Er lei av barna til venninner!

[Gjest Gjestgjest]

Jeg synest tittelen burde være: Jeg er skuffet over venner som ikke ser mine behov, selv om jeg strekker meg så langt jeg kan for å se deres behov. Hvor mange ganger skal man føle seg sviktet i et vennskap før man setter en strek for det?

Og mitt inntrykk er at hun ikke er ilter fordi venner har barn eller samboer, men fordi hun føler seg sviktet av vennene sine.

Ah, ja. MEN. Ettersom hun bruker den tittelen hun faktisk bruker, om barn som er i veien og at hun skriver slik i første innlegg:

Så til dere som har etablert familie og er sånne drittkjedelige jenter som gir faen i single venninenr som må sitte hjemme alene i helger og på ferier fordi DERE allerede har funnet noen, SKJERP DERE! Det er ikek omtenksomt.

Oi oi oi, nå her jeg vel åpnet porten til helvete, men sånn er det bare og det at man skal støtte hverandre, det går BEGGE veier, ikke bare til den som har fått seg type og unge!

Så sitter jeg igjen med følelsen av at hun hvertfall delvis troller. Hun er klar over en incomming shitstorm. Hun sier også til ALLE som velger familieferier over single venner må skjerpe seg. Hun retter med andre ord IKKE sinnet sitt mot SINE venner som ikke respekterer henne, hun lasher rett og slett ut til alle som er i forhold eller har barn som ikke tar god vare og duller med sine single venner, noe som har medført at mange i den situasjonen har forsøkt å forklare..

...feks som Piper forklarte hvordan hun er der for sine venner men at hun ikke vil bli med på byen. Andre har også forklart. Det er mulig å være der for sine venner dersom atte hvis.. Grunnen til at folk føler seg truffet er at hun direkte sikter sinnet sitt mot folk som IKKE har skuffet henne, men som tilfeldigvis er i en gruppe mennesker med samboer/ektemenn eller barn. Eller har dårlig råd. Eller ikke liker bylivet. Eller hva som helst.

Så TS kan skylde seg selv for at tråden har tatt av, gjennom tittelvalg og gjennom ordlegging i første innlegget, som sammen med språkbruken er irriterende trollbaiting.

[Gjest AnonymBruker]

Og om du ikke kan se at du vil ha interesse av det som interesserer deg i dag når du får barn? Vel, da hadde jeg tenkt gjennom hva du fyller livet med i dag.

Og hvorfor er det så viktig å få TS sin mening om ditt innlegg? For å framprovosere enda en reaksjon? Dette er vel egentlig en interessant debatt uavhengig av hvilken person som svarer.

Hvorfor det er viktig med ts sin mening? Fordi jeg svarte på ts sitt innlegg og ønsker da tilbakemeldinger på mitt. Det handler ikke om å fremprovosere noen ting men når jeg er engasjert nok i en tråd til å svare et langt innlegg (jeg svarer kanskje på ett innlegg til dagen her) så er jeg engasjert nok i tråden til at jeg ønsker å få svar også. Handler om nyskjerrighet ikke noe annet.

Hva jeg fyller livet mitt med i dag? Jeg er veldig lykkelig i dag, men har kommet til det punktet i livet hvor det eneste jeg ønsker meg er en familie, og jeg vil regne med at mye vil blekne i forhold når jeg forhåpentligvis for akkurat det. Får man ikke barn kan man adoptere. Ja, jeg inrømmer at jeg kommer til å bli egoistisk. Jeg kommer selvsagt til å ønske å ha kontakt med mine venner, og jeg kommer selvsagt til å være opptatt av deres liv. Men jeg kommer ikke til å orke å fly på byen når jeg vet jeg skal opp med en liten dagen etter som vil kreve all min energi hele dagen. Det handler ikke om å drite i dem rundt meg, men det handler om å spare energi til barnet. Min venninne balanserer fint dette, hvor hun aldri er med på byen lenger men holder mye kontakt, er mye på kafe med oss, inviterer oss ofte hjem og er interessert i livene våre. Hun har en klar prioritering av familien men har ikke glemt oss andre. Omprioriterer man så omprioriterer man, da vil man ofte vokse fra hverandre fordi man får et annet syn på hva man bruker tia på. Det skjer hele livet, folk forandrer seg, flytter vekk, får ny jobb, tar på seg stipender hvor de må bruke all tid på studering, tar på seg frivillig arbeid som gjør at de er vekkreist mesteparten av tiden... folk forandrer seg og utvikler seg i forskjellig rettning. Man kan forsøke å leve med dette, fortelle hvilke behov man har og at man er ensom, men da må man også godta at svaret er at man gjerne kan treffes men at en ikke har barnevakt så barenet må også bli med. Er ikke dette godt nok?

