Par som gifter seg i ung alder

[Gjest AnonymBruker]

Hva slags vaner og rutiner? Er det ting man ikke ville ha klart å finne ut av før man flyttet sammen? Da jeg flyttet sammen med min eks sa alle det du sier. At det er først nå det blir vanskelig! Ja, nå skulle vi få teste kjærligheten vår! Det gikk knirkefritt.

Hadde det gått knirkefritt hadde han vel neppe vært eksen din nå.. :gjeiper:

Å bo sammen er noe helt annet enn å være kjærester som ikke bor sammen, selv om man kanskje sover mer sammen enn hver for seg. Det kan ikke sammenliknes engang.

[¤Pernille¤]

Hadde det gått knirkefritt hadde han vel neppe vært eksen din nå.. :gjeiper:

Hva vet du om grunnen til at det ble slutt? Kan jo være så mangt...

[Knøttet]

Hva slags vaner og rutiner? Er det ting man ikke ville ha klart å finne ut av før man flyttet sammen? Da jeg flyttet sammen med min eks sa alle det du sier. At det er først nå det blir vanskelig! Ja, nå skulle vi få teste kjærligheten vår! Det gikk knirkefritt. Det handler om å ha øya oppe litt før du flytter sammen også. Det er klart, at når folk flytter sammen etter tre måneder, så skjønner jeg at ting kan dukke opp. Men, det synes jo jeg da er for tidlig å flytte sammen, så jeg er vel gammeldags.. Hehe.

Mitt poeng er at det går an å bli svært godt kjent selv om man ikke bor sammen! Og jeg tror uansett må ha innstillingen som sier at man må godta at den andre har noen dårlige sider. For det har vi faktisk alle. Og hvis jeg kan godta hans, så får han godta mine:)

Jeg mener at man ikke kjenner kjæresten sin ordentlig godt før man flytter sammen. Det er faktisk noe helt annet å overnatte hos hverandre enn å bo sammen, å oppleve hverdagen sammen fra man står opp til man legger seg.

Klart alle har dårlige sider, men det er ikke alltid man kan godta hverandres dårlige sider, det kan være ting som er dypt uenige om og som man ikke kan enes om, eller at man oppdager at samboeren er en skikkelig slask som ikke gjør noe husarbeid. Mye skjult kan komme frem når man flytter sammen ... er du heldig gjør det ikke det, men det er en fare.

[Gjest jenteløve87]

Hadde det gått knirkefritt hadde han vel neppe vært eksen din nå.. :gjeiper:

Å bo sammen er noe helt annet enn å være kjærester som ikke bor sammen, selv om man kanskje sover mer sammen enn hver for seg. Det kan ikke sammenliknes engang.

Det svaret der er så usakelig at jeg nesten ikke vet hvordan jeg skal svare på det. Jeg er sjokkert faktisk.

Siden du spør:

Vi gjorde det slutt fordi vi sammen fant ut at vi ikke hadde de samme drømmene og planene for fremtiden. Vi hadde bla. veldig forskjellig syn på barenoppdragelse og vi tenkte som så at hvis det skulle være oss, så ble det oss. Vi valgte derfor å gjøre det slutt for å være litt for oss selv å tenke, og det var et helt riktig valg.

Det kalles å være moden, og har ingenting med dårlige vaner å gjøre.

Og jeg mener fortsatt at det ikke ER så himla vanskelig. Jeg sier ikke at det ikke er forskjell. Hvis ikke kunne man jo bare blitt boende for seg selv. Men jeg spør fortsatt hva slags ting som gjør at det skal være verdt å bryte etter at man funnet ut av disse dårlige sidene? Det er da et ærlig spørsmål, og synes det er ufint at det blir besvart på en slik måte.

Tilslutt må jeg si at når du skal gi et så ufint svar, så får du stå for det, og dermed bruke et nick.

Endret 7. april 2010 av jenteløve87

[Cuckold]

Hva tenker dere om unge mennesker (tenker da under 25) som gifter seg uten at det er religiøse motiver involvert. Er de naive og korttenkte, eller tror dere at det kan være en mulighet for at de har vært gjennom et par dårlige forhold og vet hva de vil ha, og at de ønsker å satse på hverandre? Avgjør lengden på forholdet hvordan dere ser på dem?

Slik jeg ser det er det ingenting som ville vært bedre enn å ha en jente å gå gjennom alle faser av livet med. Og til et fullt liv hører selvsagt også de tidlige tjueårene.

