Redd for å dø alene i leiligheten

[Gjest AnonymBruker]

Nå kan jeg bare svare for meg selv, men grunnen til at jeg har tenkt på dette er at jeg vet om flere dette har skjedd med. Unge friske mennesker som plutselig dør, gjerne av hjertestans. Jeg har ikke angst og dette er ingenting jeg egentlig bekymrer meg for, men tanken har slått meg. Finnes ikke redd for å dø, så det eneste jeg tenker på når det gjelder dette er de stakkarene som eventuelt må rydde opp etter at jeg har ligget og råtnet på gulvet i en uke.

Jeg fikk fullstendig latterkick når jeg leste den siste setningen din. Komisk og ganske trist. jeg er i samme situasjonen jeg også. Har ingen jeg har daglig kontakt med bortsett fra jobb, og tenkt om det skulle skje noe i en ferie f.eks. Er veldig glad jeg har jobben og ville blitt etterlyst relativt raskt, men liker ikke tanken på at jeg kan risikere å lige et par uker uten å bli funnet. Det som da gjør meg trist er tanken på hvor lite jeg egentlig betyr for andre. Hvor lite viktig jeg er for andres liv. Jeg vil at noen skal savne meg og reagere hvis de plutselig ikke hører noe fra meg

[Gjest AnonymBruker]

Hunden kan jo spise deg? Og drikke vann fra do? Dette tror jeg vil gå helt fint.

[Gjest AnonymBruker]

Ja vel. Dette kjenner jeg lite til.

Kan tyde på det ja. Og alikevel er du meget overbevist om at du har svaret på alt som "kjennere" har førstehåndskjennsap til, og du vet lite eller ingenting om?

Vær så snill: ikke søk jobb i helsevesenet er du grei.

[Gjest AnonymBruker]

Ja vel. Dette kjenner jeg lite til.

Uansett så bør jo dere med slike tanker bare se å handle litt og foreta noen små endringer i livene deres. Fra å være helt alene her i verden kan dere vel i det minste ta kontakt met et par andre mennesker i denne verden?!

Hvis dere ikke kan det høres det rimelig selvforskyldt ut.

Du er veldig rask til å dømme. Det er ikke alle som er like flinke sosialt, spesiellt ikke dersom man har slitt med sosialangst. I tillegg vil man kanskje ikke presse seg på folk.

[Antlers]

Mener du virkelig at det store problemet er en hund?

Er du sikker på at det egentlig problemet snarere er angst for verden og folk, som fører til isolasjon og ensomhet og dermed en frykt for at ingen der ute skal huske deg?

Dersom man ikke gir noe til andre og ikke bidrar, får man lite eller intenting tilbake fra omverdenen. Hvis livsførselen du/dere fører i dag ikke virker, må du/dere gjøre noe grep.

Ja, problemet er rett og slett at jeg bekymrer meg for at hunden min skal lide (ikke ha mat, vann, ikke bli funnet raskt nok) om jeg mot formodning skulle dø i ung alder. Dette er ganske vanlig, og selv om det kan være en del av et angstmønster så er det normalt å være bekymret for de hjelpeløse enten det er barn eller dyr. Jeg tenker aldri på dette når jeg bor sammen med noen. Jeg har venner, hvis det er det du bekymrer deg for, og jeg er i kontakt med 2 av de så og si daglig, med mindre de eller jeg skal noe spesielt (ferie osv). Det hjelper på bekymringen å vite at noen vil reagere om de ikke har fått kontakt på en stund, men jeg vet jo ikke hvor lang tid det vil ta før de reagerer, eller hvor lenge hunden vil klare seg. For min del er det ikke snakk om angst, men en bekymring eller redsel