Alenemødrne med "eiesyken"

[litle_my]

Du sier med andre ord at nesten 50% av Norges menn er kriminelle, voldelige, spykisk syke, uansvarlige løgnere.

Er ikke det å skyte bitte litt over målet ?

Jeg forstod det ikke som at gjesten svarte på generelt grunnlag, men at hun svarte ut fra eget ståsted.

[Gjest Gjest]

Slik jeg forstår det mener flere her at det er en normal reaksjon for fedre å trekke seg vekk fra fra barnet og ha null samvær, hvis samværet blir 80/20 istedet for 50/50?

Jeg forstår ikke logikken? Er de egentlig glad i barna sine hvis de velger bort all kontakt med barna hvis de har mulighet til å ha det fint sammen med dem annenhver helg?

[Gjest Gjest]

En historie jeg kjenner godt til:

Mann og kone er gift i 10 år. De får 3 barn sammen. Når barna er 4, 6 og 7 år ønsker konen skilsmisse og drar mens mann er på heimevernsøvelse. Med andre ord: far kommer hjem til tomt hus. Mor har flyttet til sitt hjemsted, 6-7 timer unna. Hun har i hemmelighet spart opp penger og med hjelp fra foreldrene kjøpt seg et hus i nærheten av dem. Far sier at dersom hun var hjemsyk, kunne han flytte med dem. Men nei: konen ønsker skilsmisse.

Far går da til sak for å få omsorg: beholde barna i samme miljø, klasse, vennekrets og dialekt. Dommer er en mann i 65+ alderen og far taper. Det er ingen vits i å anke mener advokaten fordi barna er allerede etablert i nytt miljø og dermed må de rives opp der de på ny er etablert.

Med en seier i minne, begynner mor å videreutvikle sin eiertrang: hun trenerer samvær. Barna treffer ikke sin far på 3 mnd. Etter mekling og ha bedt på sine knær, blir det på ny sak: far vinner og mor må levere barna til sin far for samvær - ellers blir det bøter.

Det går "fint" i 6 mnd (hvor far kjører 6-7 timer og henter barna, og leverer dem tilbake hver 4 uke). Mor bidrar ikke økonomisk til transport, og barna får ikke med seg en truse engang til samvær med far. Far kjøper klær til barna som de skal ha når de er hos ham: mor gjør narr av far til barna fordi de ikke for med seg egne klær hjem. Barna blir usikre på hva de skal tro. Eldstemann ønsker å komme bort fra mor, hxn oppfatter mor som bitter og egoistisk og ønsker å bo med far. Så begynner samværstreneringen igjen (uten at det fører til bøter eller reduksjon i bidrag).

Da begynner rettsak nummer 3. Sakkyndige blir kalt inn. Far vinner, og barnet får flytte til far. Mor anker og rettsak 4 er i gang. Mor gråter og påstår at far er en psykopat som lurer alle med å late som han er normal; hun gråter masse mens hun forteller dette; rene Oscarvinneren (og likevell ble hun mistrodd...) Far vinner den også, og mor får beskjed om å søke hjelp. Svart på hvitt!

Men skaden er skjedd: eldstemann liker ikke mor, og de to yngste liker ikke far (mor har "forklart" dem saken og sier at far har manipulært eldstemann). At eldstemann selv valgte hvor hxn ville bo, er ikke mor med på. Da er hxn ikke glad i sin mor og sine søsken bare i sin far, og da trenger ikke hxn å komme på samvær siden hxn tydligvis ikke liker dem likevell.

I denne saken var mor og far like godt egnet i utgangspunktet. Mor tok saken i egne hender og vant i første omgang på frekkheten sin. En dag oppdager kanskje de to yngste hva mor har gjort, men far forteller ikke hva han mener. Rettsapparatet holdt med mor, og det var ikke måte på hva far måtte igjennom av vurderinger for å bli funnet god nok som far. Han har hatt sakkyndige på hjemmebesøk, barnet måtte igjennom flere samtaler, lærer ble kontaktet og sist men ikke minst: det hele har kostet far 350 000 for disse 4 rettsakene (mor har fri rettshjelp, og uforståelig nok har hun sluppet å betale fars utgifter: ok flrste saken, kanskje andre også, men nummer tre og fire var jo bare gammelt oppgulp hun ikke burde belastet rettsapparatet med.....)

