Har folk for store ambisjonar?

[Gjest Gjest]

Jeg er enig med alle her, jeg. På sett og vis.

Men så har jeg en erfaring som ikke kommer fram i noen av inleggene her, nemlig at unger er så fryktelig forskjellig.

Min eldste var interessert i alt, tidlig ut med å prate, spurte og grov. Ved treårsalderen kunne hun bokstavene, og som fireåring leste hun. Ikke fordi jeg presset eller underviste, men fordi jeg svarte når hun spurte. Hun var langt foran ved skolestart, trivdes på skolen, og fikk gode karakterer og skussmål gjennom hele skolen.

Den yngste var ikke interessert i noe av dette, han ville klatre, springe, hoppe, grave og bygge. Han lærte å plystre mange år tidligere enn søsteren sin, men bokstavene brydde han seg katten om. Vi drev samme oppdragelse til alle barna, men denne yngste var bare ikke interessert i ordleker, regler, sanger og slikt. Han ville mye heller vite hvordan toget holder seg på skinnene og hvorfor månen følger etter oss når vi går.

Vi har lest til alle ungene, mye og ofte. Ungene er interessert i bøker, også den yngste. Men han lærte seg å lese bare motvillig, og interessen kom mye senere.

Poenget mitt er at ungene er så forskjellig, og de har forskjellig interesser, anlegg og evner. Hvis jeg skulle presse min yngste til å lære bokstavene før skolealder, ville det bety å presse, altså tvang. Og hva skjer med interessen da?

Jeg tror at denne yngste har mer tekniske anlegg og interesser, og det er noe som ikke blir oppmuntret eller verdsatt i skolen. Ingen skole sikter mot rørleggere eller ingeniører, det siktes mot lærere og professorer. Det er noe av grunne til at noen av ungene ikke passer inn. De evnene disse elevene har er verdiløse i skolen.

Jeg mener ikke at sånne unger ikke skal lære å lese og skrive, men at kanskje alle unger kunne lært også andre ting. Jeg er fortvilt over at valgfag er borte fra skolen sånn som det engang var. Da fant mange tekniske/praktiske unger sitt fag gjennom valgfagordningen og gikk videre til yrkesrettet utdanning. Nå er også valgfagene blitt teoretiske språkfag, og det samme har skjedd med yrkesskolen. Jeg er sikker på at dette er grunnen til at så mange faller ut av videregående skole.

Det er noen viktige poeng du illustrerer her synes jeg

[Eve Luna]

Eg meiner tvert om. Eg meiner dei fleste ungar er overstimulerte. Dei har ein hektisk kvardag med barnehage/skule/sfo, og ofte diverse organiserte aktivitetar på fritida i tillegg, pluss gjerne aktivitetar i helgene og. Dette blir veldig mykje for ungane. Men eg kan vere einig med det som blei skrivi tidlegare i tråden - at mange ungar er understimulert på dei positive tinga og overstimulert på dei negative... Etter mi oppfatning, er ungar i dag mest understimulert på tid i lag med foreldra sine. Folk er så opptekte i kvardagen, og når helga kjem, skal dei ha "kvalitetstid", må vite, og tar med ungane på slitsomme aktivitetar. Å gjere ingenting i helga, er liksom ikkje heilt akseptert. Eg trur det ungar treng mest, er tid i lag med foreldra sine, i fred og ro, rolege dagar, tid til å kjede seg litt, tid til å tenkje litt.

Kvifor førar det ikkje noko godt med seg å ha ungane heime til skulealder? Eg gjekk aldri i banehage, men hadde ein topp barndom.

Ja. Men kvifor er "alle" så opptekne av pedagogiske opplegg for ungane? Kvifor skal all leiken og læringa settast i system på den måten? Kva for eit utbyte vil du seie feks ein ettåring har av noko sånt? Som han/ho ikkje kunne fått heime?

Jeg føler at du prøver veldig å forsvare dine egne valg mhp at du valgte at barna dine skal være hjemme med deg, og ikke i barnehagen.

Og du angriper faktisk pedagogisk opplegg uten helt å vite hva det er, bare fordi du ikke har det til dine barn.