TS klager på at vennene er jævla kjedelige sofagriser som kaster vekk livet sitt og ikke blir med på byen og lever livet. Hun klager ikke over at de ikke bryr seg om henne, men at måten de gjør dette på ved å invitere dem hjem, dra på kafe sammen med dem etc. ikke er godt nok for henne...

[Gjest AnonymBruker]

Jeg hater små drittunger. Hver gang ungen din trenger kos eller trøst, eller er oppmerksomhetssyk, så tenker jeg "JEG HATER DEG DIN DRITTUNGE!!!". Dette gjelder da alle barn mellom 1-12 år egentlig.

Men jeg later jo så klart som at jeg blir såå sjarmert, og synes ungen din er sååå søt i sin iver etter oppmerksomhet.

Fysj, småunger. :kgbaby:

[Piper]

Jeg synest tittelen burde være: Jeg er skuffet over venner som ikke ser mine behov, selv om jeg strekker meg så langt jeg kan for å se deres behov. Hvor mange ganger skal man føle seg sviktet i et vennskap før man setter en strek for det?

Og mitt inntrykk er at hun ikke er ilter fordi venner har barn eller samboer, men fordi hun føler seg sviktet av vennene sine.

Men av og til kan man ikke forvente at vennene skal se ens behov, om de rett og slett ikke er noe man selv føler at man kalrer å følge opp. Det er vel derfor man mister noen venner på veien, fordi man rett og slett har så ulike behov at man ikke kan følge de opp.

Man skal gjøre det man føler seg komfortabel med, og selvfølgelgi gjelder det en selv også. Det vil si at ønsker man ikke å tilbringe mye tid sammen emd vennene og deres barn, er det mulig å ikek gjøre det. Det er noe man bestemmer selv. Men man kan ikke gjøre noe, bare fordi man selv da skal kunne kreve noe tilbake igjen som vennene ikke ønsker å oppfylle. Det er da forventningene blir for høye, og man sitter igjen og blir veldig skuffet.

[Gjest AnonymBruker]

Det er ikke rart det er mange deprimerte i Norge. Folk lever i stor grad isolert fra hverandre. Man tar ikke vare på hverandre og mye av kommunikasjonen foregår gjennom mobil og pc. Alt som blir arrangert av aktiviteter er lagt opp slik at man helst må ha mange venner å gå sammen med, eller være ekstremt utadvendt. Heldigvis fokuseres det mer på ensomhet nå for tiden, men det burde settes i gang flere tiltak. Det verste er å se hvor liten omtanke folk egentlig har for andre.

Men likevel TS tror jeg du er nødt til å sette i gang tiltak selv. Vennene dine er omtrent like egosistiske som de fleste andre mennesker. De henter de de kan fra deg, og når de ikke trenger deg lenger er du luft for dem.

[Gjest AnonymBruker]

Det er ikke rart det er mange deprimerte i Norge. Folk lever i stor grad isolert fra hverandre. Man tar ikke vare på hverandre og mye av kommunikasjonen foregår gjennom mobil og pc. Alt som blir arrangert av aktiviteter er lagt opp slik at man helst må ha mange venner å gå sammen med, eller være ekstremt utadvendt. Heldigvis fokuseres det mer på ensomhet nå for tiden, men det burde settes i gang flere tiltak. Det verste er å se hvor liten omtanke folk egentlig har for andre.

