Alenemødrne med "eiesyken"

[Glad2barnsmor]

Jeg har en datter på 4 år som har hatt delt omsorg med foreldrene siden hun var 1,5 år. Ja, jeg sier hun har delt foreldrene siden hun var 1,5 år. Hun har ingen skyld i at vi gikk fra hverandre så hvorfor skal hun treffe den ene mindre en den andre. Og hun har aldri hatt noe problem med å være annenhver uke hos hver av oss.

Lurer litt på dere alenemødre som skriver så mye om barnefar, så derfor må jeg ha hovedomsorg og bestemme alt.. Tenker dere på barnas beste eller er dere litt egoistiske og vil ha barna mest??

Jeg savner datteren min hver uke når hun ikke er her men, jeg vet hun elsker pappaen sin og har godt av og være der.

Syns så mange barnefordelingssaker kun tar hensyn til mors egoistiske behov fordi det er best for barnet.

Det er ikke best for barnet, det beste for barnet er å bli like godt kjent med begge foreldre men, det virker som det er få mødre som skjønner dette.

[Gjest Gjest_Liz_*]

Jeg kan dessverre ikke si noe om å være alenemor, for jeg har ingen barn. Men jeg kan jo fortelle om min egen oppvekst sammen med mamma.

Mamma var en eiesyk mor. Hun var faktisk så eiesyk at jeg den dag i dag, 15 år etter mine foreldres skillsmisse, ikke har noen far. Hun saboterte ethvert forsøk på å opprettholde far-datter-forholdet, og plantet ideer hos meg om hvor farlig, slem og uansvarlig pappa var. Alle visste dette, inkludert barnevernet, legene (mamma var under behandling for depresjon) og skolen. Men jeg, som 10-åring, støttet opp om mamma fordi hun tok seg av meg alltid. Det var jo pappa som flyttet fra oss. Det var stygt, jeg har sett og hørt så vanvittig mye mer enn hva jeg burde, mest fra mamma.

Jeg vet at pappa elsker meg, og alltid har gjort det. Han kjempet med nebb og klør for å få delt omsorg, men fikk en onsdag i uken. I dag har vi ingen kontakt. Jeg kan ikke ringe han om det er noe, jeg kan ikke komme på besøk til han. Det er for rart for oss, og pappajenta i meg er i konstant sorg over å ha blitt frarøvet (jeg er jo ikke helt uskyldig i akkurat det) pappan sin. Jeg skulle ønske noen hadde ivaretatt vårt forhold da jeg ikke kunne og mamma ikke ville.

[Gjest Supermimz]

Jeg kan dessverre ikke si noe om å være alenemor, for jeg har ingen barn. Men jeg kan jo fortelle om min egen oppvekst sammen med mamma.

Mamma var en eiesyk mor. Hun var faktisk så eiesyk at jeg den dag i dag, 15 år etter mine foreldres skillsmisse, ikke har noen far. Hun saboterte ethvert forsøk på å opprettholde far-datter-forholdet, og plantet ideer hos meg om hvor farlig, slem og uansvarlig pappa var. Alle visste dette, inkludert barnevernet, legene (mamma var under behandling for depresjon) og skolen. Men jeg, som 10-åring, støttet opp om mamma fordi hun tok seg av meg alltid. Det var jo pappa som flyttet fra oss. Det var stygt, jeg har sett og hørt så vanvittig mye mer enn hva jeg burde, mest fra mamma.

Jeg vet at pappa elsker meg, og alltid har gjort det. Han kjempet med nebb og klør for å få delt omsorg, men fikk en onsdag i uken. I dag har vi ingen kontakt. Jeg kan ikke ringe han om det er noe, jeg kan ikke komme på besøk til han. Det er for rart for oss, og pappajenta i meg er i konstant sorg over å ha blitt frarøvet (jeg er jo ikke helt uskyldig i akkurat det) pappan sin. Jeg skulle ønske noen hadde ivaretatt vårt forhold da jeg ikke kunne og mamma ikke ville.

Kjære deg, så ufattelig trist dette var å lese. Kansje dere kan litt etter litt bygge opp et far/datter forhold? Man kan jo begynne i det små.

[Glad2barnsmor]

Jeg kan dessverre ikke si noe om å være alenemor, for jeg har ingen barn. Men jeg kan jo fortelle om min egen oppvekst sammen med mamma.

