Flytte med 8-åringen?

[Gjest Annbjørg]

Vi er nødt til å flytte til et annet sted, 17 mil fra her vi bor, for at jeg skal kunne begynne å studere. Desentraliserte studier er uaktuelt, fordi jeg ikke har noen som kan passe jenta de ukene det er skole.

Men jeg gruer meg veldig. Datteren min trives godt på skolen, det er godt klassemiljø, hun har mange venner og flinke lærere. Vi har også all familie her vi bor, og kjenner ingen på det nye stedet. JEG har veldig lyst til å flytte, trives ikke så godt her vi bor. Men jeg er bekymret for datteren min.

Jeg lurer på om dere som har flyttet med skolebarn kan fortelle litt om deres erfaringer. Hvor lang tid gikk det før barna slo seg til ro i den nye klassen, fikk nye venner osv?

[Far til 2]

Vi er nødt til å flytte til et annet sted, 17 mil fra her vi bor, for at jeg skal kunne begynne å studere. Desentraliserte studier er uaktuelt, fordi jeg ikke har noen som kan passe jenta de ukene det er skole.

Men jeg gruer meg veldig. Datteren min trives godt på skolen, det er godt klassemiljø, hun har mange venner og flinke lærere. Vi har også all familie her vi bor, og kjenner ingen på det nye stedet. JEG har veldig lyst til å flytte, trives ikke så godt her vi bor. Men jeg er bekymret for datteren min.

Jeg lurer på om dere som har flyttet med skolebarn kan fortelle litt om deres erfaringer. Hvor lang tid gikk det før barna slo seg til ro i den nye klassen, fikk nye venner osv?

Kan barnet bo hos far mens du studerer ?

[Gjest Annbjørg]

Nei, far bor i Oslo-området. Vi bor i Finnmark.

[Far til 2]

Nei, far bor i Oslo-området. Vi bor i Finnmark.

OK.

Hvis far har valgt å flytte så langt er han heller ikke egnet til daglig om,sorg ettersom ingen foreldre skal kunne gjøre noe slikt mot egne barn.

Hvis du må flytte for å gjennomføre utdannelsen, samtidig som at barnet ikke mister mye av kontakten med sin andre forelder, så ser jeg ingen problemer. Å flytte en gang i livet er det mange barn som må gjøre, og om du er oppmerksom på dette med barnets beste så tror jeg barnet kan takle det. Det hadde vært mye værre om du hadde flyttet for 2. eller 3. gang eller valgt å flytte FRA samværsforelder.

[Gjest Annbjørg]

Far er en god forelder, og han er godt egnet til å ha den daglige omsorgen. Men nå er det slik at datteren vår har bodd hos meg siden hun ble født (har vært alenemor helt siden graviditeten), og hun kommer til å bli boende hos meg helt til hun eventuelt kommer med et ønske om å flytte til far.

Men dette var ikke meningen å være en diskusjon om hvem jenta skal bo hos. Jeg var ute etter erfaringene til de som faktisk har flyttet med barna sine, slik at de har måttet bytte skole. Vi har flyttet en del ganger tidligere, når hun var såpass liten at hun ikke husker det. De senere år har vi flyttet litt frem og tilbake på det stedet vi bor nå.

[Gjest farge]

Du er sikkert bekymret for at hun ikke skal finne seg til rette på ny skole og med nye venner. Kan du ta med det mest nødvendige, lagre innboet og leie møblert til du ser om dere trives? Da er det lettere å flytte tilbake igjen hvis barnet ikke finner seg til rette.

Som regel går det kjempefint å flytte hvis det ikke er en vane mens barna går på skolen. Vi flyttet da barnet begynte i 3.klasse, men etter det bodde vi på samme sted av hensyn til barnet som trives på skolen og hadde fått mange venner. Vi flyttet ikke så langt fra der vi bodde før og holdt kontakten med gamle naboer og venner av barna.

Det er en vanskelig avgjørelse. Hvor lenge regner du med å studere, og hvis du ikke trives på det nye stedet, har du jobbmuligheter der du bor nå? Kan noen i familien tenke seg å passe barnet de dagene i måneden du er borte hvis du velger desentralisert studie?

Hvordan er barnet? Åpen og omgjengelig eller holder hun seg mest til noen få venner?

[tineline]

Jeg flyttet fra Oslo til Narvik som 4-åring, som 5/6-åring videre til Tromsø, og fra Tromsø til Oslo som 10-åring, og den siste var den vanskeligste, da jeg trivdes veldig godt i klassen i Tromsø og aldri fant meg helt til rette i Oslo etter dette, før videregående. Det var litt vanskelig å være 'den nye', og jeg følte meg veldig rotløs.

Men nå var jeg nærmere randen av puberteten enn det datteren din er, og jeg flyttet også nærmest fra én kultur til en annen (ja, så stor forskjell føles det av og til som om det er på nord og sør), så det var vanskelig for meg å føle meg hjemme når jeg ikke kunne lekene, reglene for trafikklys-leken og hvordan man hoppet krysset (populært kalt sløyfa i nord; eller var det omvendt).

Nå skal ikke dere så langt, men som barn som har vært mye på flyttefot, er det faktisk en del ting som føles veldig tungt selvom det kanskje vil rette seg. Det kan hende datteren din er ung nok til å fortsatt få kontakt med nye barn uten at det er fordommer fra noen som helst av sidene, men det vet dere kanskje ikke før dere flytter. Jeg har ingen råd, i bunn og grunn, for jeg tror ikke de voksne kunne gjort noe fra eller til på at jeg ikke så lett kom inn i klassemiljøet. Det verste var nesten å besøke den gamle klassen min, og se at de hadde glemt hvem jeg var også, så det er kanskje heller ikke den beste ideen å gjøre i ettertid.

