Hvordan holde i live et avstandsforhold

[Gjest Maranden]

Hei!

Jeg har et avstandsforhold med ei jente i Tyskland, jeg er 25 og hun 21. Vi møttes på ferie i utlandet ifjor sommer, og ble stormforelsket! :-)

Nå har vi vært sammen i seks måneder, og har begynt å få erfare noen av sidene ved et avstandsforhold. Vi sees minst hver tredje uke, men prøver også å få til å kun ha to uker imellom. De gangene det er mulig med to uker imellom hver gang møtes vi to helger på rad, så da får vi jo litt tid sammen! Det skal dog sies at frem til nå er det først og fremst jeg som har reist mest, og dette er vel sannsynligvis fordi jeg har jobb, og bedre råd, enn hun som er student med kun studiestøtte fra den tyske staten!

Vi har ikke noen faste dager å snakke sammen på, så det varierer hvor lang tid det tar mellom hver gang. Som regel blir det hver annen tredje dag. Utenom det blir det mails og sms, og minstekravet er vel at vi sender ihvertfall ett livstegn om dagen.

Stort sett så går det greit, men det blir ofte veldig vanskelig med savn når det går to uker eller mer mellom vi sees. Det som holder oss i live er hvor bra vi har det sammen når vi sees, for det er bedre enn jeg noen gang har opplevd kjærlighet! Det var vel det som gjorde at vi ble sammen også, det føltes liksom ikke som om vi tok et valg. Valget ble på en måte tatt ved det som oppsto mellom oss, og det var naturlig å skulle fortsette fremtiden sammen.

Jeg synes det er nyttig å lese andres erfaringer her inne, for det er lett å føle seg alene om tankene sine, og følelsene av ensomhet er klart verst.

Min erfaring så langt, i mitt første avstandsforhold, er at det er lett å glemme alt som skjer når man er sammen, når man er lenge borte fra hverandre. Når man føler ensomhet, og forelskelse uten den man elsker tilstede, så er det lett å bli irrasjonell.

Personlig har vi allerede hatt et par feider, og da først og fremst om hvor hyppig vi føler det er naturlig å ha kontakt. Hun føler gjerne at det er lettere å okkupere tiden sin med mest mulig, for å slippe å savne. Mens jeg gjerne føler at jeg ønsker mye kontakt, for å føle at jeg er en del av hennes liv, og slippe savnet litt. Dette er hvor vi har mest problemer, og selv om jeg ikke er det minste i tvil om at hun elsker meg når vi er sammen, så glemmer jeg ofte dette når ensomhet har gjort sitt en stund.

Naturlig nok føles det da også som om jeg gir mer av meg selv, enn det som blir gitt tilbake.

Hun virker hele tiden så avslappet i forhold til hele situasjonen, mens jeg liksom ikke klarer å slappe helt av og fungere normalt når jeg føler at vi ikke tar nok del i hverandres liv, og får alt det man får ved et forhold der man bor nær hverandre. Noen sier avstandforhold ikke er for dem, og det er lett å forstå hvorfor. Andre sier at man vet når det er rett, og begge da gir like mye.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil si, for jeg føler noe med henne som jeg aldri før har følt, og kan ikke tenke meg noen andre. Hun prøver stadig å fortelle meg at vi er på samme plan følelsesmessig, men jeg klarer liksom ikke ta det inn over meg når jeg føler vi ikke gir av hverandre i lik grad.

Jeg føler meg vel kanskje litt som jenta i forholdet, da jeg er den som gjerne sender meldingers non stop, eller ringer. Jeg er gjerne den som skriker av full hals hvor forelsket jeg er, mens hun liksom tar det hele litt mer med ro.

Jeg skulle gjerne tatt noen tips fra andre som har lignende erfaringer med uoverensstemmelse i hvordan man takler avstanden, og med det å føle at man har forkjellig måte å formidle det man føler på. For jeg vil jo gjerne kunne slappe av og være meg selv i et forhold, og ikke føle at jeg er alene om hva jeg føler!

[PecanPie]

Hei!