Men jeg får jo mye nærhet fra min venninne med barn. Jeg får mer nærhet av henne ved å være sammen med henne og hennes barn og få bli inkludert som liksomtate. Jeg får klemmer når jeg stiller opp, hun ringer hver gang det skjer noe viktig i livet mitt. Forskjellen er nå at barnet er med og det ikke lenger er alkohol inne i bildet. Nærhet fra vennskapet får jeg i masevis. Dette handler ikke om at mennesker er ensome, men at mennesker har vansker med å tilpasse seg hverandres behov og stiller krav til at venner skal støtte opp under deres singelaktiviteter. Det handler ikke om nærhet eller ensomhet for ts, det handler om at hun mener at vennene er kjedelige som ikke lenger blir med ut på byen. Vennskap og nærhet kan man få når man godtar at vennen sin har lagt om livet sitt og man velger å ta del i det nye livet heller enn å deppe over hva man har mistet. Kjærester treffer man ofte ikke på byen heller, men ved å delta på en rekke arenaer rundt en. Hvem vet kanskje er den nye kjæresten en kompis av mannen til venninna som man kan møte i dåpen feks?

[Gjest AnonymBruker]

Men jeg får jo mye nærhet fra min venninne med barn. Jeg får mer nærhet av henne ved å være sammen med henne og hennes barn og få bli inkludert som liksomtate. Jeg får klemmer når jeg stiller opp, hun ringer hver gang det skjer noe viktig i livet mitt. Forskjellen er nå at barnet er med og det ikke lenger er alkohol inne i bildet. Nærhet fra vennskapet får jeg i masevis. Dette handler ikke om at mennesker er ensome, men at mennesker har vansker med å tilpasse seg hverandres behov og stiller krav til at venner skal støtte opp under deres singelaktiviteter. Det handler ikke om nærhet eller ensomhet for ts, det handler om at hun mener at vennene er kjedelige som ikke lenger blir med ut på byen. Vennskap og nærhet kan man få når man godtar at vennen sin har lagt om livet sitt og man velger å ta del i det nye livet heller enn å deppe over hva man har mistet. Kjærester treffer man ofte ikke på byen heller, men ved å delta på en rekke arenaer rundt en. Hvem vet kanskje er den nye kjæresten en kompis av mannen til venninna som man kan møte i dåpen feks?

Selv om TS har venner, så er hun ensom etter kl 9 om kvelden for da har ikke vennene tid til å finne på noe. Det er jo det det er snakk om her. Når man ligger i senga om natta og gråter seg i søvn fordi man føler at livet er meningsløst, så er det ingen der. Mine venner har ikke barn, men de har kjærester og det er samme greia. Noen er selfølgeig flinke og har bena plantet på jorden selv om de er i et forhold, mens andre har totatlt oddetallsfobi.

[Gjest Gjest]

Selv om TS har venner, så er hun ensom etter kl 9 om kvelden for da har ikke vennene tid til å finne på noe. Det er jo det det er snakk om her. Når man ligger i senga om natta og gråter seg i søvn fordi man føler at livet er meningsløst, så er det ingen der. Mine venner har ikke barn, men de har kjærester og det er samme greia. Noen er selfølgeig flinke og har bena plantet på jorden selv om de er i et forhold, mens andre har totatlt oddetallsfobi.

Enig!!!!

[Gjest ANOM]

Å herregud!!!!! Sutreunge!!! Sånn somdu klager og syter....get a life!!! Og det er ikke alt her i verden det som skjer i helgene på utestedene... få deg et ordentlig liv og slutt å syns synd på deg selv!

[MissMas]

ja det er er sikkert kjempegøy å dra på byen når man er 40! ... Da er sikkert kjempestas... Og da er jo ungene fjortiser så det blir ikke akkurat mindre ansvar man får. Noe så dumt at folk her prøver å bruke det som en payback komemntar at "bare vent 10-15 år, for da er det dere som sitter med unger og venninene deres kan feste"..

hallo.. newsflash: MAN BLIR ELDRE OG ELDRE.

Konklusjon: Vi som er i 20 åra og barnefrie, vi er frie til å gjøre hva fader vi vil og feste i vår unge dager. Og når vi blir eldre, DA har vi både MYE MER visdom, stabilt liv og lærdom og ansvar og tilby barna, pluss at vi har fått sprelt fra oss.

De som er unge med barn, de går glipp av mange morsomme opplevelser man kan ha som fri og frank, for let's face it, det er ikke akkurat som at barnekafeer og venninnebesøk er å "leve livet" heller.. Mens når de blir 40 og vil ut og feste, da er de halvgamle damer som ikke vekker mye oppmerksomhet.