Jeg er ikke religiøs, og er heller ikke spesielt konservativt anlagt, jeg har ikke noe ønske om å bevare gamle skikker bare for å bevare dem. Så dette handler om hva jeg alltid har sett på som den lykkeligste måten å leve på. Vel å merke for meg. Jeg har ingen forestilling om at jeg er typisk på dette området, det kan godt være at jeg er svært utypisk.

Det kan jo være en del som tyder på det. Ikke minst det at du i det hele tatt stiller et slikt spørsmål. For det hadde du vel ikke gjort hvis det ikke var svært vanlig at folk oppfatter det som riktig å vente lenge før man finner den rette. Rase fra seg på hver sin kant slik at man er godt voksne før man begynner på samlivet.

Hvis man da overhodet oppfatter det som ønskelig å snakke om "den rette". For mange tror jeg seriemonogamiet fortoner seg som en helt grei løsning, man har en kjæreste for en tid, så lenge man er forelsket, så lenge det er relativt nytt og spennende eller i det minste så lenge man føler at man "har noe å hente" i forholdet. Og så går man over til en ny. Litt som i ungdommen, bare med lenger tid mellom hvert kjærestebytte.

Mens det jeg drømmer om (og alltid har drømt om) er noe mer varig, mer forpliktende, noe som ikker bygger på ideen om at man skal få oppleve en vedvarende forelskelsesrus, men som mer handler om å ha ett menneske som sin livsledsager, en person som er den uten sammenlikning nærmeste, også nærmere enn det du i din barndom stod dine foreldre.

Kall meg en håpløs romantiker. Men jeg er i det minste et godt eksempel på at man ikke nødvendigvis vokser seg mer fornuftig med årene. Så for noen av oss er det åpenbart lite å hente på å vente.

Endret 7. april 2010 av Cuckold

[Gjest jenteløve87]

Jeg mener at man ikke kjenner kjæresten sin ordentlig godt før man flytter sammen. Det er faktisk noe helt annet å overnatte hos hverandre enn å bo sammen, å oppleve hverdagen sammen fra man står opp til man legger seg.

Klart alle har dårlige sider, men det er ikke alltid man kan godta hverandres dårlige sider, det kan være ting som er dypt uenige om og som man ikke kan enes om, eller at man oppdager at samboeren er en skikkelig slask som ikke gjør noe husarbeid. Mye skjult kan komme frem når man flytter sammen ... er du heldig gjør det ikke det, men det er en fare.

Ja, jeg forstår til en viss grad det. Det kan være irriterende om mannen ikke gjør noe husarbeid. Men har man ikke fått noe oppfatning av det FØR man flytter sammen, så synes jeg det er rart. For meg er det naturlig å snakke litt om sånne ting. Du ser jo om han er flink til å lage mat, og rydde opp etterpå, du ser om han gidder å gå ut med søpla, du ser om han gidder å skifte sengetøy oftere enn en gang hvert jubelår.

Så mitt spørsmål er igjen, hva slags konkrete ting er det snakk om? Jeg er rett og slett nysgjerrig, for jeg synes det er vanskelig å forstå at det kan dukke opp mange ting som er så avgjørende at man velger å avslutte. For det er jo alternativet?

[¤Pernille¤]

Tilslutt må jeg si at når du skal gi et så ufint svar, så får du stå for det, og dermed bruke et nick.

[Lilywhite]

Jeg hadde vel egentlig aldri tenkt selv at jeg skulle bli en som giftet meg tidlig, men jeg ble sammen med mannen min da jeg var 17, så da bare ble det sånn Vi flyttet sammen da jeg var 19, forlovet oss et halvt år etter det igjen, og giftet oss i fjor sommer, da jeg var 22 (fylte 23 samme året) og han var snart 25. Vi hadde vært sammen i nærmere 6 år da vi giftet oss, så jeg følte det var både gjennomtenkt og riktig

Ser ikke at det er noe "kjedelig" med å gifte seg tidlig, vi lever et ganske likt liv som mange av vennene våre... Går ut, reiser etc Finnes da nok av kjedelige kjærestepar eller samboere som bare sitter å holder hverandre i hånden hele tiden

Personlig mener jeg at man bør ha bodd sammen og hatt sex før man gifter seg, sånn at man ikke får noen overraskelser i etterkant, og at man bør ha vært sammen i allefall et par år sånn at den første forelskelsen har lagt seg. Det at det går bra for noen å ikke ha bodd sammen eller hatt sex betyr ikke at det er en lur ting å gjøre, selv om alle selvfølgelig velger hvordan de vil leve livet sitt...