Jeg har et avstandsforhold med ei jente i Tyskland, jeg er 25 og hun 21. Vi møttes på ferie i utlandet ifjor sommer, og ble stormforelsket! :-)

Nå har vi vært sammen i seks måneder, og har begynt å få erfare noen av sidene ved et avstandsforhold. Vi sees minst hver tredje uke, men prøver også å få til å kun ha to uker imellom. De gangene det er mulig med to uker imellom hver gang møtes vi to helger på rad, så da får vi jo litt tid sammen! Det skal dog sies at frem til nå er det først og fremst jeg som har reist mest, og dette er vel sannsynligvis fordi jeg har jobb, og bedre råd, enn hun som er student med kun studiestøtte fra den tyske staten!

Vi har ikke noen faste dager å snakke sammen på, så det varierer hvor lang tid det tar mellom hver gang. Som regel blir det hver annen tredje dag. Utenom det blir det mails og sms, og minstekravet er vel at vi sender ihvertfall ett livstegn om dagen.

Stort sett så går det greit, men det blir ofte veldig vanskelig med savn når det går to uker eller mer mellom vi sees. Det som holder oss i live er hvor bra vi har det sammen når vi sees, for det er bedre enn jeg noen gang har opplevd kjærlighet! Det var vel det som gjorde at vi ble sammen også, det føltes liksom ikke som om vi tok et valg. Valget ble på en måte tatt ved det som oppsto mellom oss, og det var naturlig å skulle fortsette fremtiden sammen.

Jeg synes det er nyttig å lese andres erfaringer her inne, for det er lett å føle seg alene om tankene sine, og følelsene av ensomhet er klart verst.

Min erfaring så langt, i mitt første avstandsforhold, er at det er lett å glemme alt som skjer når man er sammen, når man er lenge borte fra hverandre. Når man føler ensomhet, og forelskelse uten den man elsker tilstede, så er det lett å bli irrasjonell.

Personlig har vi allerede hatt et par feider, og da først og fremst om hvor hyppig vi føler det er naturlig å ha kontakt. Hun føler gjerne at det er lettere å okkupere tiden sin med mest mulig, for å slippe å savne. Mens jeg gjerne føler at jeg ønsker mye kontakt, for å føle at jeg er en del av hennes liv, og slippe savnet litt. Dette er hvor vi har mest problemer, og selv om jeg ikke er det minste i tvil om at hun elsker meg når vi er sammen, så glemmer jeg ofte dette når ensomhet har gjort sitt en stund.

Naturlig nok føles det da også som om jeg gir mer av meg selv, enn det som blir gitt tilbake.

Hun virker hele tiden så avslappet i forhold til hele situasjonen, mens jeg liksom ikke klarer å slappe helt av og fungere normalt når jeg føler at vi ikke tar nok del i hverandres liv, og får alt det man får ved et forhold der man bor nær hverandre. Noen sier avstandforhold ikke er for dem, og det er lett å forstå hvorfor. Andre sier at man vet når det er rett, og begge da gir like mye.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil si, for jeg føler noe med henne som jeg aldri før har følt, og kan ikke tenke meg noen andre. Hun prøver stadig å fortelle meg at vi er på samme plan følelsesmessig, men jeg klarer liksom ikke ta det inn over meg når jeg føler vi ikke gir av hverandre i lik grad.

Jeg føler meg vel kanskje litt som jenta i forholdet, da jeg er den som gjerne sender meldingers non stop, eller ringer. Jeg er gjerne den som skriker av full hals hvor forelsket jeg er, mens hun liksom tar det hele litt mer med ro.

Jeg skulle gjerne tatt noen tips fra andre som har lignende erfaringer med uoverensstemmelse i hvordan man takler avstanden, og med det å føle at man har forkjellig måte å formidle det man føler på. For jeg vil jo gjerne kunne slappe av og være meg selv i et forhold, og ikke føle at jeg er alene om hva jeg føler!

Jeg syns du høres forelsket ut

Samtidig kan jeg forstå hvordan du har det. Og jeg tenker at det kommer av at man ikke kjenner den andre så godt enda. Selv har jeg vært sammen med kjæresten i snart tre år. Vi har bodd sammen i nesten to av dem. Det har gjort meg trygg på ham. Jeg vet hvordan han tenker om oss, jeg vet hvordan han uttrykker seg følelsesmessig. Om jeg hadde møtt kjæresten min slik som du hadde jeg ikke hatt tid til å gjøre meg kjent med alle disse tingene, fordi jeg hadde vært så opp over ørene forelsket. Og når man, i et avstandsforhold, får tid til å være forelsken og alene, kommer gjerne alle disse tankene om usikkerhet.