Hadde far gidd opp i denne prosessen: hadde han da vært en dårlig far eller er det forståelig om han gav opp? Er denne faren en bedre far enn andre? Er denne moren dårligere enn andre mødre? Er denne en sjelden eller vanlig scenario? Kan jeg på bakgrunn av denne historien si at alle mødre er manipulerende? Selvsagt ikke, men at de finnes er tilfelle, akkurat slik det finnes fedre som er uegnet som far.

Jeg mener at det er ikke alltid en mor er egnet som mor, lik det er ikke alltid en far er egnet som far. Men dette er ikke genetisk bestemt fordi en er mor eller far etter min mening.

[Far til 2]

Da vi (min ex og jeg) fikk vår førstefødte arrangerte kommunen (kommune psykologen) noe som ble kaldt "Pappakurs". Vi fedre mødte opp på en skole en kveld i uka med barnet i bærbag + bleier, brødbiter, etc. Der satt vi i 2 ? timer og pratet om dagligdagse problemer (soving, mat, bleier,etc, etc).

Alle fedrene som deltok var interesert i å følge opp sitt eget barn slik jeg forstod det. Og selv om samlivsbrudd var vanskelig å tenke seg for de fleste så var det helt utenkelig at de ikke skulle ha like mye omsorg som moren Dette hadde til og med moren sagt i noen tilfeller.

Nå har det gått noen år, og allerede 6-7 år senere (ganske lenge etter eget samlivsbrudd) begynte jeg å undersøke litt hvordan det gikke med barna og fedrene. Jeg begynte derfor å spørre når jeg møtte dise fedrene i butikken, etc. Utifra det jeg husker var 6 av 13 fedre skilt 6-7 år etter barnets fødsel. Utifra det jeg har fått høre er nå 9 av 13 skilt/flyttet fra hverandre. Av disse er det 1 (én) far som har omsorgen alene. 3 ? har delt omsorg. ALLE DE ANDRE FEDRENE SOM IKKE BOR SAMMEN MED BARNET ØNSKER MER SAMVÆR/OMSORG.

Hva forteller dette meg ?

Jo det forteller at selv om du stiller opp 100% for barnet når det er lite er det små sjanser for at en som far kan få det samværet en ønsker.

Det forteller også at mødre som tidligere har sagt at felles omsorg vil være riktig løsning ved et eventuelt samlivsbrudd, egentlig ikke mener dette.

Det forteller også at fedre som har stilt opp fra dag 1 og som ønsker å være tilstede for barnet blir avvist av "systemet".

Men dette går altså på fedrenes ønsker og rettigheter.

Jeg snakket aldri med barna mht hva de ønsket, men ettersom loven/meklingssystemet snakker så varmt for at barn nå blir hørt får jeg ta utgangspunkt i at alle barna som har vært involvert har blitt hørt og at ingen ønsket å bo mer med far.

Er det siste troverdig ???

[Gjest Gjest_gjest_*]

Da vi (min ex og jeg) fikk vår førstefødte arrangerte kommunen (kommune psykologen) noe som ble kaldt "Pappakurs". Vi fedre mødte opp på en skole en kveld i uka med barnet i bærbag + bleier, brødbiter, etc. Der satt vi i 2 ? timer og pratet om dagligdagse problemer (soving, mat, bleier,etc, etc).

Alle fedrene som deltok var interesert i å følge opp sitt eget barn slik jeg forstod det. Og selv om samlivsbrudd var vanskelig å tenke seg for de fleste så var det helt utenkelig at de ikke skulle ha like mye omsorg som moren Dette hadde til og med moren sagt i noen tilfeller.

Nå har det gått noen år, og allerede 6-7 år senere (ganske lenge etter eget samlivsbrudd) begynte jeg å undersøke litt hvordan det gikke med barna og fedrene. Jeg begynte derfor å spørre når jeg møtte dise fedrene i butikken, etc. Utifra det jeg husker var 6 av 13 fedre skilt 6-7 år etter barnets fødsel. Utifra det jeg har fått høre er nå 9 av 13 skilt/flyttet fra hverandre. Av disse er det 1 (én) far som har omsorgen alene. 3 ? har delt omsorg. ALLE DE ANDRE FEDRENE SOM IKKE BOR SAMMEN MED BARNET ØNSKER MER SAMVÆR/OMSORG.

