Er du deg selv hele tiden eller?

[Gjest avogtil]

putter du på "litt maske" (mener ikke sminke) for hva du skal. Har jobb maske, vennemaske, butikkmaske og så når jeg kommer hjem er jeg den jeg egentlig er...

er du?

[Gjest brutal_mann]

Ingen vet hvem jeg er fullt og helt.

Hvorfor samler en aldri alle sine venner samtidig? fordi en ikke orker å spille så mange roller på en gang.

[LukaFrost]

Jeg er jo alltid meg selv, i alle fall en eller annen variant av meg. Selv om jeg ikke nødvendigvis oppfører meg likt sammen med enhver gruppe mennersker jeg omgås. Ulike mennesker får fram ulike sider ved meg. På jobb kan det blir litt "skuespill", men sånn er det når man møter kunder.

[Tabris]

Jeg ser også på det meste jeg gjør som det å være meg selv, bare forskjellige sider av meg selv. Det eneste som føles som å "ikke være meg selv" er de få anledninger hvor jeg må jatte med fremmede om vær og vind.

[Snasen]

Nei, jeg har ingen maske. Jeg er den jeg er 100%. Noen irriterer seg over det. Andre ikke.

Jaja, det får nå bare være sånn. Hvorfor skal JEG forvandle min personlighet for å tilpasse med hva andre liker??? Helluu...

[Gjest Gjest_Tine_*]

Jeg er meg selv 100%, men har mange forskjellige sider. Når jeg er på jobb er det hovedsaklig den seriøse siden som kommer til syne, sammen med jentene er det er ofte den fnisete siden osv.

[Snasen]

Jeg ser også på det meste jeg gjør som det å være meg selv, bare forskjellige sider av meg selv. Det eneste som føles som å "ikke være meg selv" er de få anledninger hvor jeg må jatte med fremmede om vær og vind.

Gå fra dem da? Hadde jeg gjort lett. Si du må gå i et viktig møte, eller lignende.

[leirbål]

Jeg velger å være meg selv i alle situasjoner. Noen ganger tar jeg frem mer av enkelte egenskaper enn i andre, men jeg gidder ikke spille.

livet er for kort til det.

[Sissan]

Livet er et rollespill.

Den virkelige deg er regissør og forfatter. Hvor ekte rollene dine er - hvor komplette de er - er opp til deg.

Alle besitter ulike roller - mor, ansatt, kjæreste, datter, søster, venninne, håndballspiller, uvenn, tilfeldig bekjent osv. osv. osv.

Noen - som Snasen - tror de ikke gjør det. Det er å lure seg selv å tro man ikke spiller roller, bare fordi man nekter å tilpasse seg de enkelte situasjonene man er i, og rommene man har bestemt seg for å fylle.

Om man ser det som roller, kan man også tåle å spille dårlig, uten at man faller helt sammen. Og det er verken uekte eller uærlig.

[Kjetil S.]

Ettersom at jeg ikke får betalt for å være noen annen enn meg selv ved å glede andre med mine skuespilleregenskaper, så nei.

[Sissan]

Jeg snakker ikke om å være skuespiller, men å fylle roller. To helt forskjellige ting, jeg snakker om roller IRL, skuespillere er på scenen. Eller de lurer folk.

[Gjest Gjest_Bitten_*]

Livet er et rollespill.

Den virkelige deg er regissør og forfatter. Hvor ekte rollene dine er - hvor komplette de er - er opp til deg.

Alle besitter ulike roller - mor, ansatt, kjæreste, datter, søster, venninne, håndballspiller, uvenn, tilfeldig bekjent osv. osv. osv.

Noen - som Snasen - tror de ikke gjør det. Det er å lure seg selv å tro man ikke spiller roller, bare fordi man nekter å tilpasse seg de enkelte situasjonene man er i, og rommene man har bestemt seg for å fylle.

Om man ser det som roller, kan man også tåle å spille dårlig, uten at man faller helt sammen. Og det er verken uekte eller uærlig.

Det er så sant det du skriver her, Sissan. Og selvom endel ikke ønsker å innrømme det så har de det på samme måte .. det er helt menneskelig.

[Kjetil S.]

Jeg snakker ikke om å være skuespiller, men å fylle roller. To helt forskjellige ting, jeg snakker om roller IRL, skuespillere er på scenen. Eller de lurer folk.

