Barna vil flytte til meg, mor nekter

[Gjest gjesp]

Etter 12 år skal det vel legges stor vekt på hva barnet ønsker?

Synes forøvrig TS får mye pepper her. Hadde det vært mor som hadde pakket sakene sine og dratt, så hadde det ifølge KG-logikk vært helt greit at hun litt senere skal ha med ungene også. Men i og med at det er far som har flyttet, så er det far som er den store, stygge ulven her, selv om mor tydeligvis gjør sitt for å forhindre samvær og å snylte på NAV.

Signerer denne.

Jeg lurer på hva hylekoret her hadde sagt hvis far hadde hatt omsorgen for ungene og flyttet med ungene langt unna. Da hadde det vært synd på mor da tenker jeg..

[Lemming]

Mye refs og lite råd til far her...

Klart barna skal prioriteres, men det betyr ikke at man skal finne seg i alt og ofre alt for dem. Dersom jeg hadde bosatt meg langt unna hjemstedet mitt, for å etablere et liv sammen med en partner på HANS hjemsted, og ting skjærte seg senere hadde sikkert jeg også søkt hjem til MINE trakter. Hvor jeg hadde min familie og mine venner.

Synes det er drøyt å forlange at man skal bosette seg et sted man ikke eier nettverk i form av familie eller venner, og bo der de neste 10 årene for at ikke barna skal ha lang reisevei mellom mor og far..

Snakk med familievernkontoret du, hør hva de har å si om saken. Om det var avtalen fra starten av at barna skulle bo hos deg, og begge barna selv ønsker å bo hos deg, må vel de kunne hjelpe deg. Iallefall med gode råd om hvordan man skal gå fram videre.

[Gjest negasjon]

Mye refs og lite råd til far her...

Klart barna skal prioriteres, men det betyr ikke at man skal finne seg i alt og ofre alt for dem. Dersom jeg hadde bosatt meg langt unna hjemstedet mitt, for å etablere et liv sammen med en partner på HANS hjemsted, og ting skjærte seg senere hadde sikkert jeg også søkt hjem til MINE trakter. Hvor jeg hadde min familie og mine venner.

Synes det er drøyt å forlange at man skal bosette seg et sted man ikke eier nettverk i form av familie eller venner, og bo der de neste 10 årene for at ikke barna skal ha lang reisevei mellom mor og far..

Snakk med familievernkontoret du, hør hva de har å si om saken. Om det var avtalen fra starten av at barna skulle bo hos deg, og begge barna selv ønsker å bo hos deg, må vel de kunne hjelpe deg. Iallefall med gode råd om hvordan man skal gå fram videre.

Det gjelder jo ikke far, men barna. Det er det samme om barnas mamma hadde flyttet fra bosted og barna. Jeg er ikke ute etter å angripe ts, men det virker som det er en krig mellom ts og eksen. Nå valgte jo ts selv å flytte, uten å ha blitt truet eller utsatt for vold. Men pga en jobb, som han sikkert kunne fått litt nærmere. Virker jo som om han flyttet tilbake til sine hjemtrakter, og i ettertid skylder på mulighet for å få seg arbeid. Det finnes ledige jobber mange steder, men han sier ikke hvilket fag han jobber innenfor. Skylder i stedet på at eksen bare jobber deltid.

Så pepper må han tåle.

[Gjest negasjon]

Jeg fatter bare ikke at du reiser ifra barna dine når situasjonene er slik som du beskriver. Jeg vil nesten gå så langt som å si at dette er like mye "omsorgssvikt" fra din side som fra morens side. Dusitter tross alt stille og ser på at barna dine går for "lut og kald vann".

Du sier at hvis du flytter tilbake så har du bare "barna dine". Greit nok, hvis hvis barna hadde det greit slik de har det idag. Det har de imidlertid IKKE, ifølge deg. Da har du ikke, som forelder hverken lov eller råd til å tenke slik.

