Har folk for store ambisjonar?

[Gjest faerytale]

Kunnskap er nøkkelen til fremgang i samfunnet, så jeg synes det bare er bra at de begynner med slikt i barnehagealder. Mine barn skal både lese norsk og engelsk samt kunne enkel matte før de begynner på barneskolen. Det store problemet ligger i å få læringen til å bli interessant for barnet. Man må kanskje være litt kreativ i "undervisningen".

Man kan faktisk klare begge deler vettu!

Jeg kunne ikke vært mer enig! Man kan da fint klare begge deler

Og barna slutter da virkelig ikke med barndommen sin når de begynner på skolen. Det jeg finner litt rart er at de kan begynne så mye tidligere i andre land og samtidig har barna en fin barndom mens her i Norge så går liksom ikke det?

[Gjest Gjest_Emma_*]

De kan da fint kunne dette og fortsatt få være barn og kunne løpe rundt og kaste ball! At de skal lese perfekt norsk og engelsk forventer jeg ikke, men en viss kunnskap der det kommer de til å ha. Det er uansett mange som kan lese norsk før de begynner på skolen. I min klasse, så var det flertallet som kunne dette. Jo tidligere de lærer språk, jo flinkere blir de, spesielt i uttale. Det er forskjell på barn ja, men mye har med oppdragelsen å gjøre og jeg skal gjøre mitt beste for at de på et tidlig tidspunkt tilegner seg kunnskap, men at de fortsatt får være barn. Man kan faktisk klare begge deler vettu!

Selvfølgelig er jeg enig i det uthevete!

Det jeg reagerte på i ditt forrige innlegg var ordet "skal". Og grunnen til det er (som du sier) at barn er forskjellige, og det er ikke alle som er så modne så tidlig. Det å presse og pushe barnet for mye er ikke bra det heller!

Man skal være forsiktig med holdninger a la "jeg er lærer og kan alt om barn", og jeg har ingen illusjon om at jeg er så mye bedre enn alle andre... Men jeg er nå engang lærer, og ser forskjellige barn i faglige situasjoner (nesten) daglig.

- Det er ikke alle barn som evner "toppkarakternivå"

- Det er ikke alle barn som klarer alt foreldrene tror de skjønne små kan.

Såklart; hvis du på en naturlig måte kan snakke engelsk med barna i hverdagen, vil det bare hjelpe barna videre - det er ikke skadelig å lære flere språk på en gang. (Å holde barna tilbake fordi man er redd for at de skal kjede seg på skolen er å gjøre barna en bjørnetjeneste) Men å FORVENTE at barna SKAL klare slikt før skolealder, er å legge unødvendig press på dem!

Det er langt viktigere å stimulere barna gjennom å være gode forbilder, lese for dem og alt det der, enn å presse gjennom læring. jeg har aldri vært i mot aktivitetsheftene man kan kjøpe i bokhandelen for å hjelpe barna med bokstavlæring (f.eks.) - men alt med måte.

Jeg har sett enormt mange understimulerte barn (slik jeg har sagt tidligere), og det er leit. Men det er leit med de "overstimulerte" også...

[Gjest Gjest_Emma_*]

De kan da fint kunne dette og fortsatt få være barn og kunne løpe rundt og kaste ball! At de skal lese perfekt norsk og engelsk forventer jeg ikke, men en viss kunnskap der det kommer de til å ha. Det er uansett mange som kan lese norsk før de begynner på skolen. I min klasse, så var det flertallet som kunne dette. Jo tidligere de lærer språk, jo flinkere blir de, spesielt i uttale. Det er forskjell på barn ja, men mye har med oppdragelsen å gjøre og jeg skal gjøre mitt beste for at de på et tidlig tidspunkt tilegner seg kunnskap, men at de fortsatt får være barn. Man kan faktisk klare begge deler vettu!

Selvfølgelig er jeg enig i det uthevete!

