Barna vil flytte til meg, mor nekter

[Gjest TS]

Er det slik å forstå at du ikke har hatt særlig samvær pga bosituasjon? Ikke hatt samvær i det hele tatt?

Jo, jeg har hatt samvær (så mye det har vært mulig), men har ikke bodd slik at det har vært plass for de å flytte ned permanent ennå.

[Gjest negasjon]

Du høres også såret og bitter ut slik du påstår mor er, men når jeg leste at du skriver at ungene er alene omtrent hele dagen, har du jo en god mulighet til å overta hovedomsorgen. Ta kontakt med familierådgivningskontoret.

Det jeg ikke forstår er at du skriver at du betaler bidrag, mens hun forteller usannheter overfor nav mht ditt samvær med barna, regner jeg med? Siden det høres ut som du ikke har hatt stort samvær etter bruddet forstår jeg ikke problemstillingen...

Hvor mye hun jobber, eller ikke er ikke relevant, heller ikke hvor mye du tjener. Jeg forstår at saken er vanskelig, og at du savner barna, men det er litt vanskelig å forstå hva du mener, siden du valgte å flytte så langt - de fleste kan få en eller annen stilling og må ikke flytte 200 mil. Da har du prioritert en høyt lønnet jobb, og nedprioritert barna. Du kunne flyttet i nærheten, feks til nabokommunen.

Håper dere blir enige. Det må være barnas beste som er i fokus nå og ikke inntekt, hva dere sa i 2001 eller hvor mye dere jobber.

[Gjest TS]

@negasjon

Jeg har litt problemer med å følge deg. Forsøker å svare så godt jeg kan, men det virker som om du har hengt deg veldig opp i det at jeg har flyttet og at jeg derfor kan "skylde meg selv" i alt.

Ja, jeg betaler bidrag. Samværsforelder gjør det, og jeg betaler et par tusen mer hver måned enn jeg må fordi mor jobber noe svart samt oppgir mindre samvær til NAV enn det som er faktisk.

Selv om jeg kan bevise mer samvær vha flybilletter så tar faktisk ikke NAV hensyn til det. Deres lovverk er klart; der 2 foreldre oppgir forskjellig samvær skal det minste oppgitte samvær legges til grunn.

Det har blitt slik fordi hun nekter å skrive under på samværsavtale. Selv etter 3 runder mekling.

Klart jeg kunne ha flyttet et annet sted. Både til nabokommunen og til nabohuset også for den saks skyld, men jeg har tatt et valg basert på langtidsutsikter som INKLUDERER barna siden det var meningen helt fra starten av at de skulle bo fast hos meg.

Livet har mange fasetter og det handler om å kunne leve en hverdag som gir mening på flere plan enn bare ett.

Jeg mener at jeg setter barnas beste i fokus, og jeg lever etter det prinsippet ved å vise min beste side og kun samarbeide med mor. Har ikke tall på hvor mange kameler som har forsvunnet ned svelget mitt for ikke å "tirre" henne til å legge enda flere kjepper i hjulene. Men jeg hverken vil eller kan sitte og ta imot alt. Når hun nå rokker ved grunnmuren min så må jeg reagere.

Det er ingen steder opplest og vedtatt at mor alltid er best skikket til daglig omsorg.

Barna ønsker å være hos meg, og da er det ikke barnas beste at mor nekter.

[Far til 2]

...

...

Ungene savner meg ja, og jeg savner dem. De har helt siden bruddet ble et faktum vært helt klare på at de ikke ville bo hos mor men hos meg. Jeg var nødt til å reise for å starte jobb og finne sted å bo. Sistnevnte har tatt mye lengre tid fordi min eks gjennom hele prosessen har trenert alt fra samværsavtaler til hussalg.

Men alt er klart nå og de kan komme når de vil. Yngstemann er veldig frustrert og skjønner ikke hvorfor han ikke bare kan bli for godt når han kommer hit. Eldste skjønner mer.

Mor snakker veldig mye stygt om meg til ungene og forsøker å minimere samværet på alle måter hun kan. Bl.a ved å la vær å betale sin del av reisene, skylde på sykdom, si at barna ikke vil (hvorpå de ringer meg og sier at mamma ikke lar oss få lov til å komme) osv osv.

Kan dere forsøke en ordning der barna er hos deg HELE sommerferien ? Det vil naturligvis ikke bli som å bo her ettersom det er vanskeligere å få venner uten å ha skolen.

