Hvordan å kjenne igjen psykopat

[Transmogrifier]

Iflg Dawkins kan alt forklares med egoisme - genetisk egoisme, både snill adferd og slem adferd.

Iflg Axelrod, kan all adferd modelleres til å være en spillteoretisk funksjon av egeninteresse. Snille mennesker, opplever samhold med snille mennesker, selv om de av og til treffer på en parasitt. Søk etter "The iterated prisoner's dillemma"

Etter hva jeg har lest (Cohen, Millon) så er det et kjennetegn på dyssosiale/psykopater at de ikke respekterer konvensjoner og moral.

De menneskene jeg vet om som snakker høyt om moral, er de menneskene som enten er tvangsaktige, eller som er godt integrert i samfunnslivet, med unger, barn, og stabile liv.

De aller, aller fleste mennesker har sterke meninger om hva som er rett og hva som er galt, men de har en veldig, veldig svak evne til å reflektere over grunnlaget for denne, og kommer stort sett med forenklede forklaringer. (dette kan også skyldes en instinktiv trang til å måtte forsvare seg selv, når en får spm stilt i trynet, selv om en sjelden har total innsikt formulert slik at det ligger klart på tunga, samt at det å tilkjennegi den virkelige forklaringen kan tas til inntekt for at det er subjektive preferanser som ligger til grunn for moralen, og ikke at individet har forstått naturlover bedre).

Det forteller meg at det neppe er logiske resonnementer som ligger til grunn for meningene om hva som er riktig oppførsel, men snarere at det er mer primitive mekanismer som gjør at du på forhånd har bestemt deg for hva som er rett å mene.

De som faller utenfor fellesskapet, eller føler at de faller utenfor fellesskapet, vil ikke på samme måte være manipulert av fellesskapet. Deres selvbilde vil kunne være mye annet rart, og deres moral kan være sterk opposisjonell, eller de ser ingen grunn til å forholde seg til den overhodet. Alternativt kan de også av ren forakt gjøre resten av samfunnet ansvarlige for den subkulturen de har falt utenfor, slik en rasende bilist gjør alle syklister ansvarlige for hvordan han måtte vente for lenge i en kø for to måneder siden, slik en bitter sykepleier sier at alle turnusleger er arrogante, unngår øyekontakt når hun snakker, kommer med ukvemsytringer, eller en sekretær snakker høyt om hvor forferdelig dumme studenter er, basert på at hun aldri fikk studere selv og er bitter som faen.

Ved å følge broen over til psykologi, er det tydelig at psykopatens innstilling til livet som en krig, ikke er helt gal. Det er nok av trekk i naturen som bærer tegn til å være en krig, også i det politiske norge, men det er mer behagelig å lukke øynene for slikt, og fokusere på det positive samholdet trygge mennesker opplever i å gå på jobb hver dag, ha venner og ha familie.

Dette skinner også igjennom i det lille jeg har lest som omhandler psykopater, ettersom forfattere ofte ikke klarer å holde en vitenskapelig distansert og beskrivende tone, men blander moral inn i diagnoseproblemstillingen. Da blir alt bare en røre, og det underslår psykiatriens vitenskapelige legitimitet.

Endret 13. august 2010 av Transmogrifier

[Transmogrifier]

Da tror jeg du misforsto her. De mangler empati, derfor forstår de ikke andres følelser i mine øyne. Hadde de forstått andres følelser, hadde de ikke gjort det de gjør.

Hvorfor tror du det?

Å gjenkjenne mønstre i atferd, uttalelser og kognisjon er ikke det samme som å forstå følelser - det er jo det empati er.

Empati er å forstå følelser, men hva er følelser, og hvordan ser man følelser utenfra, om ikke via adferd, mimisk muskulatur, prosodi og kroppsholdning?

Det ser ut som om du tror en forklaring er det samme som å finne på ord.

[Steinar40]

Hehe, nei, jeg har ikke sagt at jeg er submissiv. Det er stor forskjell å like å bli rist litt på rumpa når man har sex, og å ønske og, eller tiltrekke seg psykopater. STOR forskjell.

