Alenemødrne med "eiesyken"

[Gjest alenemor uten eiesyke]

Jeg tror du har rett. Jeg ser det samme i mitt nærmiljø hvor foreldrene benytter 50/50 i ca 90% av tilfellene. Jeg tror ikke at det området jeg bor i er så veldig spesielt og er derfor rimelig overbevist om at felles omsorg er en omsorgsløsning som har EKSPLODERT i omfang.

Dette ser jeg også i mitt nærmiljø og jeg syns det er flott.

Men jeg synes det fortsatt er synd at noen mødre legger så mye arbeid i å finne årsaker for å begrense samværet. Og ikke minst er det synd på barn tilsvarende tilfellet til gjest_liz som under store deler av oppveksten og i voksen alder har følt et savn etter faren sin.

Jeg er alenemor men har ikke eiesyke, jeg venter på at far skal komme på banen. Det er han som ikke har ønsket å holde kontakten med sine barn i vårt tilfelle, til tross for at han har fått muligheten til å legge premissene for samværet. Jeg er fleksibel. Jeg syns også synd på barn som føler savnet etter far, men i mitt tilfelle så er det ikke jeg som mor som har lagt hindringer i veien for kontakten med far, det er han selv.

De mødre som kjemper for retten til å ptaktisere felles omsorg uten kritiske blikk fra andre gjør en kjempejobb for de barna som nå vokser opp, og disse mødrene vil være hovedårsaken til at til og med politikere og "fagfolk" inne ekstremist grupperingene vil måtte slutte å motarbeide felles omsorg slik de gjør idag.

[Tallika]

Har min eldste 100% for barnefaren er ikke helt god.

Jeg er ikke eiesyk på noen som helst måte. min mellomste har jeg 50750 og den yngste har jeg 75% cirkus.

skulle såklart ønske at jeg hadde den mellomste mye mer, men syns nå det er litt deilig at tre blir til to annen hver uke og.

vet at mange alenemødre er utrolig eiesyke og MÅÅÅ ha ungen hele tiden selvom far er glad i ungen og men det hjelper ikke.man må se lengre enn hva man sjøl ønsker???

[Glad2barnsmor]

Det er vel det dere liker å innbille dere, dere egoistiske foreldre som tvinger barna til å ha to skolekretser, to vennekretser, to sett fritidsaktiviteter, to hjem, istedet for å ta konsekvensene av det voksne valg; som er å la barnet ha ETT hjem, og om nødvendig ha en ordning som tvinger foreldrene, ikke barnet, til å flytte når det er samvær. Ingen barn har det BEDRE av å ha to hjem enn å ha ett. Synes dere er så vanvittig egoistiske!

Jeg innbiller meg ingen ting da vi fatisk bor like ved hverandre, hun har 1 barnehage, 1 vennekrets, de samme aktivitetene hos både meg og far. Så den kritikken der følte jeg meg ikke veldig truffet av.

[Gjest salma]

Vel, det er lett å dømme over situasjoner man ikke kjenner og aldri har vært i.

Jeg er en av disse fæle mødrene som har nektet far samvær. Hvorfor? Fordi samværet var skadelig og potensielt farlig for barnet.

Av og til så ER en av foreldrene uegnet for samvær. Og da er det opp til den andre forelderen å ta ansvar for å beskytte barnet.

[Far til 2]

Det er vel det dere liker å innbille dere, dere egoistiske foreldre som tvinger barna til å ha to skolekretser, to vennekretser, to sett fritidsaktiviteter, to hjem, istedet for å ta konsekvensene av det voksne valg; som er å la barnet ha ETT hjem, og om nødvendig ha en ordning som tvinger foreldrene, ikke barnet, til å flytte når det er samvær. Ingen barn har det BEDRE av å ha to hjem enn å ha ett. Synes dere er så vanvittig egoistiske!

Tror du ikke vi er i stand til å lese mellom linjene, din kvinnefiendtlige tosk?

Er uenig i at man skal tvinge på barna delt omsorg, jeg er sikker på at det er en mye større belastning for dem en gavn,

Her var det mye bitterhet over at noen foreldre velger å akseptere at barn generelt sett er glad i begge sine foreldre.