Et alternativ er at barna kommer til deg og er her minst 1 dag mens det fortsatt er skole. Jeg antar du kan avtale med skolen på forhånd at barna ønsker å flytte og at de ved å være 1-2 dager på skolen kan se om de raskt får venner etc. 1-2 dager på skolen kan ha mye å si for oppholdet i sommerferien og legge grunnlaget for venner der du bor nå.

Det kan bli tungt for dem å be om flytting for så å oppdage at det ikke ble slik de ønsket. Kansje de savner moren men ikke ønsker å si det fordi de nettopp har flyttet. 2 månders sommerferie med deg, kombinert med 1-2 dager på skolen i tiden før skoleferien, kan være med på å gi et mest mulig realistisk inntrykk av skolen og det å flytte.

[Gjest negasjon]

Jeg forstår at dette er vanskelig og er på ingen måte ute etter å svare deg surt, men du virker veldig opptatt av hvor mye mor jobber/tjener. Hva med å ta en tenkepause og kanskje prøve å prate med mor? Hvis hun trenerer å skrive under en samværsavtale, har du allerede vunnet saken hvis det blir snakk om hvem som skal ha omsorgen.

Det er viktig for barna at de ikke opplever foreldre som ikke ligger i krig med hverandre, så jeg vil råde deg til å ikke angripe mor, men å prate med henne og spørre hva hun mener er til det beste for barna, evt. være litt ydmyk siden du var den som dro din vei og flyttet så langt.

Man må være to for å krangle, men barn skal helst ikke oppleve å sitte midt i skytslinjen. Jeg driter i hva dere voksne føler, jeg tenker på barna og håper du forstår det. Derfor stiller jeg kritiske spørsmål. Er klar over at ikke alt kommer frem når du skriver, og tydeligvis er irritert på mor og føler savn av barna dine.

Men det viktigste er å prøve å få til en kommunikasjon mellom deg og mor, og der har du et stort ansvar selv.

Jeg vet ikke hvem hun er, men du går i selvforsvar hele tiden når du skriver her. Det er kanskje naturlig når man har flyttet og oppdager at man savner barna sine. Men jeg mener du overreagerte da du flyttet så langt. Ja.

[lilleGrethe]

Nå hører vi selvfølgelig bare TS sin side av saken her, men mitt inntrykk er at mor er den som krangler, mens han er passiv for å unngå krangel. Jeg tviler på at mor vil godta at ungene er hos TS hele sommerferien, hvis hun allerede stikker kjeppene i hjulene.

Det høres ikke bra ut for barna slik TS forklarer deres situasjon hos mor, og jeg støtter opp om at TS skal kjempe for å få barna til seg - som han skriver var det faktisk planen før de skiltes, og det er det han har lagt opp til.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

TS her

Jeg har ingen anelse om hvordan ungenes hverdag er utover det de forteller meg selv.

Jeg er samlet sett i bedre skikk til å ha ungene full tid enn mor. Dette sier jeg etter et lang samliv med denne kvinnen og når jeg i tillegg ser hva jeg kan tilby både av stabilitet, oppfølging og stimuli av barna.

De følges ikke opp mht skole, de er alene fra ca 7 hver morgen og til utpå tidlig kveld (7-8), noen ganger lengre også. I helgene er hun ute med venner. Hennes nærmeste som er foreldrene hennes bor i utlandet i vinterhalvåret, så der har ikke barna noe å hente.

Jeg bor barnevennlig, nært skolen de skal gå på, har bedre økonomi og et stort nettverk av familie og venner.

Jeg fatter bare ikke at du reiser ifra barna dine når situasjonene er slik som du beskriver. Jeg vil nesten gå så langt som å si at dette er like mye "omsorgssvikt" fra din side som fra morens side. Dusitter tross alt stille og ser på at barna dine går for "lut og kald vann".

Du sier at hvis du flytter tilbake så har du bare "barna dine". Greit nok, hvis hvis barna hadde det greit slik de har det idag. Det har de imidlertid IKKE, ifølge deg. Da har du ikke, som forelder hverken lov eller råd til å tenke slik.

Hadde det vært mine barn hadde jeg satt meg på første fly. Barna mine er første prioritet, før jobb, familie, venner, trening og alt annet. Sålenge jeg visste at barna hadde det slik du beskriver hadde det uansett kun vært situasjonen deres som opptok meg.

