Kan kvinner straffes for å oppgi feil far?

[vidvandre]

http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/article3473721.ece

Han trodde han var far i 32 år. En DNA-test for to år siden viste at det var han ikke. Nå vil feildømte fedre ha oppreisning og erstatning.

Oppreisning og erstatning er forsåvidt greit, spesielt om hun alltid har visst det. Men mor og far er jo voksne mennesker, jeg tenker på datteren i dette tilfellet.

Ville nok sagt at hun var min datter uansett opprinnelse.

Vad tycks?

[Gjest Gjest]

Jeg synes de skal straffes med fengsel på mellom 5 til 10 år og med bot på 500.000 til 1.5 millioner

[Larsern]

Hun bør siktes for svindel.

[Gjest strykebrett]

Enig med Larsern. I og med at han har trodd det i 32 år så er barnet i dette tilfellet et voksent menneske, så det er ikke så mye å ta hensyn til. Kani kke se for meg hvordan det må være å finne ut noe sånt, stakkars mann..

[Gjest Gjest]

DERSOM man kan bevise at hun har jugd med vilje...

Forøvrig synes jeg det er betenkelig at noen skylder fra seg et "barn" man har hatt i 32 år.. Jeg får meg ikke til å synes synd i ham når han faktisk har vært far hele tiden til dette barnet. Og barnet/den voksne anser ham som far. Arverett kan fikses med et enkelt papir/voksenadopsjon. Jeg ble adoptert av min far etter fylte 18.

Verre for de som aldri har hatt kontakt med barnet synes jeg.

[Almond Kreitler]

Mor og Far er noe du omformes til i kraft av situasjonforandring i livet ditt. Med andre ord, du blir dette når du vil være det med hele ditt hjerte og sinnelag. Da er du det ! Du blir ikke automatisk sertifisert i dette selv om du har kjødelig avkom, du MÅ svare for det i alle sammenhenger.

Men når den kjødelige faren i denne saken blir tilsidesatt tydeligvis uten kjennskap til sitt farskap, da ligger ansvaret på moren.

Da er farsrollen uten skyld, og vedkommende er faktisk faren uansett DNA eller ikke.

[Gjest Gjest]

på moren.

Da er farsrollen uten skyld, og vedkommende er faktisk faren uansett DNA eller ikke.

Typisk kvinnfolk snakk

[Gjest Fropessor Snurre]

Vad tycks?

Hvis moren har visst om at mannen ikke er den riktige faren så er det svindel, uansett hvordan man vrir og vender på det.

Man kan sikkert som mann føle seg som far likevel, men klart at det gjør noe med personen å vite at det ikke er ditt biologiske barn.

[Gjest Glør]

DERSOM man kan bevise at hun har jugd med vilje...

Hvis hun har pult en annen og holdt kjeft om det har hun jo jugd om noe. Det største problemet vil vel være dersom hun sier at hun fortalte det til mannen og han sa det var ok, mens han sier hun aldri har sagt noe, og man får en ord-mot-ord situasjon og henleggelse.

Men i tilfeller hvor det kan dokumenteres at han er blitt lurt synes jeg det er helt på sin plass at det er mor som tilbakebetaler bidraget og ikke staten. Pluss erstatning for tort og svie.

Hvordan forholdet mellom han som viser seg å ikke være faren og barnet blir etter slike avsløringer er en seperat sak, det er mulig å fortsette å ha en relasjon dem i mellom, selv om han er forbannet på moren, og får kompensasjon pga han er blitt lurt.

[Eplefe]

Jeg ville adoptert barnet hadde jeg vært faren. Det er tross alt datteren min, biologisk eller ikke. Kjerringen hadde jeg heller kvittet meg med.

[Humleblomst]

Hvis moren har visst om at mannen ikke er den riktige faren så er det svindel, uansett hvordan man vrir og vender på det.

I hvilken situasjon er det moren kunne unngå å vite om det? Om hun hadde blitt dopet ned av noen før hun gikk og la seg, voldtatt i søvne og våknet igjen uten å vite at det hadde skjedd noe? De fleste kvinner vet jo hvilke menn de har hatt sex med, da...