Jeg (og sansynsligvis de andre som har valgt felles omsorg for våre barn) ønsker ikke å tvinge barn til noen ting. Derimot synes det som om DU ønsker å tvinge barn.

Politikerene har bestemt at barn og foreldre (dvs flertallet av de innvolverte) ikke kan kreve felles omsorg. Dette har politikerene bestemt UTEN å ha den minste peiling på hva barnet ønsker og foreldrenes egenskap som omsorgsfull forelder, foreldrenes valg av bolig og bosted, økonomi, og tilstedeværelse forøvrig. Mindretallet får rett til å bestemme samværsmengde og bostedsløsning for flertallet og kan pr idag fjerne barnet fra en forelder barnet er glad i og som er fullt ut egnet til omsorg for barnet.

Hva tenker du om en slik udemokratisk løsning som politikerene har valgt å trumfe gjennom?

[Far til 2]

Jeg slutter ikke å forundre meg over hvor lett du tar på de fedrene som svikter barna sine ved å forsvinne ut av livene deres ved å gjøre seg utilgjengelige?

Jeg tar IKKE lett på det, men jeg har ingen løsning på det. Derfor profilerer jeg ikke denne problemstillingen like høyt som de problemene der jeg mener å ha en løsning.

Jeg har imidlertid tidligere sagt (og mener fortsatt) at reisekostnader for barnet bør betales gjennom bidragsfogden, og hvis far eller mor (samværsforelder) ikke stiller opp for barnet som forventet (dvs henter barnet til samvær) vil pengene gå til barnet på en eller annen måte. Det samme gjelder der bostedsforelder ikke stiller opp, f.eks. ved å skylde på dårlig økonomi slik enkelte samværsforeldre har gjort.

Men jeg har også sagt at den som velger å flytte langt skal ta de økonomiske kostbnadene med barnets samvær såfremt ikke annet er avtalt. Dette står jeg også ved..

Disse tiltakene vil isolert sett hjelpe noen tusen barn til mer samvær fordi både mødre og fedre blir tvunget til å prioritere barnet. Men en samværsforelder (enten det er mor eller far) som gjør "alt" for å unngå samvær er uegnet til samvær og bør i de mest ekstreme tilfeller fradømmes foreldreansvaret.

[Far til 2]

Jeg har registrert akkurtat det samme som deg! Det ser ut som det har blitt politisk korrekt å lete etter feil hos moren hvis faren svikter. Dette er holdninger som er svært utbredt, også i hjelpeapparatet og i rettsvesenet.

Jeg anbefaler en bok som heter Manipulasjon. Den er skrevet av Grethe Nordhelle som er både psykolog og jurist. Hun har svært god innsikt i denne problemstillingen. Boken er rettet mot fagpersoner, men jeg er sikker på at mange som har problemer med en manipulerende eks vil kjenne seg igjen i mye!

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.d...oduktId=3784453

OM det er slik at mor får skylda for at far ikke stiller opp tror jeg noen mødre faktisk er medskyldig i dette. Men det er også "fagfolkene", rettsvesenet, politikerene, osv også. Også i denne tråden ser vi hvordan enkelte mødre er LIVREDDE for at barn skal få juridisk rett til å ha like mye samvær med begge foreldrene. Dette er også den holdningen jeg antar at TS møter i noen miljø.

Det er ingen hemmelighet at mødre frem til nå oftest har fått omsorgen. Årsaken til dette er basert på tradisjon og holdninger hos enkelte fagfolk med ekstreme meninger. Det er heller ingen hemmelighet at det er mødre som frem til nå har vært størst motstander av å gi barn rett til like mye samvær med begge foreldrene.

Jeg, og veldig mange menn jeg kjenner som har vært gjennom mekling, har opplevd holdninger som tilsier at vi som menn ikke har mulighet til å få gjennom våre ønsker. Mitt ønske var felles omsorg fra dag én (en dom som tilsa at jeg fikk omsorgen og som jeg senere kunne endre til felles omsorg), men jeg fikk klar beskjed fra mekler om at jeg som mann ALDRI ville ha et fnugg av mulighet til dette om mor ønsket omsorgen alene. Med sånne tilbakemeldinger er det lett for mange menn å gi opp. De slikker sine sår og trekker seg bort fra mor og barn ettersom menn generelt sett er mer konfliktsky enn kvinner.

