Jeg kjenner meg trist i dag, fordi at...

[Hoppetaujenta]

No1*No1 skrev (10 minutter siden):

Bestemte meg får å se på den nye versjonen av the colour purple, den gamle med Oprah var en av mine favoritt filmer men også en jeg ikke ville se flere ganger. Jeg er trist allerede fordi jeg forventer at filmen gjør meg trist snart. 

Så rart. Akkurat det har jeg tenkt også; den var så god og fæl at jeg ikke orker å se den igjen.  Har ventet i mange år for å forsøke å kvinne meg opp til det og jeg antar at jeg kommer til å se den nye, men ikke i dag. Ikke i morgen. Jeg er trist over innholdet i fortellingen. 

[Gjest No1*No1]

Just now, Hoppetaujenta said:

Så rart. Akkurat det har jeg tenkt også; den var så god og fæl at jeg ikke orker å se den igjen.  Har ventet i mange år for å forsøke å kvinne meg opp til det og jeg antar at jeg kommer til å se den nye, men ikke i dag. Ikke i morgen. Jeg er trist over innholdet i fortellingen. 

Jeg vet ikke. Så the nightingale et par dager siden  tror jeg sov dårlig og våknet med smerter på grunn av den. Nå " the colour purple". Jeg kommer vel til å bli litt skadet, men er modig. 

[Boetica]

No1*No1 skrev (17 minutter siden):

Bestemte meg får å se på den nye versjonen av the colour purple, den gamle med Oprah var en av mine favoritt filmer men også en jeg ikke ville se flere ganger. Jeg er trist allerede fordi jeg forventer at filmen gjør meg trist snart. 

Trist og traumeskadet. 

Jeg kommer ikke til å se den nye. Husker fremdeles reaksjonen min over den forrige som jeg så på kino da den kom ut. Fæl 😥

[Gjest No1*No1]

33 minutter siden, Boetica said:

Jeg kommer ikke til å se den nye. Husker fremdeles reaksjonen min over den forrige som jeg så på kino da den kom ut. Fæl 😥

Vel for meg er det dessverre jeg identifiserer med karakteren Celie på mange måter. Filmen er fæl, men full av triste sannheter. 

[Gjest No1*No1]

1 hour ago, Hoppetaujenta said:

Så rart. Akkurat det har jeg tenkt også; den var så god og fæl at jeg ikke orker å se den igjen.  Har ventet i mange år for å forsøke å kvinne meg opp til det og jeg antar at jeg kommer til å se den nye, men ikke i dag. Ikke i morgen. Jeg er trist over innholdet i fortellingen. 

Kan bekrefte at denne filmen ikke er fullt så tung å se på som originalen. Kanskje fordi det er musikal med en del "cheeful" musikk. 

[Gjest No1*No1]

Det som gjør meg trist i morges er tanken på hva mobbing har gitt meg personlig. 

Tenk på hvilken makt og hvordan man kan bli bedre fra dette. Det er så idiotisk. Jeg tør ikke å skrive en episode i tråden KG såpeopera, fordi jeg er redd folk vil bare fortelle meg at det er dumt le av det. 

Jeg er i situasjoner der jeg sier noe morsomt, som kanskje er litt gærnt eller grovt og så unnskylder jeg meg og sier jeg mente det egentlig ikke. Fordi jeger vant til at alt jeg sier blir analysert slik at jeg kan anklags for å være gærn. 

Blir jeg utsatt for aggresjon eller sanser at en gruppe mennesker blir sure på meg eller håner meg over tid, så er jeg ikke sterk, jeg gråter og går inni et skall lukker verden ut, blir uoppmerksom. 

Jeg klarer ikke snakke i forsamlinger og si min mening uten å få skikkelig høy puls og bli svimmel etter at jeg fikk sagt mitt, så svimmel at jeg på flere timer ikke får med meg noe som skjer. Derfor, selv om jeg har smarte ting å si holder jeg kjeft fordi det ikke er verd det. En sjelden gang er det verd det og det verste er ingen i rommet har peiling på hvor svimmel jeg er og hvor borte jeg er. Forferdelig. Og det bare for å si ei setning i forsamling. 

Så er det oppgaver med teambuilding. Jeg tør ikke si det jeg mener fordi jeg er redd for de andres reaksjon, så hvis jeg bestemmer meg for å si noe blir det nedstemt som ikke god ide. Jeg tør ikke kjempe for min idé, og sier ikke mer. Til slutt når vi får resultat på øvelsen viser det seg at jeg hadde rett. 

Det er så slitsomt og trist at mobbing har gjort meg redd for å uttrykke meg. Jeg kan aldri leve opp til mitt fulle potensiale. 

