Er du deg selv hele tiden eller?

[Gjest Gjest]

jeg er alltid meg, men man itrer seg alltid forskjellige roller. Jeg er en person hjemme med samboeren min, ca. den samme med familien min og med venner, en bedre utgave av meg selv sammen med ukjente, min samboers kolleger og med mine medstudenter.

F.eks. Jeg banner ikke foran min bestemor eller blant mennesker jeg tror ville blitt veldig støtt av stygt språk. Jeg bruker språket til vennene mine blant vennene mine.

Jeg har mange venninner som elsker å klemme på hverandre og kosesnakker til hverandre ala "snuppa mi" "vennen" - slik har jeg aldri vært. Jeg klemmer kun de jeg virkelig vil klemme når det er en grunn for det (hvis de eller jeg trenger en klem) og gjør ikke vennskapene til noe de ikke er. For meg virker det falskt, men jeg skal ikke si at ikke de som oppfører seg slik er oppriktige.

[tineline]

Jeg klarer bare å skille ut én maske jeg bruker, og det er den jeg tar fram overfor mora mi ("Jada, nå kooooser vi oss"). Ellers føler jeg ikke stor forskjell på meg selv i arbeidslivet, hjemme eller sammen med ulike typer venner.

Jeg hadde en åpenbaring for noen år siden, da jeg skulle flytte til UK for et år. Inntil da hadde jeg skjult meg selv ganske godt (selvom gamle venner kjente den ekte meg), og jeg bestemte meg for at jeg skulle være helt meg selv fordi ingen hadde noen forforståelse av hva jeg skulle være. Det var utrolig befriende, og jeg har klart å holde på den følelsen siden.

Jeg er enig i at man har en overvekt av div egenskaper i visse situasjoner, men jeg vil ikke kalle det en rolle. På jobb er jeg vennlig, bestemt og tålmodig i rusmiddelomsorgen, rappkjefta, morsom og faglig seriøs i arkeologien - mens hjemme er jeg alt sammen, bare litt mindre tålmodig. Jeg føler likevel ikke noe forskjell på meg selv, det føles naturlig å ikke være rappkjefta med en rusmisbruker, eller ikke være vennlig og tålmodig overfor en arkeologkollega.

Det er vel individuelt hva vi kaller det, men for meg er det ikke roller det er snakk om. Før mitt opphold i UK, var det definitivt roller det dreide seg om. Jeg var brautende og råmorsom med folk jeg ikke kjente (og det følte jeg selv var veldig slitsomt), og jeg var litt sånn med venner også. Jeg var litt redd for pappas temperament, og jeg var veldig opptatt av å være så rar og eksentrisk som mulig i livet "der ute". Hjemme var jeg bare opptatt av kropp og trening. Jeg lot ikke meg selv være meg. Har gått gjennom en svært stor forandring, og nå klarer jeg ikke være annet enn meg selv i alle situasjoner - med unntak av overfor min mor og hennes ektemann. Jeg jobber med den saken nå.

[Gjest Gjest]

Jeg er alltid meg selv, men når jeg er sammen med ande fremstår jeg som litt lykkelige enn det jeg er i virkeligheten. Prøver å virke litt mer positiv enn det jeg egentlig er. Når jeg er alene får følelsene ta litt mer overhånd, og det blir en masse negative tanker. Blandt noen mennesker er jeg åpen og ganske skravlete, og med andre blir jeg stille og litt usikker, men begge deler er like mye meg.

[Ella_Grey]

Jeg er vel alltid meg selv, men som andre skriver så viser jeg ulike sider av meg i forskjellige situasjoner.

De eneste gangene jeg kan føle at jeg har på meg en maske er sammen med familien, spesielt de jeg ser sjelden. Da kan jeg føle at jeg blir presset inn i den rollen som de forventer, selv om det ikke er den jeg egentlig er nå.

[Bellatrix]

putter du på "litt maske" (mener ikke sminke) for hva du skal. Har jobb maske, vennemaske, butikkmaske og så når jeg kommer hjem er jeg den jeg egentlig er...

er du?

De fleste mennesker oppfører seg forskjellig utifra forskjellige kontekst. Det er både naturlig og bra. Det betyr ikke at man ikke er seg selv.

[aline]

Jeg har mange venninner som elsker å klemme på hverandre og kosesnakker til hverandre ala "snuppa mi" "vennen" - slik har jeg aldri vært. Jeg klemmer kun de jeg virkelig vil klemme når det er en grunn for det (hvis de eller jeg trenger en klem) og gjør ikke vennskapene til noe de ikke er. For meg virker det falskt, men jeg skal ikke si at ikke de som oppfører seg slik er oppriktige.

Jeg er en av disse som klemmer i både tide og utide, og har flere venninder jeg kaller snuppa og vennen, det å IKKE skulle gjort dette, hadde vært falskt for min del, rett og slett det er fordi det er slik jeg er.

Så for meg å IKKE skulle kunne kalle venninder "snuppa" og klemme dem, ville vært å ta fra vennskapet noe det er.

Og når jeg en sjelden gang i blant er sammen med folk som ikke er like klemmete som meg, og jeg må la være å være slik, så føler jeg at jeg ikke kan være meg selv, være slik det faller meg naturlig. Så tro på at det for mange er oppriktig, for det er jeg sikker på at det er for de som er sånn.

[Gjest Gjest_Bitten_*]

Jeg vet Sissan. :-)

Poenget mitt er heller der at jeg virkelig ikke liker falske mennesker, og at jeg selv heller tar støten ved å være meg selv fremfor å late som om jeg er en annen. :-)

Man er da slett ikke falsk om man ikke viser alle sine sider til alle personer i alle situasjoner. Jeg for min del er en helt annen på jobb enn hjemme med mannen, jeg er en annen person sammen med mannen min enn med sønnene mine - de slipper å se alle mine sider. Videre er jeg en helt annen person sammen med svigermor og svigerfar enn jeg er hjemme med mannen min .. Dette betyr ikke at jeg er falsk, men jeg tilpasser meg det miljøet jeg er i der og da.

Jeg nekter rett og slett at enkelte fremstår akkurat lik overfor alle mennesker.

Jeg synes synd på mennesker som føler de må være så falske. De har det antageligvis ikke så greit siden de må lage seg en falsk verden.

Les hva jeg skriver over .. og jeg nekter å tro at du fremstår akkurat likt overfor alle personer du treffer på.

[Sissan]

Jeg tenker at jeg spiller alle mine roller uten maske. Alle rollene er meg, jeg trenger ikke skjule meg. Det tror jeg er en vesentlig forskjell fra de som føler de må ikle seg en maske for å gjøre noe.

[Gjest Trajan]

Nei jeg er ikke meg selv hele tiden

[Gjest Syrin_Ulven]

Tror eg som oftest er meg selv, men mulig eg hiver på meg ei "jobbmaske" når eg får meg jobb.

[Chiyo]

putter du på "litt maske" (mener ikke sminke) for hva du skal. Har jobb maske, vennemaske, butikkmaske og så når jeg kommer hjem er jeg den jeg egentlig er...

er du?

Skjønner hva du mener. Ikke min aller bestevenn vet hvem jeg virkelig er. Ikke at den egentlige meg er noe negativt som må gjemmes, men jeg har en tendens til å ta på meg en maske ja.