Når mødrene selv tar tak i problemet (Politikere, "fagfolk", byråkrater, rettsvesen, etc, etc tar IKKE tak i problemet) utsettes mødrene for kritikk på den måten TS har opplevd. Det er altså riktig at det ofte er kvinner som kritiserer kvinner, men utgangspunktet for dise konfliktene er at noe kvinner tør reise seg og si fra at den løsningen myndighetene har bestemt for hennes barn ikke er den beste løsningen og har derfor valgt utradisjonelt. At noen mødre kan finne på å velge "noe annet enn det politikere og andre uegned maktmennesker anbefaller" har medført kritikk fra andre mødre. DETTE VET JEG ALT OM FOR JEG OPPLEVDE SELV SOM BARN Å OVERHØRE KRITIKK FRA MIN MORS "VENNINNER" DA MIN MOR VALGTE FELLES OMSORG. En av de som kritiserte min mor mest hadde selv en datter som gikk i min klasse. I ettertid har til og med hennes egen datter (min klassekamerat) valgt felles omsorg, men jeg har aldri nevnt dette for andre enn for dere i dette forumet.

Konfliktene mellom mødrene startet på denne måten. At mødre som idag velger utradisjonelt velger "å ta igjen" synes jeg er helt forstålig.

Eneste måten å få slutt på disse konfliktene er å lage et lovverk som tilsier at foreldrene faktisk er likeverdige i utgangspunktet og at barnas ønsker skal være sentralt ved valg av omsorgsløsning. Først da vil konfliktene mellom kvinner bli skrinlagt, og først da vil fedre forstå at de faktisk ikke bare har en mulighet til å delta i barnets oppvekst, men at det også forventes at han stiller opp. Dagens lov motarbeider både bvarn, mødre og fedre på dette området.

[Far til 2]

Vel, det er lett å dømme over situasjoner man ikke kjenner og aldri har vært i.

Jeg er en av disse fæle mødrene som har nektet far samvær. Hvorfor? Fordi samværet var skadelig og potensielt farlig for barnet.

Av og til så ER en av foreldrene uegnet for samvær. Og da er det opp til den andre forelderen å ta ansvar for å beskytte barnet.

Problemet er at dagens lovverk tar utgangspunkt i at en av foreldrene (som oftest far) er skadelig og potensielt farlig for barnet. MEN DETTE MÅ VÆRE UNNTAKENE, OG VI KAN IKKE HA ET LOVVERK SOM TAR UTGANGSPUNKT I UNNTAKENE.

Lovverket bør utvilsomt ha fokus på barnet fremfor foreldrene. Et lovverk som har fokus på barnet vil med STØRRE sansynlighet kunne ivareta barnet enn det dagens lovverk kan gjøre. Dette er en påstand jeg kommer med basert på egne erfaringen fra mine egne barn og hvordan lovverk, praksis, fagfolk, etc håndterte disse problemene for mine barn.

Barneloven må rett og slett skrives om slik at den prioriterer barnet fremfor foreldrene.

[Gjest farge]

OM det er slik at mor får skylda for at far ikke stiller opp tror jeg noen mødre faktisk er medskyldig i dette.

Det er ingen hemmelighet at mødre frem til nå oftest har fått omsorgen. Årsaken til dette er basert på tradisjon og holdninger hos enkelte fagfolk med ekstreme meninger.

Hvordan mener du at mor kan ha skylden for at far ikke stiller opp?

Jeg vil gjerne ha en link til seriøs forskning på dette du påstår om fagfolk og deres holdninger.

Det er kun i få tilfeller der far ønsker mer omsorg, at "mor nekter meg mer samvær" er oppgitt som årsak. Det kan nok være lurt av deg å sette deg inn i hvilke andre årsaker som fører til at barna er mest hos mor, synes du ikke?

Du fremstår som en lite nyansert og reflektert person, når du alltid drar fram mor som den store, stygge ulven i samværsfordelingssaker. Det er ganske morsomt, når du sier at du ser at fedrene også kan være årsaksforhold, men at du ikke ser noen løsninger på hvordan menn skal få mer samvær så lenge det er de som svikter. Men dersom mor er årsak til samværsproblematikken, så lar det seg løse?

