Redd for å dø alene i leiligheten

[Gjest reebok]

Nå skal jeg fortelle noe som bekymrer meg. Jeg er ikke syk, så vidt jeg vet, og jeg tror tilstanden her vil løse seg om en tid. Men nå er situasjonen slik (og den har vært det en god stund):

Jeg er alene. Singel. Bor i en hybelleilighet hos noen, ser sjelden noe til husvertene (de har inngang på andre siden av huset). Har en hund, så jeg kommer meg litt ut av huset pga at den trenger luftes.

Jeg studerer, men gjør det på egen hånd, altså er jeg ikke på forelesning, leser hjemme.

Jeg kjenner 3 stk her jeg bor, men har ingen daglig kontakt med disse. Faktisk har jeg ikke daglig kontakt med noen, er som sagt ikke på studiestedet, har ingen ekstrajobb, treffer ikke disse 3 jeg kjenner daglig. Foreldrene mine bor 10 mil unna, og vi ringes/sms'es kanskje 1 gang i uka.

Så kommer bekymringen; Hva om jeg dør?

Det kan gå dagesvis mellom hver gang jeg prater med et menneske. Og da er det enten "hei" til kassadama/mannen, telefonsamtale/sms-utveksling med mine foreldre, eller å slå av en prat med en eller annen hundeeier man møter på hundeluftinga.

Jeg ser for meg at jeg dør, f.eks sovner inn, at hunden blir alene, at ingen kommer til å merke at jeg er død, og det vil kanskje gå lang, lang tid før det merkes.

Noen flere som er i en sånn situasjon?

Jeg tenker at dette vil jo løse seg den dag jeg kommer ut i jobb, for møter du ikke opp på jobb en dag uten å si fra, antar jeg du blir etterlyst på jobben.

For en situasjon jeg har satt meg selv i!

[Gjest Pet]

Hunden kan jo spise deg? Og drikke vann fra do? Dette tror jeg vil gå helt fint.

[Tussilago_2]

Hvis du er bekymret for hunden, tror jeg det vil gå fint.

Om du blir bevisstløs/dør vil mange hunder begynne å opptre litt atypisk, feks voldsom bjeffing. Dette vil nok dine huseiere reagere på...

Ellers er det jo også slik at når kroppen begynner forråtnelses prosessen, begynner det virkelig å lukte (dette begynner relativt fort og lukten vil etterhvert spre seg)... Dette vil de du leier av nok også reagere på og de vil da ta seg inn i leiligheten.

Ellers er jeg litt i samme situasjon, i forhold til de jeg leier av, jeg ser dem ikke så ofte og snakker meget sjeldent sammen med dem. Men jeg tror at de vil begynne å lure om det blir stille i leiligheten over noen dager (pleier å si ifra om jeg reiser vekk, noe som er en gjensidig avtale. I forhold til å høre lyder som skal/ikke skal være der...)

Får du reklame i posten??? Om du gjør det vil jo postkassen også fylle seg fort opp og da vil forhåpentligvis noen reagere...

Tror nok ikke du skal bekymre deg for hunden, også er det jo også ganske sjeldent at man bare plutselig dør (tipper du ikke er så gammel siden du studerer...) Så om du ikke har noen sykdommer, så vil nok sjansen være stor for at du enda kommer til å leve lenge, og antageligvis lenger enn hunden...

[Gjest AnonymBruker]

Men er det noen grunn til at du er så mye alene? Trives du alene, eller ligger det noe mer bak?

[Gjest reebok]

Men er det noen grunn til at du er så mye alene? Trives du alene, eller ligger det noe mer bak?

Er nok en blanding av at jeg har slitt veldig med depresjon og sosial angst, og da sier det seg selv at jeg ikke har hatt verken lyst eller mulighet til å opprettholde/etablere vennskap.

Men nå er ting veldig mye bedre på den fronten! Kan si meg frisk fra både depresjon og sosial angst, så nå går det mer på at jeg har "satt meg selv" i denne situasjonen.

Til høsten begynner jeg i jobb, så jeg håper og tror denne huleboer-tilværelsen vil forsvinne da!

[Gjest Iah]

Jeg bor også alene, og har faktisk tenkt på dette. Jeg snakker daglig med venner/familie, men har ingen som bor i nærheten så jeg treffer de sjelden.

Jobber annenhver helg, så er det rett etter en jobbhelg vil det ta tid før de eventuelt hadde savnet meg.

Det hadde nok gått nærmere en uke før noen hadde blitt så bekymret at de forsøkte å oppsøke meg. Bor tett på naboer da, så satser på at de kanskje hadde luktet noe. Men i sommer er det jo nesten ingen som er der, så da kan jeg risikere å ligge en stund. :gjeiper:

[Gjest reebok]

Om du blir bevisstløs/dør vil mange hunder begynne å opptre litt atypisk, feks voldsom bjeffing. Dette vil nok dine huseiere reagere på...