Vi alle vet jo hvor gøy det er å pynte seg og ha på seg partyklær og snu hoder vel? Det funker ikke helt slik når vi er 40 liksom..

Så det er faktisk nå når vi er unge at det er mer passende uten barn og fra et objektivt perspektiv så vet jeg at andre hadde vært enig med meg.

Du har tydeligvis ikke så mye visdom på lager nå, virker det som. Du ser ting fra 1 perspektiv, og det er ditt perspektiv.

Hvorfor skulle det ikke være stas å dra på byen når man er 40? Hvis det ikke er stas, hvorfor er det så mange i den alderen som gjør nettopp det da? Det er mange 40åringer som fester skikkelig.

Og forresten, når unger er fjortiser, gjør de fleste ofte som de selv vil helt uavhengig av hva foreldrene sier.

Ja, man har et ansvar, men man har også muligheten til å utfolde seg mye mer enn da ungen trengte morsmelk osv.

Du tror ikke du fester når du er 40 år? Den som lever får se.

Kanskje du forandrer deg og blir til en rolig person som synes det å sitte og se på nyhetene er meningen med livet?

Du kan ikke komme her og tro at du er fasiten på hva som er å leve livet! Greit, du har dine egne meninger, men du må faktisk bruke vettet ditt litt og prøve å forstå at alle i hele verden er ulike. Alle har sin egen oppfatning om hva som gjør livet meningsfylt og hva som gjør livet verdt å leve.

Noen kan synes at det å lese bøker er livet, andre synes barn er livet, og andre igjen synes det å feste vilt er å leve livet.

Det betyr ikke at noe er mer riktig enn noe annet! Alle har rett til å selv velge sin egen vei her i livet uten at noen skal komme og si at "nei, du tar feil, du lever ikke livet".

Du sier at man blir eldre og eldre. Ja, det blir man!

Og vet du hva? Man får vondere og vondere i ryggen. Man blir gamlere og gamlere, skrøpeligere og skrøpeligere.

Og det er nettopp derfor det kan være lettere å holde ut med småbarn i ung alder. De er så aktive, og man blir kjempeslitne av dem. Jeg blir så utrolig sliten av unger i den alderen jeg er i nå, og jeg kan tenke meg hvor sliten jeg hadde blitt hvis jeg hadde hatt en 2 år gammal unge i en alder av 45 år!

Hvem vet hva man har fått av sykdommer da som f.eks vondt gikt, kols eller noe.

Lev livet, men lev det slik DU vil, ikke slik vennene dine vil at du skal leve livet!

Om vennene dine nå har valgt å ha barn fremfor å feste, er det bare noe du er helt nødt til å respektere. Hvis du er en god venninne, stiller du opp og prøver å bli kjent med ungen.

Ikke mas om festing osv, det kan godt hende at når ungen blir eldre, blir de med ut igjen. Hvem vet?

Hvis du ikke respekterer at de har forandret seg, må du finne deg noen andre venner som er mer lik deg slik du er nå.

[Store My]

TS, jeg skjønner at du er såret, trist og sint. Men venninnene dine kan ikke gjette av seg selv hvor vondt dette er for deg når du ikke forteller det til dem. Ja, jeg vet at det er utrolig vanskelig å svelge stoltheten og be om ting som man føler at de burde ha skjønt av seg selv, men mennesker har en tendens til å se seg blind på sin egen situasjon og ser derfor ikke andres situasjon like klart. Det kan rett og slett hende at de ikke skjønner at du er sint og såret, kanskje de tror at du er fornøyd med å bli invitert på besøk for å skravle samtidig som dere leker med barna. Jeg vet at du ofte spør om de vil bli med på byen, men det er slettes ikke sikkert at de skjønner alvoret i spørsmålet ditt. Det er ikke sikkert de forstår at du oppfatter det som at de ikke bryr seg om deg når de ikke gidder å være med. Kanskje de tror at du finner noen andre å dra på byen med, eller kanskje de rett og slett ikke forstår at du har et reelt behov for at de skal være med. De skjønner kanskje ikke at det egentlig ikke dreier seg om å dra på byen, men at det dreier seg om at du føler at de ikke bryr seg om deg lenger.

Jeg skjønner frustrasjonen din, fordi du har delt den med oss. Men du har ikke delt den med vennene dine. Det burde du gjøre, ellers har de ingen mulighet til å gi deg det du trenger.

