Sykepleier som behandler?

[Gjest Gjest_Gard_*]

Det må være lov å komme med kritiske kommentarer i en debatt uten å bli stemplet som useriøs.

Problemet er jo det som en annen her påpekte i igår kl.17.17:

Er det akseptabelt at sykepleiere har et så stort ansvar for terapien/behandlingen av pasienter innen psykriatrien, når det i somatikken er helt uhørt? Ville du selv akseptert å ikke få møte legen dersom du hadde sykdommer av somatisk art?

Det er faktisk ikke bare jeg som er kritisk til dette.

Her er utdrag fra en artikkel skrevet av overlege Kjetil Hushoft og førsteamanuensis Tor Kjetil Larsen:

Den politiske prosessen har åpnet opp for at det har etablert seg ledere på for mange nivåer i psykiatrien. Disse lederne har ofte ikke stor faglig kompetanse, men desto mer vilje til å starte «prosesser», «prosjekter», «planer» og arrangere møter, møter og atter møter. Hverdagen på de psykiatriske avdelingene preges ikke av utredning, behandling og forskning, men av uendelige diskusjoner om aspekter ved pasientenes rehabilitering som like gjerne kunne ha vært avgjort uten psykiateren/psykologen til stede.

Det er kun psykiateren og psykologen som har den nødvendige grunnutdannelse til å stille diagnoser på en kompetent måte. Sykepleieren og sosionomen har ikke denne kompetansen og kan heller ikke få den gjennom praktisk videreutdanning. Et av hovedproblemene i norsk psykiatri er at sykepleiere og sosionomer ofte arbeider i stillinger hvor det egentlig må forutsettes at de kan gjøre diagnostisk utredningsarbeid. I praksis kan en pasient som henvises av allmennlege til en psykiatrisk poliklinikk, risikere å møte en fagperson med mindre kompetanse enn den som skrev henvisningen! I praksis vil ofte sykepleieren/sosionomen alene stå for utredning og behandling, psykiater/psykolog vil kun bli konsultert i mindre grad og ofte bare for å vurdere bruk av medikamenter eller utføre tester. Samtidig må psykiateren/psykologen også ha ansvar for langvarige støtteterapier for pasienter som ikke har bruk for deres spisskompetanse, uten mulighet til å delegere dette til yrkesgrupper som det ville være mer naturlig utførte dette arbeidet.

For å forstå rekkevidden av denne situasjonen, kan leseren trekke en parallell til andre medisinske fag som kirurgi eller hjertemedisin. Hvem ville akseptere å ikke få møte legen om man hadde slike sykdommer? Hva er årsaken til at man ved de psykiske lidelsene aksepterer at fagkompetanse ikke settes i fokus, mens det ville være utenkelig innenfor andre medisinske fagområder?

Disse refleksjonene leder hen mot det andre poenget i vårt resonnement; det mange tror er en profesjonsstrid, dvs. en konflikt mellom ulike faggrupper i psykiatrien, er faktisk en kompetansestrid! Sykepleiere og sosionomer utgjør ikke en faggruppe som har en annen forståelse eller teoretisk grunntenkning rundt psykiatriske problemstillinger, i forhold til leger/psykologer. Sykepleiere/sosionomer har kortere utdanning med tilsvarende mindre versjoner av samme pensum som leger/psykologer.

Kilde:

http://www.hieronimus.org/cgi-bin/hieronim...d=artikkel.show

[Berentsens]

Nei, det er ikke samme sak, fordi tannpleier eller helsesøster starter ikke opp behandling av en sykdom/skade etter en selvstendig vurdering (uten lege) av hva som feiler pasienten.

En psykiatrisk sykepleier stiller verken diagnose, ei heller starter med et behandlingsopplegg uten bistand fra lege (psykiater) og/eller psykolog. Men de kan drive med behandling, f.eks. kognitiv terapi eller andre terapier, men dette skjer ved veiledning fra nevnte psykiater/psykolog.

[Inger88]

Det jeg synes er verre enn at psyk.sykepleiere er behandlere, er at folk ofte ikke får behandling, men at de kun får medisiner. Synes det må være bedre å komme til en psyk. sykepleir enn å ikke få noen behandling utenom medisiner.

[Berentsens]

Det jeg synes er verre enn at psyk.sykepleiere er behandlere, er at folk ofte ikke får behandling, men at de kun får medisiner. Synes det må være bedre å komme til en psyk. sykepleir enn å ikke få noen behandling utenom medisiner.

Som regel skal man ikke kun få medisiner. Det beste(vel det kommer selvsagt an på lidelsen) er å ha en kombinasjon av samtaleterapi og medikamentell behandling.

Og så er det slik at det er ganske vanlig at psykiatriske sykepleiere driver med behandling på DPS, så man skal ikke bli overrasket dersom man ikke får en psykolog ved henvisning til DPS.