Hvis faren ikke levde med barnet men var pliktig til å betale moren hele veien synes jeg vel kanskje han skulle hatt krav på å få pengene tilbake. Men om han har levd med både mor og barn ihvertfall første tiden, er jeg litt mer usikker. Jeg synes i det heletatt det er vanskelig med biologisk/ikke biologisk farskap, da jeg ikke kan forstå hvordan et menneske kan slutte å være glad i barnet sitt på grunn av feile gener. For jeg ville selv ha forsørget et barn som jeg følelsesmessig anså som mitt eget, uansett gener. Men jeg er jo såklart enig i at det blir en form for svindel om en kvinne har hatt sex med et knippe forskjellige menn, og så plukker den rikeste som far om det blir et barn ut av det.

[leirbål]

Jeg synes mest synd på datteren som i hele sitt liv har trodd at mannen var faren. Og som reagerer som han gjør nå.

Hun får først nyheten om at pappa ikke er pappa, og så reaksjonen hans.

Morens oppførsel er forkastelig, om alt det som står i media er sant. (Noe det sjeldent er.)

[El Capitan]

Jeg ville kanskje ikke vært så interessert i å straffe moren til en jente som man i utgangspunktet bryr seg om. Vil det egentlig komme noe godt ut av det?

[Gjest Mann42]

Jeg ville kanskje ikke vært så interessert i å straffe moren til en jente som man i utgangspunktet bryr seg om. Vil det egentlig komme noe godt ut av det?

Men disse sakene kommer stort sett opp når mor og far enten ikke har vært gift, eller er skilt. Så det er kanskje ikke så kjærlige tanker overfor mor, uansett.

I denne situasjonen betaler mannen bidrag og gjør tilpasninger i livet for å ta hensyn til et barn som egentlig ikke er hans. Ad grunnlag for erstatning og evt straff: Dersom han ikke hadde disse økonomiske forpliktelsene, og dersom han ikke opplevde dette ansvaret og de emosjonelle båndene som farskapet innebærer, ville livet fortonet seg anderledes. DET mener jeg er det viktige.

JEG mener at kvinner som har fått denne situasjonen i stand gjennom utroskap, burde kunne ansvarliggjøres. Og det burde være en helt annen form for erstatning overfor mennene. Refundert barnebilag er bare begynnelsen. Det burde også være en ganske solid oppreisning for tort og svie, og for de tilpasninger som man har gjort, basert på mors løgn.

[Kamikatze]

Greit at en blir glad i et barn man oppfostrer, men når løgnen fraraner deg muligheten til å formere deg og føre slekta videre, er dette et svik som sender konsekvenser nedigjennom generasjonene. Å få eget avkom er jo selve årsaken til ens egen eksistens, for mange.

Klart vi blir glade i adoptivbarn også, men det er ikke ens egne gener, og alle slektsledd før deg sine, som videreføres. Det er to forskjellige ting. Adoptivbarn ville først bli aktuelt etter at egenproduksjonen var ordnet, eller om jeg ikke kunne få egne barn.

Det er et basalt biologisk behov, på en måte. Og røver dama fra en mulighetene, så er det den ultimate forbrytelse. For det eneste som virkelig betyr noe under ferniss og glansbilder, er å reprodusere seg. Det er livskilden.

[vidvandre]

Enig med Larsern. I og med at han har trodd det i 32 år så er barnet i dette tilfellet et voksent menneske, så det er ikke så mye å ta hensyn til. Kani kke se for meg hvordan det må være å finne ut noe sånt, stakkars mann..

Men de er jo ikke fremmede for hverandre, selv om hun nå er voksen?

De har delt et liv som far og datter, med alt det innebærer. Skal man ikke ta hensyn til det?

Den juridiske siden av saken er nå så, der er jeg enig i at han burde få erstatning.