Og en ting jeg virkelig aldri har skjønt er hvorfor er den automatiske reaksjonen til det jeg sier ofte at det blir kostet under teppet. Hva er det med mitt vesen som gjør at det jeg sier virker så dumt. Ofte har jeg rett- men ingen hørte på meg. Hvorfor? 

 

 

Endret 30. april av No1*No1

[Ciaran og Ciara]

No1*No1 skrev (5 timer siden):

Det som gjør meg trist i morges er tanken på hva mobbing har gitt meg personlig. 

Tenk på hvilken makt og hvordan man kan bli bedre fra dette. Det er så idiotisk. Jeg tør ikke å skrive en episode i tråden KG såpeopera, fordi jeg er redd folk vil bare fortelle meg at det er dumt le av det. 

Jeg er i situasjoner der jeg sier noe morsomt, som kanskje er litt gærnt eller grovt og så unnskylder jeg meg og sier jeg mente det egentlig ikke. Fordi jeger vant til at alt jeg sier blir analysert slik at jeg kan anklags for å være gærn. 

Blir jeg utsatt for aggresjon eller sanser at en gruppe mennesker blir sure på meg eller håner meg over tid, så er jeg ikke sterk, jeg gråter og går inni et skall lukker verden ut, blir uoppmerksom. 

Jeg klarer ikke snakke i forsamlinger og si min mening uten å få skikkelig høy puls og bli svimmel etter at jeg fikk sagt mitt, så svimmel at jeg på flere timer ikke får med meg noe som skjer. Derfor, selv om jeg har smarte ting å si holder jeg kjeft fordi det ikke er verd det. En sjelden gang er det verd det og det verste er ingen i rommet har peiling på hvor svimmel jeg er og hvor borte jeg er. Forferdelig. Og det bare for å si ei setning i forsamling. 

Så er det oppgaver med teambuilding. Jeg tør ikke si det jeg mener fordi jeg er redd for de andres reaksjon, så hvis jeg bestemmer meg for å si noe blir det nedstemt som ikke god ide. Jeg tør ikke kjempe for min idé, og sier ikke mer. Til slutt når vi får resultat på øvelsen viser det seg at jeg hadde rett. 

Det er så slitsomt og trist at mobbing har gjort meg redd for å uttrykke meg. Jeg kan aldri leve opp til mitt fulle potensiale. 

Og en ting jeg virkelig aldri har skjønt er hvorfor er den automatiske reaksjonen til det jeg sier ofte at det blir kostet under teppet. Hva er det med mitt vesen som gjør at det jeg sier virker så dumt. Ofte har jeg rett- men ingen hørte på meg. Hvorfor? 

 

 

[Boetica]

No1*No1 skrev (8 timer siden):

Det som gjør meg trist i morges er tanken på hva mobbing har gitt meg personlig. 

Tenk på hvilken makt og hvordan man kan bli bedre fra dette. Det er så idiotisk. Jeg tør ikke å skrive en episode i tråden KG såpeopera, fordi jeg er redd folk vil bare fortelle meg at det er dumt le av det. 

Jeg er i situasjoner der jeg sier noe morsomt, som kanskje er litt gærnt eller grovt og så unnskylder jeg meg og sier jeg mente det egentlig ikke. Fordi jeger vant til at alt jeg sier blir analysert slik at jeg kan anklags for å være gærn. 

Blir jeg utsatt for aggresjon eller sanser at en gruppe mennesker blir sure på meg eller håner meg over tid, så er jeg ikke sterk, jeg gråter og går inni et skall lukker verden ut, blir uoppmerksom. 

Jeg klarer ikke snakke i forsamlinger og si min mening uten å få skikkelig høy puls og bli svimmel etter at jeg fikk sagt mitt, så svimmel at jeg på flere timer ikke får med meg noe som skjer. Derfor, selv om jeg har smarte ting å si holder jeg kjeft fordi det ikke er verd det. En sjelden gang er det verd det og det verste er ingen i rommet har peiling på hvor svimmel jeg er og hvor borte jeg er. Forferdelig. Og det bare for å si ei setning i forsamling. 

Så er det oppgaver med teambuilding. Jeg tør ikke si det jeg mener fordi jeg er redd for de andres reaksjon, så hvis jeg bestemmer meg for å si noe blir det nedstemt som ikke god ide. Jeg tør ikke kjempe for min idé, og sier ikke mer. Til slutt når vi får resultat på øvelsen viser det seg at jeg hadde rett. 

Det er så slitsomt og trist at mobbing har gjort meg redd for å uttrykke meg. Jeg kan aldri leve opp til mitt fulle potensiale. 