Jeg tror nok at kjæresten din savner deg, men at det å ha ting å henge fingrene i døyver det litt, får tiden til å gå litt fortere mellom hver gang dere sees. Og jeg forstår veldig godt at hun ønsker det, dersom det er det som er grunnen.

Jeg ønsker dere lykke til videre

[Golde]

Fint å lese denne tråden. Jeg er redd jeg blir en av dere. Har møtt verdens mest fantastiske mann, men han bor i England. Jeg tror ikke jeg har vært så forelsket før noen gang. Vi er helt, helt, helt i starten av å innlede et forhold, men jeg tenker på ham hele tiden, savner ham hele tiden. Får vondt i magen og gråter nesten hver dag av savnet. Jeg kjenner ikke meg selv igjen, har aldri vært sånn før! Ikke greit, dette her. Føler meg veldig heldig som har truffet ham, og samtidig er det håpløst at han bor i England og sitter her i Norge. Lurer veldig på hvordan dette kan gå...

[Gjest luremegpå]

Fint å lese denne tråden. Jeg er redd jeg blir en av dere. Har møtt verdens mest fantastiske mann, men han bor i England. Jeg tror ikke jeg har vært så forelsket før noen gang. Vi er helt, helt, helt i starten av å innlede et forhold, men jeg tenker på ham hele tiden, savner ham hele tiden. Får vondt i magen og gråter nesten hver dag av savnet. Jeg kjenner ikke meg selv igjen, har aldri vært sånn før! Ikke greit, dette her. Føler meg veldig heldig som har truffet ham, og samtidig er det håpløst at han bor i England og sitter her i Norge. Lurer veldig på hvordan dette kan gå...

Hei! Så lenge dert er vilje, så går alt!

Hvis du har den følelsen, og aldri har følt et slik før, ja da er det på tide å satse stort!!!

Avstand er vanskelig, men tro meg, det blir lettere etterhvert, da blir iallfall jer, kan jo ikke snakke for andre her, hehe vant med det.)

Et forhld me avstand bler så mye stereker også, og da blir man mer sentimenta, og lei seg, samtidig som om du fåt tid til å savne han!

men ikke gi opp! Hva sier han da?

[nerinna]

Da har jeg havnet i denne tråden også. Har møtt verdens beste gutt, men avstanden er litt stor så vi sees ikke så ofte, men snakkes på telefonen og internett hver dag. :rødme:

Møttes i militæret for ett år siden, han gikk befalskole mens jeg var i førstegangstjenesten. Trodde aldri at det skulle bli sånn, men der tok jeg visst feil.

Gleder meg noe vanvittig til å se han igjen om 4 uker, aldri gledet meg sånn til noe som helst før. :rødme:

[Golde]

Hei! Så lenge dert er vilje, så går alt!

Hvis du har den følelsen, og aldri har følt et slik før, ja da er det på tide å satse stort!!!

Avstand er vanskelig, men tro meg, det blir lettere etterhvert, da blir iallfall jer, kan jo ikke snakke for andre her, hehe vant med det.)

Et forhld me avstand bler så mye stereker også, og da blir man mer sentimenta, og lei seg, samtidig som om du fåt tid til å savne han!

men ikke gi opp! Hva sier han da?

Takk for gode ord!

Ja, jeg føler nesten at jeg MÅ satse på dette her. Du har sikkert rett i at et forhold med avstand kan bli mye sterkere. Han føler omtrent det samme som meg. Jeg reiser ned om et par uker, regner med at da må vi få dette på plass, finne ut hvordan det evt. kan funke på sikt. Har ennå ikke turt å ta den samtalen på skype...

[Golde]

Da har jeg havnet i denne tråden også. Har møtt verdens beste gutt, men avstanden er litt stor så vi sees ikke så ofte, men snakkes på telefonen og internett hver dag. :rødme:

Møttes i militæret for ett år siden, han gikk befalskole mens jeg var i førstegangstjenesten. Trodde aldri at det skulle bli sånn, men der tok jeg visst feil.

Gleder meg noe vanvittig til å se han igjen om 4 uker, aldri gledet meg sånn til noe som helst før. :rødme:

Har dere vært sammen siden dere møttes for et år siden?