Det er også svært lite hyggelig gjort, å sitere meg, sitere noe du mener du har lest en gang, som er tolket av deg, og påstå at min oppførsel tiltrekker seg psykopater.

Jeg har ikke påstått noe som helst.

Heldigvis er jeg ingen psykopat, men jeg føler meg ikke helt sikker på at en som er psykopat forstår forskjellen mellom det ene og det andre.

[Sagittarius79]

Hvorfor tror du det?

Empati er å forstå følelser, men hva er følelser, og hvordan ser man følelser utenfra, om ikke via adferd, mimisk muskulatur, prosodi og kroppsholdning?

Det ser ut som om du tror en forklaring er det samme som å finne på ord.

Vi er ikke enige, skjønner jeg Her er min kortversjon:

Logikken var at en person som har empati gjør ikke noe som strider mot denne empatien.

Jeg tror at en persons evne til å manipulere andre(s følelser) kan forklares selv om man antar at h*n (takk til Steinar40 som minte meg på denne uttrykksmåten) mangler empati. Faktisk kan manglende empati være selve årsaken til denne evnen.

Hvilke ord jeg har funnet på vet jeg ikke. Jeg tror du finner de fleste ordene jeg bruker i en ordliste, i hvert fall. Å si noe sånt viser jo - nettopp, mangel på empati.

Jeg går ut fra at du enten studerer psykologi profesjon eller er psykolog. Du som kjenner faget veldig godt har sikkert masse å komme med. Det hadde vært interessant å høre hva de "primitive mekanismene" du omtaler går ut på. Hvis disse mekanismene ikke innebærer logiske resonnementer, hva er de basert på?

Endret 14. august 2010 av Sagittarius79

[Gjest Violently Happy]

En psykopat vil ha 2 helt ulike personligheter, offentlig og privat. Som regel også et voldsomt temperament.

Når han er ute blant andre mennesker, så er han overhyggelig og spiller en rolle.

Når han derimot er privat bak husets-fire-vegger, så er det intet poeng å spille rollen lenger, og da kommer den virkelig personligheten frem.

Jeg var sammen med en i 2 år. Han oppførte seg på den måten at han var ok mot andre OG meg, men snakket stygt om meg når jeg ikke var tilstede. Når jeg da kom sammen med ham igjen eller var alene mens han var borte fikk jeg sånne blikk som jeg ikke skjønte noe av- men det var fordi han da hadde snakket slik om meg. Hovedsakelig gikk dette ut på at jeg var dum som et brød, og at jeg ikke var verdt noe. Han trakk meg ganske langt ned, og jeg slet litt etter brudd fordi man tror jo at man er dum.

Det var sånn- for å få meg til å gjøre noe så sa han blant annet at alle vennene hans mente at jeg var et nek og blablabla. Jeg er ganske beskjemmet over at han faktisk fikk meg til å mislike foreldrene mine i denne perioden. Men jeg synes han tok det hinsides all fornuft da han sa at de burde vært døde og at det burde være meg som drepte dem. O.O For de var ondskapsfulle og likte ham ikke! Og jeg burde kvitte meg med mange av mine venner fordi de ikke likte ham! Han la alltid skylden på andre hvis jeg sa at de hadde sagt noe om ham.

Jeg hadde en gang etter bruddet snakket med noen venner av ham og forklart at grunnen til at det var blitt slutt var at han oppførte seg psykopatisk. Dumt trekk. De fortalte det jo til ham, og jeg fikk masse sms med fine kallenavn. At det var æreskrenkelse av ham osv.

Etter det så jeg ikke noe mer til ham og godt er det!

Det som står over er faktisk helt sant. Egentlig hadde jeg tenkt å legge ut mye mer, men det er litt for drøyt. Jeg var i tvil hvorvidt jeg skulle skrive under "navn" eller anonymbruker, det kan jo være en sjanse for at han faktisk kunne være her på KG og kjent seg igjen. >.< Men gjort er gjort.

Jeg er, takket være "det", blitt mer kynisk. Breaks my <3

[Transmogrifier]

Vi er ikke enige, skjønner jeg Her er min kortversjon:

Logikken var at en person som har empati gjør ikke noe som strider mot denne empatien.