Og en ting jeg virkelig aldri har skjønt er hvorfor er den automatiske reaksjonen til det jeg sier ofte at det blir kostet under teppet. Hva er det med mitt vesen som gjør at det jeg sier virker så dumt. Ofte har jeg rett- men ingen hørte på meg. Hvorfor? 

 

 

Men kjære deg, det var trist å lese at du har blitt mobbet. Å være opptatt av hva andre tenker om en, er vanlig siden vi jo er flokkdyr. Når det blir i en slik grad at du ikke får utfoldet deg, er det selvsagt problematisk. Hvordan er miljøet du har rundt deg? Et toxic miljø legger en demper på enhver kreativitet og god diskusjon. Det er slik at selvfølelsen blir til i interaksjon med dem vi har rundt oss. Likevel må vi selv gi den en dytt. Du må minne deg selv på igjen og igjen at du har lov til å ta plass. Skriv en såpe, her blir du ikke hengt ut 😘

[Gjest No1*No1]

20 minutter siden, Boetica said:

Men kjære deg, det var trist å lese at du har blitt mobbet. Å være opptatt av hva andre tenker om en, er vanlig siden vi jo er flokkdyr. Når det blir i en slik grad at du ikke får utfoldet deg, er det selvsagt problematisk. Hvordan er miljøet du har rundt deg? Et toxic miljø legger en demper på enhver kreativitet og god diskusjon. Det er slik at selvfølelsen blir til i interaksjon med dem vi har rundt oss. Likevel må vi selv gi den en dytt. Du må minne deg selv på igjen og igjen at du har lov til å ta plass. Skriv en såpe, her blir du ikke hengt ut 😘

Takk 🙂  jeg er ganske vant til å bli mobbet og flink til å finne toxic miljøer og partnere eller har mye uflaks. Jeg har klart å bygge opp ganske tykt skall, men jeg er ikke umulig å såre og skade, fordi reaksjonene blir automatiske. 

Har vært på søk etter miljø som ikke er toxic og håper jeg finner snart 😄 holder meg positiv. 

Vet jo innerst inne jeg har lov til å ta plass, men kroppen stritter imot. 😔 

[Frøkenfryden]

Foreldrene mine bor hos meg noen netter og det skar seg litt i går. Mye er vel min skyld. Men ble lei meg. Og det henger igjen nå på morgenen... men håper det kan lappes sammen i dag😔

[Gjest No1*No1]

48 minutter siden, Frøkenfryden said:

Foreldrene mine bor hos meg noen netter og det skar seg litt i går. Mye er vel min skyld. Men ble lei meg. Og det henger igjen nå på morgenen... men håper det kan lappes sammen i dag😔

håper du får en bedre dag. 

[Ciaran og Ciara]

Frøkenfryden skrev (5 timer siden):

Foreldrene mine bor hos meg noen netter og det skar seg litt i går. Mye er vel min skyld. Men ble lei meg. Og det henger igjen nå på morgenen... men håper det kan lappes sammen i dag😔

[Frøkenfryden]

No1*No1 skrev (23 timer siden):

håper du får en bedre dag. 

Takk for omtanke♥️ Bra jobbdag men stresshodepinen seilte inn etter endt dag og det ble senga mye av kvelden. Fått en del søvn og avspenningsøvelser og tror den jobber seg bort igjen nå, så håper på ok lørdag. Håper du får fin helg☺️

[Gjest Lurven]

No1*No1 skrev (På 30.4.2024 den 8.01):

Det som gjør meg trist i morges er tanken på hva mobbing har gitt meg personlig. 

Tenk på hvilken makt og hvordan man kan bli bedre fra dette. Det er så idiotisk. Jeg tør ikke å skrive en episode i tråden KG såpeopera, fordi jeg er redd folk vil bare fortelle meg at det er dumt le av det. 

Jeg er i situasjoner der jeg sier noe morsomt, som kanskje er litt gærnt eller grovt og så unnskylder jeg meg og sier jeg mente det egentlig ikke. Fordi jeger vant til at alt jeg sier blir analysert slik at jeg kan anklags for å være gærn. 

Blir jeg utsatt for aggresjon eller sanser at en gruppe mennesker blir sure på meg eller håner meg over tid, så er jeg ikke sterk, jeg gråter og går inni et skall lukker verden ut, blir uoppmerksom. 

Jeg klarer ikke snakke i forsamlinger og si min mening uten å få skikkelig høy puls og bli svimmel etter at jeg fikk sagt mitt, så svimmel at jeg på flere timer ikke får med meg noe som skjer. Derfor, selv om jeg har smarte ting å si holder jeg kjeft fordi det ikke er verd det. En sjelden gang er det verd det og det verste er ingen i rommet har peiling på hvor svimmel jeg er og hvor borte jeg er. Forferdelig. Og det bare for å si ei setning i forsamling. 