Hadde det vært mine barn hadde jeg satt meg på første fly. Barna mine er første prioritet, før jobb, familie, venner, trening og alt annet. Sålenge jeg visste at barna hadde det slik du beskriver hadde det uansett kun vært situasjonen deres som opptok meg.

Som du selv sier så finns det andre alternativer enn hjembygden hennes, som en nabokommune.

Ja, men han har jo plassmangel. Dessuten er han jo unnskyldt siden alt er mors feil. Det er lenge siden jeg har reagert på kg, men denne mannen trenger kanskje en psykolog.

Syns det er flere ting som skurrer litt jeg.

Da du var sammen med mor, var det ok å bo i hjembygda hennes. Og du jobbet og var forsørger, mens hun gikk hjemme og slang (min fortolkning av dine utsagn). Mens når dere så skiller dere er det plutselig umulig for deg å få jobb i samme bygd???

Du reiser fra barn som må være alene 12 timer hver dag fordi du har liten PLASS? Hvem bryr seg om PLASSEN når alternativet er omsorgssvikt?

Og du flytter urimelig langt pga LANGTIDSUTSIKTENE?

Vet du - barna dine har ikke så lange perspektiver de.

De trenger begge foreldrene sine de neste 6-8 årene av livet sitt, gjerne noe lenger.

Det har du fratatt dem ved å flytte så langt fra mor. Uansett hvor håpløs du måtte mene hun er, så er det DU som flyttet.

Barna er fraføvet muligheten til å få begge foreldrene aktivt i livet sitt nå.

Og hva betyr 6 år av ditt liv som voksen, mot 6 ungdomsår hos barna dine?

Beklager - men jeg syns rett og slett du har gjort feil valg. Jeg kan ikke tenke meg gode nok argumenter for å bryte opp en familie på den måten.

Langtidsutsiktene hans er vel å oppføre seg som en taper som gjør sitt beste for å legge skylda på mor. Han har jo helt klart ikke tenkt på barna, mens han selv påstår at han tenker langsiktig.

Det hadde ikke vært greit om mor hadde gjort det samme. Flyttet fra barna sine, 200 mil. Da ville hun blitt stemplet av alle som en dårlig og uegnet mor. Så hva får noen til å unnskylde en far som gjør det?

[Gjest TS]

TS her

Takk for svar.

Jeg velger å avslutte mitt innlegg her for jeg synes det blir for drøyt å skulle diskutere/debattere når jeg blir beskyldt for barnemishandling, omsorgssvikt og sviktende mentale evner (fra "negasjon")

Takk for at dere engasjerte dere.

[Gjest gjestdeluxe]

Etter skilsmissen flyttet jeg til en annen kant av landet pga jobb og familiesituasjon. Jeg ser ungene mine ca 1 gang i måneden. Det er alt for lite, men sånn blir det gjerne når det er så lang reisevei (vi snakker 200 mil)

Barna mine er store nå; 12 og 14 år gamle, og i det siste har de tydeligere og tydeligere uttrykt at de ønsker å bo fast her hos meg.

Praktisk byr det ikke på noe problem da jeg både ønsker de hit og har plass og kapasitet til å ta meg av de full tid.

Men mor nekter.

Klart jeg kan skjønne at det er sårt for henne- akkurat som det var for meg å bo langt unna de. Men det er da visserligen ikke bare hennes barn.

Har noen erfaring med dette? Jeg vet at barnas stemme skal høres etter fylte 12 år, men det er likevel ikke før de er 18 at de faktisk kan bestemme selv.

Jeg ønsker jo selvfølgelig ikke å lage en rettssak av dette.

¨

Jeg synes barnas stemmer skal høres. Moren bør ta innover seg det signalet barna gir.

Jeg håper du får ordnet det slik at barna kan bo hos deg! Det er ingen grunn til at de automatisk skal bo hos moren.