(Hilsen barnløs 26)

Endret 5. juni 2010 av Store My

[Gjest Gjestgjest]

Mener dere virkelig at jeg bør passe opp mine single venninner på kveldstid uten at de selv gir tegn til å ønske kontakt?

Jeg er i forhold, og har mange mange single venninner. Jeg er barnløs og liker ikke bylivet, men elsker enkelte andre helgeaktiviteter. Feks fjellturer. Vi er en jentegjeng som er med på sykkerritt, fjellturer eller bare reiser ut i skogen og drikker og og kniser i et telt som om vi er 12 år og ute i hagen i telt igjen.

Jeg er "on call" hele døgnet. Venner har ringt meg klokka 2 på natta gråtende fordi de har mistet veska si og er i et skummelt strøk og ikke klarer å komme seg hjem. Jeg står opp og jeg henter. Og gir en klem. Og drikker litt kaffe sammen med og trøster og hjelper å ringer rundt og sperre kredittkort.

Men jeg ringer ikke opp noen av disse vennene på kveldstid i tilfelle de er ensomme? Vi chatter i blant på kvelden på facebook, og de ringer for å slå av en prat på kvelden. Er det seint så sender de en SMS først og spør om de kan ringe.

Jeg forventer jo at mine single venner tar ansvar for egen ensomhet om det skulle komme over dem? Jeg har hatt venner som nylig etter brudd har ringt meg - nettopp gråtende om natten. Og jeg mister gjerne nattesøvnen ved å sitte og hviske og trøste natten gjennom i sånne tilfeller.

Men skal jeg passe dem opp? Skal jeg klenge og mase og sende ukentlige SMS'er eller ringe for å spørre om alt er OK og om de har noe å drive med? Jeg kontakter dem alle allerede flere ganger i uken, men som regel av en annen grunn eller bare fordi JEG føler for å skravle litt.

Synes enkelte av dere som understreker nattegråten og ensomheten og dårlige venner bør spesifisere dette:

Hva bør jeg gjøre for å være en god nok venn for mine single venner som kan lide av ensomhet? Hvorfor er jeg egositisk som ikke tenker over hvor ensomme mine venner er etter klokka 9? Hva skal jeg gjøre for å gjøre bot og bedring for dette om de ikke sier noe? Be dem flytte inn?

(Og ja, jeg har jo vært singel jeg også, jeg vet hvordan det er.)

Ja, jeg er litt defansiv nå, men jeg spør i all seriøsitet. Jeg lurer på hva det er "dere" vil "jeg" skal gjøre. Eller hva dere vil at deres opptatte venner bør gjøre mer av uten at dere sier fra først?

[Gjest AnonymBruker]

Men alene om natta vil den single alltid være, det kan ikke vennene forandre uansett. Nå som jeg ikke har barn inviterer jeg med min single kamerat på det meste vi gjør, men av og til vil vi også være alene. Om han da ikke har andre å være med den kvelden gir han meg veldig dårlig sanvittighet for at han må være alene den kvenden. Det er ikke mitt ansvar å sørge for at mine venner ikke er ensome til en hver tid. Jeg har ingen problemer med å skjønne at det er sårt å være alene og ensom. Jeg har også vært ensom, og det er vondt. Men om venner stiller opp før kl 9 om kvelden men ikke etter så er det ikke dems problem. Har man venner som er glade i en og stiller opp om dagene og bryr seg om en så kan man ikke fotvente at de skal tilpasse seg deres timeplan. Selv jobber meg og må stå opp veldig tidlig hver dag, så jeg går alltid hjem tidlig, og i helgene holdet jeg også dette søvnmønsteret for å ikke ødelegge starten på uka. Er jeg da en dårlig venn for at jeg ikke stiller opp etter kl 21? r det mitt ansvar å snu min søvnrytme for at vennen min mener det er timene etter kl 21 som teller?

Jeg har ingen problem med å skjønne at det er vondt å være alene av og til, det er selvsagt også vondt å kjenne at venner ikke ser behovene en har og ikke stiller opp. Det er helt legitime følelser. Likevel kan jeg ikke stille opp hver kveld, fordi denne vennen mener at det er min evne til å bli med på byen som avgjør om jeg er en god venn eller ikke. Desverre er det lett at begge parter blir så overtalt av eget ståsted at de ikke klarer å møte den andre på midtveien.