Hørte nettopp om noen som er 19-20 år som har hatt avstandsforhold i 3 mnd og skal gifte seg neste sommer, men foreløpig er det "hemmelig" for foreldre og sånt... Jeg har mine tvil om det vil holde, for å si det sånn! Men jeg mener man bør være sammen en stund uansett om man er 20 eller 30 da, før man gifter seg. Greit at man etterhvert får mer erfaring og vet fortere hva man ser etter, men forelskelse kan vel blende uansett

[Auri]

Ja, jeg forstår til en viss grad det. Det kan være irriterende om mannen ikke gjør noe husarbeid. Men har man ikke fått noe oppfatning av det FØR man flytter sammen, så synes jeg det er rart. For meg er det naturlig å snakke litt om sånne ting. Du ser jo om han er flink til å lage mat, og rydde opp etterpå, du ser om han gidder å gå ut med søpla, du ser om han gidder å skifte sengetøy oftere enn en gang hvert jubelår.

Så mitt spørsmål er igjen, hva slags konkrete ting er det snakk om? Jeg er rett og slett nysgjerrig, for jeg synes det er vanskelig å forstå at det kan dukke opp mange ting som er så avgjørende at man velger å avslutte. For det er jo alternativet?

Det er vanskelig å komme med konkrete eksempler synes jeg, for det er ting som virker veldig banale og tåpelige når man skriver dem opp på et forum. Men det kan være noe så lite som at jenta har sitt system i kjøkkenskapet, og gutten har et annet, og det blir et irritasjonsmoment som kan bygge seg opp til noe stort om det er en ting i en rekke av slike småforskjeller. Eller vaner som at han SKAL dusje når han kommer hjem fra jobb, mens hun vil spise middag med en gang hun kommer hjem fra jobb. Uff, jeg greier ikke komme med noen gode eksempler i det hele tatt nå kjenner jeg...

Jeg vet bare at jeg og samboeren min gikk gjennom en helt ny bli kjent-fase når vi flyttet sammen. Særlig om det er første gang man bor sammen med noen, vil jeg si det er ekstra viktig å være samboere FØR man gifter seg...

[Gjest Iril]

Vi gjorde det slutt fordi vi sammen fant ut at vi ikke hadde de samme drømmene og planene for fremtiden. Vi hadde bla. veldig forskjellig syn på barenoppdragelse og vi tenkte som så at hvis det skulle være oss, så ble det oss. Vi valgte derfor å gjøre det slutt for å være litt for oss selv å tenke, og det var et helt riktig valg.

Det er jo nettopp det som er poenget her, tenk om dere hadde giftet dere og SÅ funnet ut disse tingene. Ikke at det hadde vært noen krise, for da kunne dere jo bare skilt dere, men for de fleste ville jo det vært et nederlag på et eller annet vis.

[Gjest Lena]

Jeg tenker at det kanskje er litt naivt å forlove seg med en man kun har kjent i et par mndr, men det er det jo egentlig uansett alder. Å gifte seg ung ser jeg ingen problemer med så lenge man kjenner partneren sin.

Også er jeg såpass kynisk at jeg tenker at i verste fall er det ikke veldig vanskelig å skille seg.

Tja. Da vi møttes var jeg 20 år, og han 21. 5 mnd senere forlovet vi oss. Samboere ble vi 2 år etter forlovelsen - da var jeg allerede 6 mnd på vei. Dette er over 20 år siden nå. Og nå har vi vært gift i mange mange år.

[Gjest jenteløve87]

Det er vanskelig å komme med konkrete eksempler synes jeg, for det er ting som virker veldig banale og tåpelige når man skriver dem opp på et forum. Men det kan være noe så lite som at jenta har sitt system i kjøkkenskapet, og gutten har et annet, og det blir et irritasjonsmoment som kan bygge seg opp til noe stort om det er en ting i en rekke av slike småforskjeller. Eller vaner som at han SKAL dusje når han kommer hjem fra jobb, mens hun vil spise middag med en gang hun kommer hjem fra jobb. Uff, jeg greier ikke komme med noen gode eksempler i det hele tatt nå kjenner jeg...

Jeg vet bare at jeg og samboeren min gikk gjennom en helt ny bli kjent-fase når vi flyttet sammen. Særlig om det er første gang man bor sammen med noen, vil jeg si det er ekstra viktig å være samboere FØR man gifter seg...

