Venninne som ikke tar kontakt lenger

[Gjest AnonymBruker]

Har en god venninne som plutselig ikke er så veldig interessert i å snakke med meg mer Det har ikke skjedd noe spesielt annet enn at vi er gravide begge to. Da hun ble gravid like etter meg så jeg for meg at vi kom til å være masse sammen og snakke masse om babyer og fødsler, men nei... I starten var det slik, men så har hun sluttet helt å ta kontakt.

Jeg tok kontakt som vanlig i starten, men etterhvert begynte jeg å reagere på at hun ikke ringte tilbake som hun sa osv. Og jeg begynte å følge ekstra nøye med. Og da ble det veldig tydelig for meg at det alltid er jeg som ringer. Og at hun ikke ringer tilbake som hun sier. Prøvde ut hvor lang tid det skulle ta før hun tok kontakt igjen, men da jeg var kommet litt over en uke klarte jeg ikke å la være mer, og ringte henne. Hun beklaget helt uoppfordret at hun ikke hadde ringt, men hun hadde vært så opptatt. Vanligvis har vi snakket sammen 2-3 ganger i uka. Gjerne mer også i perioder.

Når vi snakker sammen er hun veldig hyggelig, og alt virker greit. Så jeg vet ikke helt hva jeg skal tro :klø: Jeg prøver å late som ingenting, men sannheten er at jeg er kjempelei meg. Føles nesten som å bli dumpet av en kjæreste.

Vi er sykemeldte begge to med hver våre plager, og mens jeg kun ligger hjemme med bekkenløsning, så er hun på farten hele tiden. Får inntrykk av at hun er for opptatt til å være sammen med meg/ringe meg. Hver dag er de enten på besøk hos noen eller på langturer.

Jeg tror ikke jeg er noe særlig mer kontaktsøkende enn før, men det kan nok hende jeg hadde litt store forventninger og kjeder meg litt mer enn vanlig. Men jeg prøver å ikke mase på henne.

Mannen min sier at jeg bare bør spørre henne hva som skjer, men jeg syntes det er veldig vanskelig. Later heller som jeg ikke har tenkt noe over det

Merker også at det har begynt å irritere meg over at hun er for dårlig til å jobbe (kvalm/tretthet), men at hun er på besøk hos folk og drar ut på ting hver dag. Vil ikke irritere meg over det. Syntes det er stygt av meg

Skal jeg høre på mannen min og bare spørre hva som skjer?

[Gjest Gjest]

Det kan vel hende at det er graviditeten som gjør begge to litt annerledes enn vanlig? Du er kanskje mer sensitiv på hvem som tar kontakt, irritabel osv, og hun har kanskje andre plager eller tanker. Det skal ikke så mye til før en prioriterer litt annerledes enn ellers, og svangerskap kan jo gjøre utrolig mye rart med folk. Kanskje hun heller vil sitte hjemme og spise sylteagurker enn å treffe deg Jeg synes enten du skal spørre rett ut, eller prøve å la være å tenke på det til dere har fått barna deres.

[Gjest Gjest]

Jeg ville bare sluttet å ta kontakt og sett hva som skjer. Dersom hun da aldri tar kontakt, ville jeg nok spurt henne hva som er skjedd etter noen måneder.

[Gjest AnonymBruker]

Takk for svar!

Ja, det kan nok være hormoner og graviditet. Selv om jeg føler meg helt som normal på alle områder i livet.

Men hun sitter ikke bare hjemme å spiser sylteagurker Hun er på farta og er supersosial med alle andre enn meg .sur:

Jeg er veldig fristet til å bare slutte å ta kontakt, men er redd for at hun vil si at det er like mye min feil som hennes, ved en senere konfrontasjon.

Jeg har ikke så veldig mange andre venninner enn henne heller, så hadde jo håpet å få beholde henne

[Gjest blomst]

Har du tenkt på at hun kanskje er for dårlig fysisk til å greie å være sitt vante jeg, og ha kontakt med venner slik hun pleier?

Hun er på farten sier du. Men det kan være at svangerskapskvalmen påvirker veldig hvordan hun har det mens hun aktiviserer seg, og at hun faktisk ikke greier så mye som vanlig.

Jeg ville ikke gått ut fra at hun ikke ønsker kontakt, men at kontakten kanskje må bli på en annen måte enn du hadde forventet.

Det er slitsomt å være på besøk hos noen, og sitte rolig over tid å prate deltagende, mens man er kvalm og dårlig.

Det hjelper faktisk litt mot å bli overveldet av kvalmefølelse å rusle seg en kort tur, gå på butikken o lign.i løpet av en dag- uten at man skal noe mer enn bare å bevege seg omkring.Og det krever mye å gjøre disse tingene.

Å dra på besøk og småprate med min veninne om forventninger og graviditeten, mens jeg ikke orket å tenke pga kvalme, og egentlig prøvde å glemme hvor fælt jeg hadde det, er ikke noe jeg hadde fått til.

