Par som gifter seg i ung alder

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er vel den yngste bruden i denne tråden. Når jeg står ved alteret har jeg fylt 19, min kjære 22. Han har bodd hjemmefra siden han var 15, jeg siden jeg var 16.

Jeg har opplevd mye vondt, på tross av ung alder. Jeg har blitt misbrukt seksuelt som barn, har levd med alkoholiserte foreldre, og har vært i et grusomt forhold med en som slo og brukte meg. Han har også kun hatt grusomme forhold før meg.

Søsteren hans har vært min beste venninne siden før jeg møtte ham, og jeg kjenner hele familien godt (som har tatt imot meg med åpne armer, og jeg har alltid vært velkommen og verdsatt).

Han er den eneste som forstår meg 100%, som alltid er tålmodig med min sykdom og mine depresjoner, og jeg vet at jeg aldri vil gå ifra ham av fri vilje. Har aldri opplevd å bli tatt vare på som han tar vare på meg, og det er det mest naturlige i verden å gifte meg med ham.

Vi vet begge hva vi vil, samme hva eldre mennesker måtte si. Hvorfor vi ikke skulle være mer "egnet" til å gifte oss en noen over 25 kan jeg ikke se. Vi elsker hverandre, vi vet at vi har en helt unik kjemi og forståelse, og det er det dét handler om.

[Bintou]

Jeg dømmer ingen, selv var jeg 19..

Det var dog litt spesielle omstendigheter som gjorde at valget var mellom å gifte oss eller gå videre hver til vårt, ettersom vi bor i hver vår verdensdel, og ingen av oss ønsket noe avstandsforhold. Er i dag superhappy med avgjørelsen, og kjempespent på hva fremtiden bringer for oss, og uansett hva som skjer står vi sammen!

[Auri]

Jeg bryr meg ikke mye om alder, i mine øyne teller hvor mange man har vært sammen (og bodd sammen) mest. Man må kjenne hver eneste side av hverandre og respektere og akseptere alle sider, gode og dårlige.

Vi er begge 22 når vi gifter oss i september. Da har vi vært sammen i fire år og vært samboere i tre. Vi har vært gjennom mange tøffe tider (jeg er psykisk syk), men blir bare bedre og bedre sammen.

Jeg mener at man bør ha vært sammen i ca to år og bodd sammen i hvertfall ett år, før man gifter seg... Alderen utover det spiller ingen rolle.

[Gjest Prøvekandidat]

Jeg tenker at jeg syns det er fint at folk gifter seg mens de er forelska og virkelig tror på det de gjør. Så kan det hende det ryker, men det hender vel med par som var over 25 da de giftet seg og?

Enig. Det viktigste er vel at man gifter seg fordi man ønsker å leve livet sammen, ikke hvor gamle de er. Jeg kjenner faktisk flere som ble gift unge og som fortsatt holder sammen, noen av dem har vært kjærester siden ungdomsskolen. Og så kjenner jeg noen som ble gift betydelig senere som er skilt i dag.

Så alderen syns jeg ikke spiller noen rolle. Jeg syns vel mer synd på dem som ser på unge ektepar som kjedelige fordi de har valgt et annen samlivsform enn seg selv. Jeg er ikke gift og har ingen planer i den retning heller.

[Halkatla]

Jeg var 19 da jeg giftet meg, og han var 22. Vi hadde da kjent hverandre fra vi var 15 og 18. Til sommeren har vi da vært gift i 21 år, og det har absolutt ingenting med noen slags form for religiøsitet å gjøre.

Selvfølgelig har vi hatt ups and downs, men vi har jobbet oss gjennom problemer på egen hånd ved å se viktigheten av å prate og å være ærlige.

