Kan kvinner straffes for å oppgi feil far?

[Loewe]

Når mannens mistanke viser seg å være korrekt i omtrent 30% av tilfellene der det kommer til en DNA-test, så er det antakelig et enda høyere antall saker der mistanken om utroskap er korrekt.

Artikkel fra NY Times om DNA-tester:

http://www.nytimes.com/2009/11/22/magazine...ity-t.html?_r=1

Artikkel fra Dagbladet om utroskap:

http://www.dagbladet.no/dinside/2004/08/10/405048.html

Artikkel fra dinside.no om utroskap:

http://www.dinside.no/348317/kvinner-mer-utro-enn-menn

Tror vel det var de kildene jeg stortsett benyttet meg av i saken.

[Humleblomst]

Som tallene fra både DNA-undersøkelser og spørreundersøkelser viser, så er det jo god grunn i mange tilfeller, til å mistenke at det er en annen mann som er faren. Når mannens mistanke viser seg å være korrekt i omtrent 30% av tilfellene der det kommer til en DNA-test, så er det antakelig et enda høyere antall saker der mistanken om utroskap er korrekt. Det har bare ikke blitt barn av det. Jeg tror at en stor del av slike diskusjoner og krangler i hjemmet kan skrive seg fra det faktum at mamma knuller rundt.

Og vi er tilbake i runddansen om hvorvidt det er riktig at kvinner skal straffes med fengsel for å ikke fortelle om utroskap, når ikke menn gjør det. Ingen ville engang vurdert å gi en mann fengsel om han gjorde en annen kvinne gravid enn den han var gift med, og så ikke fortalte om det. Men såklart, konen hans vil jo ikke tro at hun er mor dette barnet til eller forsørge det heller. Vanskelig sak dette.

Jeg forsvarer ikke kvinners rett til å være utro, men jeg mener at konsekvensene for barnet blir unødvendig store når det er mulig å "trekke tilbake" et farskap fordi dna ikke stemmer. At mor muligens skal betale tilbake noe av barnebidraget over tid kan jeg kanskje gå med på, men dette igjen åpner for nye spørsmål. Det jeg synes er viktigst er at det går minst mulig utover barnet, men det er gjerne umulig i en så kynisk verden som dette. Og folk må gjerne må bruke et par tusenlapper på å teste farskapet når barnet blir født, men jeg synes ikke dna-testing av barn innen ekteskap er noe staten bør prioritere når helsevesenet går så mye i underskudd i utgangspunktet.

[Loewe]

Og vi er tilbake i runddansen om hvorvidt det er riktig at kvinner skal straffes med fengsel for å ikke fortelle om utroskap, når ikke menn gjør det. Ingen ville engang vurdert å gi en mann fengsel om han gjorde en annen kvinne gravid enn den han var gift med, og så ikke fortalte om det. Men såklart, konen hans vil jo ikke tro at hun er mor dette barnet til eller forsørge det heller. Vanskelig sak dette.

Dette er en heller besynderlig fremstilling, Humleblomst. Det er ikke det ekteskaplige utroskapet som vurderes kunne bli straffbart. Det er det økonomiske bedraget. Det følelsesmessige bedraget får virke i skjerpende retning om det har hindrer livsrealiseringer som i dette tilfellet. Dessuten så kan selvsagt ikke menn lyve på en annen kvinne et moderskap slik som kvinner kan ovenfor menn.

Jeg forsvarer ikke kvinners rett til å være utro, men jeg mener at konsekvensene for barnet blir unødvendig store når det er mulig å "trekke tilbake" et farskap fordi dna ikke stemmer.

Selvsagt er dette dypt problematisk, men hva med mannens rettssikkerhet i dette da? Vet ikke helt hva rettspraksis for dette er i Norge, men i statene vurderer mange dommere det som irrelevant at DNA-tester avslører at oppgitt far ikke er biologisk far. De fleste dommere konkluderer med at disse mennene må fortsette å oppdra "sine" barn - eller i det minste betale barnebidrag. Noe som selvsagt oppleves som et justismord, det er vanskelig å tenke seg et større bedrag/forræderi mot en ektemann enn akkurat dette. Hensynet til barnet bør være stort, men bør ikke stå over rettferdigheten.

[Gjest Krikk]

Kan kvinner straffes for å oppgi feil far? Den er litt tricky, domstolene må kunne bevise at kvinnen visste at det var feil barnefar. Hun vil jo bare nekte og påstå at hun antok at ektemannen var barnefaren (selvom hun hadde hatt eventyr på si).

Alle problemstillingene som er drøftet her ville vært løst med obligatorisk DNS-test på alle nyfødte. Ordningen bør ikke gjøres frivillig, da menn typisk utsettes for press av typen 'jasså, du stoler ikke på meg!'.