Det jeg reagerte på i ditt forrige innlegg var ordet "skal". Og grunnen til det er (som du sier) at barn er forskjellige, og det er ikke alle som er så modne så tidlig. Det å presse og pushe barnet for mye er ikke bra det heller!

Man skal være forsiktig med holdninger a la "jeg er lærer og kan alt om barn", og jeg har ingen illusjon om at jeg er så mye bedre enn alle andre... Men jeg er nå engang lærer, og ser forskjellige barn i faglige situasjoner (nesten) daglig.

- Det er ikke alle barn som evner "toppkarakternivå"

- Det er ikke alle barn som klarer alt foreldrene tror de skjønne små kan.

Såklart; hvis du på en naturlig måte kan snakke engelsk med barna i hverdagen, vil det bare hjelpe barna videre - det er ikke skadelig å lære flere språk på en gang. (Å holde barna tilbake fordi man er redd for at de skal kjede seg på skolen er å gjøre barna en bjørnetjeneste) Men å FORVENTE at barna SKAL klare slikt før skolealder, er å legge unødvendig press på dem!

Det er langt viktigere å stimulere barna gjennom å være gode forbilder, lese for dem og alt det der, enn å presse gjennom læring. jeg har aldri vært i mot aktivitetsheftene man kan kjøpe i bokhandelen for å hjelpe barna med bokstavlæring (f.eks.) - men alt med måte.

Jeg har sett enormt mange understimulerte barn (slik jeg har sagt tidligere), og det er leit. Men det er leit med de "overstimulerte" også...

[Gjest CookieMonster]

Selvfølgelig er jeg enig i det uthevete!

Det jeg reagerte på i ditt forrige innlegg var ordet "skal". Og grunnen til det er (som du sier) at barn er forskjellige, og det er ikke alle som er så modne så tidlig. Det å presse og pushe barnet for mye er ikke bra det heller!

Man skal være forsiktig med holdninger a la "jeg er lærer og kan alt om barn", og jeg har ingen illusjon om at jeg er så mye bedre enn alle andre... Men jeg er nå engang lærer, og ser forskjellige barn i faglige situasjoner (nesten) daglig.

- Det er ikke alle barn som evner "toppkarakternivå"

- Det er ikke alle barn som klarer alt foreldrene tror de skjønne små kan.

Såklart; hvis du på en naturlig måte kan snakke engelsk med barna i hverdagen, vil det bare hjelpe barna videre - det er ikke skadelig å lære flere språk på en gang. (Å holde barna tilbake fordi man er redd for at de skal kjede seg på skolen er å gjøre barna en bjørnetjeneste) Men å FORVENTE at barna SKAL klare slikt før skolealder, er å legge unødvendig press på dem!

Det er langt viktigere å stimulere barna gjennom å være gode forbilder, lese for dem og alt det der, enn å presse gjennom læring. jeg har aldri vært i mot aktivitetsheftene man kan kjøpe i bokhandelen for å hjelpe barna med bokstavlæring (f.eks.) - men alt med måte.

Jeg har sett enormt mange understimulerte barn (slik jeg har sagt tidligere), og det er leit. Men det er leit med de "overstimulerte" også...

Jeg ser at ordet "skal" kanskje ble litt feil, men jeg har i hvertfall store forhåpninger og skal gjøre alt jeg kan for å stimulere lysten til å lære, samtidig som at de selvfølgelig skal få leke og være barn. Jeg mener bare at i de fleste tilfeller så er det mulig å få til begge deler...

[Gjest Gjest_Emma_*]

Jeg ser at ordet "skal" kanskje ble litt feil, men jeg har i hvertfall store forhåpninger og skal gjøre alt jeg kan for å stimulere lysten til å lære, samtidig som at de selvfølgelig skal få leke og være barn. Jeg mener bare at i de fleste tilfeller så er det mulig å få til begge deler...

Jamen - da er vi jo enige

Som jeg sa: Man skal ikke holde tilbake barnet for å f.eks. unngå at det "kjeder seg på skolen", det er å gjøre barnet en bjørnetjeneste.

