Sykepleier som behandler?

[Gjest Gjest_grete_*]

Jeg har slitt med alvorlig angst og depresjon i hele mitt voksne liv. Jeg har vært hos utallige leger opp gjennom årene, samt to psykiatere, to psykologer (fordi jeg har flyttet mye), og er nå i samtalebehandling hos psykiatrisk sykepleier. Jeg har èn erfaring med meg fra alt dette,- og det er betydningen av den relasjonelle kompetansen du mer eller mindre avskriver i ditt svar.

Det hjelper lite hvor mye faglig kompetanse en lege, psykiater eller psykolog har, dersom han eller hun ikke klarer å forholde seg til, og skape en relasjon til pasienten, og eller formidle sin kunnskap i en form som fører til bedring.

Avskriver den ikke, den forklarer rundt 1/3 av utfallet i psykologisk behandling, MEN sjannsynligheten for at du får en rett og tilpasset behandling øker om du har en behandler med bred kompetanse og forståelse. Da vil du som pasient ofte også oppleve at du blir forstått og få håp i større grad. Lege eller psykolog er ingen garanti, men det er et forsøk på slik kvalitetssikring.

[Gjest Gjest_lille_*]

har samme erfaring som trådstarter,ble henvist til DPS,hadde første møte med psykolog,så ble videre behandler psyk.sykepleier.Og har dårlig erfaring med det,denne sykepleieren hadde ikke kunnskapen til å behandle alvorlig depresjon, jeg ble bedre etter en samtale hos en privatprakiserende psykolog(som jeg gikk til i desperasjon),enn 2 år hos denne sykepleieren, rådene var av slaget "tenk annerledes, tenk positivt" og "huff,det var leit å høre" osv-altså overhodet ikke kognitiv terapi. Tviler ikke på at hun hadde papirene i orden, men i praksis var det ikke terapi hun bedrev.

Det stemmer nok det med kjemi mellom pasient og behandler,men det er ikke til å komme bort ifra at psykologer og psykiatere jevnt over er mye mer kompetente i min mening. Jeg følte at jeg var uhelbredelig, inntil jeg gikk til en ekte psykolog og fant ut hva ordentlig terapi dreier seg om.

[Gjest Gjest_grete_*]

har samme erfaring som trådstarter,ble henvist til DPS,hadde første møte med psykolog,så ble videre behandler psyk.sykepleier.Og har dårlig erfaring med det,denne sykepleieren hadde ikke kunnskapen til å behandle alvorlig depresjon, jeg ble bedre etter en samtale hos en privatprakiserende psykolog(som jeg gikk til i desperasjon),enn 2 år hos denne sykepleieren, rådene var av slaget "tenk annerledes, tenk positivt" og "huff,det var leit å høre" osv-altså overhodet ikke kognitiv terapi. Tviler ikke på at hun hadde papirene i orden, men i praksis var det ikke terapi hun bedrev.

Det stemmer nok det med kjemi mellom pasient og behandler,men det er ikke til å komme bort ifra at psykologer og psykiatere jevnt over er mye mer kompetente i min mening. Jeg følte at jeg var uhelbredelig, inntil jeg gikk til en ekte psykolog og fant ut hva ordentlig terapi dreier seg om.

Hei Lille, så bra at det gikk bedre for deg. Det krever mot å våge å stille spørsmålstegn ved den behandlingen man får, blir fort personlig når man har individuell kontakt over tid. Desverre er det mange som ikke har slikt mot og dermed kanskje blir gående i støttesamtaler som ikke hjelper, og i verste fall gjør ting verre.

Jeg har skrevet i en annen tråd her at problemet med sykepleiere, sosionomer, vernepleiere osv. som behandlere i psykisk helsvern ikke er at de ikke vil hjelpe pasientene. Men at de har for lite toretisk kunnskap på en del sentrale områder til å vite hva det er de ikke vet. Dermed blir det vanskelig når behandlingen ikke fungerer eller går baklengs å forstå hva det er man gjør feil.

Men som sagt, supert at du fikk hjelp til slutt!

[gjestepesten]

Hei Lille, så bra at det gikk bedre for deg. Det krever mot å våge å stille spørsmålstegn ved den behandlingen man får, blir fort personlig når man har individuell kontakt over tid. Desverre er det mange som ikke har slikt mot og dermed kanskje blir gående i støttesamtaler som ikke hjelper, og i verste fall gjør ting verre.

Jeg har skrevet i en annen tråd her at problemet med sykepleiere, sosionomer, vernepleiere osv. som behandlere i psykisk helsvern ikke er at de ikke vil hjelpe pasientene. Men at de har for lite toretisk kunnskap på en del sentrale områder til å vite hva det er de ikke vet. Dermed blir det vanskelig når behandlingen ikke fungerer eller går baklengs å forstå hva det er man gjør feil.

Men som sagt, supert at du fikk hjelp til slutt!

Kan du linke til den andre tråden? Vil gjerne lese den