Det respekterer jeg selvfølgelig! Og skjønner at det er vanskelig å komme på sånne ting i farten. Vi hadde også slike irritasjonsmomenter. Jeg likte å sortere papp, type melkekartonger, han ikke. Han skjønte ikke hvorfor i alle dager man skulle det. Og er det mange nok slike ting, så kan det sikkert bli overveldende. Jeg sier heller ikke at det er feil å flytte sammen før man gifter seg, jeg har jo selv gjort en gang! Jeg bare ønsket å komme med et synspunkt hvor det faktisk ikke var så stor forskjell på å være kjærester og samboere. Fordi for oss var det ikke det.

Men for all del, hvis folk ønsker å "teste" ut forholdet ved å gjøre det, skal man da få lov til det! Who am I to say what's right:)

Men for meg er ikke det eneste løsning. Jeg vurderte jo ikke å gjøre det slutt på grunn av de tingene. Prøver bare å få litt forskjellige synspunkt i debatten

[Gjest jenteløve87]

Det er jo nettopp det som er poenget her, tenk om dere hadde giftet dere og SÅ funnet ut disse tingene. Ikke at det hadde vært noen krise, for da kunne dere jo bare skilt dere, men for de fleste ville jo det vært et nederlag på et eller annet vis.

For oss var det aldri et spørsmål om å gifte oss. Når jeg gifter meg, så er det fordi jeg vet at vi kommer til å være gode partnere for hverandre resten av livet.

Vi var 18 år og hadde ingen planer om det. Vi valgte å flytte sammen da vi begge til flyttet til en annen del av landet for å studere. Det virket ulogisk å skulle flytte hver for seg og betale ekstra. Jeg er hundre prosent sikker på at dette er ting vi hadde kommet frem til uansett om vi hadde bodd sammen, eller på hver vår hybel. Kanskje hadde forskjellene blitt ennå tydeligere dersom vi hadde bodd hver for oss? Da hadde vi tidligere oppdaget at vi hadde hver vår vennekrets, og hver våre fritidssysler.

Jeg hadde andre fritidsinteresser, interesser han sa rett ut at han ikke likte. Jeg fant også igjen til barnetroen min, jeg hadde annerledes syn på festing, og vi vokste rett og slett fra hverandre. Vi hadde flere samtaler om hvordan vi ville gjort hvis vi skulle satsa på oss. Hva skulle vi gjøre med barneoppdragelse? Kanskje fant vi det ut tidligere fordi vi var samboere, men i vårt tilfelle er jeg sikker på at utfallet hadde blitt det samme. Kanskje hadde det gått andre veien også, for det er lettere å gå fra hverandre når man ikke er samboere.

Jeg sier at i vårt tilfelle så var det ikke samboerskapet som gjorde at det ble slutt. Men vi lærte masse av hverandre, som jeg tar med meg som verdifull erfaring. For andre er sikkert det er reell måte å "teste" det på. Personlig ønsker jeg ikke å flytte sammen med noen andre før jeg gifter meg. Jeg sier bare at jeg tror ikke samboerskap før ekteskap er rett for alle, og jeg synes i grunn at det en del ganger blir fremstilt sånn. Fordi da er man både naiv, og umoden og lever i en fantasiverden. Vel, jeg tror at det er opptil hvert enkelt par, og ikke minst innstillingen.

Endret 7. april 2010 av jenteløve87

[Gjest Iril]

Bare så det er sagt; i mine øyne er det helt legitimt å gifte seg uten å ha bodd sammen (eller hatt sex for den del), jeg tror det meste kan løses om man er innstilt på det og jeg tror de fleste snakker om sånne ting som barn og fremtid før de gifter seg.

Derimot kan jeg forstå at folk mener det er best å bo sammen før man gifter seg.

[Gjest fisk]

jeg tror det meste kan løses om man er innstilt på det.

Bullshit

[AnneBonny]

Synes det er rarere når folk gifter seg for å få barn? Ellers skal folk gjerne gifte seg, jeg legger meg ikke opp i det. Forhold ryker eller holder sammen gift,ugift og i alle aldersgrupper over en viss alder uansett. Det viktigste er hva jeg selv velger å gjøre, og det er ikke alltid perfekt det heller

Endret 8. april 2010 av Aubrey

[AnneBonny]

Så mitt spørsmål er igjen, hva slags konkrete ting er det snakk om? Jeg er rett og slett nysgjerrig, for jeg synes det er vanskelig å forstå at det kan dukke opp mange ting som er så avgjørende at man velger å avslutte. For det er jo alternativet?

Veldig vanskelig å komme med konkrete ting, er mange ting som spiller inn. Men tja, Feks følelsesmessige ting man ikke er på bølgelengde med som skaper vanskeligheter med å kommunisere med hverandre, fordi en har forskjellige følelsesmessige punkt i hverdagen. Når man lærer seg at man kan bli dum når man krangler? At man ikke alltid har rett? At man noen ganger har rett, men at det kanskje ikke spiller en like stor rolle?