De fleste barn ønsker å lære, og lærer masse om man tar de på alvor.

Så lenge man ikke presser læring på barnet, tar ikke barn skade av at man bruker situasjonene man havner i til å lære barnet noe.

[Gjest Gjest]

Men, enkelte steder har det gått alt for langt. Ett vennepar av oss har en jente på samme alder som min sønn, hun blir 5 i februar. De har lært henne så mye skolepensum, at de mener at hun kjeder seg i barnehagen og skal prøve å få henne inn på skolen til høsten!!!Stakkars barn.

Hva hvis barnet faktisk har hatt et ønske om dette selv da??

Jeg leste før jeg var 5, og gjorde mye av det som vi skulle gjøre på skolen lenge før den tid. Av den enkle grunn at jeg ville det selv, jeg maste og maste om å få lese. Siden jeg kunne alt, ville ofreldrene mine få meg inn på skolen 1 år før. Men nei, det var visst ikke sunt for meg, så jeg brukte hele barne- og ungdomsskolen på å kjede meg. Nå i en alder av noenogtyve, har jeg endelig funnet igjen lærelysten og kunnskapstørsten, hadde skolesystemet i Norge fungert skikkelig hadde dette blirr holdt ved like gjennom hele barndommen min.

[Eve Luna]

Det virker som om det er enten eller. Enten så leke barna hele tiden og kan ingenting før de begynner på skolen, eller så mener dere at foreldrene tvinger barna til å lære og barna derfor ikke har noe lek i barndommen.

Hva er galt med pedagogisk opplegg i barnehagen? Mener dere at fordi det er en pedagogisk opplegg i barnehagen at barna blir tuvnget til læring og får ikke leke? For noe tøys.

I vår barnehagen har det nå vært manglende pedagog i noen måneder og det har nesten ikke vært noen organiserte aktiviterer. Jeg merker på datteren min at hun kjeder seg. Og hun er bare 2 år.

Hun elsker å lese bokstaver og kan nå hele alfabetet. Vi har en bok hvor alle bokstaver og tall er skrevet og hun kommer med den boken til meg hver dag og vil at jeg skal lese bokstaver for henne. Skal jeg hindre henne i det, bare for at hun ikke skal være flinkere enn andre barna når hun begynner på skolen? Det blir i hvert fall helt feil.

Jeg er enig i at barn i barnehagen skal ikke påtvinges læring. Men lek er læring og de lærer masse selv om de ikke har satt av en time for matte. Og barn er utrolig sugne på læring. Min datter er en svamp. Hun husker alle ord bare de blir sagt en gang. Jeg har ikke tenkt å hindre henne i læringen. Tvertimot så har jeg tenkt å leke med henne på en måte som er både morsomt og lærerikt. Ingenting som er bedre enn det.

[Gjest Fropessor Snurre]

Jo tidligere de lærer språk, jo flinkere blir de, spesielt i uttale.

Det første språket jeg hørte var amerikansk engelsk. Da jeg var 2 år bodde jeg i Tyskland i 1 år og gikk i da i en tysk barnehage. Man lærer fort ved å snakke med de andre barna.

Bodde i Trondheim et par år og gikk i en engelsk barnehage hvor alle snakket engelsk. Ikke noe problemer der heller. Likte veldig godt å se amerikanske tegnefilmer med original tale på tv (idag skal de jo helst være dubbet).

Gikk så i en vanlig norsk barnehage i 1 år. Det eneste jeg alltid har hatt et lite problem med er uttalelse av bokstaven "L". Slik som det blir snakket om her:

KG:

Barn og tykk l

Men egentlig er jeg glad for å ha fått inn de språkene så tidlig, for jeg har ikke noe problem med hverken tysk eller engelsk. :]

[Gjest imli]

Kunnskap er nøkkelen til fremgang i samfunnet, så jeg synes det bare er bra at de begynner med slikt i barnehagealder. Mine fremtidige barn skal både lese norsk og engelsk samt kunne enkel matte før de begynner på barneskolen. Det store problemet ligger i å få læringen til å bli interessant for barnet. Man må kanskje være litt kreativ i "undervisningen".