Vet hvordan du føler det med å glede seg! :rødme:

[Gjest ida]

Har dere vært sammen siden dere møttes for et år siden?

Vet hvordan du føler det med å glede seg! :rødme:

[Gakkepus]

Ah, jeg er glad jeg ikke er i et avstandsforhold lenger.

Kjæresten min jobber utenlands, og var borte flere uker i strekk. Det ble svært lite tid, og på grunn av dårlig dekning, fikk vi sjeldent snakke sammen. Men vi sendte mail til hverandre, av og til kom det med melding tikkende inn på mobilen. Så det hele dreiet seg rundt det. Det var uforventet, og det holdt ting litt gående. Jeg husker enda den gode følelsen jeg fikk da han ringte eller sendte meg mail. Og det kom gjerne da jeg savnet han på det meste.

Det var veldig tungt, som alle andre avstandsforhold, og det førte til problemer underveis, da det pågikk i 2 lange år, men vi kom sterkere ut av det, og har nå vært sammen i 4 år. Så det er verdt å vente på den man er glad i. :rødme: smøre seg inn med tålmodighet og bare bite tanna sammen.

En annen ting jeg gjorde, var å krysse av dager på kalnderen, holde meg opptatt så mye som mulig.

[Gjest Shigerumoi]

Hei

Jeg skal snart inn i et avstandsforhold. Vi har vært sammen i over 2 år, og nå skal han dra inn i førstegangstjenesten laangt vekke. Det er jo bare ett år, men etter dette er det 3-5 år til der vi skal studere på forskjellige plasser og mest sannsynlig en dyr flybillett unna hverandre.

Jeg trur det kan bli ekstra vanskelig for oss fordi det blir så lenge, samtidig som vi er unge og det er første gangen vi er i et forhold. Det er veldig lett å tenke at vi kanskje kaster bort ungdommen vår for en kjærlighet vi ikke vet om vil vare.

Det som hjelper meg med å være positiv er at vi bare må prioritere når det kommer til penger og tid. Og hvis det er "meant to be" så vil vi klare oss, og da er det også verdt ventingen!

Her er noen tips jeg trur kan være nyttige:

- Finn billige måter å kontakte hverandre på (msn, e-post, abonnementer...)

- Snakk sammen ofte; om hverdagslige ting, om hverandre og hva dere skal gjøre når dere møtes, om hvordan dere har det, hva som er bra og, ikke minst, hva som er vanskelig i livet deres (og med avstanden).

- Prioriter med penger og tid

- Ha en fast dag og et fast tidspunkt i uken der dere har "date" for eksempel over skype eller msn med webcam og snakker ekstra lenge og mye.

- Finn ut når dere skal møtes neste gang så fort som mulig, slik at dere har noe å se frem til.

- Sett dere ned sammen og snakk om (eventuelt skriv en liste) hva som er positivt med at dere er fra hverandre i en periode. Dette kan komme godt med når ting er på sitt hardeste.

- Hvis det passer seg kan dere finne en serie (eller regelmessig velge filmer) som dere blir enige om at begge skal følge med på. Da har dere noe å snakke om, og dere kan kanskje føle dere litt nærmere hverandre.

Lykke til alle sammen! ^^

[Gjest Gjest]

Jeg møtte en fantastisk mann på ferie i utlandet, og han syntes tydeligvis det samme om meg

Vi var bare sammen noen timer, men gjorde likevel et stort inntrykk på hverandre.

Men hva nå? Vi holder kontakt via sms, og han har ringt et par ganger på en uke. Vi ønsker å møte hverandre igjen. Hva er best, å møtes på et nøytralt sted, eller å reise på besøk til hverandre? Er så redd for at ting skal være "rart" når man møtes igjen. Hva om den ene plutselig ikke trives i den andres selskap, og man da nesten ikke kjenner hverandre? Hva om han er en skikkelig "skrulling"? Det er jo vanskelig å få et innblikk i hverandres liv kun over mobil/ mail. Da kan man jo faktisk fortelle hva som helst uten at det stemmer...

Se der ja, da var jeg allerede laaangt inne i fremtiden...