[Gjest Tsunade]

Du har tydeligvis ikke så mye visdom på lager nå, virker det som. Du ser ting fra 1 perspektiv, og det er ditt perspektiv.

Hvorfor skulle det ikke være stas å dra på byen når man er 40? Hvis det ikke er stas, hvorfor er det så mange i den alderen som gjør nettopp det da? Det er mange 40åringer som fester skikkelig.

Og forresten, når unger er fjortiser, gjør de fleste ofte som de selv vil helt uavhengig av hva foreldrene sier.

Ja, man har et ansvar, men man har også muligheten til å utfolde seg mye mer enn da ungen trengte morsmelk osv.

Du tror ikke du fester når du er 40 år? Den som lever får se.

Kanskje du forandrer deg og blir til en rolig person som synes det å sitte og se på nyhetene er meningen med livet?

Du kan ikke komme her og tro at du er fasiten på hva som er å leve livet! Greit, du har dine egne meninger, men du må faktisk bruke vettet ditt litt og prøve å forstå at alle i hele verden er ulike. Alle har sin egen oppfatning om hva som gjør livet meningsfylt og hva som gjør livet verdt å leve.

Noen kan synes at det å lese bøker er livet, andre synes barn er livet, og andre igjen synes det å feste vilt er å leve livet.

Det betyr ikke at noe er mer riktig enn noe annet! Alle har rett til å selv velge sin egen vei her i livet uten at noen skal komme og si at "nei, du tar feil, du lever ikke livet".

Du sier at man blir eldre og eldre. Ja, det blir man!

Og vet du hva? Man får vondere og vondere i ryggen. Man blir gamlere og gamlere, skrøpeligere og skrøpeligere.

Og det er nettopp derfor det kan være lettere å holde ut med småbarn i ung alder. De er så aktive, og man blir kjempeslitne av dem. Jeg blir så utrolig sliten av unger i den alderen jeg er i nå, og jeg kan tenke meg hvor sliten jeg hadde blitt hvis jeg hadde hatt en 2 år gammal unge i en alder av 45 år!

Hvem vet hva man har fått av sykdommer da som f.eks vondt gikt, kols eller noe.

Lev livet, men lev det slik DU vil, ikke slik vennene dine vil at du skal leve livet!

Om vennene dine nå har valgt å ha barn fremfor å feste, er det bare noe du er helt nødt til å respektere. Hvis du er en god venninne, stiller du opp og prøver å bli kjent med ungen.

Ikke mas om festing osv, det kan godt hende at når ungen blir eldre, blir de med ut igjen. Hvem vet?

Hvis du ikke respekterer at de har forandret seg, må du finne deg noen andre venner som er mer lik deg slik du er nå.

MissMas, du sier det som ørten andre har sagt allerede. Ser ikke ut som det går inn.

[Gjest AnonymBruker]

Mener dere virkelig at jeg bør passe opp mine single venninner på kveldstid uten at de selv gir tegn til å ønske kontakt?

Jeg er i forhold, og har mange mange single venninner. Jeg er barnløs og liker ikke bylivet, men elsker enkelte andre helgeaktiviteter. Feks fjellturer. Vi er en jentegjeng som er med på sykkerritt, fjellturer eller bare reiser ut i skogen og drikker og og kniser i et telt som om vi er 12 år og ute i hagen i telt igjen.

Jeg er "on call" hele døgnet. Venner har ringt meg klokka 2 på natta gråtende fordi de har mistet veska si og er i et skummelt strøk og ikke klarer å komme seg hjem. Jeg står opp og jeg henter. Og gir en klem. Og drikker litt kaffe sammen med og trøster og hjelper å ringer rundt og sperre kredittkort.

Men jeg ringer ikke opp noen av disse vennene på kveldstid i tilfelle de er ensomme? Vi chatter i blant på kvelden på facebook, og de ringer for å slå av en prat på kvelden. Er det seint så sender de en SMS først og spør om de kan ringe.

Jeg forventer jo at mine single venner tar ansvar for egen ensomhet om det skulle komme over dem? Jeg har hatt venner som nylig etter brudd har ringt meg - nettopp gråtende om natten. Og jeg mister gjerne nattesøvnen ved å sitte og hviske og trøste natten gjennom i sånne tilfeller.