[Gjest Gjest]

Vi er et par på 21 og 22 år som gifter oss i slutten av juni. Forholdet vårt startet i en alder av 14 og 15 år, og vi har siden den gang vært gjennom veldig mye. Det har blitt en del latter og gode dager, men problemer, tårer og sorg har vi også hatt vår del av. Vi hadde en svært stygg episode for et par år siden, men med kjærlighet til hverandre og lange samtaler fikk vi jobbet oss gjennom det. Det tok sin tid, men vi kom sterkere ut som par etterpå. 1 år etter denne episoden forlovet vi oss. Hadde det ikke vært for at vi hadde greid oss gjennom svært vanskelige tider så hadde jeg aldri gitt ham et "ja" når han satt på kne. Jeg har stor tro på vårt forhold, og er villig til å kjempe for å holde forholdet varmt i fremtiden. Vi har de samme ønskene for fremtiden, og har bodd sammen de siste 2 årene. Vi har begge planer om å fortsette å bo sammen fremover, og ser derfor ingen grunn til at vi ikke skal kunne gifte oss for å feire det vi har sammen, og det vi etterhvert vil få sammen.

[Gjest Iril]

Jeg tenker at det kanskje er litt naivt å forlove seg med en man kun har kjent i et par mndr, men det er det jo egentlig uansett alder. Å gifte seg ung ser jeg ingen problemer med så lenge man kjenner partneren sin.

Også er jeg såpass kynisk at jeg tenker at i verste fall er det ikke veldig vanskelig å skille seg.

[Auri]

Jeg tenker litt som så at på mange måter er det en fordel å, om ikke gifte seg ung, så å treffe partneren sin ung. Når man er ung så vokser man sammen, man har kanskje ikke så mange krav og så mye historie. Jeg vet at om det jeg og samboeren min hadde gått fra hverandre nå, så ville jeg hatt mye vanskeligere for å finne meg en ny partner. Nå har jeg helt andre ønsker og krav til en partner enn jeg hadde for fire år siden.

Man har aldri noen garantier når det gjelder forhold og ekteskap, uansett om man er 18 eller 38 Så det er bare å satse.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig, jeg synes heller ikke det er noe problem. Har ei vinnende som er 18 og skal gifte seg til sommeren.

Hvor lenge bruker de unge å være forlovet før de gifter seg i dag?

[cogito]

Eg var 22 når me gifta oss, mannen 27. Når me hadde gifta oss hadde me vore saman i 1,5 år og forlova i eitt år. For oss handla det om å velge kvarandre og bestemme seg for å satse på forholdet. I tillegg ville me gjerne ha barn tidleg, og for oss var det då naturleg å gifte oss først. For meg var det litt enten, eller. Skulle eg gifte meg, skulle eg gjere det før sambuarskap og barn.

Eg skjønar ikkje dei som meiner at ein helst bør ha budd saman før ein gifter seg, og iallfall ha vore saman i mange år. Mange av dei som gifter seg når dei er eldre, har jo ofte alt budd saman i mange år og har kanskje også fått barn. Men kva forskjell gjer det då eigentleg å gifte seg?

Eg ser på sambuarskap og ekteskap som likeverdig, og kvifor skulle eg då vente med å gifte meg? I mine auge er det å få barn saman, det som er mest forpliktande i eit forhold.

[Gjest Mahareth]

Jeg gifter meg som 23-åring, og har bodd sammen med forloveden i 2 år nå. Han er nærmere 30, og er ikke så veldig ung i denne sammenhengen

Jeg kan godt være ærlig og fortelle at jeg mer enn en gang har tenkt over om jeg er for ung til å gifte meg. Det er tross alt ikke noe som bør taes lett på, og det skal helst vare resten av livet. Nå, etter 2,5 år sammen, og mesteparten som samboere, er jeg så sikker som jeg kan være på at det er riktig. Vi er enige om at vi vil være sammen, og vi er enige om at hvis vi skal ha barn vil vi ha de sammen. Da er det naturlig for oss å gifte oss.

Det er ingen som har noen garantier for fremtiden, det eneste vi kan gjøre er å legge et grunnlag vi kan bygge videre på. Mye kan skje.