[Gjest farge]

Problemet er at dagens lovverk tar utgangspunkt i at en av foreldrene (som oftest far) er skadelig og potensielt farlig for barnet. MEN DETTE MÅ VÆRE UNNTAKENE, OG VI KAN IKKE HA ET LOVVERK SOM TAR UTGANGSPUNKT I UNNTAKENE.

Lovverket bør utvilsomt ha fokus på barnet fremfor foreldrene. Et lovverk som har fokus på barnet vil med STØRRE sansynlighet kunne ivareta barnet enn det dagens lovverk kan gjøre. Dette er en påstand jeg kommer med basert på egne erfaringen fra mine egne barn og hvordan lovverk, praksis, fagfolk, etc håndterte disse problemene for mine barn.

Barneloven må rett og slett skrives om slik at den prioriterer barnet fremfor foreldrene.

Få de nøyaktige paragrafene som er diskriminerende overfor barnet, takk.

[Far til 2]

Få de nøyaktige paragrafene som er diskriminerende overfor barnet, takk.

§ 2

§ 3

§ 31

§ 35

§ 36

§ 37

§ 42

§ 43

§ 46

§ 48

§ 51

Det kan være kombinasjonen av de enkelte paragrafer, gjennomføringen av dem eller hva de ikke klargjør men som dermed er en ulempe for barnet.

[Far til 2]

Hvordan mener du at mor kan ha skylden for at far ikke stiller opp?

I tilfeller der mor nekter far deltagelse og trenerer samvær på forskjellige måter kan det være at fedrene gir opp. Jeg har en bekjent som så på mitt tilfelle da han kom i konflikt med moren fordi han ville ha foreldreansvar og samvær, men ikke fikk det. Jeg måtte presse han skikkelig for at han ikke skulle gi opp.

Myndighetene gjør INGENTING for barna i slike tilfeller. De folder sine hender og med et onskapsfullt glis sier de til barnet at "sorry det blir ikke noe samvær på deg om ikke far går til advokat, og har han ikke råd så er det slutt mhp dine rettigheter her og nå".

De klapper deretter barnet på skulderen, fortsatt med det onskapsfulle gliset rundt munnen. Dette er noe de har lært av Raundalen som setrkt anbefaller begrenset samvær mellom far og barn de første 5 årene og so begrunner dette med tradisjon.

Jeg vil gjerne ha en link til seriøs forskning på dette du påstår om fagfolk og deres holdninger.

Om du ønsker rapporter fra forskere som slakter andre forskere innenfor samme institutt (det er ikke så veldig stort miljø for dette i Norge), så tror jeg du må drømme videre, for dise "fagfolkene" forer hverandre med oppgaver, og roterer gjerne mellom de forskjelllige instituttene. Uten et godt forhold til andre blir det vanskelig for dem å tjene til smør på brødet så lokalt får du ikke disse folkene til å slakte hverandre. Innenfor større miljøer (dvs internasjonalt) er det imidlertid stikk motsatt og forskerene elsker å plukke fra hverandre det andre har lagt fram.

Det er kun i få tilfeller der far ønsker mer omsorg, at "mor nekter meg mer samvær" er oppgitt som årsak. Det kan nok være lurt av deg å sette deg inn i hvilke andre årsaker som fører til at barna er mest hos mor, synes du ikke?

Følgende rapporter forteller at fedre ønsker mer samvær. Jeg har ikke lest gjennom hver enkelt rapport, men antar at St.Meld 29 hadde tatt dette opp om det hadde vært beskrevet.

Anne Skjevik og Christer Hygen (2002)

Samværfedrenes situasjon. Rapport fra en spørreundersøkelse.

Nova Rapport 15/02

Kari Moxnes og Asgeir Winge (2000)

Foreldresamarbeid etter skillsmisse

Allforsk

An-Magtitt Jensen og Sten-Erik Clausen (1997)

Samvær og fravær.

NIBR notat nr. 103

Alle disse er referanser i St.Meld. 29, 2002-2003 fra Barne- og familiedepartementet.

Nå er det som kjent ingen kvalitetsbekreftelse at staten har basert seg på disse resultateten. Staten har tidligere også lyttet til folk som Raundalen, så en må bare innse at det kan være søppel, men det var disse rapportene som må nærmest da du spurte. En av rapportene er dessuten skrevet av Moxnes, så det liggger desverre i kortene at det kan være søppel som mye annet som kommer fra disse personene.