[Far til 2]

Må bare si meg enig i dette, i tillegg til det Sissan skrev.

Syns det er merkelig hvis mor er så udugelig som far skal ha det til, at han faktisk velger å flytte så langt vekk fra situasjonen, UTEN barna. Jeg kan ikke skjønne at det kan være så ille da, når han faktisk tar et slikt valg. Det hadde iallfall ikke jeg gjort!

Det skurrer også litt når ts på den ene siden hevder at mor ikke er (var) interessert i å jobbe - men nå er det galt at hun jobber...

At far flytter UTEN barna (slik du fremhever det) kan ha flere årsaker. Jeg flyttet også UTEN barn, men det var ikke fordi jeg ikke ønsket å delta i barnas oppvekst. Jeg så jo hele tiden at de ikke hadde det godt og forsøkte å nå frem til "myndighetene" med dette budskapet, men "myndighetene" ønsket ikke å høre på dette så lenge det var far som ga beskjed om overgrepene. Det hele holdt på å ende i en tragedie, men ble heldigvis omgjort da utenforstående fagfolk grep inn i galskapen som de så skjedde.

Har far møtt tilsvarende tradisjonell mekler er det stor mulighet for at han bare har fått bekjed om at han som far ikke har noen mulighet til å få en rolle som omsorgsforelder, - heller ikke om han blir boende. At fedre får slike løgner slengt i ansiktet er ikke helt uvanlig.

HVIS ! far pga barnas situasjon ønsker å ha ta del i omsorgen, MÅ han kreve å få omsorgen alene. Dette fordi myndigheter/mekler har drept fars håp om å ta del i omsorgen fra første dag foreldrene var til mekling. Også mundigghetene har fratatt barna retten til mye omsorg samvær med far ved at myndighetene nekter barn felles omsorg.

Noen fedre føler at de ikke har noe å tape ved å flytte ettersom de likevel er uten rettigheter. Enten får de mulighet til å påvirke oppvekstsituasjonen for barna, eller de blir informert om at de ikke har noen sjanse uavhengig om barn ønsket å bli med faren til ny bolig. Om far tror han ikke har noen sjans pga meklers påstand er det mange som velger å trekke seg bort. Problemet dukker opp senere når barna, som her, kontakter faren med nytt håp om å følge faren sin.

Ja jeg tenker høyt nå, men det er nettopp jeg har sett altfor mange mødre gjør her på KG så snart fedrene spør hvorfor de ikke har samme rett til omsorg som det mor har.

Og hvorfor skal det være slik at "bordet fanger" ? Jeg fikk beskjed av mekler at det var vanlig at jeg som far flyttet ut av felles bolig. Det ble også bekreftet at jeg dermed mistet retten til daglig omsorg.

Men hvorfor skal ikke jeg som far kunne overta omsorgen senere ? Årsaken er naturligvis den at mor ble boende og hennes ønsker må for enhver pris bli ivaretatt. Dette gjøres ved å senere påstå at den som valgte å flytte også fraskriver seg retten til daglig omsorg. Og ettersom myndighetene velger å presse far til å flytte sier myndighetene samtidig at mor skal bestemme hva slags omsorgsløsning som skal benyttes. Det betyr at igjen blir fars rettigheter fjernet sammen med barnas rettigheter til å bli hørt, for etter flytting er det liksom ingen grunn til å diskutere bosted og omsorgsløsning på nytt.

Alt dette medfører at vi fedre blir "fedre på mors måte", dvs at vi må underkaste oss mors sære meninger mht samvær/omsorg og annet som omhandler barna.

[Gjest Gjest_gjest_*]

TS her

Takk for svar.

Jeg velger å avslutte mitt innlegg her for jeg synes det blir for drøyt å skulle diskutere/debattere når jeg blir beskyldt for barnemishandling, omsorgssvikt og sviktende mentale evner (fra "negasjon")

Takk for at dere engasjerte dere.