Mamma var en eiesyk mor. Hun var faktisk så eiesyk at jeg den dag i dag, 15 år etter mine foreldres skillsmisse, ikke har noen far. Hun saboterte ethvert forsøk på å opprettholde far-datter-forholdet, og plantet ideer hos meg om hvor farlig, slem og uansvarlig pappa var. Alle visste dette, inkludert barnevernet, legene (mamma var under behandling for depresjon) og skolen. Men jeg, som 10-åring, støttet opp om mamma fordi hun tok seg av meg alltid. Det var jo pappa som flyttet fra oss. Det var stygt, jeg har sett og hørt så vanvittig mye mer enn hva jeg burde, mest fra mamma.

Jeg vet at pappa elsker meg, og alltid har gjort det. Han kjempet med nebb og klør for å få delt omsorg, men fikk en onsdag i uken. I dag har vi ingen kontakt. Jeg kan ikke ringe han om det er noe, jeg kan ikke komme på besøk til han. Det er for rart for oss, og pappajenta i meg er i konstant sorg over å ha blitt frarøvet (jeg er jo ikke helt uskyldig i akkurat det) pappan sin. Jeg skulle ønske noen hadde ivaretatt vårt forhold da jeg ikke kunne og mamma ikke ville.

Dette er utrolig trist og jeg syns dette understreker hva jeg mener. Alle barn har rett på og bli kjent med begge foreldre uansett hva som skjer mellom foreldrene. Om den ene parten går er det jo som regel en grunn til det, og det er jo ikke barnets skyld.

Syns synd på din mor, men hun var jo psykisk syk så kan ikke ha vært lett for deg.. Men det er aldri for sent å få kontakt med sin far. Snakker av erfaring men uansett vil gi deg en klem.

[Gjest Gjest_Liz_*]

Vi kan nok det, det er ikke for sent. Jeg skal ikke gå inn på hvorfor det ikke har skjedd enda, det er komplisert og innebærer mange mennesker og hendelser. Jeg skal si fra hvis jeg skriver en triologi om det

Min historie understreker det TS sier. Jeg blir så forbanna når uteforstående mener det er bedre at barnet er hos mor enn hos far. I noen tilfeller er det helt klart det beste, i andre tilfeller bør barnet være hos far. Men klarer ikke foreldre å være lykkelige sammen, så bør de for f**n klare å gjøre barnet lykkelig i to hjem!! Det finnes ikke den ting i verden som provoserer meg mer enn mødre (og sikkert fedre) som mener de har retten på barnet/barna.

Mine foreldre sa til meg da de skiltes at det ikke skulle gå ut over meg. I dag er de lykkelige hver for seg, mens jeg er revet i to. Jeg pleier å si at jeg burde vært en flekk på lakenet. Mine foreldre burde definitivt aldri fått barn.

[Leanne]

Mine to barn bor hos meg, og er hos sin far annenhver helg. Både jeg og min ex skulle ønske at han kunne ha de oftere, men det lar seg ikke gjennomføre så lett da han bor flere timers kjøring fra her vi bor.

Alt er fremdeles veldig nytt for oss, har kun vært separert siden nyttår.. Men ex har vært på besøk hos oss i "mine" helger, slik at de har sett pappa'n sin litt oftere.

Har planer om å bytte helger de helgene som blir litt lenger fremover - altså pinsehelgen, kr. himmelfartsdag osv. Slik at de får mest mulig tid sammen med far.

Vi får ikke til delt omsorg slik vi bor nå, men vi samarbeider bra. Barna snakker med pappa på telefon, han blir også oppdatert om ting som skjer av meg - på telefon, facebook og mail.

At barna ble boende hos meg, var av praktiske grunner - vi ble boende, han flyttet inn hos sin mor. Barna har barnehageplass og venner her. Det at pappa flyttet ut var "sjokk" nok, om ikke de og måtte flytte også. De hadde forøvrig heller ikke fått noen bhg plass sånn midt i året... Men at barna skal bo fast hos meg til evig tid, er det ingen som har bestemt.

[Gjest Gjest]

Jeg kan dessverre ikke si noe om å være alenemor, for jeg har ingen barn. Men jeg kan jo fortelle om min egen oppvekst sammen med mamma.