Hva forteller dette meg ?

Jo det forteller at selv om du stiller opp 100% for barnet når det er lite er det små sjanser for at en som far kan få det samværet en ønsker.

Det forteller også at mødre som tidligere har sagt at felles omsorg vil være riktig løsning ved et eventuelt samlivsbrudd, egentlig ikke mener dette.

Det forteller også at fedre som har stilt opp fra dag 1 og som ønsker å være tilstede for barnet blir avvist av "systemet".

Men dette går altså på fedrenes ønsker og rettigheter.

Jeg snakket aldri med barna mht hva de ønsket, men ettersom loven/meklingssystemet snakker så varmt for at barn nå blir hørt får jeg ta utgangspunkt i at alle barna som har vært involvert har blitt hørt og at ingen ønsket å bo mer med far.

Er det siste troverdig ???

Jeg er selv en av de fedrene som stilte opp for ungene mine fra første dag. Fikk masse skryt fra både min eks.og mine eks.svigerforeldre for hvor god far jeg var. Når bruddet var et faktum var jeg plutselig helt udugelig som far. Mor ble selvfølgelig trodd på dette. Jeg ble mistrodd i hele "systemet",og mors interesser ble godt ivaretatt både hos meklere hos fam.kontoret,nav osv. Har også fått vite at mor har slengt dritt om meg i både øst og vest,og spesiellt til ungene våre. Dette har bla.resultert i at ungene ikke ønsker samvær med meg i det hele tatt nå. Jeg har brukt de mulighetene jeg har hatt for å få samvær med ungene mine,men som far har jeg skjønt at jeg ikke har sjans når mor ikke vil. Vet det er mange fedre med samme erfaringer. Jeg synes derimot ikke man kun kan skylde på mødrene for at det blir slik. Egoistiske mødre bruker jo bare et lovverk som favoriserer mødre. Da kommer vi fedre til kort selv om vi stiller opp fra starten og selv om vi er like gode omsorgspersoner som mødrene.

Jeg oppdaget forresten noe i samværsprosessen med min eks.som forundrer meg veldig,nemlig at min eks.anså det som et angrep på henne når jeg prøvde å få samvær med ungene mine. Ikke helt uvanlig har jeg skjønt. Forundrer meg at noen mødre kan være så "blind". Flere som har slike erfaringer.??

[Far til 2]

Jeg er selv en av de fedrene som stilte opp for ungene mine fra første dag. Fikk masse skryt fra både min eks.og mine eks.svigerforeldre for hvor god far jeg var. Når bruddet var et faktum var jeg plutselig helt udugelig som far. Mor ble selvfølgelig trodd på dette. Jeg ble mistrodd i hele "systemet",og mors interesser ble godt ivaretatt både hos meklere hos fam.kontoret,nav osv. Har også fått vite at mor har slengt dritt om meg i både øst og vest,og spesiellt til ungene våre. Dette har bla.resultert i at ungene ikke ønsker samvær med meg i det hele tatt nå. Jeg har brukt de mulighetene jeg har hatt for å få samvær med ungene mine,men som far har jeg skjønt at jeg ikke har sjans når mor ikke vil. Vet det er mange fedre med samme erfaringer. Jeg synes derimot ikke man kun kan skylde på mødrene for at det blir slik. Egoistiske mødre bruker jo bare et lovverk som favoriserer mødre. Da kommer vi fedre til kort selv om vi stiller opp fra starten og selv om vi er like gode omsorgspersoner som mødrene.

Jeg oppdaget forresten noe i samværsprosessen med min eks.som forundrer meg veldig,nemlig at min eks.anså det som et angrep på henne når jeg prøvde å få samvær med ungene mine. Ikke helt uvanlig har jeg skjønt. Forundrer meg at noen mødre kan være så "blind". Flere som har slike erfaringer.??

For å ta tak i dine 4 siste setninger først; jeg er helt enig med deg i at slike vanvittige utslag kan det faktisk få om far og barn ønsker mer tid sammen.