Jeg ville gitt dette litt tid. Kanskje blir situasjonen bedre etter hvert?

Hvis ikke kan du ta det opp senere at du savner bedre kontakt med henne.

[onyx]

Kanskje hun ikke har lyst til å snakke om graviditeten? Det er ikke alle som har lyst til å diskutere svangerskapsplager og forventninger hele tiden. Og kanskje hun har andre følelser i forbindelse med graviditeten, ikke alle svever rundt på en rosa sky av lykke.

[Gjest AnonymBruker]

Det er jo ikke snakk om at hun ikke orker å dra på besøk til noen, hun er på besøk hos noen hver eneste dag i flere timer! Hun forteller meg det hver gang vi snakker sammen. At den dagen var hun hos svigermor hele kvelden, den dagen var hun hos svigerinnen på middagsbesøk, den dagen hjalp de bestemoren med å flytte (det gjorde hun faktisk tre dager med et par ukers mellomrom) og den dagen kjørte de å besøkte en person som bor 3 timer unna med bil. Og dagen etter reiste de 4 timer unna for å titte på en bil de kanskje skulle kjøpe...

Hver dag har hun avtaler med den ene og den andre, og hytteturer og lange bilturer. Det er ikke snakk om å rusle korte turer bort til butikken. Det ville jeg hatt stor forståelse for Var kvalm en kort periode selv, og det er grusomt.

Jeg nekter å tro at hun hadde orket alt det hvis hun var så dårlig at hun ikke orket å være sammen med/ringe meg.

[Gjest AnonymBruker]

Godt poeng, kanskje hun ikke vil snakke om svangerskap! Det skal jeg tenke litt over. Selv om hun mer enn gjerne snakket om det i starten, så kan det jo ha endret seg.

[onyx]

Godt poeng, kanskje hun ikke vil snakke om svangerskap! Det skal jeg tenke litt over. Selv om hun mer enn gjerne snakket om det i starten, så kan det jo ha endret seg.

Hva med å ta kontakt og så avtale å gjøre noe der dere ikke snakker om graviditetene? Det er sikkert noe alle vil snakke med henne om hele tiden og så tenker hun at du helt sikker vil snakke om dette, så blir det litt mye. Ikke glem hvorfor dere var venner i utgangspunktet. Svangerskap er sikkert ikke alt dere har felles.

[Gjest AnonymBruker]

Det var et godt forslag! Kanskje jeg skulle prøvd det! Fikk en veldig god ide om hva vi kunne gjort sammen!

[onyx]

Lykke til! Og husk at dere begge to er mer enn bare gravide kvinner, men individer med andre interesser også. Ikke gå rett i babyfella og miste deg selv.

[Gjest Kevlarsjäl]

Hvis hun besøker masse folk som allerede har barn, eller er ugravide,kan du regne med at dette er grunnen.

Mulig hun er lei av barnepreiket ditt.

Men det kan også hende hun har helt andre grunner, ingen grunner i det hele tatt, eller bare er kjempeopptatt.

Spør henne eller spekuler, det får være ditt valg.

Men jeg hadde spurt henne.

[Gjest gjest]

Jeg er som venninnen din mot en av venninnene mine...

Hun har rett og slett brukt meg opp! Hun klaget mye og var særdeles selvopptatt i en lengre periode, samtidig hadde jeg det veldig vanskelig selv. Hun snakket bare om seg og sitt, og spurte aldri om mitt

Sånne damer er i mine øyne ikke bestevenninnemateriale.

Kanskje sannheten faktisk er så brutal at hun prøver å trappe deg ned?

Om du bare har en god venninne, ligger nå hjemme gravid og kontaktsøkende på sofaen, kan det jo hende at du rett og slett blir litt for mye for henne nå?

[Kosemose]

de eksemplene du gir på alle aktivitetene hennes, er jo ting som har med familie/mannen/forholdet deres å gjøre. Svigermor, svigerinne, bestemor, parbesøk. Dette er ting som ikke så lett velges bor. Å ta vare på familie samt pleie parforholdet med å dra på besøk sammen er jo spesielt viktig når de skal ha barn. Du som venninne kommer i tredje rekke, etter forhold og familie.

[Gjest Blondie65]

Jeg foreslår to ting:

Enten hører du på mannen din og tar det opp med henne.

Hvis dette er for direkte for deg prøv alternativ to: foreslå noe helt konkret: den dagen kl x gjør vi sånn. Ta gjerne med i settingen at du savner henne og at dere kan prate om andre ting enn graviditeten. Hvis dato ikke passer, spør om hun kan foreslå en dato. Hvis hun drar på det eller vrir seg unna har du fått en gylden anledning til å spørre rett ut om hun ikke ønsker kontakt eller om du har gjort/sagt noe feil og at du vil sette pris på at dette kommer frem istedenfor denne seigpiningen.