Mamma var en eiesyk mor. Hun var faktisk så eiesyk at jeg den dag i dag, 15 år etter mine foreldres skillsmisse, ikke har noen far. Hun saboterte ethvert forsøk på å opprettholde far-datter-forholdet, og plantet ideer hos meg om hvor farlig, slem og uansvarlig pappa var. Alle visste dette, inkludert barnevernet, legene (mamma var under behandling for depresjon) og skolen. Men jeg, som 10-åring, støttet opp om mamma fordi hun tok seg av meg alltid. Det var jo pappa som flyttet fra oss. Det var stygt, jeg har sett og hørt så vanvittig mye mer enn hva jeg burde, mest fra mamma.

Jeg vet at pappa elsker meg, og alltid har gjort det. Han kjempet med nebb og klør for å få delt omsorg, men fikk en onsdag i uken. I dag har vi ingen kontakt. Jeg kan ikke ringe han om det er noe, jeg kan ikke komme på besøk til han. Det er for rart for oss, og pappajenta i meg er i konstant sorg over å ha blitt frarøvet (jeg er jo ikke helt uskyldig i akkurat det) pappan sin. Jeg skulle ønske noen hadde ivaretatt vårt forhold da jeg ikke kunne og mamma ikke ville.

Det er sikkert ikke lett å være barn i en slik situasjon. Men jeg forstår ikke hvorfor du ikke kan ringe han eller besøke han nå? Vil han ikke ha kontakt med deg?

[Far til 2]

Jeg ser det er flere tragedier som beskrives i denne tråden som omhandler barnas rett til å ha 2 oppegående foreldre. Mange barn mister en forelder fordi den andre forelderen mer eller mindre definerer den første forelderen som uegnet til omsorg (og delvis også samvær).

Som TS og gjest_liz sier finnes det desverre en del "eiesyke" mødre som benytter mye av tiden til å finne ut hvorfor et barn IKKE bør ha samvær med far. Og far som omsorgsperson er for noen mødre det værste som kan skje.

Jeg er som dere forstår enig i mye av den kritikken enkelte mødre får når de ønsker å begrense samværet, men synes det også er viktig å påpeke at noen menn faktisk ikke ønsker å ta ansvar med omsorg/samvær. Jeg har hatt kontakt med mødre som har slitt i MANGE år for å få far til å stille opp. Mye tyder på at slike problemer oppstått i situasjoner det mor og far kommmer i konflikt på et tidlig tidspunkt. Jeg vil ikke spekulere i hvem som er skyld i denne konflikten men konstatere bare at dette er fakta (at det ofte er konflikt på et tidlig tidspunkt etter bruddet). De barna som utsettes for at far trekker seg bort sliter ant. like mye som i de tilfeller der mor tar barnet bort fra far.

Hva er det jeg prøver å oppnå med denne informasjonen ??

Jo, jeg mener at de mødrene som kjemper for barnas rett til mye samvær, gjerne så mye at det blir snakk om felles omsorg, bør få mye mer støtte i forum som dette eller av naboer, venner, kolleger, etc. Støtt alle de mødrene som arbeider for så mye samvær som mulig, dvs så mye samvær som barnet ønsker. Disse mødrene gjør en krevende jobb, men det er vha av dem (og de andre som velger felles omsorg) at vi får en verden der likeverd mellom foreldrene vil gjøre at barna får en mulighet de ellers ikke vil få.

Alle dere mødre (og fedre) som arbeider for å gi deres barn rett til felles omsorg gjør en kjempejobb, og jeg håper dere orker å fortsette kampen.

[Gjest Gjest]

Jeg har en datter på 4 år som har hatt delt omsorg med foreldrene siden hun var 1,5 år. Ja, jeg sier hun har delt foreldrene siden hun var 1,5 år. Hun har ingen skyld i at vi gikk fra hverandre så hvorfor skal hun treffe den ene mindre en den andre. Og hun har aldri hatt noe problem med å være annenhver uke hos hver av oss.

Lurer litt på dere alenemødre som skriver så mye om barnefar, så derfor må jeg ha hovedomsorg og bestemme alt.. Tenker dere på barnas beste eller er dere litt egoistiske og vil ha barna mest??

Jeg savner datteren min hver uke når hun ikke er her men, jeg vet hun elsker pappaen sin og har godt av og være der.

Syns så mange barnefordelingssaker kun tar hensyn til mors egoistiske behov fordi det er best for barnet.

Det er ikke best for barnet, det beste for barnet er å bli like godt kjent med begge foreldre men, det virker som det er få mødre som skjønner dette.