Der sa du det - det eg kallar å presse læring på ungen.

Eg meiner at pedagogisk opplegg er noko oppskrytte greier. Og kjedar ungane seg uten organisert leik, så er det noko gale... Då har dei blitt så van med det organiserte leiken at dei ikkje greier å leike sjølv på same måte som før. Og det er jo ganske trist.

Ser at me har forskjellige meiningar her, men held i alle fall på dette Min snart to-åring kjedar seg ikkje (på den måten eg definerar kjede seg), sjølv om han ikkje går i barnehage. Kva legg de forresten i "kjede seg"? At ungane krever oppmerksomheit, er jo ikkje det same som at dei kjedar seg. Eg trur det er sunt for ungane å "kjede seg" (altså ikkje ha nokon som seier kva dei skal gjere) litt, trur det stimulerar fantasien og kreativiteten deira.

[Gjest CookieMonster]

Der sa du det - det eg kallar å presse læring på ungen.

Eg meiner at pedagogisk opplegg er noko oppskrytte greier. Og kjedar ungane seg uten organisert leik, så er det noko gale... Då har dei blitt så van med det organiserte leiken at dei ikkje greier å leike sjølv på same måte som før. Og det er jo ganske trist.

Ser at me har forskjellige meiningar her, men held i alle fall på dette Min snart to-åring kjedar seg ikkje (på den måten eg definerar kjede seg), sjølv om han ikkje går i barnehage. Kva legg de forresten i "kjede seg"? At ungane krever oppmerksomheit, er jo ikkje det same som at dei kjedar seg. Eg trur det er sunt for ungane å "kjede seg" (altså ikkje ha nokon som seier kva dei skal gjere) litt, trur det stimulerar fantasien og kreativiteten deira.

Vel, tror det er flere som er understimulerte enn overstimulerte i dag. Jeg synes også at barnehage er det beste for barnet. Sier ikke at det må gå der 5 dager i uken fra det er 1 år, men et par dager er bare bra. Selv stortrivdes jeg i barnehagen, de var også flinke til å gjøre læring spennende husker jeg. Å bare være hjemme med mamma til ungen er i skolealder tror jeg ikke fører noe positivt meg seg.

[Gjest faerytale]

Eg meiner at pedagogisk opplegg er noko oppskrytte greier.

Hvorfor det? Et pedagogisk opplegg kan jo være hva som helst...

[Nadine]

Vel, tror det er flere som er understimulerte enn overstimulerte i dag.

Enig med deg. Syntes det er en skremmende utvikling. Noe jeg faktisk tror kommer av at foreldre skyver nesten all læring over på en overbelastet skole. Det er en grunn til at det er så mange faglige svake elver i Norge. Foreldre har også et ansvar. Hvorfor ikke starte tidlig, når barn suger til seg informasjon som en svamp?

Det er jo en selvfølge at barnet skal ha interesse for dette - og synes at det er gøy. Barn lærer via lek.

[Gjest imli]

Vel, tror det er flere som er understimulerte enn overstimulerte i dag. Jeg synes også at barnehage er det beste for barnet. Sier ikke at det må gå der 5 dager i uken fra det er 1 år, men et par dager er bare bra. Selv stortrivdes jeg i barnehagen, de var også flinke til å gjøre læring spennende husker jeg. Å bare være hjemme med mamma til ungen er i skolealder tror jeg ikke fører noe positivt meg seg.