Kostnadene ved obligatorisk dna-test må holdes opp mot de mennesklige kostnadene ved at fedre og barn blir forelagt en livsløgn, samt helserisiko ved organdonasjon. Leste en artikkel fra Sverige, hvor drøftet hvorvidt helsevesenet skulle tilkalle fedre ved behov for akutte organdonasjoner, feks. etter ulykker etc. Det har vist seg at oppgitt biologisk barnefar så ofte ikke er det likevel at det er en betydelig risiko for bortkastet tid i en kritisk fase ved å be om fars organer for å redde barn.

Kvinners motstand mot obligatorisk dna-test er innlysende. Tror svært mange kvinner nødig vil miste privilegiet å kunne knulle spennende menn som er dertil uegnede sosiale fedre og samtidig ha en velegnet sosial far som ektemann og la han ta seg av forsørgerrollen når uhellet er ute. Slik risikofri praksis er et gode en ikke gir fra seg sånn uten videre.

[Humleblomst]

Dette er en heller besynderlig fremstilling, Humleblomst. Det er ikke det ekteskaplige utroskapet som vurderes kunne bli straffbart. Det er det økonomiske bedraget. Det følelsesmessige bedraget får virke i skjerpende retning om det har hindrer livsrealiseringer som i dette tilfellet. Dessuten så kan selvsagt ikke menn lyve på en annen kvinne et moderskap slik som kvinner kan ovenfor menn.

Selvsagt er dette dypt problematisk, men hva med mannens rettssikkerhet i dette da? Vet ikke helt hva rettspraksis for dette er i Norge, men i statene vurderer mange dommere det som irrelevant at DNA-tester avslører at oppgitt far ikke er biologisk far. De fleste dommere konkluderer med at disse mennene må fortsette å oppdra "sine" barn - eller i det minste betale barnebidrag. Noe som selvsagt oppleves som et justismord, det er vanskelig å tenke seg et større bedrag/forræderi mot en ektemann enn akkurat dette. Hensynet til barnet bør være stort, men bør ikke stå over rettferdigheten.

I den artikkelen det er linket til i første innlegg står det "Saken havnet i tingretten, der Henrik ble fritatt for farskapet og ekskona dømt til å betale saksomkostninger. Han har fått utbetalt 400000 kroner i ettergitt barnebidrag, indeksregulert, fra Nav. Men han er uten datter, og datteren er uten far og arverett etter Henrik." Det er den konklusjonen der datteren står igjen uten en far hun har vokst opp med som jeg er så sterkt i mot. For han har jo vært far for henne i oppveksten, og jeg kan ikke skjønne at de skal straffe barnet for at mor har vært utro og løyet!

Jeg ser virkelig ikke hvordan det skal være gjennomførbart å få alle barn som kommer til verden dna-testet uten at staten skal betale for det. En god del folk er knapt villig til å betale for sin egen tannbehandling, jeg kan ikke skjønne hvordan man skal få dem til å betale for pliktig dna-testing av ungene. Og at gifte mennesker som lever i trofaste forhold skal være nødt til å betale for en obligatorisk dna-test fordi noen kvinner ikke kan holde beina samlet eller være ærlig med ektemannen sin, det synes jeg heller ikke er riktig. Og jeg mener at det er viktigere å ta vare på syke og gamle fremfor å bruke pengene fra staten på at stae, stolte menn skal være 100% sikker på at de har fått videreført genene sine.

[Gjest Glør]

Jeg ser virkelig ikke hvordan det skal være gjennomførbart å få alle barn som kommer til verden dna-testet uten at staten skal betale for det. En god del folk er knapt villig til å betale for sin egen tannbehandling, jeg kan ikke skjønne hvordan man skal få dem til å betale for pliktig dna-testing av ungene.

De 400.000 han fikk utbetalt fra staten ville jo dekket ganske mange DNA-tester, dersom de slapp å betale dem ut...

Uansett må jeg bare gjenta at den beste løsningen kom i innlegg #29, siden dette kun gir en utgift med å trykke opp noen nye skjemaer, og DNA-test der det oppstår tvil. (Slik det også er i dag.) Dersom man ved å lyve på ett slikt skjema vet at man gjør seg selv strafferettslig ansvarlig vil nok flere velge å være ærlige dersom det er er tvil.

Ved innkomst til sykehuset og innskriving,så bør det være en rubrikk på innskriv.skjemaet på fødeavd: Har du hatt sex med en annen,så det kan være tvil om farskapet?

Du svarer enten ja eller nei. Svarer du ja,så er det en ny rubrikk: er den som er oppgitt som barnefar orientert om dette? ja eller nei

Så får far et skjema der han må underskrive at han godtar farskapet.