[Gjest AnonymBruker]

Hei

Jeg har erfart at noen venninner bare glir unna slik du opplever. Jeg ble også skuffet og lei meg.. fant ut at de som jeg har kontakt med kun fordi jeg tar initiativ til kontakt, de er egentlig ikke så gode venninner.. De få gangene de har kontaktet meg er fordi DE trenger å ta opp et tema som berører dem. Mao låne mine ører og min tid når det passe dem.

Som hun ene sa en gang... når min mann er hjemme (han jobber på plattform) så har jeg ikke behov for å snakke i telefonen noe særlig. Da har jeg selskap i han. Ja det fortalte vel alt? Jeg var god nok når hun sitter hjemme kveldstid med små barn og har mannen på plattform. Og hvis hun har et problem. Å stille opp for andre er ikke så viktig mao. Jeg har brukt mange timer for å lytte til hennes problemer og vært der for henne gjennom mye. Men det er - når jeg ser tilbake nå - ikke ofte at jeg har fått så mye tilbake.

De som tar jevnlig kontakt med meg for å høre hvordan jeg har det, de blir kontaktet av meg tilbake. Hvorfor skal jeg brukte tid på mennesker som ikke gir like lett som de får? I stedet for å sitte her og være lei meg for andres dårlige venninneoppførsel har jeg valgt å pleie de vennskapene hvor vi stiller opp for hverandre og gir noe begge veier. Det er de virkelige gode vennene føler jeg da :-)

[Gjest AnonymBruker]

Jeg opplevde noe lignende som TS. I desember 2009 ringte jeg en av mine nærmeste kompiser og da sa han at han hadde lite batteri på mobilen, og la til at han skulle ringe tilbake.

En av grunnene til at jeg ville møte han var fordi jeg skulle gi julegave til han og dame hans, + at dama hans skulle få en litt forsinket bursdagsgave. (de visste ikke om gavene,jeg studere på den andre side av landet og er ikke så ofte hjemme hos foreldre)

Dagene gikk, han ringte ikke, ukene gikk han ringte ikke, nå har det vel gått noen måneder og jeg har ikke blitt oppringt. Jeg kommer ikke til å ringe han. Jeg vil ikke "tvinge" folk til å være venn med meg.

Det er heller ikke sikkert jeg er like hyggelig, tilgjengelig og villig til å møte han/dem selv om han ringer.

Folk er forskjellige.

TS, hva skal DU med en "venninne" som ikke bryr seg?

[Darkannie]

Det er sikkert feigt, men jeg ville sendt en melding eller e-mail hvor jeg skrev at jeg savnet henne, og at du syntes dere burde ha mer kontakt. Deretter handlet videre utifra svaret jeg fikk eller ikke fikk tilbake.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg opplever litt av samme greien.. nå er ingen av oss gravide, men likevel.

"Venninnen" min og jeg har det kjempegøy og koselig når vi først er sammen, men det er så å si alltid jeg som tar kontakt. De få gangene hun har tatt kontakt i det siste har jeg blitt positit overrasket, men hvis jeg for en gangsskyld ikke kan møte henne en dag hun ønsker så virker det som om hun blir ordentlig irritert på meg, på tross av at det i 99% av tilfellene er hun som ikke orker, kan, vil, eller "glemmer" avtaler.

Jeg er drittlei, for selvom vi er perlevenner når vi først finner på noe, stjeler det så mye av energien min når hun aldri virker som hun har noe særlig lyst til å være sammen med meg når jeg prøver å avtale noe. Du bør nok si noe, i mitt tilfelle merker jeg det har gått så langt at det er fare for at jeg plutselig eksploderer - noe som også er urettferdig for henne fordi jeg burde klare å si ifra til en jeg har vært så nær i flere år..

Så, snakk med henne! kanskje er det ikke verre enn at hun føler et press for å finne sin rolle i den nye "tilværelsen" hvor det nå skal handle først og fremst om familie.

[Gjest AnonymBruker]

For mange er kontakt flere ganger i uken for mye. Å prates og møtes en gang i uken med samme menneske er også for mye for ganske mange av oss. Og slikt endrer seg gjennom livet.

Jeg ser hver av mine venninner toppen en gang i måneden og er storfornøyd med det, vi prates ikke på telefonen ellers heller nor særlig, da ihvertfall jeg ikke er noe telefonmenneske. Jeg synes mange av dere som skriver her krever veldig mye av venninnene deres - blant annet deg som skrev at venninnen din ikke har behov for å snakke så ofte i telefonen når mannen er hjemme fra jobb. Selvfølgelig har ikke hun like stort behov for kontakt da, tenk om du heller kunne forstå det, og sette pris på ærligheten, enn å tenke kun på deg selv og ditt eget behov. For meg høres det litt ut som om noen av dere er energityver og da vil folk automatisk holde seg unna.