Du fremstår som en lite nyansert og reflektert person, når du alltid drar fram mor som den store, stygge ulven i samværsfordelingssaker. Det er ganske morsomt, når du sier at du ser at fedrene også kan være årsaksforhold, men at du ikke ser noen løsninger på hvordan menn skal få mer samvær så lenge det er de som svikter. Men dersom mor er årsak til samværsproblematikken, så lar det seg løse?

Synes du virkelig det er morsomt ??? Jeg synes det er tragisk. Men ettersom du mener det er morsomt er det kansje fordi du kjenner en løsning. I så tilfelle ber jeg deg informere oss humorister, unyanserte og ureflekterte personer slik at vi kan endre på dette. Jeg antar at du gladelig øser av din kunnskap på dette feltet og f.eks. forteller oss hvordan vi kan tvingen et barn over til en far som ikke ønsker å ta ansvar, og likevel ivareta barnets beste.

[Gjest farge]

§ 2: "Som mor til barnet skal reknast den kvinna som har fødd barnet.

Avtale om å føde eit barn for ei anna kvinne er ikkje bindande."

§ 3: "Som far til barnet skal skal1 reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen."

§ 31: "Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.

Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vert teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Når barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner."

§ 35: "Når foreldra ikkje er gifte eller bur saman, jf. § 39, har mora foreldreansvaret åleine.

Foreldre som bur saman har foreldreansvaret saman for sams barn.

Foreldra som ikkje er gifte eller har foreldreansvaret saman etter andre ledd, kan likevel etter avtale gje melding til folkeregistermyndigheita om at dei skal ha foreldreansvaret saman eller at faren skal ha foreldreansvaret åleine.

Har ugifte foreldre foreldreansvaret saman, men barnet bur fast berre saman med den eine, gjeld reglane i § 37."

§ 36: " Foreldra kan gjere avtale om kven av dei barnet skal bu hos fast. Dersom dei er samde om det, kan dei avtale at barnet skal bu fast hos begge.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei."

§ 37: "Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet."

§ 42: "Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet. Den som er saman med barnet, kan ta avgjerder som gjeld omsuta for barnet under samværet."

§ 43: "Den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, har rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett. Omfanget av samværsretten bør avtalast nærare. Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.

Foreldra avtalar sjølve omfanget av samværsretten på bakgrunn av kva dei meiner er best for barnet. § 31 andre stykket gjeld for foreldra. I avtale eller avgjerd om samvær skal det mellom anna leggjast vekt på omsynet til best mogleg samla foreldrekontakt, kor gammalt barnet er, i kva grad barnet er knytt til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldra og omsynet til barnet elles. Vert det avtala eller fastsett « vanleg samværsrett », gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka, annakvar helg, 14 dagar i sommarferien, og jul eller påske.

Det kan i avtale eller i dom setjast vilkår for gjennomføringa av samværsretten. Dersom tilsyn vert sett som vilkår for samvær, kan retten i særlege høve påleggje departementet å oppnemne tilsynsperson. Departementet kan gje forskrifter med nærare føresegner om oppnemning av tilsynsperson, utøving av tilsynet og godtgjering for dette.

Den andre av foreldra skal få melding i rimeleg tid føreåt når samværet ikkje kan finne stad som fastsett, eller når tida for samværet må avtalast nærare.

Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast, kan den som har samværsretten krevje ny avgjerd av kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, jf. § 64."

§ 46: "Den som har samværsrett med barnet, skal så langt råd er, få uttale seg før den som har foreldreansvaret, tek avgjerder som vil gjere det umogeleg eller vesentleg vanskelegare å utøve samværsretten."

§ 48: "Avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare."

§ 51: "Foreldre med felles barn under 16 år må møte til mekling før det vert reist sak om foreldreansvar, kvar barnet skal bu fast eller om samvær."

Jeg ser ingen steder der lovverket ikke tar hensyn til barnet?

At du og andre bitre fedre ikke har klart å holde på mors oppmerksomhet slik at hun ikke forlot dere og dermed prøver å frata barna deres mor, har ikke noe med lovverket å gjøre. Lovverket åpner jo opp for at barnet blir hørt og at det er barnets beste og ikke far/mor sine ønsker som skal legges til grunn for samvær. Er det ikke på tide at dere aksepterer at det er en viss mulighet for at de som tar avgjørelsene har rett? Mulig barna deres faktisk HAR det best når de bor mest hos mor?