I tillegg er jeg kommet i den alderen at jeg ønsker å etablere meg, og ser ikke for meg hvordan vi eventuelt skulle ha gjort det i fremtiden...Han bor i et engelsktalende land, så skulle det blitt seriøst hadde det vel vært mest naturlig at jeg flyttet dit. Men jeg vil ikke flytte så langt fra familie/ venner. Det samme gjelder nok han, i tillegg til at han ikke kan språket... Er det forresten mulig å få seg jobb her i landet dersom man kun er engelsktalende?

Jeg klarer ikke glemme han, what too do??

Så hvor bør man eventuelt møtes, hjemme hos, eller at man møtes en plass på halvveien? Da måtte vi ha delt hotellrom. Hjelpe meg, ville det ha blitt rart etter kun å ha kysset en gang?

Noen erfaringer der ute? Noen tips?

[Gjest Ebba]

Avstandsforhold kan være utrolig kjipt og er vel ikke det beste for forholdet, men jeg har – mot alle odds, en positiv opplevelse med avstand.

Jeg møtte min kjære sommeren 2010 og ble kjempe forelsket. Det var imidlertid mange barrierer som gjorde det vanskelig for oss, og som til tider nesten tok livet av forholdet. Han var for det første bare 18 år. Jeg var eldre enn ham med mine respektive 21 år og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har bekymret meg over denne aldersforskjellen. Dette er imidlertid en annen historie.

Høsten 2007 skulle jeg på utveksling til Peru. Jeg hadde jobbet og slitt hele sommeren for å få råd til å reise og oppholdet var allerede betalt. Det var derfor ikke akkurat den beste timingen å møte drømmeprinsen sin på. Men vi ble enige om å få det til å fungere. Han skulle vente på meg de tre månedene jeg var borte og vi skulle holde kontakten gjennom internett. Etter en tårevåt avskjed der jeg bare hadde lyst til å bli igjen og la flyet reise uten meg, dro jeg likevel på den 20 timers lange flyreisen over Atlanterhavet. Selv om det var mye nytt å oppleve i det nye landet, prioriterte jeg likevel tid til ham. Flere timer gikk til å sitte på Skype og snakke med ham.

Den første måneden gikk det bra, vi snakket med hverandre og var flinke til å si at vi var glade i hverandre, men etter hvert ble det verre. Etter en krangel om noe helt ubetydelig, så begynte det å gå dagevis mellom hver gang vi snakket. Og når vi snakket, så var det ikke det samme lenger. Den rosenrøde kjærligheten hadde utviklet seg til å bli et vennskap. Jeg var knust, men burde ha innsett hvor vanskelig det var. I starten av et forhold så bør man jo være sammen med hverandre, bli kjent med hverandre og få den fysiske nærheten som er alfa og omega for kjærestepar. Den siste måneden hadde jeg ikke noe kontakt med ham i det hele tatt og fikk vite gjennom facebook (hvor ellers?) at han hadde begynt å flørte med ei ny. Venninner rådet meg til å glemme ham, men jeg klarte det ikke. Jeg ville ikke ha noen andre.

Så da jeg kom hjem, bestemte jeg meg for å kontakte ham. Og i stedet for å ringe til ham, trappet jeg like godt opp på trappa hans en sen novemberkveld og ringte på. Og uten fare for å overdrive, så kan jeg vel si at han var meget overrasket over besøket, og selv om jeg hadde håpet på det, så ble det ingen kyssing. I stedet for snakket vi om vanlige ting, hva jeg hadde opplevd, hva han hadde gjort også videre. På mange måter var det greit. Jeg fikk en god klem før jeg dro igjen, men vi la ingen videre planer om å treffes igjen. Da jeg gikk, var jeg hundre prosent sikker på at forholdet vi en gang hadde hatt, herved var dødt. Det var ingenting mer å hente.

Etter et par uker møttes vi imdlertid på en romjulsfest. Med alkohol i blodet, så var det plutselig mye enklere for ham å snakke om følelser og jeg fikk vite hvor mye han savnet meg. Vi dro hjem sammen og hadde det helt fantastisk. Dagene etterpå var vi sammen hele tiden. Han tok meg med på hyttetur og vi feiret nyttårsaften sammen. Vi var et par igjen. Dessverre måtte jeg igjen reise da juleferien var over da jeg gikk på skole en annen plass. Denne gangen var det imidlertid enklere. Jeg var for det første i samme land som ham og vi var mye tryggere på hverandre denne gangen. Dessuten skulle vi besøke hverandre så ofte som mulig, pluss at vi så hverandre i påskeferien og sommerferien. Vi planla også å flytte sammen til høsten og dette var jo en stor oppmuntringsfaktor.