Når det gjelder å overføre negative holdninger til barna som omhandler tidligere samboer/ektefelle, så er nok dette ganske likt fortdelt mellom mødre og fedre. Men det er liten tvil om at mødre har mye mer tid til å få frem budskapet. Om det er negativt er det mao lettere for en mor å overbevise barna enn det er for mennene. Og hovedårsaken er naturligvis at menn som oftest får tildelt mindre tid med barnet enn det far får.

Situasjonen er faktisk slik at mødre og fedre MÅ samarbeide om barna skal få den oppveksten de fleste av oss ønsker at de skal få. Dette betyr at vi menn MÅ appelere til mødrenes objektive forståelse av andre involverte enn dem selv. Dette er en av hovedårsaken til at jeg stikker hodet fram i et forum som dette. Noen mødre vil med glede kutte av meg hodet om de får mulighet, men stadig flere mødre ser at f.eks. felles omsorg vil være en fordel både for barnet, mor og far. Og da tenker jeg i hovedsak på bedre økonomi, mindre konflikt, mer fornøyde barn, mer samarbeid, etc, etc.

Det betyr også at vi fedre må vise mer velvilje og forstå barnet og mor for å få til en løsning alle kan være fornøyd med.

Men slik det har vært i mange tilfeller så er det mor som sitter på løsningen og muligheten til å avgjøre samværsmengde med barnet. Når vi nærmer oss en ordning der foreldrene er likeverdige vil også mange av de mennene som idag trekker seg bort komme tilbake å tilby barnet samvær på barnets premisser.

Jeg tror faktisk vi er på vei mot et system der foreldrene er likeverdig. Ikke fordi myndighetene gjør noe, for de vil ant fortsatt motarbeide dette en stund til, men fordi MØDRENE ser hva dette kan gi av glede til barna. Derfor må vi nå satse på et godt samarbeid mellom mødre og fedre, - også når det gjelder å ivareta barnas ønsker og behov for samvær/omsorg.

[Gjest Gjest]

Men slik det har vært i mange tilfeller så er det mor som sitter på løsningen og muligheten til å avgjøre samværsmengde med barnet. Når vi nærmer oss en ordning der foreldrene er likeverdige vil også mange av de mennene som idag trekker seg bort komme tilbake å tilby barnet samvær på barnets premisser.

Hvorfor mener du at de fedrene som i dag trekker seg bort fra barna kommer tilbake hvis de får 50/50?

Hva får deg til å tro at en far som ikke engang vil være sammen med barnet annen hver helg kommer til å ønske å være sammen med barnet annen hver uke?

[Far til 2]

Hvorfor mener du at de fedrene som i dag trekker seg bort fra barna kommer tilbake hvis de får 50/50?

Hva får deg til å tro at en far som ikke engang vil være sammen med barnet annen hver helg kommer til å ønske å være sammen med barnet annen hver uke?

Jeg sier ikke at fedre som i dag trekker seg kommer kommer tilbake om de får 50/50. det jeg sier er at mange fedre vil tilby barn samvær på barnets premisser om foreldrene er likeverdig.

Forøvrig er det en interesant vikling på svaret ditt.

Bl.a. sier du at "far får" 50/50. Du sier mao at far idag ikke får 50/50. At far ikke får 50/50 stemmer med min påstand om hvordan det har vært lenge, men det jeg forsøker å få frem at heller ikke BARNET får 50/50 selv om både barnet og far ønsker det og far er en kjempegod omsorgsforelder.

At barn og far (dvs flertallet av de som er direkte involvert) idag ikke får gjennom sine ønsker selv om far er en like god omsorgsperson som mor forteller en del om hvorfor en del fedre gir opp når myndighetene ønsker å straffe barn og fedre ved å frata dem retten til mye samvær.

Mange barn og fedre har opplevd hvordan mindretallet av de involverte får styre alt som heter samvær/omsorg, og i realiteten kan dele ut smuler til et barn og en oppegående far. Noen fedre mener dessverre at at ingen samvær/omsorg er bedre enn lite samvær/omsorg. dette er helt i tråd med hva mange mødre mener. Jeg har sett mange argumenter her inne som sier at ettersom mor har hatt omsorgen alene de 10 første måndene, så bør barnet ikke ha mer omsorg om det blir samlivsbrudd. Om mor har vært hjemme med små barn så bør barna ikke øke samværet med far ved samlivsbrudd. Det argumenteres med andre ord med at om barnet ikke har hatt like mye samvær med far som med mor den første tiden så skal barn og far f... ikke få ta igjen noe av det tapte senere. isteden skal samværet bli enda mindre.