[Gjest Gjest_Gjesteline_*]

Jeg ser ingen steder der lovverket ikke tar hensyn til barnet?

At du og andre bitre fedre ikke har klart å holde på mors oppmerksomhet slik at hun ikke forlot dere og dermed prøver å frata barna deres mor, har ikke noe med lovverket å gjøre. Lovverket åpner jo opp for at barnet blir hørt og at det er barnets beste og ikke far/mor sine ønsker som skal legges til grunn for samvær. Er det ikke på tide at dere aksepterer at det er en viss mulighet for at de som tar avgjørelsene har rett? Mulig barna deres faktisk HAR det best når de bor mest hos mor?

Jeg får inntrykk av at du synes det er helt i orden at mor har barna mest uten at det er å ta far fra barna, men hvis far har barna 50% så er det fordi han er bitter og "vil frata barna deres mor"?? Så jeg må bare spørre, hvem er det som er bitter her..?

Det er vel ikke urimelig at Far til 2 og andre ansvarsfulle fedre ønsker delt omsorg og 50/50 samvær uten at det skal være på nåde fra mor? Er det noen mødre som ville synes at det var akseptabelt i en omvendt situasjon? Ville du selv synes det var greit? Det kan jeg ikke tenke meg! Men hvis far ikke er villig til å nøye seg med hver annen helg og kanskje hver onsdag, så er han kvinnefiendtlig og bitter og og vil ta mor fra barna - ikke fordi han genuint ønsker mer tid med barna han var på med å sette til verden..

Det finnes utvilsomt dårlige foreldre som ikke er opptatt av barnas beste, både menn og kvinner, men man kan ikke ta utgangspunkt i disse.

[Gjest Gjest_pasta_*]

Jeg får inntrykk av at du synes det er helt i orden at mor har barna mest uten at det er å ta far fra barna, men hvis far har barna 50% så er det fordi han er bitter og "vil frata barna deres mor"?? Så jeg må bare spørre, hvem er det som er bitter her..?

Det er vel ikke urimelig at Far til 2 og andre ansvarsfulle fedre ønsker delt omsorg og 50/50 samvær uten at det skal være på nåde fra mor? Er det noen mødre som ville synes at det var akseptabelt i en omvendt situasjon? Ville du selv synes det var greit? Det kan jeg ikke tenke meg! Men hvis far ikke er villig til å nøye seg med hver annen helg og kanskje hver onsdag, så er han kvinnefiendtlig og bitter og og vil ta mor fra barna - ikke fordi han genuint ønsker mer tid med barna han var på med å sette til verden..

Det finnes utvilsomt dårlige foreldre som ikke er opptatt av barnas beste, både menn og kvinner, men man kan ikke ta utgangspunkt i disse.

For å rette opp inntrykket ditt, så må jeg presisere at jeg snakker om de sakene der det er best for barna at mor har dem mest. At det ikke nødvendigvis er slik at barna synes det er best med 50/50. At FEDRENE (eller mødrene for den del) ønsker 50/50 er underordnet. Legg merke tila t det er de som ikke klarer å samarbeide godt nok i utgangspunktet som roper på 50/50. De som klarer å samarbeide, sørger for at det er barnas ønsker som blir tatt hensyn til når samværet skal fordeles.

Legg også merke til at blant annet fartilto mener mye om det økonomiske aspektet ved å være samværsforelder kontra 50/50. At økonomi skal spille en rolle, skjønner jeg ikke. Det synes jeg er et dårlig argument, og det kommer ofte fra fedrene, at mor ønsker å ha barna mest, fordi det gir best uttelling for økonomien.

Jeg har fire barn. De to største går mellom mitt og fars hjem som de selv ønsker, de to minste bor mest hos meg. Regner med de også etterhvert vil ha en åpen løsning.

By the way; DU tok selv utgangspunkt i at jeg ikke tenker på barnets beste, ved å si at jeg aldri ahdde akseptert at barna bor mest hos far.