Jeg vet Sissan. :-)

Poenget mitt er heller der at jeg virkelig ikke liker falske mennesker, og at jeg selv heller tar støten ved å være meg selv fremfor å late som om jeg er en annen. :-)

[SuperT]

Jeg vet Sissan. :-)

Poenget mitt er heller der at jeg virkelig ikke liker falske mennesker, og at jeg selv heller tar støten ved å være meg selv fremfor å late som om jeg er en annen. :-)

Jeg synes synd på mennesker som føler de må være så falske. De har det antageligvis ikke så greit siden de må lage seg en falsk verden.

[Sissan]

Men det dreier seg jo ikke om å være en annen?

Når jeg er hjemme, er jeg inne i mammarollen store deler av tiden. Da tar jeg frem de egenskapene jeg har som egner seg til det, og som gjør nytte i den rollen.

Når jeg er på jobb, er jeg inne i en helt annen rolle, og de myke sidene er borte (har nok litt med yrke å gjøre). Den rollepersonen ville ikke fungert særlig bra i omsorgsrollen.

Men jeg føler likevel ikke at jeg er usann med meg selv. Det er bare ulike egenskaper, som alle er mine, som utnyttes optimalt og bevisst.

Og belønning er det jo. Om ikke betaling i penger alltid - det er bare i jobbrollen. Men belønning for en god morsrolle, en god kjæresterolle - klart det er.

[Gjest Gjest_Robotkalle_*]

putter du på "litt maske" (mener ikke sminke) for hva du skal. Har jobb maske, vennemaske, butikkmaske og så når jeg kommer hjem er jeg den jeg egentlig er...

er du?

Nei. Jeg er bare meg selv med helt den nærmeste familien. Jeg er mer animert i trynet på jobb, smiler mer, tar mer hensyn, går mer på tærne. Jeg er litt tilbakeholden med å åpent dele ut kynisme og umoralske bragder. Det er egentlig en fin indeling av nærhet, å kategorisere etter grader av hva jeg tilkjennegir av holdninger, og hvor mye bånd jeg legger på meg selv.

[Gjest Gjest_Robotkalle_*]

Ingen vet hvem jeg er fullt og helt.

Hvorfor samler en aldri alle sine venner samtidig? fordi en ikke orker å spille så mange roller på en gang.

Det er faktisk et veldig bra poeng.

Det handler om konsekvenser for å vise sider av seg og sin personlighet. Men jo eldre man blir, jo tryggere blir man på seg selv, og jo mer faen gir man i konsekvensene. Win some, lose some.

[Gjest Gjest]

De fleste får frem forskjellige sider av meg, og hvilke sider som vises varierer jo også avhengig av sted og situasjon, men så har jeg to nære venner som er de eneste jeg virkelig er bare meg selv med. Er selvfølgelig glad i andre og, men det er vel de to jeg elsker høyest i denne verden.

[El Capitan]

jeg bruker en maske 90% av tida pga. jeg er deprimert, men det er ikke noe jeg har lyst å dele med andre, så da putter jeg på en normal maske.

Da har jeg selvfølgelig forskjellige masker/oppførsel rundt venner i forhold til familie.

[aline]

putter du på "litt maske" (mener ikke sminke) for hva du skal. Har jobb maske, vennemaske, butikkmaske og så når jeg kommer hjem er jeg den jeg egentlig er...

er du?

Sier meg helt enig med Sissan;

Det er bare ulike egenskaper, som alle er mine, som utnyttes optimalt og bevisst.

Jeg tar ikke på noen maske, men fyller forskjellige roller etter hvor jeg er.

alle rollene fylles av meg og mine egenskaper, men forskjellige egenskaper passer til forskjellige roller.

De som påstår de ikke spiller forskjellige roller, MÅ være falske i mine øyne, ingen bruker alle sine egenskaper i alle situasjoner, alltid. Det har jeg ingen tro på, og har heller aldri møtt noen som løper rundt og bruker alle egenskapene sine likt i alle sammenhenger.

Men det er litt fasinerende, hvis jeg ser på f.eks jobb-rollen kontra danser-rollen, så er de på mange måter ganske forskjellige, men likevel er det jo likheter. Men de jeg omgåes på jobb, ville nok opplevd at de så "en annen" meg om de så meg som danseren, uten at det ville vært negativt, bare annerledes. Likevel er begge like mye meg, brukt på forskjellige måter.

for meg ville det vært falskt og unaturlig å hente frem egenskapene jeg bruker på jobb, i kaffeslabras med venninder. Selv om de er meg, så ville det blitt helt feil bruk av egne egenskaper.