Jeg har inntrykk av at dette er på vei ut og ikke er så utbredt lenger, at normen blir mer og mer slik som dere har det. Ingen av mine venninner har hovedomsorgen for barna, bortsett fra ei der barnefar ikke er i bildet i det hele tatt. Det går stort sett i delt omsorg, har også ei venninne der barna bor hos far, ei venninne som flyttet til fars hjemplass for at barnet skulle få bo delt hos dem. Muligens er det bare barna jeg kjenner til som har vært så heldige?

Men er ikke denne problemstillingen mye mindre enn før, eller tar jeg helt feil?

[Far til 2]

Jeg har inntrykk av at dette er på vei ut og ikke er så utbredt lenger, at normen blir mer og mer slik som dere har det. Ingen av mine venninner har hovedomsorgen for barna, bortsett fra ei der barnefar ikke er i bildet i det hele tatt. Det går stort sett i delt omsorg, har også ei venninne der barna bor hos far, ei venninne som flyttet til fars hjemplass for at barnet skulle få bo delt hos dem. Muligens er det bare barna jeg kjenner til som har vært så heldige?

Men er ikke denne problemstillingen mye mindre enn før, eller tar jeg helt feil?

Jeg tror du har rett. Jeg ser det samme i mitt nærmiljø hvor foreldrene benytter 50/50 i ca 90% av tilfellene. Jeg tror ikke at det området jeg bor i er så veldig spesielt og er derfor rimelig overbevist om at felles omsorg er en omsorgsløsning som har EKSPLODERT i omfang.

Men jeg synes det fortsatt er synd at noen mødre legger så mye arbeid i å finne årsaker for å begrense samværet. Og ikke minst er det synd på barn tilsvarende tilfellet til gjest_liz som under store deler av oppveksten og i voksen alder har følt et savn etter faren sin.

De mødre som kjemper for retten til å ptaktisere felles omsorg uten kritiske blikk fra andre gjør en kjempejobb for de barna som nå vokser opp, og disse mødrene vil være hovedårsaken til at til og med politikere og "fagfolk" inne ekstremist grupperingene vil måtte slutte å motarbeide felles omsorg slik de gjør idag.

[Gjest Gjest_Liz_*]

Det er sikkert ikke lett å være barn i en slik situasjon. Men jeg forstår ikke hvorfor du ikke kan ringe han eller besøke han nå? Vil han ikke ha kontakt med deg?

Vel det er vanskelig å forklare. Hovedproblemet er velat jeg er blitt en annen person enn den han kjente da jeg var liten, og at han ikke har vært med på å forme meg. Han har gått glipp av 15 år av mitt liv hvor jeg har utviklet meg og blitt den jeg er i dag. Det er ikke det at jeg ikke fysisk kan ringe eller besøke, men det at det koster mye. Det er smertefullt for oss begge. Jeg har vel, for han, gått fra å være en datter, til å være en hvermannsen som smerter han, og vice versa.

Jeg kan jo også si at etter at min mor har fått tid til å bli frisk fra sine psykiske problemer og fått ting på avstand, har hun gått over til å angre. Hun ber stadig om tilgivelse for å ha ødelagt pappajenta.

[Gjest Alenefar til barn med ETT hjem]

Og hun har aldri hatt noe problem med å være annenhver uke hos hver av oss.

Det er vel det dere liker å innbille dere, dere egoistiske foreldre som tvinger barna til å ha to skolekretser, to vennekretser, to sett fritidsaktiviteter, to hjem, istedet for å ta konsekvensene av det voksne valg; som er å la barnet ha ETT hjem, og om nødvendig ha en ordning som tvinger foreldrene, ikke barnet, til å flytte når det er samvær. Ingen barn har det BEDRE av å ha to hjem enn å ha ett. Synes dere er så vanvittig egoistiske!

[Gjest Gjest]

Mange barn mister en forelder fordi MØDRENE mer eller mindre definerer FAR som uegnet til omsorg (og delvis også samvær).

Som TS og gjest_liz sier finnes det desverre en del "eiesyke" mødre som benytter mye av tiden til å finne ut hvorfor et barn IKKE bør ha samvær med far. Og far som omsorgsperson er for noen mødre det værste som kan skje.

Når FAR ikke stiller opp skyldes det en konflikt på et tidlig stadium som MOR er skyld i. Og FAR må trekke seg bort.