Du snakker om tiden sammen med foreldrene for å gjøre ingenting. Jeg skjønner ikke helt hva du mener med dette. Sånn som jeg oppfatter det så er det alle sitter i hvert sitt hjørne og gjør ingenting for seg selv. Hvordan kan man gjøre ingenting sammen?

Og du må nesten gi meg din definisjon av kvalitetstid. For kvalitetstid med mitt barn er ikke bare den tiden jeg leser for henne eller leker for henne. Det er egentlig all tiden vi gjør noe sammen hvor vi fokuserer på hverandre og det vi gjør. Altså også påkledning om morgen, spise frokost, snakke i bilen om hva hun har gjort i barnehagen den dagen, osv. Og for meg er dagen full av sånne øyeblikk uten at jeg trenger å sette av tid for "kvalitetstid".

Og jeg husker godt selv fra min barndom at de beste dager var de hvor det skjedde mye.

Men jeg er enig med deg at man Trenger ikke å finne på masse "slitsom" moro med barna. Man kan godt bare sitte i sofa på lørdager og prate sammen, leke med pusslespill eller lese litt. Uten at dagen er planlagt i detaljer. Men det føles nesten som om du angriper de foreldrene som faktisk har noen aktive helger hvor de finne rpå mye rart med sine barn. Jeg kan ikke tenke meg at de barna lider på noen som helst måte. Spesielt hvis det er aktiviteter som de selv syns er moro.

[Gjest Gjest]

Jeg vil si at det har de i de fleste tilfeller. Men foreldre er jo slik de vil leve sine drømmer igjennom barna

[Gjest imli]

Jeg føler at du prøver veldig å forsvare dine egne valg mhp at du valgte at barna dine skal være hjemme med deg, og ikke i barnehagen.

Og du angriper faktisk pedagogisk opplegg uten helt å vite hva det er, bare fordi du ikke har det til dine barn.

Du snakker om tiden sammen med foreldrene for å gjøre ingenting. Jeg skjønner ikke helt hva du mener med dette. Sånn som jeg oppfatter det så er det alle sitter i hvert sitt hjørne og gjør ingenting for seg selv. Hvordan kan man gjøre ingenting sammen?

Og du må nesten gi meg din definisjon av kvalitetstid. For kvalitetstid med mitt barn er ikke bare den tiden jeg leser for henne eller leker for henne. Det er egentlig all tiden vi gjør noe sammen hvor vi fokuserer på hverandre og det vi gjør. Altså også påkledning om morgen, spise frokost, snakke i bilen om hva hun har gjort i barnehagen den dagen, osv. Og for meg er dagen full av sånne øyeblikk uten at jeg trenger å sette av tid for "kvalitetstid".

Og jeg husker godt selv fra min barndom at de beste dager var de hvor det skjedde mye.

Men jeg er enig med deg at man Trenger ikke å finne på masse "slitsom" moro med barna. Man kan godt bare sitte i sofa på lørdager og prate sammen, leke med pusslespill eller lese litt. Uten at dagen er planlagt i detaljer. Men det føles nesten som om du angriper de foreldrene som faktisk har noen aktive helger hvor de finne rpå mye rart med sine barn. Jeg kan ikke tenke meg at de barna lider på noen som helst måte. Spesielt hvis det er aktiviteter som de selv syns er moro.

Prøver ikkje å forsvare mine val i denne tråden, det var jo ikkje det det opprinneleg handla om. Eg gjer det eg trur er best for mine ungar, og det er trur er best for ungar generelt.

Eg veit kva pedagogisk opplegg er. Eg har jobba i barnehage. Seier ikkje at pedagogisk opplegg er "feil", men eg meiner at det ikkje er nokon nødvendigheit.

