tilbydt seg å betale for mine billetter og utgifter på turen(ja dagsturer) til og med, da hadde det tynget meg og jeg hadde følt at det var på sin plass å takke ja til turen,men selvsagt betale selv.

Jeg hjalp henne og typen og pusse opp et nytt hus, jeg brukte mange mange timer og krefter og bar inn og masse greier, ja det er slik venner gjør i slike situasjoner. Jeg har hjulpet henne med hagen og masse andre praktiske ting som er tidkrevende og slitsomt.

Det gjorde jeg for å hjelpe min venninne til å få etablert seg og bli ferdig med huset til babyen kom og slik at alt var klart.

Som man reder ligger man, og jeg ligge der jeg har redet nå..

Jeg ligger skikkelig i det. Fool me once, shame on you. Fool me twice, shame on me.

Enkelte mennesker føler ikke selv at de utnytter andre, men tror at den andre ønsker det. Ellers så er det enklete som krever mer og mer, fordi de aldri får nei fra den kanten. De rett og slett utnytter snillheten til enkelte, og gir veldig lite tilbake. Det er da man rett og slett bare må si stopp, for man blir sliten av å aldri få noe tilbake.

Man har ansvar for seg selv også, der man må lære å si nei til enkelte ting. Og der man gjerne må bygge nye realasjoner med andre, som man kan gjøre ulike ting med. Det er de færreste som ahr en venninne, som blir med på alt. For man har ulike venner til ulike formål.

[Blowers daughter]

Det er litt ironisk at de aller fleste her har gitt deg råd om å finne nye venner, og det rådet har du dømt nedenom og hjem, TS, fordi dine venninner skyldte deg så uendelig mye. At resultatet av diskusjonen blir at du nå likevel har bestemt deg for å kutte dem ut og leve det livet du ønsker, viser jo at du likevel har tatt til deg noe da, tross alt

Og jeg skal være den første til å innrømme at jeg kommer til å tenke meg ekstra godt om neste gang jeg blir invitert med på noe av en singel venninne (som jeg ikke har noen av for øyeblikket, men har en søster som er singel) og være flinkere til å huske på at de nok er mer ensom enn meg som har mann og barn.

[Kråkesaks]

Å miste venner er trist der og da, men livet går videre og man får nye venner og nye ting å fylle hverdagen med.

[Gjest Bianca26]

Det er litt ironisk at de aller fleste her har gitt deg råd om å finne nye venner, og det rådet har du dømt nedenom og hjem, TS, fordi dine venninner skyldte deg så uendelig mye. At resultatet av diskusjonen blir at du nå likevel har bestemt deg for å kutte dem ut og leve det livet du ønsker, viser jo at du likevel har tatt til deg noe da, tross alt

Og jeg skal være den første til å innrømme at jeg kommer til å tenke meg ekstra godt om neste gang jeg blir invitert med på noe av en singel venninne (som jeg ikke har noen av for øyeblikket, men har en søster som er singel) og være flinkere til å huske på at de nok er mer ensom enn meg som har mann og barn.

Den var da voldsomt nedlatende. Stakkars single som er så ensomme liksom. Jeg blir kvalm.

[Piper]

Den var da voldsomt nedlatende. Stakkars single som er så ensomme liksom. Jeg blir kvalm.

Du må kanskje lese hele tråden, for å forstå det innlegget. For en dels ingle føler seg faktisks ensom, enten du mener det samme eller ikke. Så å skli rett inn i en lang diskusjon, blir litt feil av og til.

Noen single er ensomme, emns andre har et fantastisk flott liv som singel. Men man bør kanskje finne ut om de er ensom eller ikke, og være der litt ekstra for de som føler seg ensom.

[Kråkesaks]

Den var da voldsomt nedlatende. Stakkars single som er så ensomme liksom. Jeg blir kvalm.

Da er spørsmålet; er det verre å invitere noen fordi man vet de er ensomme enn å ikke invitere de og la de forbli ensomme?

TS virket veldig krass og det virket som om hun ikke helt forsto at livet går i faser og at livet stadig forandrer seg. samtidig har hun også gitt en liten tankevekker i forhold til det med å ta mer vare på single venner. Jeg er ikke så flink til å ta initiativ til ting generelt, men jeg har en venninne som er single som jeg vet sitter mye for seg selv og savner selskap.

[Gjest Bianca26]

Du må kanskje lese hele tråden, for å forstå det innlegget. For en dels ingle føler seg faktisks ensom, enten du mener det samme eller ikke. Så å skli rett inn i en lang diskusjon, blir litt feil av og til.

Noen single er ensomme, emns andre har et fantastisk flott liv som singel. Men man bør kanskje finne ut om de er ensom eller ikke, og være der litt ekstra for de som føler seg ensom.

Ja kanskje i enkelte tilfeller føler man seg ensom. (jeg har lest hele tråden og den handler om en jente som føler seg ensom som singel fordi alle venninnene hennes produserer unger i hytt og pine som hun selv sa). Men jeg syns bare måten hun ordla seg på. Single er mer ensomme og stakkarslige enn heldige meg som har mann og barn. Slik fikk hun det til å høres, dermed reagerte jeg med å svare slik jeg gjorde selv om det var OT.

[Kråkesaks]

Du må kanskje lese hele tråden, for å forstå det innlegget. For en dels ingle føler seg faktisks ensom, enten du mener det samme eller ikke. Så å skli rett inn i en lang diskusjon, blir litt feil av og til.

Noen single er ensomme, emns andre har et fantastisk flott liv som singel. Men man bør kanskje finne ut om de er ensom eller ikke, og være der litt ekstra for de som føler seg ensom.

Nettopp. Da jeg var single var alle vennene mine også det, men om jeg skulle bli det nå så kjenner jeg bare noen få andre som er det. Jeg ville likevel ikke "tvunget" de etablerte vennene mine til ting de ikke likte.

[Gjest AnonymBruker]

Den var da voldsomt nedlatende. Stakkars single som er så ensomme liksom. Jeg blir kvalm.

Hva er nedlatende med å huske på at single ikke har man og barn. Single kan faktisk ikke dra hjem og krype under dyna til mannen sin når venner ikke gidder å finne på noe.