Jeg levde igjen på rosa skyer, helt til han fikk innkallelse til militæret med reise høsten 2008. Igjen ble høsten en tid for avskjed. Etter å ha gledet meg til å endelig kunne bo med ham, så måtte vi i stedet gjøre oss klar for ennå et nytt år med avstand. De første ukene han var borte, gikk jeg i konstant frykt for at forholdet igjen skulle utvikle seg den samme veien som forrige gang, så jeg var ekstra bevisst på å minne ham på at jeg var glad i ham. Denne gangen var det likevel annerledes. Nå hadde vi kommet lenger inn i forholdet der begge var mer trygge på den andre og vi visste hvor vi begge sto og hva vi ville. Han var også ett år eldre, det vil si, ett år nærmere slutten på tenårene. Noe jeg i all hemmelighet jublet over. Vi var også flinkere til å legge fremtidsplaner. Noen realistiske, andre mindre realistiske, men likevel styrket denne planleggingen forholdet i og med at vi fikk et mål å jobbe mot.

Jeg skal ikke si at det ikke var hardt det året han var i militæret, for det var det. Jeg savnet ham ennå mer enn da jeg var i Peru. Tenkte mye på hva han holdt på med og alle de nye han ble kjent med, så jeg fikk jo virkelig oppleve hvordan han hadde hatt det de månedene jeg var borte. Heldigvis hadde de mye perm, så de gangene kom han på besøk til meg og det var herlig. Noen småkrangler ble det jo, men denne gangen ordnet vi opp med en gang og lot det ikke gå ukevis mellom hver gang vi snakket sammen. Så når året hans i militæret endelig var over, kunne vi endelig begynne et forhold uten avstand. Han søkte jobb i den samme byen som jeg studerer i og vi flyttet sammen. Nå har vi vært samboere i ett år og har aldri vært lykkeligere. Avstanden var en stor utfordring, spesielt siden det skjedde så tidlig i forholdet, men jeg tror at den også bidro til at vi fikk en helt annerledes tillt til hverandre enn vi hadde fått hvis vi jevnlig hadde sett hverandre. Dessuten er det veldig stas å konstatere at kjærligheten vår overlevde både avstand og aldersforskjeller. Fra nå av klarer vi alt.

[Gjest Ebba]

Det ble selvfølgelig en liten feil i innlegget. Mente så klart sommeren 2007, og ikke 2010. Vil forøvrig ønske alle sammen lykke til med kjærligheten - enten det er avstand eller ikke. Ha troa!

[peace]

Mannen min og meg (gift) bor for øyeblikket 150 mil unna hverandre og kommer ikke til å se hverandre på 6 uker nå før jul og han kommer hjem på juleferie Er utrolig kjipt å ha det slik, men er man innstilt på det; går det!

Vi hadde et år tidligere da vi nylig ble sammen hvor han var i militæret, og det gikk det også... I starten føltes det uutholdelig - men vi kom oss igjennom det! Og det skal vi frem til april nå også - og da skal vi bo sammen for alltid!

Jeg føler det ikke nødvendigvis går best i de periodene vi har mest kontakt, vi må ha noen dager vi ikke snakker sammen og... (kan til tider bli en veldig fortvilende følelse å bare kunne snakke sammen i tlf, og da kan det nesten bare vært godt å ha litt pause fra kontakt) Vi prøver å ikke føle så ekstremt på det savnet hele tiden og grave oss ned, men heller fokusere på tiden fremover! Vi gjør heller ikke kontakten vi har til en rutine - men ringer/melder når vi føler for det!

[Gjest Purple Haze]

Nå er ikke jeg i avstandsforhold lenger, men for et år siden var jeg det. Nå er vi samboere, og har bodd sammen snart ett år

Det viktigste for oss da vi bodde på hver vår kant av landet, var å ha daglig kontakt. Enten det dreide seg om msn, sms eller telefon. Helst ble det alt sammen hver dag

Viktig å dele små og store opplevelser, tanker og følelser. Være åpen på hvordan man har det, og hva man tenker omkring det å være langt unna.