[Gjest *Therese*]

Jeg har gått til psykriatrisk sykepleier på grunn av posttraumatisk stress. jeg følte at det var mye diffuse svar og merkelige råd ute å gikk. Er ferdig med utdannelsen min til sommeren, og fikk blant annet råd om å slutte på skolen og sykmelde meg. For meg er det absolutt det verste jeg kunne gjort. er i dag svært glad for at jeg ikke fulgte det rådet.

å gå til en psykriatrisk sykepleier kan nok fungere bra for noen, men for meg føltes det bedre og tryggere å snakke med en psykolog.

[Berentsens]

Jeg har gått til psykriatrisk sykepleier på grunn av posttraumatisk stress. jeg følte at det var mye diffuse svar og merkelige råd ute å gikk. Er ferdig med utdannelsen min til sommeren, og fikk blant annet råd om å slutte på skolen og sykmelde meg. For meg er det absolutt det verste jeg kunne gjort. er i dag svært glad for at jeg ikke fulgte det rådet.

å gå til en psykriatrisk sykepleier kan nok fungere bra for noen, men for meg føltes det bedre og tryggere å snakke med en psykolog.

Slikt er individuelt. Det kan fint hende at du hadde fått behandling hos en psykolog som også ville ha rådet deg til å slutte på skolen.

[Gjest *Therese*]

Slikt er individuelt. Det kan fint hende at du hadde fått behandling hos en psykolog som også ville ha rådet deg til å slutte på skolen.

Kanskje, men psykologen mente det var en stor fordel for meg å fullføre studiene. det synes jeg selv også, for studiene har vært begynnelsen på en ny start for meg.

[Berentsens]

Kanskje, men psykologen mente det var en stor fordel for meg å fullføre studiene. det synes jeg selv også, for studiene har vært begynnelsen på en ny start for meg.

Som sagt, individuelt.

[Sandie]

All ære til de som jobber i psykriatrien. Men man bør kunne forvente et samsvar mellom rådene en psykr.spl gir og rådene en psykolog eller lege (psykriater) ville kommet med til pasienten. Hvis disse rådene er helt ulike kan det nok skyldes at kompetansen ligger på to forskjellige nivåer her (spl vs lege eller psykolog.) og med tanke på pasienten tror jeg dette kan være veldig uheldig.

Til gjesten "Therese":

Var forslaget om å avbryte skolen diskutert med ansvarlig lege først?

(For meg høres merkelig ut at en psykriatisk sykepleier kan foreslå slike drastiske omveltninger som å avbryte studier eller jobb, helt på eget initativ).

[Gjest Gjest_grete_*]

All ære til de som jobber i psykriatrien. Men man bør kunne forvente et samsvar mellom rådene en psykr.spl gir og rådene en psykolog eller lege (psykriater) ville kommet med til pasienten. Hvis disse rådene er helt ulike kan det nok skyldes at kompetansen ligger på to forskjellige nivåer her (spl vs lege eller psykolog.) og med tanke på pasienten tror jeg dette kan være veldig uheldig.

Problemet med psykiatriske spl er at de ofte 'later som' de har kompetanse og ansvar, mens de sitter i 'kognitiv terapi' med pasienter, etter et år viderutdanning på deltid. Ansvaret hviler hos psykolog eller lege som bare blir involvert når sykepleieren synes det behøves. Når man tar det opp er man bare sutrete og utidig.

Bare når det gjelder kognitiv terapi finnes det minst 6 varianter som har ulik vitenskapelig støtte for ulike typer psykiske problemer, i tillegg finns narrativ terapi, psykodynamiske terapi osv. som har støtte ift andre lidelser. når det kommer til utredning og diagnostisering så er det bare psykologer og evt leger som ahr full kompetanse på dette innenfor psykisk helsevern. IKKE sykepleiere og sosionomer. Det er for komplekst til å dekkes av 7.5 studiepoeng på grunnutdannelsen og fragmentert, ikke-spesifikk videreutdanning.

En dag vil folk oppdage og protestere mot dette!

[Berentsens]

Problemet med psykiatriske spl er at de ofte 'later som' de har kompetanse og ansvar, mens de sitter i 'kognitiv terapi' med pasienter, etter et år viderutdanning på deltid. Ansvaret hviler hos psykolog eller lege som bare blir involvert når sykepleieren synes det behøves. Når man tar det opp er man bare sutrete og utidig.

Det var da voldsomt så generalisernde du skulle være. Dersom det virkelig hadde vært slik som du skisserer det, så hadde man ikke hatt psykiatriske sykepleire, da hadde de heller jobbet som vaskehjelpe o.l.