Eg meiner tvert om. Eg meiner dei fleste ungar er overstimulerte. Dei har ein hektisk kvardag med barnehage/skule/sfo, og ofte diverse organiserte aktivitetar på fritida i tillegg, pluss gjerne aktivitetar i helgene og. Dette blir veldig mykje for ungane. Men eg kan vere einig med det som blei skrivi tidlegare i tråden - at mange ungar er understimulert på dei positive tinga og overstimulert på dei negative... Etter mi oppfatning, er ungar i dag mest understimulert på tid i lag med foreldra sine. Folk er så opptekte i kvardagen, og når helga kjem, skal dei ha "kvalitetstid", må vite, og tar med ungane på slitsomme aktivitetar. Å gjere ingenting i helga, er liksom ikkje heilt akseptert. Eg trur det ungar treng mest, er tid i lag med foreldra sine, i fred og ro, rolege dagar, tid til å kjede seg litt, tid til å tenkje litt.

Kvifor førar det ikkje noko godt med seg å ha ungane heime til skulealder? Eg gjekk aldri i banehage, men hadde ein topp barndom.

Hvorfor det? Et pedagogisk opplegg kan jo være hva som helst...

Ja. Men kvifor er "alle" så opptekne av pedagogiske opplegg for ungane? Kvifor skal all leiken og læringa settast i system på den måten? Kva for eit utbyte vil du seie feks ein ettåring har av noko sånt? Som han/ho ikkje kunne fått heime?

[Gjest Gjest]

Jeg gikk aldri i barnehage, og synes det var kjempekjedelig. Alle de andre barna var jo der og lekte sammen, og så måtte jeg være hjemme hos mamma med broren min. Begynte heldigvis på førskolen før jeg begynte i første, men jeg synes helt klart at barn burde få sosialisere seg med andre enn foreldrene og eventuelle søsken, noe de får gjort i barnehagen. Sosial trening er kjempeviktig.

Det er veldig mange barn som er veldig sultne på informasjon og lærdom, om dine barn sier de vil lære å lese som 4 åringer imli, vil du da nekte dem??

[Nadine]

Skulle gjerne invitert deg til klasserommet mitt, Imli, men er i permisjon om dagen.

Det er forferdelig mange barn som er understimulerte. Det finnes mange barn som aldri har blitt lest for, før de startet på skolen. Det finnes ufattelig mange barn som vokser opp med tv'en som bestevenn, med en liten nintendo DS på si. Det finnes barn som ikke kan grunnleggende norsk (nå snakker jeg ikke om flerkulturelle, men etnisk norske barn) osv..

Har sjeldent vært borti at de du kaller overstimulerte, altså de som ligger foran gjennomsnittet, er problembarn. De er derimot glade i utfordringer og læreglade.

Det er noe som kalles Matteuseffekten innenfor pedagogikk. «Den som har mye, skal få mer, og den som har lite, skal miste det han har.» Kort sagt, de som ligger foran gjennomsnittet, gjør som regel alltid det. Mens de som ligger bak, generelt sett, forblir bak.

[Gjest faerytale]

Kvifor førar det ikkje noko godt med seg å ha ungane heime til skulealder? Eg gjekk aldri i banehage, men hadde ein topp barndom.

Som lærer synes jeg det er godt med barn som har vært i barnehage en stund og som kan det å sosialisere seg med andre barn i en institusjon. Så kan man bruke tid på det man skal gjøre på skolen...

Dessuten driver de jo en viss type opplæring i barnehagen (iallfall det siste året) som barn som er hjemme ikke får.

Ja. Men kvifor er "alle" så opptekne av pedagogiske opplegg for ungane? Kvifor skal all leiken og læringa settast i system på den måten? Kva for eit utbyte vil du seie feks ein ettåring har av noko sånt? Som han/ho ikkje kunne fått heime?

Jeg mener at barn har godt av å lære seg å leke sammen med barn på en litt annen måte enn frilek. Det å sitte sammen å lese, male, perle... hva som helst. Og det er jo lettest å lære om man har et system på hvordan man lærer det.