Men skal jeg passe dem opp? Skal jeg klenge og mase og sende ukentlige SMS'er eller ringe for å spørre om alt er OK og om de har noe å drive med? Jeg kontakter dem alle allerede flere ganger i uken, men som regel av en annen grunn eller bare fordi JEG føler for å skravle litt.

Synes enkelte av dere som understreker nattegråten og ensomheten og dårlige venner bør spesifisere dette:

Hva bør jeg gjøre for å være en god nok venn for mine single venner som kan lide av ensomhet? Hvorfor er jeg egositisk som ikke tenker over hvor ensomme mine venner er etter klokka 9? Hva skal jeg gjøre for å gjøre bot og bedring for dette om de ikke sier noe? Be dem flytte inn?

(Og ja, jeg har jo vært singel jeg også, jeg vet hvordan det er.)

Ja, jeg er litt defansiv nå, men jeg spør i all seriøsitet. Jeg lurer på hva det er "dere" vil "jeg" skal gjøre. Eller hva dere vil at deres opptatte venner bør gjøre mer av uten at dere sier fra først?

Vel hvis de ikke sier noe så kan jo ikke du vite at de er ensomme, men mitt inntrykk er at TS har spurt gang på gang, men alltid får et nei.

[Gjest strykebrett]

Ja, jeg er litt defansiv nå, men jeg spør i all seriøsitet. Jeg lurer på hva det er "dere" vil "jeg" skal gjøre. Eller hva dere vil at deres opptatte venner bør gjøre mer av uten at dere sier fra først?

Jeg syns du hres ut som en fin venn jeg. I TS sitt tilfelle så har jo hun spurt vennene sine om de ikke kan bli med henne ut massevis av ganger, men de svarer alltid nei, så det er jo ikke akkurat snakk om at de må gjette seg fram til noe. Hun har jo sagt fra hva hun ønsker av vennene sine, og de har vel egentlig sagt fra tilbake at de ikke kommer til å oppfylle det ønsket.

[Gjest AnonymBruker]

Men alene om natta vil den single alltid være, det kan ikke vennene forandre uansett. Nå som jeg ikke har barn inviterer jeg med min single kamerat på det meste vi gjør, men av og til vil vi også være alene. Om han da ikke har andre å være med den kvelden gir han meg veldig dårlig sanvittighet for at han må være alene den kvenden. Det er ikke mitt ansvar å sørge for at mine venner ikke er ensome til en hver tid. Jeg har ingen problemer med å skjønne at det er sårt å være alene og ensom. Jeg har også vært ensom, og det er vondt. Men om venner stiller opp før kl 9 om kvelden men ikke etter så er det ikke dems problem. Har man venner som er glade i en og stiller opp om dagene og bryr seg om en så kan man ikke fotvente at de skal tilpasse seg deres timeplan. Selv jobber meg og må stå opp veldig tidlig hver dag, så jeg går alltid hjem tidlig, og i helgene holdet jeg også dette søvnmønsteret for å ikke ødelegge starten på uka. Er jeg da en dårlig venn for at jeg ikke stiller opp etter kl 21? r det mitt ansvar å snu min søvnrytme for at vennen min mener det er timene etter kl 21 som teller?

Jeg har ingen problem med å skjønne at det er vondt å være alene av og til, det er selvsagt også vondt å kjenne at venner ikke ser behovene en har og ikke stiller opp. Det er helt legitime følelser. Likevel kan jeg ikke stille opp hver kveld, fordi denne vennen mener at det er min evne til å bli med på byen som avgjør om jeg er en god venn eller ikke. Desverre er det lett at begge parter blir så overtalt av eget ståsted at de ikke klarer å møte den andre på midtveien.

Ikke HVER kveld, men en gang i blandt kanskje? Selv er jeg mye ensom og prøver å ta ansvar for det selv, men når alle tenker. Det er ikke MITT ansvar så blir jeg jo avvist av alle. Blir litt som å være vitne til mobbing, men ikke gripe inn, for det er jo ikke MITT ansvar.

[Gjest Gjestgjest]

Vel hvis de ikke sier noe så kan jo ikke du vite at de er ensomme, men mitt inntrykk er at TS har spurt gang på gang, men alltid får et nei.