EN RUBRIKK UNDER: ER DET TVIL OM FARSKAPET,OG ER DU ORIENTERT OM DET?

[Mann 42]

Og vi er tilbake i runddansen om hvorvidt det er riktig at kvinner skal straffes med fengsel for å ikke fortelle om utroskap, når ikke menn gjør det. Ingen ville engang vurdert å gi en mann fengsel om han gjorde en annen kvinne gravid enn den han var gift med, og så ikke fortalte om det. Men såklart, konen hans vil jo ikke tro at hun er mor dette barnet til eller forsørge det heller. Vanskelig sak dette.

Jeg forsvarer ikke kvinners rett til å være utro, men jeg mener at konsekvensene for barnet blir unødvendig store når det er mulig å "trekke tilbake" et farskap fordi dna ikke stemmer. At mor muligens skal betale tilbake noe av barnebidraget over tid kan jeg kanskje gå med på, men dette igjen åpner for nye spørsmål. Det jeg synes er viktigst er at det går minst mulig utover barnet, men det er gjerne umulig i en så kynisk verden som dette. Og folk må gjerne må bruke et par tusenlapper på å teste farskapet når barnet blir født, men jeg synes ikke dna-testing av barn innen ekteskap er noe staten bør prioritere når helsevesenet går så mye i underskudd i utgangspunktet.

Men her er det ikke snakk om å straffe noen for utroskap, det er snakk om å stille noen til ansvar for at de urettmessig har påført et annet menneske et farskapsansvar med alt det innebærer av økonomiske, sosiale, familiære og andre videreverdigheter. Dersom en gift eller samboende kvinne blir gravid med en annen mann enn den hun er sammen med, så burde det være hennes soleklare ansvar å sørge for at den mannen ikke også skal bære det økonomiske ansvaret for noe som skriver seg fra hennes utroskap. Da burde farskapet rettmessig tilhøre den mannen hun har vært utro med. Da burde det være han som betaler barnebidragene, og så videre.

Forøvrig så er det ikke noen automatikk i at forholdet til barnet ødelegges dersom det kommer for en dag at han som har tenkt på seg selv som pappa i alle år, likevel ikke er det.

Jeg kjøper ganske enkelt ikke retorikken med "lille Stine står uten pappa." For selv om farskapet har startet med en løgn fra mors side, så er ikke relasjonen mellom mannen og barnet noe mindre reell enn den var opp til tidspkt da sannheten om farskapet kom for en dag.

[Mann 42]

De 400.000 han fikk utbetalt fra staten ville jo dekket ganske mange DNA-tester, dersom de slapp å betale dem ut...

Uansett må jeg bare gjenta at den beste løsningen kom i innlegg #29, siden dette kun gir en utgift med å trykke opp noen nye skjemaer, og DNA-test der det oppstår tvil. (Slik det også er i dag.) Dersom man ved å lyve på ett slikt skjema vet at man gjør seg selv strafferettslig ansvarlig vil nok flere velge å være ærlige dersom det er er tvil.

Indeed, og det snakkes jo også om det rettmessige i å kreve erstatning for tort og svie for alle de prioriteringer som man har gjort opp gjennom livet for å overholde farskapsansvaret og ta hensyn til ungen, etc. Da kan vi snakke om ganske store summer, for her dreier det seg jo om at menn har blitt forledet til å organisere hele livet sitt rundt en løgn, og ta hensyn som de ellers ikke ville behøvd. Alt fra forhandlinger om samværshelger og ferier, til komplikasjoner i nye forhold.

[Gjest brutal_mann]

Denne går jeg heller ikke med på, av den grunn at det finnes nok av kulturer som ikke bryr seg om blodsbånd i det hele tatt (matriarkalse samfunn der ungen følger mor og hennes ektefelle, og samleie ikke er forbeholdt ekteskapet).

Kan du da forklare meg logiken i at alle kattedyr, samt delfiner (vet ikke sikkert om de andre havpattedyrene). der dreper hannen hunnens unger? Det vil si, om hannen finner seg en hun å parre seg med så dreper han hennes unger. Hvorfor der tror du? Kan det hende det ligger noe genetisk bak dette?

[Humleblomst]

Kan du da forklare meg logiken i at alle kattedyr, samt delfiner (vet ikke sikkert om de andre havpattedyrene). der dreper hannen hunnens unger? Det vil si, om hannen finner seg en hun å parre seg med så dreper han hennes unger. Hvorfor der tror du? Kan det hende det ligger noe genetisk bak dette?

Nei det kan jeg ikke. Og jeg synes for å være helt ærlig at det er litt på siden av saken. Sist jeg sjekket snakket vi om mennesker, ikke katter og delfiner...