Akkurat en ettåring synes jeg gjerne kan være hjemme hvis det er ønskelig, men en treåring har godt av å være litt i barnehagen! Lære seg å være med andre barn - barn de gjerne ikke får være med hjemme. De har godt av å være sammen med andre voksne enn foreldrene (eller annen slekt)... mener jeg

[Gjest imli]

Jeg gikk aldri i barnehage, og synes det var kjempekjedelig. Alle de andre barna var jo der og lekte sammen, og så måtte jeg være hjemme hos mamma med broren min. Begynte heldigvis på førskolen før jeg begynte i første, men jeg synes helt klart at barn burde få sosialisere seg med andre enn foreldrene og eventuelle søsken, noe de får gjort i barnehagen. Sosial trening er kjempeviktig.

Det er veldig mange barn som er veldig sultne på informasjon og lærdom, om dine barn sier de vil lære å lese som 4 åringer imli, vil du da nekte dem??

Eg er heilt einig i at sosial trening er viktig. Men ein må ikkje gå i barnehage for å få det. Eller trur folk at dei som er heime med ungane sine aldri slepp dei utanfor husets fire veggar? :klø: Eg trur heilt klart at det er best å vere heime med ungane i fleirtal - altså at det er meir positivt når ein har fleire ungar. Om ein berre har ein unge, blir det nok litt einsamt i lengden ja. Uansett, sosial trening kan fåast mange andre stader enn barnehage. Det finnst åpne barnehagar og formiddagstreff, og ein kan ta med ungane på besøk til venner som har ungar, enten på formiddag om de og er heime, eller på ettermiddagar og helger.

Ja, ungar er sultne på lærdom. Må skrive for n'te gong at eg ikkje har noko i mot å lære ungar noko! Men å ha ambisjonar om at dei skal lære ting på eit tidlegare tidspunkt enn vanleg, eller lære meir og fortare enn vanleg, har eg noko i mot. Altså - om mine ungar vil lære å lese når dei er 4 år, skal eg med glede hjelpe dei så godt eg kan. Men vil dei ikkje, er eg like glad. See?

Skulle gjerne invitert deg til klasserommet mitt, Imli, men er i permisjon om dagen.

Det er forferdelig mange barn som er understimulerte. Det finnes mange barn som aldri har blitt lest for, før de startet på skolen. Det finnes ufattelig mange barn som vokser opp med tv'en som bestevenn, med en liten nintendo DS på si. Det finnes barn som ikke kan grunnleggende norsk (nå snakker jeg ikke om flerkulturelle, men etnisk norske barn) osv..

Har sjeldent vært borti at de du kaller overstimulerte, altså de som ligger foran gjennomsnittet, er problembarn. De er derimot glade i utfordringer og læreglade.

Det er noe som kalles Matteuseffekten innenfor pedagogikk. «Den som har mye, skal få mer, og den som har lite, skal miste det han har.» Kort sagt, de som ligger foran gjennomsnittet, gjør som regel alltid det. Mens de som ligger bak, generelt sett, forblir bak.

OK - då trur eg me misforstår kvarandre litt og har ulik oppfatning av kva uderstimulering er Viss understimulering er det du beskriv, så er eg heilt einig med deg. Det blir feil å aldri lese for ungane, men plassere dei foran TV'n istadet. Trur me snakkar litt forbi kvarandre. Å sjå på TV og spela nintendo er jo og stimulering, sjølv om det er "feil" stimulering (om det blir for mykje). Ungar i dag får veldig mykje stimuli gjennom TV og spel, og det meiner eg (og du ) blir feil. Trur me er ganske einige - men me kan kanskje kalle det at dei får feil stimuli, heller enn at dei er understimulerte? Understimulerte tydar jo på (i alle fall i mi verd) at dei ikkje får noko stimuli, dvs type overlatt til seg sjølv i ein krok utan noko særlig å gjere og null oppmerksomheit.

Som lærer synes jeg det er godt med barn som har vært i barnehage en stund og som kan det å sosialisere seg med andre barn i en institusjon. Så kan man bruke tid på det man skal gjøre på skolen...