Lykke til med valget. Nå skal ikke jeg ha barn selv, så jeg vet ikke hva jeg ville gjort; men jeg ville i alle fall dele min personlige erfaring.

[Gjest Annbjørg]

Studiet varer 3 år, og enten blir vi på det nye stedet når jeg er ferdig utdannet, eller så flytter vi tilbake hit vi bor nå. Det er dessverre ingen som kan se etter henne hvis jeg velger desentralisert studie. Faren bor som sagt langt borte, og min mor har ikke lyst til å ta på seg ansvaret.

Jenta har alltid hatt lett for å finne nye venner, går godt overrens med de fleste. Litt sjenert i startfasen, men det går fort over.

Egentlig tror jeg det hele går veldig fint, men det er allikevel veldig "skummelt" fordi hele hverdagen vår kommer til å bli totalt annerledes.

Jeg ser for meg at det er lettere å flytte som 8-åring enn som 10-12åring. Derfor tenker jeg at det er bedre å begynne på studiene nå, flytte nå, istedenfor å vente 2-3 år. Jeg tror ikke mye flytting er bra, kan skjønne det med at man til slutt føler seg rotløs.

Men oioi, et mammahjerte bekymrer seg for mye rart, og man ønsker jo alltid å gjøre det som er til det beste for barna...

[Gjest Gjest]

Bestevenninna til dattera mi flytta hit da hun var 7,5 år og begynte i 2. klasse. Hun har tilpasset seg veldig bra.

[Lachesis]

Jeg flyttet rundt gjennom hele barndommen og hadde innen videregående var ferdig vært igjennom 10 forskjellige skoler.

Jeg hadde igrunn ikke særlige store problemer med dette før jeg var 12-13. Når man er 8 så er det ikke spesielt vanskelig å få nye venner. Det er bare å hive seg inn i leken så er man med, men når man er 12-13 er det verre. Da er det viktigere å ha de samme klærne og ikke minst ha samme dialekt for å kunne passe inn. Tror ikke jenta di kommer til å slite så mye nå. Det blir verre om du ønsker å flytte tilbake om noen år når du er ferdig med studier. Uansett, lykke til. Så lenge du og jenta di prater sammen så hun vet at hun kan komme til deg med alt så skal nok dette gå bra.

[Gjest Gjest_Mindy_*]

Min manns eks flyttet med deres felles sønn til et helt nytt sted da gutten var 8år, han hadde litt familie der da, ihvertfall gikk det kjempebra enda vi hadde vært litt skeptiske siden han er en sjenert gutt. 3-4 år senere tok hun gutten med og flyttet enda en gang til et nytt sted, her kjente han ingen, det gikk også veldig bra. Men da sa han til sin mor at nå er det nok, nå flytter jeg ikke flere ganger;)

[Far til 2]

Far er en god forelder, og han er godt egnet til å ha den daglige omsorgen.

...

...

Beklager, men jeg kan ikke se at han er en god far når han fratar barnet muligheten til å bygge relasjoner med far på den måten han har gjort. Enda mindre ha daglig omsorg ettersom det han har gjort ert et ovegrep som myndighetene når forsøker å begrense.

Men som du sier så er dette utenfor trådens tema.

[Hanselot]

Skal selv flytte sammen med en mor og hennes 8 år gamle sønn. Mor er nok mer bekymret enn meg som ikke ser noen problemer for han på 8 år sine evner til å få venner. Han er utadvendt og har akkurat de riktige interessene som gjør at jeg tror han fint vil gli inn i en klasse.

Endret 7. februar 2010 av MissStiles

[Gjest brutal_mann]

Jeg lurer på om dere som har flyttet med skolebarn kan fortelle litt om deres erfaringer. Hvor lang tid gikk det før barna slo seg til ro i den nye klassen, fikk nye venner osv?

Jeg vokste også opp med en mor som bare tenkte på seg selv. Flyttet i hytt og pine. resultat? At jeg nekter å tro at det er mulig å ha en stabil relasjon til noen som helst over tid. Lykke til med å føkke opp livet til ungen din.

[Gjest brutal_mann]

Hvor jævlig vanskelig er det å slette innlegg i stede for å redigere dem?

Endret 9. februar 2010 av brutal_mann

[Harlekin]

Minimum to flyttinger på tre år så vidt jeg kan se. Ungen har nettopp fått seg et sosialt liv nå. Så flyttes ungen på og må begynne på ny, når det sosialelivet endelig er på plass så skal det flyttes igjen.

Vet du hva, noen ganger er flytting eneste løsning. Det er ikke verdens ende. Livet til barnet blir ikke "føkket up" av den grunn.

[Gjest brutal_mann]

Vet du hva, noen ganger er flytting eneste løsning. Det er ikke verdens ende. Livet til barnet blir ikke "føkket up" av den grunn.

Spør barna som har blitt flyttet på slik. Altså de nå voksne utgavene av barna. Tror INGEN av dem vil applaudere for foreldrene sine valg.

[Schytia]

Spør barna som har blitt flyttet på slik. Altså de nå voksne utgavene av barna. Tror INGEN av dem vil applaudere for foreldrene sine valg.

Jeg tok ingen skade av å bli flyttet på engang i løpet av bardommen.

[Harlekin]

Spør barna som har blitt flyttet på slik. Altså de nå voksne utgavene av barna. Tror INGEN av dem vil applaudere for foreldrene sine valg.

Det er en for lettvint løsning å skylde på flytting om livet blir for kjipt. Dersom ungen blir tatt vare på av kjærlige foreldre (som TS virker) og har det bra ellers, da. Mener du at barn aldri skal flytte, du da?

[Harlekin]

Jeg tok ingen skade av å bli flyttet på engang i løpet av bardommen.

Ikke jeg heller.