Ja, jeg leste at du skrev det. Men jeg fant ikke premissene som ledet til denne konklusjonen.

Tror du ikke at jeg vet veldig godt, hver gang jeg skriver på "vi som sørger" forumet; "jaja, sånn er livet", at et slikt utsagn virker utrolig sårende og formidler en holdning om at jeg driter i andres ulykke?

Jeg husker to sekretærer på radiologisk avdeling, den ene for studentene, den andre for legene, som ondskapsfullt lo over en telefonsamtale, hvor studentsekretæren latterliggjorde en student som ringte, for en problemstilling knyttet til prøveavvikling. Tror du ikke de visste nøyaktig hvor mange tilsvarende telefoner de hadde fått, hvor dårlig informasjon de ga ut, og hvor negativt personen i den andre enden av tråden kom til å reagere?

Tror du ikke professorer som gjør narr av studenter og driter dem ut under forelesninger og prøver, vet hvor negativt hver enkelt vil ta det?

Tror du ikke jeg vet at jeg kan la studenter føle seg som dritt, når jeg velger å overse dem når de stiller spørsmål, og bare forholder meg til pasienter, eller kollegaer? Trenger du nobelprisen for å skjønne sånt?

Er det for vondt for deg å tenke tanken om at eksen din kanskje var jævlig mot deg med overlegg?

Jeg tror at en persons evne til å manipulere andre(s følelser) kan forklares selv om man antar at h*n (takk til Steinar40 som minte meg på denne uttrykksmåten) mangler empati (forståelse for følelser).

Hvordan kan du manipulere andre, gang på gang, uten å kjenne hvordan du skal gjøre det?

Hvordan måler du da forståelse for følelser? Hvor bra tror du en manipulerende person som oppfyller alle DSM-IV kriterier på dyssosial, og som er sjef for f.eks en stor bank, vil score på en EQ-test?

Hvis disse mekanismene ikke innebærer logiske resonnementer, hva er de basert på?

Aner ikke. Hva er de basert på?

[Steinar40]

Jeg var sammen med en i 2 år. Han oppførte seg på den måten at han var ok mot andre OG meg, men snakket stygt om meg når jeg ikke var tilstede. Når jeg da kom sammen med ham igjen eller var alene mens han var borte fikk jeg sånne blikk som jeg ikke skjønte noe av- men det var fordi han da hadde snakket slik om meg. Hovedsakelig gikk dette ut på at jeg var dum som et brød, og at jeg ikke var verdt noe. Han trakk meg ganske langt ned, og jeg slet litt etter brudd fordi man tror jo at man er dum.

Det var sånn- for å få meg til å gjøre noe så sa han blant annet at alle vennene hans mente at jeg var et nek og blablabla. Jeg er ganske beskjemmet over at han faktisk fikk meg til å mislike foreldrene mine i denne perioden. Men jeg synes han tok det hinsides all fornuft da han sa at de burde vært døde og at det burde være meg som drepte dem. O.O For de var ondskapsfulle og likte ham ikke! Og jeg burde kvitte meg med mange av mine venner fordi de ikke likte ham! Han la alltid skylden på andre hvis jeg sa at de hadde sagt noe om ham.

Jeg hadde en gang etter bruddet snakket med noen venner av ham og forklart at grunnen til at det var blitt slutt var at han oppførte seg psykopatisk. Dumt trekk. De fortalte det jo til ham, og jeg fikk masse sms med fine kallenavn. At det var æreskrenkelse av ham osv.

Etter det så jeg ikke noe mer til ham og godt er det!

Det som står over er faktisk helt sant. Egentlig hadde jeg tenkt å legge ut mye mer, men det er litt for drøyt. Jeg var i tvil hvorvidt jeg skulle skrive under "navn" eller anonymbruker, det kan jo være en sjanse for at han faktisk kunne være her på KG og kjent seg igjen. >.< Men gjort er gjort.

Jeg er, takket være "det", blitt mer kynisk. Breaks my <3

Ja, man blir dessverre mer kynisk av å få oppleve hvordan virkeligheten (ofte) kan være.