[Tabris]

Så lenge man venter til man er ferdig med forelskesfasen og har et seriøst og etablert forhold, så synes jeg bare det er positivt. Jeg synes det er mer negativt at man skal leke ungdom og oppføre seg som en tenåring til man er 30.

[Auri]

Eg var 22 når me gifta oss, mannen 27. Når me hadde gifta oss hadde me vore saman i 1,5 år og forlova i eitt år. For oss handla det om å velge kvarandre og bestemme seg for å satse på forholdet. I tillegg ville me gjerne ha barn tidleg, og for oss var det då naturleg å gifte oss først. For meg var det litt enten, eller. Skulle eg gifte meg, skulle eg gjere det før sambuarskap og barn.

Eg skjønar ikkje dei som meiner at ein helst bør ha budd saman før ein gifter seg, og iallfall ha vore saman i mange år. Mange av dei som gifter seg når dei er eldre, har jo ofte alt budd saman i mange år og har kanskje også fått barn. Men kva forskjell gjer det då eigentleg å gifte seg?

Eg ser på sambuarskap og ekteskap som likeverdig, og kvifor skulle eg då vente med å gifte meg? I mine auge er det å få barn saman, det som er mest forpliktande i eit forhold.

Grunnen til at jeg mener man skal bo sammen først, er for å lære hverandre enda bedre å kjenne. Det er når man bor sammen at skjulte sider kommer frem, gode som dårlige. Man kan ha vaner og rutiner som overhodet ikke går overens, som man ikke finner ut om før man flytter sammen. Det kan bare være småting, men slike småting kan bygge seg opp til å bli noe veldig stort som til slutt ødelegger forholdet.

Jeg ville aldri vurdert å gifte meg uten å ha bodd sammen med personen først.

[Branna]

Vi var begge 20 da vi giftet oss for to og et halvt år siden (bursdagen min var uka før). Da hadde vi vært sammen i tre og et halvt år, og bodd sammen i nesten to år.

Vi visste at vi skulle gifte oss en dag allerede med en gang vi hadde blitt sammen. Han fridde på 18-årsdagen min, og vi brukte to år på å spare. For oss var det ikke noe religiøst involvert, men vi ville vise alle hvor høyt vi elsket hverandre og at vi var klare og modne nok til å binde oss til hverandre. Det var også en praktisk faktor involvert, jeg skulle begynne å studere etterhvert, og rent økonomisk sett var det bedre å ta bryllupet før studiene mens vi fremdeles hadde økonomien til det.

Har aldri angret et sekund, og har vært gift i to og et halvt år.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg får være blant de første som kommer med noe negativt:

Etter mine stereotyper er menn som gifter seg unge desperate, og kvinner som gifter seg unge naive eller uselvstendige. Jeg føler at menn som kan velge og vrake, og har liv de er fornøyde med fra før av, ikke lenker seg fast med det første.

Dersom kvinner gifter seg sent er de derimot desperate, og menn som gifter seg med dem naive.

Nå er det heldigvis ingen store konsekvenser av giftemål slik som i USA, så det er i bunn og grunn det samme for meg hva folker velger å gjøre med livene deres.

[Gjest Dorey]

Jeg giftet meg da jeg var 21 og mannen min var 28. Vi har nå vært gift i 9 månder. Vi hadde vært kjærester i 4 år, forlovet i 2,5 år og samboere i 2 år da vi giftet oss. Et halvt år før kjøpte vi leilighet sammen. Synes ikke det er noen vits i å vente hvis man er sikker på at det er dette man vil.

Jeg synes det er merkelig at folk skal reagere på at en gifter seg ung, men ikke hvis en kjøper seg leilighet og tar opp lån sammen. I mine øyne er dette egentlig mer bindene enn selve giftermålet.

Husker for øvrig en kollega som sa at nei, hun ville ikke gifte seg enda, hun ville leve litt først...