Også må man treffes så ofte det er praktisk mulig, og dyrke hverandre alt man kan, den vesle tiden man får sammen

[Gjest anonym]

Jeg og er i et avstandsforhold. Bor 17 timer unna kjæresten, som jeg nå har vært sammen med i 14 måneder. Sist han var hos meg sa han at han syntes ting begynte å bli for vanskelige. Det blir på en måte litt antiklimaks når vi møtes igjen. jeg tror det er viktig å ikke ha for store forventninger til vi møtes igjen, og at man ikke blir for avhengige av hverandre. Det har desverre jeg blitt, og jeg aner ikke hvordan jeg skal takle alt dersom han slår opp. Hvis man ikke har et fast tidspunkt der man vet at det er slutt på å bo så langt unna hverandre blir det mer bare å ta det som det kommer. Tenkt positivt, og husk å snakk sammen om alt. Ikke skjul at du har det vanskelig, han/hun føler det mest sannsynlig på den samme måten. Og selv om man er langt borte fra hverandre og føler at man ikke kan være der for hverandre når den ene er i en vanskelig situasjon, så kan man alltid hjelpe og føle seg litt nærmere en person, dersom man er ærlig med hverandre.

[Gjest krevende]

Jeg og er i et avstandsforhold. Bor 17 timer unna kjæresten, som jeg nå har vært sammen med i 14 måneder. Sist han var hos meg sa han at han syntes ting begynte å bli for vanskelige. Det blir på en måte litt antiklimaks når vi møtes igjen. jeg tror det er viktig å ikke ha for store forventninger til vi møtes igjen, og at man ikke blir for avhengige av hverandre. Det har desverre jeg blitt, og jeg aner ikke hvordan jeg skal takle alt dersom han slår opp. Hvis man ikke har et fast tidspunkt der man vet at det er slutt på å bo så langt unna hverandre blir det mer bare å ta det som det kommer. Tenkt positivt, og husk å snakk sammen om alt. Ikke skjul at du har det vanskelig, han/hun føler det mest sannsynlig på den samme måten. Og selv om man er langt borte fra hverandre og føler at man ikke kan være der for hverandre når den ene er i en vanskelig situasjon, så kan man alltid hjelpe og føle seg litt nærmere en person, dersom man er ærlig med hverandre.

[Gjest Galithralia]

Er blitt medlem her jeg og nå. Min samboer, vi har vært sammen i litt over to år, og bodd i litt mer enn et år sammen reiste denne uken til andre siden av kloden. Han blir borte et halvt år. Og jeg er knust.

Men jeg prøver å holde motet oppe, vi skal klare dette. Så nå har jeg laget treningsplan, leseplan, venneplan, og snart må jeg finne meg en hobby - det gjelder å holde meg opptatt!

Veldig glad jeg fant denne tråden, håper vi klarer å dra den litt opp igjen - vi som er alene nå

[Gjest Gjest]

Jeg kan også slenge meg med gressenke-gjengen! Jeg har vært sammen med kjæresten min i 2 år og bodd sammen nesten like lenge, og nå skal han være 200 mil unna meg i nesten et år. Jeg velger å se positivt på det, avstand skaper tross alt nærhet Og tenk så godt rustet man blir for å takle fremtidige problemer, både lignende og ulignende, når man vet at kjærligheten har overlevd en slik avstand. Selvfølgelig kan jeg få meg en minipris-billett på flyet til 299 og i teorien besøke han så mye jeg vil, men pga. mine egne studier har jeg bestemt meg for ikke å være "svak" å gi etter for savnet for ofte. Jeg er enig med vedkommende som sa at det også er greit å ha noen dager uten kontakt, i alle fall er det sånn for meg. Kontakt på måfå kan lett bli slitsomt. Også er det ti ganger så deilig når det først tikker inn en melding, hvis den ikke er den femtende den dagen! Ellers ser jeg på denne "friheten" til en måte å gjøre det jeg har lyst til å gjøre og som jeg kanskje ikke fikk gjort i større grad før, rett og slett bli mer selvstendig igjen. Det kan komme godt med senere!

[Gjest Galithralia]

Han har vært borte siden lørdag og jeg veksler mellom å være helt ok og leve mitt liv, til å plutselig bli veldig lei meg fordi noe minner meg om ham. Håper virkelig dette går over snart, kommer mest sannsynlig til å være et emosjonelt vrak om 6 mnd hvis dette fortsetter