Tror du på ubetinget kjærlighet?

[Gjest Guffen]

Det der høres mer ut som det motsatte av betingelsesløs kjærlighet. Tenk etter hva ordet betingelsesløs betyr, da.

Betingelsesløs kjærlighet betyr at man ikke trenger stå til ansvar for sine handlinger overfor partneren. Man ignorerer partnerens feil.

Et menneske som tolerer å bli slått, aksepterer partnerens synspunkter og følgene av disse i praksis. Det er dette som er absurd i såkalt betingelsesløs kjærlighet.

Det motsatte av betingelsesløs kjærlighet er å være seg selv, ha sine egne retningslinjer og forvente at partneren oppfører seg noenlunde i tråd med disse betingelsene. Betingelsene er kanskje ikke strenge, men de er der.

Oppfører du deg dårlig, fortjener du å bli sparket ut. Kjærlighet bør betinges av at man oppfører seg bra. Du er hva du gjør, inntil du dør.

[Gjest AnonymBruker]

Enig med deg min søte Guffeluffemann!

[Gjest Guffen]

Enig med deg min søte Guffeluffemann!

[Anglofil]

Betingelsesløs kjærlighet betyr at man ikke trenger stå til ansvar for sine handlinger overfor partneren. Man ignorerer partnerens feil.

Et menneske som tolerer å bli slått, aksepterer partnerens synspunkter og følgene av disse i praksis. Det er dette som er absurd i såkalt betingelsesløs kjærlighet.

Det motsatte av betingelsesløs kjærlighet er å være seg selv, ha sine egne retningslinjer og forvente at partneren oppfører seg noenlunde i tråd med disse betingelsene. Betingelsene er kanskje ikke strenge, men de er der.

Oppfører du deg dårlig, fortjener du å bli sparket ut. Kjærlighet bør betinges av at man oppfører seg bra. Du er hva du gjør, inntil du dør.

For meg er ikke det hva ubetinget kjærlighet betyr. For meg betyr ubetinget kjærlighet at jeg vil elske ham uansett, men det betyr ikke at jeg aksepterer f.eks å bli slått. Jeg vet med meg selv at kjærligheten til den jeg er sammen med ikke bare forsvinner selv om noe forferdelig ville skje, men det betyr ikke at jeg aksepterer det.

Si jeg er i et forhold, vi har det bra og plutselig en dag så slår kjæresten min meg. Jeg hadde aldri i verden akseptert det, og aldri ville jeg ha funnet meg i det, ergo ville jeg gått på dagen, MEN ville det betydd at kjærligheten for han som person hadde bare forsvunnet sånn plutselig, til en mann jeg da har delt fantastiske stunder med fram til det punkt? Nei, det ville i såfall tatt lang tid, fordi kjærligheten er ikke nødvendigvis rasjonell sånn sett. Man kan være glad i et menneske selv om omstendighetene skulle tilsi at man ikke burde være det. Det betyr derimot ikke at man aksepterer slike handlinger.

Det er akkurat som enkelte barn som elsker sine alkoholiserte foreldre, selv om man hater deres alkoholisme og måten man blir behandlet på, så klarer man ikke la være å være glad i dem. Men betyr det at man finner seg i det? Nei, selvsagt ikke. Det handler om at følelser kan være helt uavhengige av handlingene. Så om man går ut den døra og hater at mannen slår, så betyr ikke det at følelsene og minnene om en bedre tid som har gjort at man elsker personen bare forsvinner. For meg er det ubetinget kjærlighet.

For meg er ubetinget kjærlighet at jeg elsker mannen min uansett om han har skjegg eller ikke, om han har angst eller ikke, om han gråter eller ikke. Jeg elsker ham for den han er, det er ikke noen betingelser til hvordan han ser ut, hvordan han oppfører seg eller hvordan han er, han må ikke være playboy og være rik, han trenger ikke å ha all verdens gull og grønne skoger - så lenge han er seg selv. Og det samme gjelder for meg, det aller viktigste er at det ikke er noen betingelser, at han elsker meg uansett om jeg veier 10 kg for mye eller for lite, at han liker meg for akkurat den jeg er og aksepterer meg for den jeg er. Det herligste i vår delte kjærlighet er at vi får være oss selv, at det ikke er noen betingelser for hvordan vi skal være og at det ikke settes begrensninger på kjærligheten.