Tror du ikke vi er i stand til å lese mellom linjene, din kvinnefiendtlige tosk?

[Gjest Alenefar]

felles omsorg er en omsorgsløsning som har EKSPLODERT i omfang.

Er uenig i at man skal tvinge på barna delt omsorg, jeg er sikker på at det er en mye større belastning for dem en gavn,

[Brunhilde]

...

Men jeg synes det fortsatt er synd at noen mødre legger så mye arbeid i å finne årsaker for å begrense samværet. Og ikke minst er det synd på barn tilsvarende tilfellet til gjest_liz som under store deler av oppveksten og i voksen alder har følt et savn etter faren sin.

...

Jeg slutter ikke å forundre meg over hvor lett du tar på de fedrene som svikter barna sine ved å forsvinne ut av livene deres ved å gjøre seg utilgjengelige?

[Gjest Gjest]

Jeg slutter ikke å forundre meg over hvor lett du tar på de fedrene som svikter barna sine ved å forsvinne ut av livene deres ved å gjøre seg utilgjengelige?

Det er ALLTID mødre... selv kvinner mener det. Og har sin egen lille verden med godt samarbeid ALDRI opplevd en mann som overhodet ikke er istand til å se annet enn egne behov. Som følgelig går ut over barnet. Blandt annet slike ting som ny dame hver sjette uke, samvær som aldri følges skikkelig opp men avlystes to timer før henting, når barnet er sykt blir det lempet rett hjem til mor, krangel om penger, utstyr, ferier. Og etterhvert som barnet selv begynner å protestere; HAGGEL av beskyldninger om at mor har manipulert ungen...

[Gjest Gjest]

Det er ALLTID mødre... selv kvinner mener det. Og har sin egen lille verden med godt samarbeid ALDRI opplevd en mann som overhodet ikke er istand til å se annet enn egne behov. Som følgelig går ut over barnet. Blandt annet slike ting som ny dame hver sjette uke, samvær som aldri følges skikkelig opp men avlystes to timer før henting, når barnet er sykt blir det lempet rett hjem til mor, krangel om penger, utstyr, ferier. Og etterhvert som barnet selv begynner å protestere; HAGGEL av beskyldninger om at mor har manipulert ungen...

Jeg har registrert akkurtat det samme som deg! Det ser ut som det har blitt politisk korrekt å lete etter feil hos moren hvis faren svikter. Dette er holdninger som er svært utbredt, også i hjelpeapparatet og i rettsvesenet.

Jeg anbefaler en bok som heter Manipulasjon. Den er skrevet av Grethe Nordhelle som er både psykolog og jurist. Hun har svært god innsikt i denne problemstillingen. Boken er rettet mot fagpersoner, men jeg er sikker på at mange som har problemer med en manipulerende eks vil kjenne seg igjen i mye!

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.d...oduktId=3784453

[Gjest chickpea]

Jeg har registrert akkurtat det samme som deg! Det ser ut som det har blitt politisk korrekt å lete etter feil hos moren hvis faren svikter. Dette er holdninger som er svært utbredt, også i hjelpeapparatet og i rettsvesenet.

Jeg anbefaler en bok som heter Manipulasjon. Den er skrevet av Grethe Nordhelle som er både psykolog og jurist. Hun har svært god innsikt i denne problemstillingen. Boken er rettet mot fagpersoner, men jeg er sikker på at mange som har problemer med en manipulerende eks vil kjenne seg igjen i mye!

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.d...oduktId=3784453

Det finnes BÅDE mødre og fedre som ikke klarer å samarbeide, som bringer hjem nye kjærester titt og ofte og som saboterer og krangler og prøver å ødelegge mellom barnet og den andre forelderen. Å være egoistisk dust er på ingen måte forbeholdt enten mor eller far.

[Gjest Gjest]

Det finnes BÅDE mødre og fedre som ikke klarer å samarbeide, som bringer hjem nye kjærester titt og ofte og som saboterer og krangler og prøver å ødelegge mellom barnet og den andre forelderen. Å være egoistisk dust er på ingen måte forbeholdt enten mor eller far.

Det er helt riktig.

Derfor må man finne ut hvem som er dust istedet for å tenke at hvis faren svikter barna er det sikkert morens skyld.

[Gjest chickpea]

Det er helt riktig.

Derfor må man finne ut hvem som er dust istedet for å tenke at hvis faren svikter barna er det sikkert morens skyld.

Klart det