Så kan man jo da filosofere over om det i seg, egentlig er så negativt.

Ute i den store virkeligheten trenger man faktisk kunnskap for å kunne beskytte seg selv.

Det er veldig trist at det skal være sånn, men det hjelper uansett ingenting å stikke hodet i sanden og innbille seg noe annet.

[Steinar40]

Er det for vondt for deg å tenke tanken om at eksen din kanskje var jævlig mot deg med overlegg?

Så det du egentlig mener å si her, er at det ikke er noe poeng i å (bort)forklare andres dårlige oppførsel (egoistiske handlinger) med en eller annen personlighetsforstyrrelse?

[Gjest KateW]

Jeg har ikke påstått noe som helst.

Heldigvis er jeg ingen psykopat, men jeg føler meg ikke helt sikker på at en som er psykopat forstår forskjellen mellom det ene og det andre.

Øh, jo, du siterte meg og sa at jeg var submissiv, og dermed et lett offer for en psykopat.

Da kan vel jeg si at de som nekter for å være psykopater ofte er de som er det. En virkelig psykopat innrømmer det jo ikke...

[Steinar40]

Øh, jo, du siterte meg og sa at jeg var submissiv, og dermed et lett offer for en psykopat.

Da kan vel jeg si at de som nekter for å være psykopater ofte er de som er det. En virkelig psykopat innrømmer det jo ikke...

Eller så kan det være sånn at en virkelig psykopat ikke klarer å innse og forstå det selv...

[Gjest KateW]

For the record, jeg er ikke submissiv. På tross av Steinars forsøk på svartmaling.

[Steinar40]

For the record, jeg er ikke submissiv. På tross av Steinars forsøk på svartmaling.

Kvinner = drama, drama og drama

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp hos en kvinne som jeg tror hadde periodevis psykopatiske trekk?

Hun kunne være fantastisk i perioder, varm og snill.

Det hun gjorde av galskap i de "syke" periodene husket hun aldri.

Ting hun gjorde kunne forløpe seg som en skrekkfilm.. Hun kunne oppleves som en mannvond bikkje som aldri ga seg og som alltid ville forsøke å bite der hvor det var mest sårbart. Dette er kanskje det mest visuelle symbolske jeg kan beskrive det som, jeg drømte i perioder om at hun var en slik hund.

Det er kjipt å skrive dette, for jeg misliker å si noe ufordelaktig om henne, og jeg ser jo både de gode og de vonde sidene hun hadde. Hun hadde også mye godt i seg.

Men i de kjipe periodene tok hun helt av.

Jeg husker jeg kunne gråte og gråte som barn, og forsto aldri hvorfor min gråt (og dermed overgivelse) tilsynelatende ga henne bare mer blod på tann og gjorde henne verre og mer giftig. Sannsynligvis fordi hun var da inne i en loop, hvor hun veltet seg inn i det som var vondt, uten evne til å stoppe. Min gråt fungerte bare som en katalysator på at trakkasseringen måtte fortsette, for hennes del.

Men når det gjelder empati- Jeg vil si både ja og nei. Hennes empatiske evne var ikke generell, den lå spesifikkt innenfor visse områder. Og det var disse områdene hun benyttet når hun bedrev sine psykopatiske teknikker.

Det var f.eks mye annet hun kunne brukt mot meg, som hun aldri gjorde. Hun brukte derimot heller teknikker som hun visste hvilke følelser det ville fremkalle...enten fordi dette hadde hun følt selv eventuellt og hadde kjennskap til det. Alt annet som ikke gikk på ting hun ikke hadde så mye kjennskap til viste hun ikke så mye interesse for.

En ting jeg kan nevne er at hun la seg i sengen med et tomt pilleglass og en lapp på brystet som sa "Takk for alt". Hun hadde ikke tatt pillene, selvsagt. Det var kun for å skape frykt og panikk, hvorpå hun fikk oppmerksomhet.

For det var det jeg opplevde hennes teknikker til å ha som formål: Bekreftelse, oppmerksomhet, overtak og kontroll.