Dessuten driver de jo en viss type opplæring i barnehagen (iallfall det siste året) som barn som er hjemme ikke får.

Jeg mener at barn har godt av å lære seg å leke sammen med barn på en litt annen måte enn frilek. Det å sitte sammen å lese, male, perle... hva som helst. Og det er jo lettest å lære om man har et system på hvordan man lærer det.

Akkurat en ettåring synes jeg gjerne kan være hjemme hvis det er ønskelig, men en treåring har godt av å være litt i barnehagen! Lære seg å være med andre barn - barn de gjerne ikke får være med hjemme. De har godt av å være sammen med andre voksne enn foreldrene (eller annen slekt)... mener jeg

Me er nok ueinge her

Kvifor skal ungane forberedast slik på å instituasjonaliserast? Dei blir då tidsnok det. Syns det blir feil å tilbringe så mykje av den korte barndommen i insitusjon. Blir veldig "å forberede seg på å forberede seg"...

Leik som teikning og perling osv kan jo fint gjerast heime.

[Caramba]

Det er forferdelig mange barn som er understimulerte. Det finnes mange barn som aldri har blitt lest for, før de startet på skolen. Det finnes ufattelig mange barn som vokser opp med tv'en som bestevenn, med en liten nintendo DS på si. Det finnes barn som ikke kan grunnleggende norsk (nå snakker jeg ikke om flerkulturelle, men etnisk norske barn) osv..

Har sjeldent vært borti at de du kaller overstimulerte, altså de som ligger foran gjennomsnittet, er problembarn. De er derimot glade i utfordringer og læreglade.

Det er noe som kalles Matteuseffekten innenfor pedagogikk. «Den som har mye, skal få mer, og den som har lite, skal miste det han har.» Kort sagt, de som ligger foran gjennomsnittet, gjør som regel alltid det. Mens de som ligger bak, generelt sett, forblir bak.

Det er veldig interessant å lese det du skriver her. Mine pedagog-foreldre sier det samme, mamma og pappa har vært og er begge skoleledere og har pratet mye om hvor lite mange, mange unger blir stimulert og oppmuntret hjemme. År etter år har de hatt elevkull hvor mange barn (norske) ikke forstår de enkleste begreper. Dette tror jeg ikke har noe med bhg/ikke bhg å gjøre heller, her er det foreldrene som svikter. Disse barna er de samme som ofte ikke blir fulgt opp med lekser og oppmuntret til å jobbe opp gjennom skolehverdagen.

Jeg er sikker på at en hjemmeværende mor/far, som har tatt et bevisst valg, kan lære barnet sitt det barnet trenger for å gå på skolen, men jeg mener også at når barna nærmer seg skolealder (4-5 år) så har de godt av å gå litt i bhg også, barnehagene driver mye skoleforberedelser for 5-åringene som kan være greit å få med seg, pluss at de får sosial trening.

Foreldre har uansett et overordnet ansvar for å følge opp barna, ingen institusjoner kan erstatte dette, men jeg er personlig veldig fornøyd med bhg til min 3-åring. Det fritar ikke meg for ansvaret for å lese, synge, perle, male, tegne, være ute osv osv med gutten min.

Endret 21. januar 2010 av Caramba

[Gjest Gjest_P_*]

Jeg er enig med alle her, jeg. På sett og vis.

Men så har jeg en erfaring som ikke kommer fram i noen av inleggene her, nemlig at unger er så fryktelig forskjellig.

Min eldste var interessert i alt, tidlig ut med å prate, spurte og grov. Ved treårsalderen kunne hun bokstavene, og som fireåring leste hun. Ikke fordi jeg presset eller underviste, men fordi jeg svarte når hun spurte. Hun var langt foran ved skolestart, trivdes på skolen, og fikk gode karakterer og skussmål gjennom hele skolen.