Den allmenne definisjonen av kvalitetstid er i alle fall ulik din Viss kvalitetstid var all tid me brukte med ungane, ville jo ikkje slike omgrep eksistert. Omgrepet kvalitetstid, er vel som regel definert som den tida ein gjer noko "ordentleg" saman - aktivitetar av ymse slag. Daglege rutiner er ikkje reikna som "kvalitetstid" (sjølv om den tida sjølvsagt er vel så verdifull). Kvalitetstid er blitt eit omgrep fyrst dei siste åra, fordi mange har så liten tid saman som ein familie, at den tida ein har saman er så verdifull at mange kanskje ikkje vil "kaste han bort" på å "gjere ingenting".

Det eg meiner med å "gjere ingenting", er jo som du kanskje forstår litt bak kveruleringa di, ikkje bokstavleg talt ingenting, men heller det motsatte av kvalitetstid - altså berre dei daglege rutinene; stå opp, spise, leike, prate saman, osv.

Sjølvsagt fint å finne på aktivitetar! Men nokre ganger trur eg det ungane helst vil ha, er tid med foreldra sine, utan nødvendigvis å gjere så mykje. Ein treng ikkje dra på leikeland og bytur kvar helg, kanskje det held å lese ei bok?

Er elles heilt einig med gjesten over ang. ungars ulike evner. Praktiske/tekniske evner er mindre verdsat enn teoretiske, både i barnehage, skule og yrkesliv. Nokon i denne tråden har jo nevnt at dei kjenner folk som blir skuffa om ungane deira blir handverkerar feks. Ganske trist.

[Gjest AS]

Eg er heilt einig i dette med å lære ungane ting før dei byrjar skulen. Kvifor skal ein det? Er det ikkje det me har skulen for, nemleg å lære ungane å lese, skrive og regne? Og sjølvsagt kjedeleg å kunne "alt" frå før av, det kan lett gjere at ungane forbinder skulen med noko kjedeleg, og at det forblir slik gjennom skuletida. Då har ein gjort skuletida vansklegare for ungen i stadet.

Elles er eg sjølvsagt einig i at ein skal fylgje opp interesser, det er jo ikkje det det er snakk om. Eg snakkar om å presse læring ned over hovudene på ungane, slik mange, etter mi oppfatning, gjer.

Tja, min datter viste veldig tidlig interesse for bokstaver. Lærte dem i 4¨-års alderen, knakk lesekoden selv. Leste flytende som 5-åring, i føtste klasse var hennes lesehastighet høyere enn hos 9-åringer. Nå er hun i 3. klasse og elsker å lese.

Poneget mitt er: Barna skal heller ikke hindres i sin utvikling. Skulle jeg stoppe hennes naturlige lærelyst slik at hun ikke skal kjede seg på skolen? Dessuten, opplæringen skal være tilpasset den enkelte eleven og hennes/hans forutsetninger.

Ellers er jeg enig med deg angående disse foreldrene som skal liksom lære babyer på 6 mnd å lese. Jeg tror ikke dette er mulig i det hele tatt og sliter virkelig med å forstå dette. Det er utrolig mange usikre foreldre i dag, de kaster seg på alt mulig som blir servert av "ekspertene" innen pedagogikk. Vi glemmer at det er vi som foreldrene som kjenner barna våre best, og at det er vi som er "eksperter".

[Gjest faerytale]

Jeg tror ikke dette er mulig i det hele tatt og sliter virkelig med å forstå dette.

Det er nok mulig Hvorfor man skal gjøre det er jo et annet spørsmål... hva er poenget liksom?

[babord]

Enig i at en ikke skal presse lærdom på alt for små barn.

Men, noen lenger bak sier at det er synd på barn som kan skolelærdom før de begynner på skolen, og det er det absolutt ikke.

Men jeg synes faktisk det er litt synd på barn som ikke kan skrive bokstaven sin, si takk og vær så snill og tørke seg selv på do når de begynner på skolen...og ikke minst er det synd på alle de som ikke kan å lese og skrive ordentlig når de er ferdig på skolen!

Jeg kunne lese da jeg var 4, litt engelsk og lett regning med de fire regneartene, men foreldrene mine trengte da ikke å tvinge meg til å lære det! Barn er nyskjerrige...f.eks. da jeg hørte om ganging fra et søskenbarn som hadde det på skolen, spurte jeg mamma om jeg kunne få lære det. Nei, sa hun, for det var vanskelig og for store barn, det kunne jeg lære når jeg begynte på skolen..