Så er det oppgaver med teambuilding. Jeg tør ikke si det jeg mener fordi jeg er redd for de andres reaksjon, så hvis jeg bestemmer meg for å si noe blir det nedstemt som ikke god ide. Jeg tør ikke kjempe for min idé, og sier ikke mer. Til slutt når vi får resultat på øvelsen viser det seg at jeg hadde rett. 

Det er så slitsomt og trist at mobbing har gjort meg redd for å uttrykke meg. Jeg kan aldri leve opp til mitt fulle potensiale. 

Og en ting jeg virkelig aldri har skjønt er hvorfor er den automatiske reaksjonen til det jeg sier ofte at det blir kostet under teppet. Hva er det med mitt vesen som gjør at det jeg sier virker så dumt. Ofte har jeg rett- men ingen hørte på meg. Hvorfor? 

 

 

Ingen som mobber her, vi kan vel kanskje kødde litt med hverandre sånn vennskapelig,  jeg vil hvertfall at du skal skrive i såpen 

[Gjest Lurven]

Frøkenfryden skrev (På 3.5.2024 den 6.34):

Foreldrene mine bor hos meg noen netter og det skar seg litt i går. Mye er vel min skyld. Men ble lei meg. Og det henger igjen nå på morgenen... men håper det kan lappes sammen i dag😔

Går det bedre nå a

[Gjest No1*No1]

29 minutter siden, Lurven said:

Ingen som mobber her, vi kan vel kanskje kødde litt med hverandre sånn vennskapelig,  jeg vil hvertfall at du skal skrive i såpen 

Joda, er vel bare frykt fra tidligere opplevelser. 

Måten jeg ble mobbet på var mer ekskludering og en dash med sekduell trakassering. Var liksom aldri bra nok for at folk skulle kunne prate med meg og sånn. 

Noe som resulterte i ensomhet og overlevelse mekanismer som å bli ganske lukket introvert. 

Jeg var ganske desperat til slutt, slik at jeg ville gjort nesten hva som helst for bare litt sosial interaksjon. 

Ganske sosialt mislykket individ per idag, men de jeg har god tone med ville nok aldri ha tenkt det, fordi jeg er en vennlig og trivelig person. Likevel er det nesten aldri slik at noen spør meg om jeg vil finne på noe, eller ringer meg bare fordi... 

Så da sitter jeg bare alene fortsatt... og skravler på KG siden jeg er en skriftlig skravlebøtte nå. 

 

[Gjest Lurven]

No1*No1 skrev (1 time siden):

Joda, er vel bare frykt fra tidligere opplevelser. 

Måten jeg ble mobbet på var mer ekskludering og en dash med sekduell trakassering. Var liksom aldri bra nok for at folk skulle kunne prate med meg og sånn. 

Noe som resulterte i ensomhet og overlevelse mekanismer som å bli ganske lukket introvert. 

Jeg var ganske desperat til slutt, slik at jeg ville gjort nesten hva som helst for bare litt sosial interaksjon. 

Ganske sosialt mislykket individ per idag, men de jeg har god tone med ville nok aldri ha tenkt det, fordi jeg er en vennlig og trivelig person. Likevel er det nesten aldri slik at noen spør meg om jeg vil finne på noe, eller ringer meg bare fordi... 

Så da sitter jeg bare alene fortsatt... og skravler på KG siden jeg er en skriftlig skravlebøtte nå. 

 

Jeg ble aldri mobbet i særlig,  men har aldri vært særlig flink sosialt,  ikke mange som ringer meg for å finne på ting heller. Men jeg gir f. Og prøver å finne på ting som gjør meg happy

[Frøkenfryden]

Lurven skrev (3 timer siden):

Går det bedre nå a

Ja nå er vi dus og har vært på shoppingtur og soler oss og koser vovs🥰

[Frøkenfryden]

Lurven skrev (1 time siden):

Jeg ble aldri mobbet i særlig,  men har aldri vært særlig flink sosialt,  ikke mange som ringer meg for å finne på ting heller. Men jeg gir f. Og prøver å finne på ting som gjør meg happy

Åå😌

 

Vi kan ta deg med til Danmark, ledig i baksetet og har ekstra soverom i huset. Ta med badebukse og potetgull🤩

[Gjest Lurven]

Frøkenfryden skrev (21 minutter siden):

Ja nå er vi dus og har vært på shoppingtur og soler oss og koser vovs🥰

Men er ikke dere egentlig dykkars?