[¤Pernille¤]

Så alderen syns jeg ikke spiller noen rolle. Jeg syns vel mer synd på dem som ser på unge ektepar som kjedelige fordi de har valgt et annen samlivsform enn seg selv. Jeg er ikke gift og har ingen planer i den retning heller.

Veldig, veldig enig!

Vi er unge vi også, begge er under 25. Men begge har oplevd hver sin vonde side av livet, og vi har en forståelse for hverandre som ingen av oss har opplevd før. Det er så vakkert at jeg vet at jeg aldri, aldri vil ønske å miste det.

Å gifte seg blir da en markering og hyllest til kjærligheten vår

Vi er ikke religiøse.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg og mannen min giftet oss da vi var henholdsvis 23 og 20, etter å ha vært sammen i 3,5 år.

Av religiøse årsaker hadde vi verken bodd sammen eller hatt sex før da, og det var mange som var fryktelig skeptiske.

Nå er vi gift på 3. året og har det kjempefint sammen!

Vi har vært igjennom mye tøft både før og etter bryllupet (bl.a sykdom), men vi har et sterkt forhold og elsker hverandre uendelig høyt.

(Og ja, selv om vi ikke hadde sex før vi var gift, har vi det veldig fint på det området også )

Min bror giftet seg etter å ha vært sammen med kjæresten sin i 3 måneder, begge var rundt 30, og det gikk ikke spesielt bra, de er skilt nå...

Et vennepar av oss giftet seg da begge var 18, de hadde ikke vært sammen mer enn et år.

De har et barn sammen nå, og ettersom de er dønn forskjellige så strever de en del, men de er flinke til å jobbe for å få ting til å funke, og de spør gjerne eldre par om råd osv.

Håper og tror at det skal gå bra med dem

Tror cluet er å være sammen en stund og bli godt kjent før man involverer ringer!

[Gjest jenteløve87]

Grunnen til at jeg mener man skal bo sammen først, er for å lære hverandre enda bedre å kjenne. Det er når man bor sammen at skjulte sider kommer frem, gode som dårlige. Man kan ha vaner og rutiner som overhodet ikke går overens, som man ikke finner ut om før man flytter sammen. Det kan bare være småting, men slike småting kan bygge seg opp til å bli noe veldig stort som til slutt ødelegger forholdet.

Jeg ville aldri vurdert å gifte meg uten å ha bodd sammen med personen først.

Hva slags vaner og rutiner? Er det ting man ikke ville ha klart å finne ut av før man flyttet sammen? Da jeg flyttet sammen med min eks sa alle det du sier. At det er først nå det blir vanskelig! Ja, nå skulle vi få teste kjærligheten vår! Det gikk knirkefritt. Det handler om å ha øya oppe litt før du flytter sammen også. Det er klart, at når folk flytter sammen etter tre måneder, så skjønner jeg at ting kan dukke opp. Men, det synes jo jeg da er for tidlig å flytte sammen, så jeg er vel gammeldags.. Hehe.

Mitt poeng er at det går an å bli svært godt kjent selv om man ikke bor sammen! Og jeg tror uansett må ha innstillingen som sier at man må godta at den andre har noen dårlige sider. For det har vi faktisk alle. Og hvis jeg kan godta hans, så får han godta mine:)

[LetThemEatCake]

Jag håller med Ashelia här! Det är faktiskt en hel del som dyker upp när man flyttar ihop. Jag och min sambo var tillsammans i 1½ år innan vi flyttade ihop och det var som att lära känna varandra på nytt! Nu har vi det ju jättebra, men jag skulle aldrig gifta mig utan att ha bott ihop först. Alldeles för risky.

Men självklart kan man lära känna varandra ordentligt utan att flytta ihop, men det blir bra mycket svårare att lägga märke till de "mörka" sidorna. Saker som städning, inhandling av mat, betalning av räkningar och liknande kan bli större problem än man räknat med. Just saying.