[Mann 42]

Mor og Far er noe du omformes til i kraft av situasjonforandring i livet ditt. Med andre ord, du blir dette når du vil være det med hele ditt hjerte og sinnelag. Da er du det ! Du blir ikke automatisk sertifisert i dette selv om du har kjødelig avkom, du MÅ svare for det i alle sammenhenger.

Men når den kjødelige faren i denne saken blir tilsidesatt tydeligvis uten kjennskap til sitt farskap, da ligger ansvaret på moren.

Da er farsrollen uten skyld, og vedkommende er faktisk faren uansett DNA eller ikke.

Men så er det den ikke helt uvesentlige investeringen og omkostningen i form av barnebidrag, tid brukt til å holde kontakt med barnet, belastningen med en presset økonomi som følge av dette, begrensningene og ufriheten i fht å inngå et nytt forhold, evt få "flere" barn, etc, etc, etc, ad nauseam. Det å ha barn er et ganske stort ansvar. Og har man fått det lagt på seg uten at det hørte hjemme der, gjennom en løgn, så er refundering av omkostninger, samt erstatning for tort og svie helt i sin orden. Så er det jo et åpent spørsmål nøyaktig HVOR straffbart det skal være for mor å ha knullet litt på si og unnlatt å si noe om det. Det kan sikkert bli gjenstand for noen interessante debatter, dersom politikerne noen gang tør å ta denne saken opp, eller dersom en slik sak havner i Haag... Forøvrig tror jeg at man bør begrave "pater est"-regelen og heller innføre rutinemessig DNA-testing i alle saker der den påståtte faren er i tvil, og uten noen foreldelsesgrense. Det burde være en hver manns rett å slippe å bebyrdes økonomisk, psykologisk og sosialt med konsekvensene av en kvinnes utroskap. Den får kvinnen bære selv.

[Selina90]

hun bør uten tvil siktes for svindel.

[Gjest Gjest]

Konklusjon til oss gutta:

Vi kan aldri være sikker på at barnet er vårt barn (før dna-test), så for sikkerhets skyld bør vi så flest mulig kvinner. Så ender kanskje jeg opp med å oppdra ditt barn, men så lenge noen andre oppdrar mitt igjen, så får jeg spredd genene mine videre. Men for guds skyld: ikke bare sats på et kort!

[Gjest Gjest_hogwash_*]

Jeg ville kanskje ikke vært så interessert i å straffe moren til en jente som man i utgangspunktet bryr seg om. Vil det egentlig komme noe godt ut av det?

Sakset fra wikipedia, de sa det bedre enn mine ord fikk formulert det:

Allmennprevensjon

Allmennprevensjon er i dag den dominerende begrunnelse for ileggelse av straff innenfor de fleste vestlige rettssystemer. Den grunnleggende tanke er at allmennheten (publikum) skal bli avskrekket fra å begå lovbrudd ved å bli minnet på de følgene dette kan få for dem dersom de blir oppdaget. Det forutsettes at individene handler rasjonelt, slik at de veier fordelene mot ulempene ved å begå straffbare handlinger. Ideen er at straffen skal være det avgjørende momentet som gjør lovbruddet ulønnsomt for borgerne. Allmennprevensjonen vil i tillegg kunne ha en viss moralbyggende effekt, ved at borgerne får internalisert den moralen som straffebudene gir uttrykk for. Som følge av at handlinger er belagt med straff blir de sett på som (mer) moralsk forkastelige, og dette øker igjen terskelen for folk flest til å begå kriminalitet.

Forskning har vist at teorien om allmennprevensjon har noe for seg, men dette vil variere sterkt fra person til person og utfra hvilken situasjon man befinner seg i. Den som har mye å tape på å bli idømt straff vil i mye større grad la seg påvirke enn de som ikke har like sterke bånd til det etablerte samfunn. I tillegg vil virkningen komme mye an på hva slags handling det er snakk om. Der handlingen er en nøye overveid svindel vil den kunne ha stor betydning, mens ved voldsutøvelse på byen en fuktig lørdagskveld vil følgene av handlingen ligge så langt tilbake i gjerningspersonens bevissthet at allmennprevensjonen får liten eller ingen betydning.