[Gjest Gjest]

Det er ALLTID mødre... selv kvinner mener det. Og har sin egen lille verden med godt samarbeid ALDRI opplevd en mann som overhodet ikke er istand til å se annet enn egne behov. Som følgelig går ut over barnet. Blandt annet slike ting som ny dame hver sjette uke, samvær som aldri følges skikkelig opp men avlystes to timer før henting, når barnet er sykt blir det lempet rett hjem til mor, krangel om penger, utstyr, ferier. Og etterhvert som barnet selv begynner å protestere; HAGGEL av beskyldninger om at mor har manipulert ungen...

Nettopp! Og hva hadde skjedd om en MOR hadde oppført seg på samme måten? Jo, far hadde umiddelbart erklært henne uegnet og krevd full omsorg alene!

[Gjest Din sønn]

Mødre er per definisjon uegnet som varige bostedsforeldre. Flere mødre bør heller kun dømmes til samvær. Min eks var uegnet og barna har best av å ikke være sammen med henne pga hennes dårlige økonomi.

Slutt og dra mamma ned i søla!

[Gjest brutal_mann]

Som barn ble jeg fortalt at min far var en hensynsløs egoist, horebukk og drukkenbolt. At han gav totalt faen i meg og at det derfor jeg aldri fikk se han. Så jeg vokste opp med min mor og min stefar. Min stefar hadde jeg et slags distansert forhold til, men han var jo far til mine yngre søsken så jeg kom relativt godt over ens med han. Han strammet til og med opp min mor en gang da hun for nte gang omtalte min far som horebukk. Min mor.... Oh... Jeg kan aldri huske å ha fått en klem, jeg kan aldri huske å ha fått et støttende ord, jeg kan ikke huske å ha fått respekt for mine egne meninger, jeg kan ikke huske annet enn å ha blitt ledd av om jeg prøvde og så feilet.

Min erfaring? At enkelte alenemødre er noen jævler som burde blitt fradømt retten til å ha omsorgen for barn. Men, det er nesten umulig i dag, og var bokstavlig talt umulig den gangen. Vi menn har mange mange slag fremfor oss før vi vil bli regnet som ekte omsorgspersoner. Derfor tar jeg eder og galle fra alenemødre med en meget stor klype salt frem til jeg får snakket med faren til barna. Rett og slett fordi mor ofte lar sitt hat mot far gå ut over barna.

[Gjest Gjest_hei_*]

Som barn ble jeg fortalt at min far var en hensynsløs egoist, horebukk og drukkenbolt. At han gav totalt faen i meg og at det derfor jeg aldri fikk se han. Så jeg vokste opp med min mor og min stefar. Min stefar hadde jeg et slags distansert forhold til, men han var jo far til mine yngre søsken så jeg kom relativt godt over ens med han. Han strammet til og med opp min mor en gang da hun for nte gang omtalte min far som horebukk. Min mor.... Oh... Jeg kan aldri huske å ha fått en klem, jeg kan aldri huske å ha fått et støttende ord, jeg kan ikke huske å ha fått respekt for mine egne meninger, jeg kan ikke huske annet enn å ha blitt ledd av om jeg prøvde og så feilet.

Min erfaring? At enkelte alenemødre er noen jævler som burde blitt fradømt retten til å ha omsorgen for barn. Men, det er nesten umulig i dag, og var bokstavlig talt umulig den gangen. Vi menn har mange mange slag fremfor oss før vi vil bli regnet som ekte omsorgspersoner. Derfor tar jeg eder og galle fra alenemødre med en meget stor klype salt frem til jeg får snakket med faren til barna. Rett og slett fordi mor ofte lar sitt hat mot far gå ut over barna.

Mens far ikke lar sin bitterhet gå ut over mor?

Regelen bør være at man tar all form for negativ omtale av den andre forelderen med en klype salt.

[Gjest farge]

Jeg synes alle disse diskusjonene ender i at folk forteller om sine egne bitre erfaringer.

Av de fedrene som ønsker mer samvær med barna og som oppgir at mor nekter dem mer, er 11 av 100 fedre. Husk at dette ikke er 11 av 100 fedre på generell basis, men kun de som ønsker mer samvær. Da er det ikke lenger så stort grunnlag for å si at det er mor som ødelegger alt her i verden. Hva er for eksempel årsaken til at de 89 andre fedrene som ønsker mer samvær ikke har det?