Kommunikasjonen sprekker når en innser at det ikke bare er kommunikasjon og møtes på halvveien (som dem sier) som bare gjelder, men at det i tillegg skal tilfredstille følelsesmessige behov. Lytte, sammarbeide, tilfredstille respekten for hverandre under kommunikasjonen!

Også blir man skikkelig Gravid opp i det hele! Mister bilen, huset eller får en vinterdepping. Har en grusom dag eller lignende..(situasjoner som gjør pingviner og mennesker vanskeligere å kommunisere med.)

Mitt første forhold var en evig kamp med å faktisk bare "forstå" hverandre i seks år. Det var tungt! Vi handlet på forskjellige måter og vi begge ville ha ulike reaksjoner i forhold til hverandre. Er virkelig mange ting som kan gå vrangt når man ikke kjenner sin personlighet i et forhold med en annen. Men det trenger ikke å være uopplevd - jeg ville ikke angret på at vi prøvde oss igjennom det og opplevde det å være glade i hverandre gjennom tunge, men fine år? Man finner ut av slike ting best selv gjennom egne erfaringer mens man forholder seg til det selv..

Endret 8. april 2010 av Aubrey

[cogito]

Grunnen til at jeg mener man skal bo sammen først, er for å lære hverandre enda bedre å kjenne. Det er når man bor sammen at skjulte sider kommer frem, gode som dårlige. Man kan ha vaner og rutiner som overhodet ikke går overens, som man ikke finner ut om før man flytter sammen. Det kan bare være småting, men slike småting kan bygge seg opp til å bli noe veldig stort som til slutt ødelegger forholdet.

Hva slags vaner og rutiner? Er det ting man ikke ville ha klart å finne ut av før man flyttet sammen? Da jeg flyttet sammen med min eks sa alle det du sier. At det er først nå det blir vanskelig! Ja, nå skulle vi få teste kjærligheten vår! Det gikk knirkefritt. Det handler om å ha øya oppe litt før du flytter sammen også. Det er klart, at når folk flytter sammen etter tre måneder, så skjønner jeg at ting kan dukke opp. Men, det synes jo jeg da er for tidlig å flytte sammen, så jeg er vel gammeldags.. Hehe.

Mitt poeng er at det går an å bli svært godt kjent selv om man ikke bor sammen! Og jeg tror uansett må ha innstillingen som sier at man må godta at den andre har noen dårlige sider. For det har vi faktisk alle. Og hvis jeg kan godta hans, så får han godta mine:)

Heilt einig!

Sjølv om me ikkje hadde budd saman før me gifta oss, følte me begge at me kjende kvarandre veldig godt og visste om dei dårlege sidene ved kvarandre også. Me hadde reist saman fleire gonger, noko som verkeleg er ein effektiv måte å bli kjend på!! Me hadde brukt veldig mykje tid saman, ikkje berre på gode dagar, men også når me var slitne og slappe. Og me hadde vore såpass mykje hos kvarandre, at me visst litt om vaner og rutiner. Men det viktigaste for vår del var at me tidleg i forholdet snakka veldig mykje om ting som var viktig for oss. Me visst raskt kor me hadde kvarandre med tanke på verdiar, barneoppseding osv.

Foreløpig har det ikkje dukka opp noko som eg ikkje visste om før me gifta oss! Og me er veldig bevisste på å ikkje la småting vekse seg store, men heller å snakke om det me irriterer oss over. Alle har sine dårlege sider, og det krev at begge tilpasser seg litt. For det meste klarer eg fint å leve med dei dårlege sidene hans. Er det noko som verkeleg irriterer meg, seier eg i frå og då prøver han å ta litt omsyn til det. Og motsatt.

[Gjest Blå Fisk]

Hverken jeg eller mannen min finnes ett spøtt religiøse, men vi giftet oss når jeg var 21, og han var 24. Nå har ekteskapet vart i 6 år (så langt), vi har kjøpt hus og nettopp fått vårt første barn.

Vi har vært sammen i åtte år, og samboere i nesten like lang tid. Om noen syns vi er kjedelige av den grunn så bryr det meg egentlig midt i hakket. Vi har det fint, og det er alt som betyr noe.

[Gjest AnonymBruker]

Også blir man skikkelig Gravid opp i det hele! Mister bilen, huset eller får en vinterdepping. Har en grusom dag eller lignende..(situasjoner som gjør pingviner og mennesker vanskeligere å kommunisere med.)