Som du selv sier så finns det andre alternativer enn hjembygden hennes, som en nabokommune.

[Lemming]

Nå hører vi selvfølgelig bare TS sin side av saken her, men mitt inntrykk er at mor er den som krangler, mens han er passiv for å unngå krangel. Jeg tviler på at mor vil godta at ungene er hos TS hele sommerferien, hvis hun allerede stikker kjeppene i hjulene.

Det høres ikke bra ut for barna slik TS forklarer deres situasjon hos mor, og jeg støtter opp om at TS skal kjempe for å få barna til seg - som han skriver var det faktisk planen før de skiltes, og det er det han har lagt opp til.

Lykke til!

Signerer!

[Gjest Bianca26]

Etter skilsmissen flyttet jeg til en annen kant av landet pga jobb og familiesituasjon. Jeg ser ungene mine ca 1 gang i måneden. Det er alt for lite, men sånn blir det gjerne når det er så lang reisevei (vi snakker 200 mil)

Barna mine er store nå; 12 og 14 år gamle, og i det siste har de tydeligere og tydeligere uttrykt at de ønsker å bo fast her hos meg.

Praktisk byr det ikke på noe problem da jeg både ønsker de hit og har plass og kapasitet til å ta meg av de full tid.

Men mor nekter.

Klart jeg kan skjønne at det er sårt for henne- akkurat som det var for meg å bo langt unna de. Men det er da visserligen ikke bare hennes barn.

Har noen erfaring med dette? Jeg vet at barnas stemme skal høres etter fylte 12 år, men det er likevel ikke før de er 18 at de faktisk kan bestemme selv.

Jeg ønsker jo selvfølgelig ikke å lage en rettssak av dette.

Men moren har vel egentlig ikke rett til å nekte. Er det ikke slik at etter 12 år har barnet lov å velge om de vil bo hos mor eller far?

[Sissan]

Syns det er flere ting som skurrer litt jeg.

Da du var sammen med mor, var det ok å bo i hjembygda hennes. Og du jobbet og var forsørger, mens hun gikk hjemme og slang (min fortolkning av dine utsagn). Mens når dere så skiller dere er det plutselig umulig for deg å få jobb i samme bygd???

Du reiser fra barn som må være alene 12 timer hver dag fordi du har liten PLASS? Hvem bryr seg om PLASSEN når alternativet er omsorgssvikt?

Og du flytter urimelig langt pga LANGTIDSUTSIKTENE?

Vet du - barna dine har ikke så lange perspektiver de.

De trenger begge foreldrene sine de neste 6-8 årene av livet sitt, gjerne noe lenger.

Det har du fratatt dem ved å flytte så langt fra mor. Uansett hvor håpløs du måtte mene hun er, så er det DU som flyttet.

Barna er fraføvet muligheten til å få begge foreldrene aktivt i livet sitt nå.

Og hva betyr 6 år av ditt liv som voksen, mot 6 ungdomsår hos barna dine?

Beklager - men jeg syns rett og slett du har gjort feil valg. Jeg kan ikke tenke meg gode nok argumenter for å bryte opp en familie på den måten.

[Sissan]

Men moren har vel egentlig ikke rett til å nekte. Er det ikke slik at etter 12 år har barnet lov å velge om de vil bo hos mor eller far?

De har medbestemmelsesrett, eller "rett til å bli hørt". Ikke enevelde. Heldigvis.

[Gjest Gjest]

Men moren har vel egentlig ikke rett til å nekte. Er det ikke slik at etter 12 år har barnet lov å velge om de vil bo hos mor eller far?

Barna har da uttalelsesrett. Man skal ikke pålegge barn å velge mellom mor og far.

[Kosemose]

Veldig enig med Sissan, og jeg stusset på ca de samme tingene som hun trekker fram.

Vil også si at det at barn ønsker å bo her eller der er lite relevant. Det kan være så mange årsaker til at barn sier de vil bo et sted, altfra at de savner den de ikke bor hos, syns synd på, til at de har kulere spill eller får legge seg senere. Imidlertid tviler jeg ikke et sekund på at barna savner deg, TS.

Uansett hvor fæl mor er så syns jeg det er dårlig å tenke at du skal flytte 200 mil og at barna skal flytte etter. Jeg syns du bør flytte tilbake igjen og heller ofre deg for at barna skal få det bra de årene som er igjen.