Jeg: ''Jammen mamma er ikke ganging bare at man for eksempel har 2 tre ganger da?'' Hun:''..ehh..jo.'' Så var det gjort liksom Det ligger jo i ordene, er ikke hjernekirurgi...

Barn som ikke er nyskjerrige tror jeg er overstimulert, overstimulert av tv, DS, og andre fordummende ting slik at de glemmer å tenke seg om.

Hvis noen mener at en ikke skal svare når barnet spør og oppmuntre barnet til å tilegne seg kunnskap, og si at ''det er alt for vanskelig for deg, det klarer du aldri'' så synes jeg egentlig at det er sabotasje av barnets utvikling.

[Gjest AS]

Det er nok mulig Hvorfor man skal gjøre det er jo et annet spørsmål... hva er poenget liksom?

Nei, tivler på det. Hvordan (og hvorfor) i all verden skal en baby som ikke har språk lære seg å lese? Leseavkodingen og leseforståelsen krever at språket er innlært og at ungen har oppnådd en viss grad av språklig og fonologisk bevissthet.

For meg fremstår metoden som lattelig, og foreldrene som gjør dette som tragikomiske. Barn i spedbarnsalderen har ingen behov for dette!

[Gjest faerytale]

Nei, tivler på det. Hvordan (og hvorfor) i all verden skal en baby som ikke har språk lære seg å lese? Leseavkodingen og leseforståelsen krever at språket er innlært og at ungen har oppnådd en viss grad av språklig og fonologisk bevissthet.

For meg fremstår metoden som lattelig, og foreldrene som gjør dette som tragikomiske. Barn i spedbarnsalderen har ingen behov for dette!

Da er det ikke snakk om leseavkoding og leseforståelse slik vi ønsker at barna skal lære - tror jeg. Det går mer ut på å gjenkjenne bilder og vite at det er det og det ordet. Hvis man f.eks. ser på Doman-metoden som blir brukt på barn med forskjellige "problemer" så kan de lære barna å lese lenge før skolealder. Og jeg mener det har med bildegjenkjennelse og gjøre. Men jeg er ikke sikker og vil derfor ikke bli kritisert her om det jeg sier er feil.

Men jeg ville jo heller vente til barna er store nok til å forstå hva det handler om framfor at de bare leser noen ord uten å forstå at det er noen sammenheng mellom dem... men på en annen side så er det mange som går gjennom livet og leser ord for ord og ikke skjønner noen sammenheng...

[Caramba]

Jeg satt ikke med noe så kjedelig som bokstavbøker da barnet var under ett år, bladde heller i peke-bøker med fine bilder og sa navnet på de vi så på. Gudene må vite hvorfor noen ønsker å starte så tidlig med bokstaver, men det virker veldig unødvendig i mine øyne. Jeg kunne også lese litt før jeg begynte på skolen, men nå begynner barna ett år tidligere en før.

Min gutt på 3 år kan veldig mange bokstaver, fordi han har et bokstavspill han liker veldig godt. Dermed kan han peke feks på en melkekartong og nevne hva bokstavene heter. Derfra og til lesing er veien lang, men vi leser mye for ham, så kanskje han skjønner sammenhengen før skolestart. Ikke noe jeg har tenkt å pushe, men jeg forteller ham gladelig hva bokstavene heter når han spør. Vi prater også om "mammas bokstav, pappas bokstav, barnets bokstav, brødrenes bokstaver" osv osv.

Vi øver også på diverse sanger som han nå kan utenatt, og diverse regler. Det er moro både for meg og ham.

[Nadine]

Hvilket bokstavspill er det du har, Caramba? Hørtes bra ut.

Det er forresten kjempesmart å lære de små sanger og regler, gjerne klappeleker - slik at de lærer rytmen i språket.

[Caramba]

Sånn magnet-tavle med bokstaver og tall. Han elsker å holde på med det. Spill er kanskje feil ord...

Vi har også en "datamaskin" fra Fisher Price, med bokstavspill. Noe vi fikk fra besteforeldrene og det er faktisk moro.