Spurt de om festing og byliv ja. Etter det hun sier så er de sammen HOS vennene, med barna "i veien" og kjedelige hjemmekvelder og at hun blir nedstemt når hun sier "skal vi gå ut" og får "la oss kose oss hjemme i stedet" til svar.

Dette provoserte henne så mye at hun kalte den holdningen bestemoraktig og at hun er drittlei sånt.

Slik jeg leser situasjonen så har hun ikke spurt og ikke fått kontakt, hun har spurt om 1 aktivitet som hun sjelden får (men får i blant) og til og med da er hun misfornøyd (fordi folk går hjem klokka 1 på natta og ikke er ute til klokka 3 feks. Eller fordi de bare drikker brus). Dette er ting hun selv har sagt.

Så mitt spørsmål står fortsatt. Hva gjør meg så grusom og egostisk? Bør jeg alltid spørre min popelskende venninne om hun har lyst på Lady Gaga konsert når jeg ikke har råd til billetten og hater musikken? Eller bør jeg foreslå at hun spør Tina som ikke har noe i mot musikken?

Jeg må ikke ta del i alle mine venners særskilte interesser vel? Jeg lytter ja, jeg hjelper ja. Jeg er oppe om natten, ja. Jeg trår til i nød, ja. Men her er det snakk om at hun har venner som stiller opp - men ikke NOK. Fordi hun mener de bør stille opp for henne i mannfolkjakt på byen og på fest da hun trives best med å sjekke menn når hun er pussa og helst ikke alene.

Dette står i tråden alt sammen.

Så når det blir trukket til at folk her på siste sidene er enige og snakker om ensomme venner på nattetid, da føler jeg det er OK å spørre hva det er som trengs/kreves av meg for å være en god venn?

[Gjest AnonymBruker]

Spurt de om festing og byliv ja. Etter det hun sier så er de sammen HOS vennene, med barna "i veien" og kjedelige hjemmekvelder og at hun blir nedstemt når hun sier "skal vi gå ut" og får "la oss kose oss hjemme i stedet" til svar.

Dette provoserte henne så mye at hun kalte den holdningen bestemoraktig og at hun er drittlei sånt.

Slik jeg leser situasjonen så har hun ikke spurt og ikke fått kontakt, hun har spurt om 1 aktivitet som hun sjelden får (men får i blant) og til og med da er hun misfornøyd (fordi folk går hjem klokka 1 på natta og ikke er ute til klokka 3 feks. Eller fordi de bare drikker brus). Dette er ting hun selv har sagt.

Så mitt spørsmål står fortsatt. Hva gjør meg så grusom og egostisk? Bør jeg alltid spørre min popelskende venninne om hun har lyst på Lady Gaga konsert når jeg ikke har råd til billetten og hater musikken? Eller bør jeg foreslå at hun spør Tina som ikke har noe i mot musikken?

Jeg må ikke ta del i alle mine venners særskilte interesser vel? Jeg lytter ja, jeg hjelper ja. Jeg er oppe om natten, ja. Jeg trår til i nød, ja. Men her er det snakk om at hun har venner som stiller opp - men ikke NOK. Fordi hun mener de bør stille opp for henne i mannfolkjakt på byen og på fest da hun trives best med å sjekke menn når hun er pussa og helst ikke alene.

Dette står i tråden alt sammen.

Så når det blir trukket til at folk her på siste sidene er enige og snakker om ensomme venner på nattetid, da føler jeg det er OK å spørre hva det er som trengs/kreves av meg for å være en god venn?

Fra TS sitt ståsted er det f.eks at du stiller opp en gang annenhver måned for å bli med på byen, at du gjør dette fullhjertet (ikke at du nødvendigvis blir sørpefull), men at du blir med og er der til kl 3.

[Gjest AnonymBruker]

Bør jeg alltid spørre min popelskende venninne om hun har lyst på Lady Gaga konsert når jeg ikke har råd til billetten og hater musikken? Eller bør jeg foreslå at hun spør Tina som ikke har noe i mot musikken?

Nei, men du kan vurdere å bli med dersom HUN spør DEG. Har du ikke råd så har du ikke råd, og det har tydeligvis ikke Tina heller.