Den yngste var ikke interessert i noe av dette, han ville klatre, springe, hoppe, grave og bygge. Han lærte å plystre mange år tidligere enn søsteren sin, men bokstavene brydde han seg katten om. Vi drev samme oppdragelse til alle barna, men denne yngste var bare ikke interessert i ordleker, regler, sanger og slikt. Han ville mye heller vite hvordan toget holder seg på skinnene og hvorfor månen følger etter oss når vi går.

Vi har lest til alle ungene, mye og ofte. Ungene er interessert i bøker, også den yngste. Men han lærte seg å lese bare motvillig, og interessen kom mye senere.

Poenget mitt er at ungene er så forskjellig, og de har forskjellig interesser, anlegg og evner. Hvis jeg skulle presse min yngste til å lære bokstavene før skolealder, ville det bety å presse, altså tvang. Og hva skjer med interessen da?

Jeg tror at denne yngste har mer tekniske anlegg og interesser, og det er noe som ikke blir oppmuntret eller verdsatt i skolen. Ingen skole sikter mot rørleggere eller ingeniører, det siktes mot lærere og professorer. Det er noe av grunne til at noen av ungene ikke passer inn. De evnene disse elevene har er verdiløse i skolen.

Jeg mener ikke at sånne unger ikke skal lære å lese og skrive, men at kanskje alle unger kunne lært også andre ting. Jeg er fortvilt over at valgfag er borte fra skolen sånn som det engang var. Da fant mange tekniske/praktiske unger sitt fag gjennom valgfagordningen og gikk videre til yrkesrettet utdanning. Nå er også valgfagene blitt teoretiske språkfag, og det samme har skjedd med yrkesskolen. Jeg er sikker på at dette er grunnen til at så mange faller ut av videregående skole.

[Gjest Gjest]

Hva hvis barnet faktisk har hatt et ønske om dette selv da??

Jeg leste før jeg var 5, og gjorde mye av det som vi skulle gjøre på skolen lenge før den tid. Av den enkle grunn at jeg ville det selv, jeg maste og maste om å få lese. Siden jeg kunne alt, ville ofreldrene mine få meg inn på skolen 1 år før. Men nei, det var visst ikke sunt for meg, så jeg brukte hele barne- og ungdomsskolen på å kjede meg. Nå i en alder av noenogtyve, har jeg endelig funnet igjen lærelysten og kunnskapstørsten, hadde skolesystemet i Norge fungert skikkelig hadde dette blirr holdt ved like gjennom hele barndommen min.

Jeg kunne også lese da jeg var 4, og var generelt et nysgjerrig barn som fikk dette stimulert av tilstedeværende og kunnskapsrike foreldre. Det tror jeg var bra, og det hadde jo ikke fungert om de hadde prøvd å bremse meg ved å ikke svare på ting jeg faktisk lurte på eller "gjemme" bøker og sånt, og det håper jeg de fleste forstår. Men jeg gikk i barnehagen til jeg var sju (er så gammel at det var før 6-års skolestart), og trivdes like godt alle årene der, mens jeg kjedet meg de første skoleårene. Så sammenhengen er ikke så enkel som at man vil kjede seg i barnehagen om man kan mye, mens skolen vil være "rett" utfordring. Skolen krever (...) vel også modenhet på et bredere plan enn fagkunnskap. Selv om jeg har fortsatt å være skoleflink/faglig flink har jeg for eksempel vært sent ute i forhold til endel annen modenhet, sosialt og i forhold til selvtillit, og slike ting kan kanskje slå enda mer negativt ut om man begynner som yngstemann i en klasse. Det finnes vel ikke noe fasitsvar på dette, og for noen er det selvsagt riktig å begynne tidlig på skolen. Men en skal vel også huske at om allmenn skolestart er e 5 eller 6 år blir uansett nivået tilpasset "gjennomsnittet" og fortsatt ikke de flinkeste elevene, så jeg tror ikke en vil slippe unna kjedsomheten. Med mindre en passer på å utfordre de flinke uansett om de er eldst eller yngst i klassen, da, noe jeg synes en godt kunne prioritert.