Endret 22. januar 2010 av Caramba

[Gjest imli]

For ørtende gong må eg presisere at eg ikkje er i mot at ungane skal lære ting! Ungar må gjerne lære å lese som 4-åringar, viss dei er veldig interesserte i lesing! Poenget er at ein ikkje bør forvente det, eller ha forhåpningar om det, eller i verste fall presse ungen til det!

Og denne lesinga som den 6 mnd gamle ungen lærte, er jo strent tatt ikkje lesing, men heller gjenkjenning av symbol. Likevel syns eg det blir feil, fordi formålet var at ungen skulle lære å lese (ekstremt) tidleg.

[Gjest Diane]

Jeg kan kun snakke for meg selv, men jeg er vokst opp med foreldre, eller iallfall en far, som setter karriere og ambisjoner høyt. Familien bodde i utlandet noen år av barndommen, da begynte jeg på engelsk skole, og måtte følge to utdanningsløp (det jeg skulle fulgt i Norge og det i England) samtidig. Da vi flyttet hjem til Norge hoppet jeg over en klasse fordi jeg hadde kommet "lenger" i England.

Jeg har også blitt pushet hardt når det gjelder konkurranseidrett. Jeg vet at mine foreldre har fått mange blikk, og at det finnes noen i slekta som fordømmer dem, og mener at de har mye av skylda for at jeg utviklet spiseforstyrrelser og pretasjonsangst.

For min egen del må jeg si at jeg er glad for at jeg ble pushet ekstra. Jeg har i ettertid fulgt to utdanningsløp samtidig, og drevet med idrett (dans) på høyt nivå gjennom hele videregående. Jeg tenker at det er viktig at man ser an barna. Noen trenger konstant utfordringer, mens andre kan bukke under av det.

[Gjest Diane]

Jeg skulle ønske moren min veiledet meg litt da jeg skulle velge studieretning på videregående for en del år tilbake.

En 15 åring har begrenset med forståelse for hvordan de ulike yrkene fungerer, og man er heller ikke helt på det rene med hva man interesserer seg for og er flink til.

Som foreldre ser man slikt på en annen måte, er ungen din flink til å tegne og male, så går det an å foreslå en kreativ studieretning.

Jeg endte opp med å velge samme yrkesvei som begge foreldrene mine, fordi jeg trodde jeg hadde "arvet" de samme interessene.

Det viste seg senere at det var feil, og jeg har "sløst" bort mange år på feil utdannelse.

Veldig enig i denne! Mine foreldre har alltid vært veldig bevisst på hvilke konsekvenser ulike valg ville få for meg allerede fra ungdomsskolen av. Da jeg skulle begynne på videregående gikk vi på to forskjellige utdanningsmesser, og de stilte vel like mange relevante spørsmål som meg. Jeg var takknemlig for det der og da, men det er vel først i ettertid jeg innser hvor viktig den støtten indirekte har vært for meg.

Faren min var også veldig involvert i valget da jeg begynte på høyere utdanning. Jeg vurderte lenge å bli siviløkonom, men han sa at han helt ærlig trodde det ville bli feil for meg. Jeg endte til slutt opp med journalistikk og psykologi, en kombinasjon som passer meg fint.

Jeg har også snakket mye med ham om utdanningsvalg fremover. Har planer om å søke meg inn på en ganske dyr privatskole innen kreative fag til høsten, og da har det vært greit å diskutere fordeler og ulemper med en som jeg vet kjenner mine evner og talenter ut-inn, men som også kan vurdere de økonomiske ulempene ved det. Vi er begge enige om at den skolen er det rette for meg akkurat nå, så hvis jeg kommer inn, har han tilbudt seg å dekke skolepenger, og finansiere kjøp av leilighet som jeg skal bo i de to årene. Noen tenker kanskje at det er overfladisk å diskutere ambisjoner og sånt med foreldre, men disse valgene betyr mye for oss begge, og jeg føler at vi blir bedre kjent ved å diskutere det. Det er ingen jeg har hatt mer inspirerende "go for it"-samtaler med enn ham!