[Gjest SmallTalk]

De har medbestemmelsesrett, eller "rett til å bli hørt". Ikke enevelde. Heldigvis.

Etter 12 år skal det vel legges stor vekt på hva barnet ønsker?

Synes forøvrig TS får mye pepper her. Hadde det vært mor som hadde pakket sakene sine og dratt, så hadde det ifølge KG-logikk vært helt greit at hun litt senere skal ha med ungene også. Men i og med at det er far som har flyttet, så er det far som er den store, stygge ulven her, selv om mor tydeligvis gjør sitt for å forhindre samvær og å snylte på NAV.

[Gjest Bianca26]

Barna har da uttalelsesrett. Man skal ikke pålegge barn å velge mellom mor og far.

Men hvis mor nekter blir det jo å pålegge de å bo hos henne da

[Gjest Bianca26]

Veldig enig med Sissan, og jeg stusset på ca de samme tingene som hun trekker fram.

Vil også si at det at barn ønsker å bo her eller der er lite relevant. Det kan være så mange årsaker til at barn sier de vil bo et sted, altfra at de savner den de ikke bor hos, syns synd på, til at de har kulere spill eller får legge seg senere. Imidlertid tviler jeg ikke et sekund på at barna savner deg, TS.

Uansett hvor fæl mor er så syns jeg det er dårlig å tenke at du skal flytte 200 mil og at barna skal flytte etter. Jeg syns du bør flytte tilbake igjen og heller ofre deg for at barna skal få det bra de årene som er igjen.

De er 12 og 14. Da har de jo vett til å ha fornuftige grunner til å velge hvor de vil bo?

Enig i at far bør flytte nærmere slik at barna slipper å flytte fra skole og venner

[Gjest Gjest]

Etter 12 år skal det vel legges stor vekt på hva barnet ønsker?

Synes forøvrig TS får mye pepper her. Hadde det vært mor som hadde pakket sakene sine og dratt, så hadde det ifølge KG-logikk vært helt greit at hun litt senere skal ha med ungene også. Men i og med at det er far som har flyttet, så er det far som er den store, stygge ulven her, selv om mor tydeligvis gjør sitt for å forhindre samvær og å snylte på NAV.

Her trekker du det vel langt. Hvordan snylter hun på NAV?

[Gjest SmallTalk]

Her trekker du det vel langt. Hvordan snylter hun på NAV?

Ts sier jo at mor jobber svart, oppgir for lite samvær slik at han må betale mer i bidrag og lever godt på dette, støtte fra nav og deltidsjobb.

[Gjest regine ii]

Jeg fatter bare ikke at du reiser ifra barna dine når situasjonene er slik som du beskriver. Jeg vil nesten gå så langt som å si at dette er like mye "omsorgssvikt" fra din side som fra morens side. Dusitter tross alt stille og ser på at barna dine går for "lut og kald vann".

Du sier at hvis du flytter tilbake så har du bare "barna dine". Greit nok, hvis hvis barna hadde det greit slik de har det idag. Det har de imidlertid IKKE, ifølge deg. Da har du ikke, som forelder hverken lov eller råd til å tenke slik.

Hadde det vært mine barn hadde jeg satt meg på første fly. Barna mine er første prioritet, før jobb, familie, venner, trening og alt annet. Sålenge jeg visste at barna hadde det slik du beskriver hadde det uansett kun vært situasjonen deres som opptok meg.

Som du selv sier så finns det andre alternativer enn hjembygden hennes, som en nabokommune.

Må bare si meg enig i dette, i tillegg til det Sissan skrev.

Syns det er merkelig hvis mor er så udugelig som far skal ha det til, at han faktisk velger å flytte så langt vekk fra situasjonen, UTEN barna. Jeg kan ikke skjønne at det kan være så ille da, når han faktisk tar et slikt valg. Det hadde iallfall ikke jeg gjort!

Det skurrer også litt når ts på den ene siden hevder at mor ikke er (var) interessert i å jobbe - men nå er det galt at hun jobber...

[Gjest Gjest]

Men hvis mor nekter blir det jo å pålegge de å bo hos henne da

Ja.

Men barn skal ikke behøve å velge mellom å bo hos mor eller hos far. Det er foreldrene som skal velge, eventuelt skal det avgjøres i en rettssak. Det er barnemishandling å be et barn velge. De skal selvsagt få uttale seg og det skal legges vekt på, men man skal aldri be barn velge mellom foreldrene.