Dette er også litt av den "eie mentaliteten" som enkelte mødre urettmessig har opparbeidet seg. Og det er gjort fordi myndighetene har akseptert det og fordi ekstremister og gammeldagse holdninger fra folk som tidligere kunne kalle seg "fagpersoner" (ref bl.a. Raundalen) mente dette var riktig.

I de siste 20 ? årene har fedre kjempet hardt for å få rett til mer samvær med egne barn. Dette er nå på vei til å lykkes, men bare fordi det står mkødre ved siden av som ønsker å tilby barn mer samvær/omsorg med sine fedre. DET ER MAO MØDRENE SOM GJØR AT FEDRENE LYKKES I STØRRE GRAD ENN TIDLIGERE NÅR DE (BARNA OG FEDRENE) FÅR MULIGHET TIL MER SAMVÆR/OMSORG.

Dette er også årsaken til at jeg stikker hodet inn på et forum som KG. Jeg vet at det er hos mødrene jeg må få støtte for en holdningsendring og lovendring. Holdningsendringen er på full fart og jeg antar at idag tilbys ca 50% av alle barn felles omsorg (ihvertfall i vårt nærområde). Da er det lovendringene igjen ettersom vi vet at politikere og enkelte ekstreme "fagfolk" ikke ønsker fremgang eller at flere barn skal få mer samvær med sine fedre. Men også politikerene må etterhvert gi opp kampen de fører for å forhindre samvær og årsaken til at de må gi opp er at stadig flere mødre ønsker å kjempe mot dagens lovverk. Dette vil gjøre barn og foreldre til vinnere den dagen politikerene tør åpne øynene.

[Wildrose]

Der det er mulig å ha delt omsorg, uten at det skal bli pes for barnet, ja så kan det være en fin ordning. Dette hvis mor og far bor såpass nære hverandre at barnet kan ha det samme miljøet rundt seg som tidligere. Det må også være naturlig at det er delt omsorg, hvis feks. far(eller mor) har hatt hovedomsorgen i praksis mens foreldre var sammen, ja så er det mest naturig at han(hun) fortsetter med det, mener jeg. Poenget er vel at barnet skal ha det så likt som mulig,altså hva det er vant med, som før foreldrene gikk fra hverandre.Når barnet blir gammelt nok, velger det vel vanelighvis litt selv hvor og hvor ofte det vil være hos hver av foreldrene?

Endret 18. februar 2010 av Wildrose

[Tine19]

Kan godt hende jeg er eiesyk, og rett og slett ikke unner barnefaren å ha han da han ga blanke faen i meg i hele svangerskapet.

Barnet var planlagt, men når jeg første ble gravid så klikka han, visste om han elska meg, skulle slå opp, trua meg osv, brukte vold og skulle ha meg til å ta abort. Anmelte han også, å han vet ikke i dag at han engang er pappa, han tror en annen er Heldighvis!

Min baby, og bare min! Mitt valg, om jeg vil de skal ha kontakt eller ikke. Kommer heller ikke til å fortelle sønnen min om hvem som er faren hans, da jeg har en fantastisk type som allerede er en pappa for han! : )

[Gjest Gjest]

Kan godt hende jeg er eiesyk, og rett og slett ikke unner barnefaren å ha han da han ga blanke faen i meg i hele svangerskapet.

Barnet var planlagt, men når jeg første ble gravid så klikka han, visste om han elska meg, skulle slå opp, trua meg osv, brukte vold og skulle ha meg til å ta abort. Anmelte han også, å han vet ikke i dag at han engang er pappa, han tror en annen er Heldighvis!

Min baby, og bare min! Mitt valg, om jeg vil de skal ha kontakt eller ikke. Kommer heller ikke til å fortelle sønnen min om hvem som er faren hans, da jeg har en fantastisk type som allerede er en pappa for han! : )

enn når det blir slutt der da . hevn slår altid tilbake .garantert , bitterhet blir man syk av . det tar bare litt lenger tid ,