Jeg har ihvertfall aldri hatt noe ønske om å bli ett, eller, vi fungerer som ett i den forstand at våre ulikheter og likheter utfyller hverandre og gjør oss uperfekte perfekte for hverandre.

Vi har tydeligvis et svært ulikt syn på hva ubetinget kjærlighet betyr.

Mvh Yvonne

Endret 22. april 2010 av Yvonne

[Suzy]

Betingelsesløs kjærlighet forbinder jeg med mennesker som ønsker å bli ett. Ingenting er klammere enn når dama plutselig gir opp seg selv for å gå opp i en høyere enhet. Hun slutter å tro/begynner å tro det samme som deg. Hun forfekter de samme synspunktene som deg. Hun begynner å stemme det samme som deg. Etterhvert skal man til og med like den samme maten.

Heller ubetinget fengsel enn ubetinget kjærlighet.

Det der er ikke ubetinget kjærlighet - det der er klamring og mangel på selvtillit, Guff...

[Steinar40]

Det der er ikke ubetinget kjærlighet - det der er klamring og mangel på selvtillit, Guff...

Ja, det stemmer sikkert at det er klamring og mangel på selvtillit når man finner seg i uakseptabel oppførsel ifra partners side, men betyr det at det ikke er (ubetinget) kjærlighet fra den som klamrer?

[Gjest KateW]

Nei, det er redsel og dårlig selvtillitt. Har ingenting med kjærlighet å gjøre.

[Steinar40]

Nei, det er redsel og dårlig selvtillitt. Har ingenting med kjærlighet å gjøre.

Hvordan i all verden kan du vite det?

Og er det du som bestemmer det for alle andre?

[Gjest KateW]

ja det var den rette ræva som feis!

Redsel, klamring og frykt har ingenting med kjærlighet og ubetinget sådan å gjøre.

Det vet alle som har opplevd trygg og gjensidig kjærlighet.

[Gjest AnonymBruker]

Hvordan i all verden kan du vite det?

Og er det du som bestemmer det for alle andre?

Det er helt riktig Steinar, man kan ikke tvinge sin egen trangsynte tanke vei på andre og erklære det som alles sannhet. Folk er forskjellig, og om noen tror på ubetinget kjærlighet, så er det faktisk ekte for dem selv om slik kjærlighet ikke eksisterer for deg.

[Suzy]

Ja, det stemmer sikkert at det er klamring og mangel på selvtillit når man finner seg i uakseptabel oppførsel ifra partners side, men betyr det at det ikke er (ubetinget) kjærlighet fra den som klamrer?

Ja, for angst for å være alene og tro på at man ikke har verdi er langt unna kjærlighet.

[Steinar40]

ja det var den rette ræva som feis!

Redsel, klamring og frykt har ingenting med kjærlighet og ubetinget sådan å gjøre.

Det vet alle som har opplevd trygg og gjensidig kjærlighet.

Det er ikke engang mulig å definere hva kjærlighet er.

Kjærlighet kan like godt føles utrygg som trygg.

Kjærlighet er helt individuelle følelser som kan bety hva som helst for den enkelte.

Jeg mener helt klart at klamring og frykt etc. er direkte skadelig for den som har det slik, men jeg kan ikke vite, eller si, at dette ikke er en del av kjærligheten som denne føler til et annet menneske.

[Gjest KateW]

Jeg sammenligner det med de som daglig er inne på FB-profilen til partner og skriver "jeg elsker deg-gleder meg til å se deg, jeg sitter på stua og du er på kjøkkenet osv". Det bunner i frykt og usikkerhet, ikke i kjærlighet. Om man trenger så mye bekreftelse på at partneren faktisk er glad i en, så handler det mer om frykt enn om kjærlighet.

Det vil jeg ikke beskrive som god og trygg kjærlighet, og det er god og trygg kjærlighet som kan bli ubetinget, og som kan gi et forhold verdi.

[Ella_Grey]

Jeg mener ikke at ubetinget kjærlighet er et frikort som gjør at 'alt er lov'. Ubetinget kjærlighet for meg er det å elske en person for den personens skyld, ikke for alt personen bringer med seg/ gjør for en. Det betyr at man ikke trenger å gjøre noe spesielt, eller forandre seg for å bli elsket.