[Gjest Gjest]

Problemet med psykiatriske spl er at de ofte 'later som' de har kompetanse og ansvar, mens de sitter i 'kognitiv terapi' med pasienter, etter et år viderutdanning på deltid. Ansvaret hviler hos psykolog eller lege som bare blir involvert når sykepleieren synes det behøves. Når man tar det opp er man bare sutrete og utidig.

Bare når det gjelder kognitiv terapi finnes det minst 6 varianter som har ulik vitenskapelig støtte for ulike typer psykiske problemer, i tillegg finns narrativ terapi, psykodynamiske terapi osv. som har støtte ift andre lidelser. når det kommer til utredning og diagnostisering så er det bare psykologer og evt leger som ahr full kompetanse på dette innenfor psykisk helsevern. IKKE sykepleiere og sosionomer. Det er for komplekst til å dekkes av 7.5 studiepoeng på grunnutdannelsen og fragmentert, ikke-spesifikk videreutdanning.

En dag vil folk oppdage og protestere mot dette!

Det håper jeg. Men desverre er vel ikke de psykriatiske pasientene de som roper høyest og krever så mye. Da ender man vel lett opp med å bli "behandlet" av wannabe-psykriatere/psykologer.

At en sjukepleier med deltidsutdannelse "behandler" og setter seg utenfor sin kompetanse er overhodet ikke akseptabelt.

[Gjest Gjest_grete_*]

Det håper jeg. Men desverre er vel ikke de psykriatiske pasientene de som roper høyest og krever så mye. Da ender man vel lett opp med å bli "behandlet" av wannabe-psykriatere/psykologer.

At en sjukepleier med deltidsutdannelse "behandler" og setter seg utenfor sin kompetanse er overhodet ikke akseptabelt.

Nemlig, ikke så lett å stille seg i avisa om man føler at man ble feilbehandlet som psykiatrisk pasient heller. Jeg prøver å bidra til å plukke ned overmot når jeg ser det og forsterke god sykepleie når jeg ser det, for det er viktig.

[Gjest Gjest_knut_*]

Nemlig, ikke så lett å stille seg i avisa om man føler at man ble feilbehandlet som psykiatrisk pasient heller. Jeg prøver å bidra til å plukke ned overmot når jeg ser det og forsterke god sykepleie når jeg ser det, for det er viktig.

Bra at noe tar det opp, jeg er selv sykepleier som videreutdannet meg til lege og forstår nå hva det prates om. Problemet som sykepleier tror jeg er at man mangler en oversikt faglig sett, som nok gjør at man både klinisk og som leder tror at man vet mer enn man gjør og at man derfor blir veldig selvsikre og ikke nøler med å presentere sin fortreffelighet. Dette virker nok på politikere og sykehusledere slik at de får mer innflytelse. Når leger, og sikkert psykologer gjør det samme, blir det sett på som syting og spark nedover. er enig at det ikke bør være en profesjonskamp, men en faglig kamp.

[Gjest Gjest_trine_*]

Bra at noe tar det opp, jeg er selv sykepleier som videreutdannet meg til lege og forstår nå hva det prates om. Problemet som sykepleier tror jeg er at man mangler en oversikt faglig sett, som nok gjør at man både klinisk og som leder tror at man vet mer enn man gjør og at man derfor blir veldig selvsikre og ikke nøler med å presentere sin fortreffelighet. Dette virker nok på politikere og sykehusledere slik at de får mer innflytelse. Når leger, og sikkert psykologer gjør det samme, blir det sett på som syting og spark nedover. er enig at det ikke bør være en profesjonskamp, men en faglig kamp.

Oi nå blei jeg urolig, var på DPS 8eller hva det heter) for 1 år siden pga angst, fikk treffe en sykepleier der i 3 måneder, blei liksom ikke bedre. Hun pratet mye om at jeg skulle være hjemme og ta det med ro, prøve å unngå plasser og situasjoner jeg fikk angst av og sånn. Men det hjalp ikke. Spurte om det med psykolog, men hun sa at det behøvdes nok ikke. Slutta, burde jeg ringe dit og be om å få en psykolog kanskje?

[Sandie]

Oi nå blei jeg urolig, var på DPS 8eller hva det heter) for 1 år siden pga angst, fikk treffe en sykepleier der i 3 måneder, blei liksom ikke bedre. Hun pratet mye om at jeg skulle være hjemme og ta det med ro, prøve å unngå plasser og situasjoner jeg fikk angst av og sånn. Men det hjalp ikke. Spurte om det med psykolog, men hun sa at det behøvdes nok ikke. Slutta, burde jeg ringe dit og be om å få en psykolog kanskje?

Absolutt.

Vil tro du har krav på å få treffe den som står ansvarlig for behandlingen. Jeg har ingen erfaring med psykisk sykdom og/eller psykriatiske sykepleiere, men det er da du som pasient som må få avgjøre om du vil snakke med en psykolog eller ikke.