Håper det! Jeg liker ikke tanken på at han i så tilfelle blir her i dagesvis uten at noen hører han, eller at han spiser på meg?! Høres sykt ut, men jeg kan ikke noe for at jeg tenker på det ja..

Får du reklame i posten??? Om du gjør det vil jo postkassen også fylle seg fort opp og da vil forhåpentligvis noen reagere...

Har egen postkasse, men det kommer verken reklame eller særlig mye post. På ei uke kan jeg kanskje ha fått ett brev.

Tror nok ikke du skal bekymre deg for hunden, også er det jo også ganske sjeldent at man bare plutselig dør (tipper du ikke er så gammel siden du studerer...) Så om du ikke har noen sykdommer, så vil nok sjansen være stor for at du enda kommer til å leve lenge, og antageligvis lenger enn hunden...

Ja, jeg er frisk og "bare" 27, så jeg anser jo sjansen for at jeg skulle sovne inn eller noe som relativt liten. Men man tenker jo på det, så klart. Og det er kjipt..

[Gjest reebok]

Jeg bor også alene, og har faktisk tenkt på dette. Jeg snakker daglig med venner/familie, men har ingen som bor i nærheten så jeg treffer de sjelden.

Men det må jo føles betryggende for deg å vite at de du prater med på telefon hver dag, høyst sannsynlig ville blitt redde når du ikke tok telefonen? Jeg kunne jo selvsagt lagt opp til noe sånt jeg også, men føler det blir dumt å skulle plutselig "alliere" meg med foreldre nå pga bekymring for å skulle dø alene, da vi vanligvis ikke pleier prate mer enn ca en gang i uka... Men det er jo en slags trygghet, helt klart.

[Gjest Iah]

Men det må jo føles betryggende for deg å vite at de du prater med på telefon hver dag, høyst sannsynlig ville blitt redde når du ikke tok telefonen?

Det vil nok gå noen dager før folk faktisk blir bekymret for at jeg ikke tar telefonen, og enda et par dager før den bekymringen blir så stor at de faktisk kommer for å se til meg.

[Gjest Blondie65]

Er nok en blanding av at jeg har slitt veldig med depresjon og sosial angst, og da sier det seg selv at jeg ikke har hatt verken lyst eller mulighet til å opprettholde/etablere vennskap.

Men nå er ting veldig mye bedre på den fronten! Kan si meg frisk fra både depresjon og sosial angst, så nå går det mer på at jeg har "satt meg selv" i denne situasjonen.

Til høsten begynner jeg i jobb, så jeg håper og tror denne huleboer-tilværelsen vil forsvinne da!

Jeg foreslår at du kontakter de 3 du kjenner og sørger for at dere etablerer en rutine med at dere kontakter dere hver dag. Dette for å ta vekk noe av angsten og frykten din. Gode venner er svært gode å ha.

[Cata]

Har faktisk tenkt tanken selv også (men slipper å bekymre meg for hund siden jeg ikke har noen). Jeg er i full jobb, så ville nok bli savnet etter et par dager der, men sett at jeg faller om ved begynnelsen av en ferie/langhelg...?

Så man er ikke 100% sikker om man jobber heller gitt.

Lite konstruktivt svar, men tok det med for å vise at du ikke er alene om den type tanker iblant. Og jeg er enig med de andre som har svart. Om noe skulle skje med deg så ville nok hunden varsle såpass at husvertene dine begynte å lure. Om ikke annet ville de kommet ned for å be deg "dempe bråket".

[Gjest AnonymBruker]

Forundrer meg at flere unge mennesker her tenker på muligheten å plutselig dø, uten å være syk. Dette er noe jeg aldri har tenkt på, selv om jeg vet muligheten er der. Men dette er kanskje en del av angstlidelsen din, ts, å bekymre deg for sånt? Men ettersom det er hunden du er redd for, så synes jeg du skal gardere deg litt, ved å ha telefonkontakt med foreldrene din fast annenhver dag. Du kan jo fortelle foreldrene dine at dette er av hensyn til hunden din. Send en sms eller få dem til å ringe deg annenhver dag.

[Gjest Iah]

Forundrer meg at flere unge mennesker her tenker på muligheten å plutselig dø, uten å være syk. Dette er noe jeg aldri har tenkt på, selv om jeg vet muligheten er der.

Nå kan jeg bare svare for meg selv, men grunnen til at jeg har tenkt på dette er at jeg vet om flere dette har skjedd med. Unge friske mennesker som plutselig dør, gjerne av hjertestans. Jeg har ikke angst og dette er ingenting jeg egentlig bekymrer meg for, men tanken har slått meg. Finnes ikke redd for å dø, så det eneste jeg tenker på når det gjelder dette er de stakkarene som eventuelt må rydde opp etter at jeg har ligget og råtnet på gulvet i en uke.