Ubetinger kjærlighet betyr at man har så mye respekt for det andre mennesket at man tror han/hun faktisk tåler å høre det hvis man syns noe er feil, og vice versa. Det betyr ikke at man aksepterer alt mulig for husfredens skyld.

Det å ignorere feil, er ikke (for meg) ubetinget kjærlighet, det er kjærlighet motivert av "tenk om han/hun forlater meg" - altså mer avhengighetsbasert /fryktbasert kjærlighet.

Men altså hvis definisjonen på ubetinget kjærlighet er "uansett hva du gjør vil jeg alltid elske deg", så tror jeg derimot at den bare er reell i forhold til egne barn.

[Steinar40]

Jeg sammenligner det med de som daglig er inne på FB-profilen til partner og skriver "jeg elsker deg-gleder meg til å se deg, jeg sitter på stua og du er på kjøkkenet osv". Det bunner i frykt og usikkerhet, ikke i kjærlighet. Om man trenger så mye bekreftelse på at partneren faktisk er glad i en, så handler det mer om frykt enn om kjærlighet.

Ja, eller så handler det om at partneren ikke er flink nok til å vise den andre at h*n faktisk er glad i en.

Det vil jeg ikke beskrive som god og trygg kjærlighet, og det er god og trygg kjærlighet som kan bli ubetinget, og som kan gi et forhold verdi.

Skal du kunne føle en trygg kjærlighet, så må den være gjensidig. Gjensidighet er nøkkelordet her - ikke ubetinget.

[Gjest KateW]

Jeg mener ikke at ubetinget kjærlighet er et frikort som gjør at 'alt er lov'. Ubetinget kjærlighet for meg er det å elske en person for den personens skyld, ikke for alt personen bringer med seg/ gjør for en. Det betyr at man ikke trenger å gjøre noe spesielt, eller forandre seg for å bli elsket.

Ubetinger kjærlighet betyr at man har så mye respekt for det andre mennesket at man tror han/hun faktisk tåler å høre det hvis man syns noe er feil, og vice versa. Det betyr ikke at man aksepterer alt mulig for husfredens skyld.

Det å ignorere feil, er ikke (for meg) ubetinget kjærlighet, det er kjærlighet motivert av "tenk om han/hun forlater meg" - altså mer avhengighetsbasert /fryktbasert kjærlighet.

Men altså hvis definisjonen på ubetinget kjærlighet er "uansett hva du gjør vil jeg alltid elske deg", så tror jeg derimot at den bare er reell i forhold til egne barn.

Veldig bra innlegg, Ella. Her syns jeg du trekker fram mange gode poeng. Tydelig at noen av oss forstår dette beder enn andre...

[Steinar40]

Ubetinget kjærlighet for meg er det å elske en person for den personens skyld, ikke for alt personen bringer med seg/ gjør for en. Det betyr at man ikke trenger å gjøre noe spesielt, eller forandre seg for å bli elsket.

Det som er interessant med akkurat dette, er jo da hvordan man kommer dit du beskriver her.

Man elsker ikke plutselig et helt vilt fremmendt menneske på denne måten av seg selv.

Første skritt på veien er ofte forelskelsen. Samtidig vil det som regel være nødvendig at den personen man har forelsket seg i, bringer med seg det du vil ha.

Altså må man gjøre noe spesielt først, og eventuelt forandre seg for å bli elsket. Eller?

Endret 22. april 2010 av Steinar40

[Gjest KateW]

Hvordan klarer du å lese det Ella sier så skjevt, Steinar, jeg blir imponert. Jeg leser at man elsker noen for den man er, ikke det man gjør. For meg er det ubetinget kjærlighet.

At du blander inn fremmede mennesker på gata er jo helt goddagmannøkseskaft, for meg.

Endret 22. april 2010 av KateW

[Steinar40]

Hvordan klarer du å lese det Ella sier så skjevt, Steinar, jeg blir imponert. Jeg leser at man elsker noen for den man er, ikke det man gjør. For meg er det ubetinget kjærlighet.

At du blander inn fremmede mennesker på gata er jo helt goddagmannøkseskaft, for meg.

Poenget mitt er at den man elsker var et helt vilt fremmendt menneske i starten.

Dette mennesket må da først gjøre noe. Ikke sant?

[Gjest KateW]

Ha evnen til å la det andre menneske elske en, og å åpne for og elske det andre mennesket.