Jeg lærte selvsagt av henne. Jeg lærte meg å "krige" mot henne, og jeg eksperimenterte med teknikker for å overvinne henne. De eneste gangene jeg klarte det var når jeg ikke reagerte med følelser, men stirret henne hardt, kaldt tilbake uten å si et ord og med armene i kryss.

Dette satte henne ut, for hun var ikke vant til den formen for motstand. Dette førte alltid til at hun ga seg.

Jeg merket selv at jeg kunne benytte visse lignende teknikker selv som veldig ung, men jeg har lært meg å overstyre og kontrollere temperament og de følelsene jeg har som jeg opplever som irrasjonelle. Jeg tror min måte å håndtere opplevelsene som barn har vært å bli saklig og forsøke å håndtere konflikter rasjonellt (evnt. forsøke å gjøre ting rettferdig) istedet for følelsesladd når jeg merker at følelsene tar overhånd.

Men jeg stiller ofte spørsmål vedr. min egen oppførsel i henhold til andre og vurderer ofte om jeg gjør ting riktig eller galt.

Jeg har også blitt til en viss grad konfliktsky, men jobber også med dette.

Jaja, dette var litt inspill på det hele.. vet ikke om det akkurat var til noen nytte for diskusjonen.

[Steinar40]

Jeg vokste opp hos en kvinne som jeg tror hadde periodevis psykopatiske trekk?

Hun kunne være fantastisk i perioder, varm og snill.

Det hun gjorde av galskap i de "syke" periodene husket hun aldri.

Ting hun gjorde kunne forløpe seg som en skrekkfilm.. Hun kunne oppleves som en mannvond bikkje som aldri ga seg og som alltid ville forsøke å bite der hvor det var mest sårbart. Dette er kanskje det mest visuelle symbolske jeg kan beskrive det som, jeg drømte i perioder om at hun var en slik hund.

Kan ikke ha vært noen lett oppvekst, det er sikkert.

Det er kjipt å skrive dette, for jeg misliker å si noe ufordelaktig om henne, og jeg ser jo både de gode og de vonde sidene hun hadde. Hun hadde også mye godt i seg.

Et viktig poeng. Det er svært få mennesker som ikke har noen gode egenskaper også.

Men i de kjipe periodene tok hun helt av.

Jeg husker jeg kunne gråte og gråte som barn, og forsto aldri hvorfor min gråt (og dermed overgivelse) tilsynelatende ga henne bare mer blod på tann og gjorde henne verre og mer giftig. Sannsynligvis fordi hun var da inne i en loop, hvor hun veltet seg inn i det som var vondt, uten evne til å stoppe. Min gråt fungerte bare som en katalysator på at trakkasseringen måtte fortsette, for hennes del.

Men når det gjelder empati- Jeg vil si både ja og nei. Hennes empatiske evne var ikke generell, den lå spesifikkt innenfor visse områder. Og det var disse områdene hun benyttet når hun bedrev sine psykopatiske teknikker.

Det var f.eks mye annet hun kunne brukt mot meg, som hun aldri gjorde. Hun brukte derimot heller teknikker som hun visste hvilke følelser det ville fremkalle...enten fordi dette hadde hun følt selv eventuellt og hadde kjennskap til det. Alt annet som ikke gikk på ting hun ikke hadde så mye kjennskap til viste hun ikke så mye interesse for.

En ting jeg kan nevne er at hun la seg i sengen med et tomt pilleglass og en lapp på brystet som sa "Takk for alt". Hun hadde ikke tatt pillene, selvsagt. Det var kun for å skape frykt og panikk, hvorpå hun fikk oppmerksomhet.

For det var det jeg opplevde hennes teknikker til å ha som formål: Bekreftelse, oppmerksomhet, overtak og kontroll.

Jeg lærte selvsagt av henne. Jeg lærte meg å "krige" mot henne, og jeg eksperimenterte med teknikker for å overvinne henne. De eneste gangene jeg klarte det var når jeg ikke reagerte med følelser, men stirret henne hardt, kaldt tilbake uten å si et ord og med armene i kryss.