Som nevnt et annet sted her i tråden: Hvor mange pasienter hadde akseptert å aldri få møte legen dersom de led av lidelser som kreft, hjerte- karsykdom el.lign? Hvorfor skal man da godta dette ved psykisk sykdom?

[Gjest Gjest_grete_*]

Nei, det er ikke samme sak, fordi tannpleier eller helsesøster starter ikke opp behandling av en sykdom/skade etter en selvstendig vurdering (uten lege) av hva som feiler pasienten.

Helt enig med dette, sykepleieren er ikke ansvarlig for planlegging og igangsetting av egen behandling, det er det en lege eller psykolog som er.

Tineline: om du jobber i rusomsorgen og psyk.spl har terapi bør det gjøres noe med, ofte mer komplisert der. Institusjonen bør få et besøk av helsetilsynet. I sykepleierutdannelsen inngår minst 7.5 sp psykisk helse + evt. praksis, i viderutdanningen er det svært lite psykisk helse/behamdling egentlig, noe vitenskapsteori, systemkunnskap, derfor skal de ikke behandle angst/depresjon osv. som noen skriver her. DET KAN DE IKKE PÅ EN FORSVARLIG MÅTE!

[gjestepesten]

Det viktigste i all samtalebehandling er uansett å treffe "riktig" menneske,- det vil si et menneske du kan føle en viss kjemi sammen med. Det er alfa og omega i forhold til å åpne seg og snakke fritt om det som er vanskelig.

Edit: leste nå hele tråden og tror at det er en som skriver under ulike gjestenavn her, som gjør sitt for å provosere frem enighet om sitt syn på saken. Det gjør tråden lite interessant. Men vil likevel legge til: ingen sykepleiere initierer behandling "uten legekonsultasjon". Har du kommet til DPS, er det en lege som har henvist deg. Dessuten var det en i tråden her som nevnte at sykepleiere kan ta seg av "den og den diagnosen", men ikke schizofreni og lignende mer alvorlige diagnoser. Det er ikke riktig. Har selv jobbet i psykiatrien i flere år, med mennesker med alvorlig schizofreni- samtlige i samtalebehandling med psyk. sykepleiere.

Psykiatriske sykepleiere kan gjøre en veldig god jobb som samtalebehandlere. Sikkert noen som ikke gjør det. I samme grad som det finnes leger, psykologer og psykiatere som aldri skulle vært akkurat det.

Endret 22. februar 2010 av gjestepesten

[Gjest Gjest_grete_*]

Det er vanlig med psykiatriske sykepleiere som behandlere på DPS, ja. De har god kompetanse, det kan du stole på.

Det viktigste i all samtalebehandling er uansett å treffe "riktig" menneske,- det vil si et menneske du kan føle en viss kjemi sammen med. Det er alfa og omega i forhold til å åpne seg og snakke fritt om det som er vanskelig.

Dette har ingenting med forskning å gjøre, kompetanse spiller en minst like stor rolle som s.k. 'relasjonell kompetanse' som sykepleierne messer om hele tiden. Den kompetansen de har, som dubeskriver kan du finne beskrevet her f.eks. http://student.hib.no/fagplaner/ahs/emneko...p?kode=U-VPHA09

Og det er intet annet enn TYNT! Men jeg forventer ikke at en sykepleier skal kunne bedømme om det er tynt eller ikke. Vanskelig å vurdere noe man ikke vet noe om liksom.

[gjestepesten]

Dette har ingenting med forskning å gjøre, kompetanse spiller en minst like stor rolle som s.k. 'relasjonell kompetanse' som sykepleierne messer om hele tiden. Den kompetansen de har, som dubeskriver kan du finne beskrevet her f.eks. http://student.hib.no/fagplaner/ahs/emneko...p?kode=U-VPHA09

Og det er intet annet enn TYNT! Men jeg forventer ikke at en sykepleier skal kunne bedømme om det er tynt eller ikke. Vanskelig å vurdere noe man ikke vet noe om liksom.

Jeg har slitt med alvorlig angst og depresjon i hele mitt voksne liv. Jeg har vært hos utallige leger opp gjennom årene, samt to psykiatere, to psykologer (fordi jeg har flyttet mye), og er nå i samtalebehandling hos psykiatrisk sykepleier. Jeg har èn erfaring med meg fra alt dette,- og det er betydningen av den relasjonelle kompetansen du mer eller mindre avskriver i ditt svar.

Det hjelper lite hvor mye faglig kompetanse en lege, psykiater eller psykolog har, dersom han eller hun ikke klarer å forholde seg til, og skape en relasjon til pasienten, og eller formidle sin kunnskap i en form som fører til bedring.