Endret 24. mai 2010 av Iah

[Cata]

Nå er ikke jeg fullt så ung som trådstarter og jeg svarer også for meg selv, men tanken slo meg første gang da jeg fikk skikkelig ryggvondt dagen før påskeferien startet. Det gjorde nemlig så vondt at jeg hadde store problemer med å bevege meg og måtte f.eks krabbe over gulvet for jeg klarte ikke stå. Nå er det ingen som dør av ryggvondt så klart, men det var da det gikk opp for meg hvor lang tid det ville ta før noen etterlyste meg dersom et eller annet skulle skje.

Jeg har også kjent folk som har vært unge og spreke og bare falt om, så jeg vet det er mulig å dø brått, selv om det ikke er noe jeg går og tenker på til daglig.

[JollyJolly]

Kjære TS, det er trist at du tenker slik, men jeg skjønner det også, selv om sannsynligheten for at du bare skal dø i leiligheten er forsvinnende liten. Siden du ikke får så mye post, kan du begynne å abonnere på en avis eller noe? Ofte vil noen reagere om man ikke henter inn avisen på noen dager. Kanskje det kan gi deg en trygghet å vite det?

[Gjest gjestdeluxe]

Hva om jeg dør?

For en situasjon jeg har satt meg selv i!

Ja, det kan du si.

Du bør skjerpe deg og handle: Oppsøk folk og forplikt deg til noen sosiale treff i løpet av en uke. Du har internett og kan finne ut av aktiviteter som skjer i nærheten av der du bor.

Det er ikke sunt å sitte alene på rommet dag etter dag uten må snakke med andre. Bare du kan gjøre noe med situasjonen, .for ingen kommer hjem til deg uten at du er villig til å yte noe tilbake - hvilket det ser ut som om du ikke gjør.

[Gjest AnonymBruker]

Når en sliter hardt med angst, er det lite som en ikke kan bekymre seg sønder og sammen over. Ofte ting som sannsynligvis aldri vil skje i det hele tatt. Men i noens hoder blir det til en veldig realistisk virkelighet like rundt hjørnet. Synd men sant.

Personlig har jeg tenkt litt på dette "problemet" til ts mange ganger, og ser det som ganske mulig at når den tid kommer, vil jeg kanskje bli en av de triste overskriftene i avisene hvor noen finner restene etter meg, flere måneder etter at jeg er død. Vi er mange som lever alene og ganske tilbaketrukket fra det sosiale liv, av ulike årsaker.

Døden kommer antagelig som en venn, og jeg håper at jeg kan komme meg ut i naturen om jeg kjenner at det nærmer seg, slik at jeg kan sovne inn i en seng av myk mose, fuglelyder og hvite skyer på den uendelige blå himmelen. Det er mitt ønske om jeg får velge.

[Antlers]

Jeg tenker det samme som deg, TS. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for hva som vil skje med hunden om jeg skulle dø og ingen merker noe. Det beste er nok, som andre foreslår, at du sørger for å være i kontakt med mennesker relativt ofte. For den saks skyld holder det med et kvarter på MSN eller en tekstmelding annenhver dag. Om du har lyst til å fortelle noen om redselen din vil det gjøre deg mye tryggere, for da vet vedkommende at h*n må sjekke om alt er ok om h*n ikke hører fra deg på en stund.

Noe annet som kanskje kan hjelpe litt er å skaffe en overdimensjonert vannbolle. Fyll den helt full før du legger deg om kvelden. Da har hunden litt å gå på om noe skulle skje. Avhengig av hva slags hund du har kan du også la fôrsekken stå lett tilgjengelig (dårlig idè med labrador fant jeg ut). Min hund rører den ikke, men han ville nok forsøkt å velte den om han ikke hadde andre muligheter

[Gjest gjestdeluxe]

Når en sliter hardt med angst, er det lite som en ikke kan bekymre seg sønder og sammen over. Ofte ting som sannsynligvis aldri vil skje i det hele tatt. Men i noens hoder blir det til en veldig realistisk virkelighet like rundt hjørnet. Synd men sant.

Ja vel. Dette kjenner jeg lite til.

Uansett så bør jo dere med slike tanker bare se å handle litt og foreta noen små endringer i livene deres. Fra å være helt alene her i verden kan dere vel i det minste ta kontakt met et par andre mennesker i denne verden?!

Hvis dere ikke kan det høres det rimelig selvforskyldt ut.

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg tenker det samme som deg, TS. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for hva som vil skje med hunden om jeg skulle dø og ingen merker noe.

Mener du virkelig at det store problemet er en hund?

Er du sikker på at det egentlig problemet snarere er angst for verden og folk, som fører til isolasjon og ensomhet og dermed en frykt for at ingen der ute skal huske deg?

Dersom man ikke gir noe til andre og ikke bidrar, får man lite eller intenting tilbake fra omverdenen. Hvis livsførselen du/dere fører i dag ikke virker, må du/dere gjøre noe grep.