[Gjest brutal_mann]

Nei det kan jeg ikke. Og jeg synes for å være helt ærlig at det er litt på siden av saken. Sist jeg sjekket snakket vi om mennesker, ikke katter og delfiner...

Vel... Genetikken spiller samme rollen hos oss alle...

[Teriyaki]

Hun bør siktes for svindel.

Enig. Det kan i grunn ikke beskrives hvor frastøtende det er når kvinner oppgir feil person som far kun fordi de vil unngå å blir oppdaget for utroskap, eller fordi de liker han som ikke er faren bedre osv. Eneste tiden det KAN forsvares, er hvis de er svært, svært usikker, men velger den de tror det kan være. Likevel burde de her ha fått det sjekket opp.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke lest hele tråden men; er det ikke slik at en mann ikke alene kan få en DNA-test dersom han er usikker på farskapspåstandene, men det kreves samtykke fra moren?

dette bør kanskje endres på slik at alle menn har anledning til å ta en DNA-test. Da vil vi vel også få slutt på tilfellene der mor lyver om hvem som er far.

Forutsetningen må vel være at feks far betaler testen selv, så ikke statsbudsjettet blir ennå mer overskredet enn det er idag. Jeg tror de fleste ville synes det er greit å betale selv, for å få visshet.

Men så vil andre spørsmål dukke opp. Hva hvis ektemannen ikke er faren, da risikerer vi splittelser av familier og flere barn uten en far. Og jeg tror mange menn(kjærester/samboere) trives som reservepappaer/farserstatninger i forhold der de får kjæreste med barn fra før. Så at menn ikke vil oppdra og elske "andres" barn er tull.

Jeg tror heller at det er ekstremtilfellene vi leser om i media, der moren har vært kaldt beregnende og med stygge underliggende motiver, og kanskje har tynt mannen hele livet i en form for utpresning. (Min påstand altså!)

Da skjønner jeg at menn blir bitre og vil "kvitte seg med" farskapet. Men det er synd på barna da, selv om de er blitt voksne. Men det kan kanskje virke som om disse mennene aldri har fått noe godt forhold til barna de er påstått far til, det kan kanskje forklare den avstanden de tar?

[Loewe]

Jeg har ikke lest hele tråden men; er det ikke slik at en mann ikke alene kan få en DNA-test dersom han er usikker på farskapspåstandene, men det kreves samtykke fra moren?

Det var slik frem til loven ble endret i 2003 (litt usikker på årstallet). Lenken nedenfor er til et nettsted for gravide som vil beholde barnet men som er usikker på hvem faren er. Dette forekommer ganske ofte. Slemme jenter!

http://www.barnimagen.com/forum/messagelist/4211

[Far til 2]

http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/article3473721.ece

Oppreisning og erstatning er forsåvidt greit, spesielt om hun alltid har visst det. Men mor og far er jo voksne mennesker, jeg tenker på datteren i dette tilfellet.

Ville nok sagt at hun var min datter uansett opprinnelse.

Vad tycks?

a)

Et av problemene var at for 32 år siden så var det norske bgisdragssystemet slik at det BARE var mannens inntekt som var avgjørende for bidraget (dvs mors inntekt var uinteresant). På denne måten kunne mødrene sette opp den faren de mente de ville tjene mest på å påstå var far.

b)

Et annet problem har vært at inntil for noen få år siden kunne ikke norske menn kreve å få gentest for å få bekreftet at de IKKE var far til barnet. Hvis mor og far var gift på det tidspunktet barnet ble født var ektefelle automatisk far til barnet uten at han kunne overprøve dette.

c)

Fram til f.ca 15? år siden var rettsak eneste mulighet for å få testet om ektefelle var far til barnet. Mange menn ønsket ikke å skape bråk om de var usikre. Samtidig var genetest noe som en måtte få gjort av større laboartorier som kunne gjøre slike tester. Fedre som var usikre måtte drfor vente frem til for ca 10 år siden da en nordman inngikk en avtale med et utenlandsk laboratorium. Først da dette medførte at mange menn urettmessig var definert som fedre ble loven omgjort og fedre kunne få gjort tester her i Norge uten store problemer.

Det har mao vært flere omsotendigheter som har medført at "fedrene" urettmessig har blitt definert som fedre, men hovedsaken er mødrenes ønske om mest mulig penger i bidrag og VELDIG liten mulighet til å bli oppdaget ettersom fedrene ikke kunne få utført tester uten masse problemer (om det var mulighet å gjøre tester i det hele tatt).

Idag vet mødrene at det er enklere å gjøre en gentest og fortjeneste med det gamle bidragsystemet er begrenset. Sansynligheten for løgner er derfor mindre enn den har vært.