Dette satte henne ut, for hun var ikke vant til den formen for motstand. Dette førte alltid til at hun ga seg.

Interessant. Mye av samme essens som ifra følgende artikkel:

The most helpful approach to living well with a histrionic person is to offer maximal emotional support while maintaining strong personal boundaries. By adopting a loving, but objective stance, while holding the histrionic accountable for his/her behaviors, the partner gives the histrionic person the best chance of learning to trust in a relationship—not out of successful performance, but because of mutual participation and acceptance.

It is also important to sensitively encourage behaviors that are mature, responsible, and based in reality if the histrionic is to emerge from his or her position of childlike powerlessness. Remaining loving and flexible, while tactfully confronting destructive behaviors in the relationship, can help the histrionic gain a realistic understanding of his or her impact on the relationship.

Jeg merket selv at jeg kunne benytte visse lignende teknikker selv som veldig ung, men jeg har lært meg å overstyre og kontrollere temperament og de følelsene jeg har som jeg opplever som irrasjonelle. Jeg tror min måte å håndtere opplevelsene som barn har vært å bli saklig og forsøke å håndtere konflikter rasjonellt (evnt. forsøke å gjøre ting rettferdig) istedet for følelsesladd når jeg merker at følelsene tar overhånd.

Men jeg stiller ofte spørsmål vedr. min egen oppførsel i henhold til andre og vurderer ofte om jeg gjør ting riktig eller galt.

Jeg har også blitt til en viss grad konfliktsky, men jobber også med dette.

Jaja, dette var litt inspill på det hele.. vet ikke om det akkurat var til noen nytte for diskusjonen.

"Emotional sickness is avoiding reality at any cost. Emotional health is facing reality at any cost." – M. Scott Peck

Endret 16. august 2010 av Steinar40

[MissMoonstruck]

Dette er den typiske kvinnelige varianten som mer eller mindre tilsvarer psykopat/narsissist hos menn:

Personer med histrionisk personlighetsforstyrrelse preges av overdreven emosjonalitet, teatralsk væremåte, dramatisering, overdreven oppmerksomhetssøking, selvopptatthet og overdrivelser. De kommer ofte lett i kontakt med andre og kan gjøre et sterkt og godt førsteinntrykk, men har vanskeligheter med å opprettholde varige stabile relasjoner til andre. Noen er kroppslig ekshibisjonistiske, utfordrende og kan være upassende forførende for omgivelsene. Ofte er disse personene lett påvirkbare fra omgivelsene i forhold til meninger og handlinger.

Du kan ikke dette du,kjære deg,Steinar.

[Steinar40]

Du kan ikke dette du,kjære deg,Steinar.

Fordi at?

[AnonymBruker]

Fordi at?

Fordi du bare skriver piss, og opptrer som den verste BesserWisser'n i historien!

[AnonymBruker]

Kvinner = drama, drama og drama

Hvorfor skriver du sånn? Nå har du degradert alt det KateW har sagt i denne tråden, fornuftige ting basert på egne erfaringer. Også beskylder du henne for å be om å bli offer for psykopater, og når hun påpeker dette anklager du henne for å være drama-Queen.

Skjønner ikke at du får lov til å drive på!

[Steinar40]

Hvorfor skriver du sånn? Nå har du degradert alt det KateW har sagt i denne tråden, fornuftige ting basert på egne erfaringer. Også beskylder du henne for å be om å bli offer for psykopater, og når hun påpeker dette anklager du henne for å være drama-Queen.

Skjønner ikke at du får lov til å drive på!

Herlighet. Som sagt, et av problemene med kvinner er overreaksjon og drama, og du virker ikke mye bedre, hvem du nå enn er.

[Steinar40]

Fordi du bare skriver piss, og opptrer som den verste BesserWisser'n i historien!

Den norske janteloven er fantastisk.

Prøv heller å skaffe deg noen kunnskaper selv du.

Men aller først bør du jobbe med mindreverdighetskomplekset ditt. Bruk av janteloven er alltid et tegn på et mindreverdighetskompleks.

Endret 23. august 2010 av Steinar40