Nææh..bakker du ut fordi du får litt motstand..? Det du leser fra andre kvinner/mødre her..eks.fra "negasjon" er bare vanlig hersketeknikk som er vanlig hos kvinner. Du er vel en voksen mann og bør derfor ha lært såpass om kvinner.

Jeg er far selv og kan love deg at som far vil du alltid møte motstand. Det finnes fortsatt masse gammel tenkning der ute ang.hvem unger bør bo hos. Ikke bare hos mødre og folk flest,men også hos NAV,familiekontorer og barnevern. Mange her inne på denne tråden snakker om barnas beste. Et edelt motiv som vanskelig kan motargumenteres siden ALLE vil det beste for barna. Men mødre har den egenskapen(tror de) at det er de som vet best hva som er best for barna.

Ta deg ikke nær av at noen kommer med personkarakteristikker av deg. Som sagt er det bare hersketeknikker..som sier mest om dem som kommer med dem. Lykke til

[Gjest gjestdeluxe]

Nææh..bakker du ut fordi du får litt motstand..? Det du leser fra andre kvinner/mødre her..eks.fra "negasjon" er bare vanlig hersketeknikk som er vanlig hos kvinner. Du er vel en voksen mann og bør derfor ha lært såpass om kvinner.

Jeg er far selv og kan love deg at som far vil du alltid møte motstand. Det finnes fortsatt masse gammel tenkning der ute ang.hvem unger bør bo hos. Ikke bare hos mødre og folk flest,men også hos NAV,familiekontorer og barnevern. Mange her inne på denne tråden snakker om barnas beste. Et edelt motiv som vanskelig kan motargumenteres siden ALLE vil det beste for barna. Men mødre har den egenskapen(tror de) at det er de som vet best hva som er best for barna.

Ta deg ikke nær av at noen kommer med personkarakteristikker av deg. Som sagt er det bare hersketeknikker..som sier mest om dem som kommer med dem. Lykke til

Sier meg enig i denne. Menn må ikke gi seg på området "barn". Selv om kvinnen er mor, betyr ikke det at hun har rett. Barnas beste er så visst ikke alltid å bo hos moren.

[Sissan]

Nå gir han seg jo ikke selv om han trekker seg fra tråden her inne da...

Synes forøvrig TS får mye pepper her. Hadde det vært mor som hadde pakket sakene sine og dratt, så hadde det ifølge KG-logikk vært helt greit at hun litt senere skal ha med ungene også.

Vel - jeg er negativ til at far flyttet. Og jeg ville vært negativ til at mor flyttet også. Uansett hvem ungene var hos.

Når man har barn bør man ha et varig forhold til hvor man bor. Dersom man bor et sted utelukkende fordi EN av foreldrene har nettverk der, og man ikke bygger eget nettverk, vil det bli vanskelig uansett om det blir skilsmisse eller ikke. Altfor mange flytter et sted de ikke vil bo, og derfor blir det mange distanseforeldre etter skilsmisse, mener jeg. Og det er U-heldig.

[Far til 2]

Nææh..bakker du ut fordi du får litt motstand..? Det du leser fra andre kvinner/mødre her..eks.fra "negasjon" er bare vanlig hersketeknikk som er vanlig hos kvinner. Du er vel en voksen mann og bør derfor ha lært såpass om kvinner.

Jeg er far selv og kan love deg at som far vil du alltid møte motstand. Det finnes fortsatt masse gammel tenkning der ute ang.hvem unger bør bo hos. Ikke bare hos mødre og folk flest,men også hos NAV,familiekontorer og barnevern.

I noen tilfeller enda sterkere der du nevner enn hos mødrene. Jeg har selv sett hvordan mødre er blitt frarådet alternative omsorgsløsninger av de aktuelle organisasjonene fordi "saksbehandler" har en personlig mening om saken. Og som vi vet har alle de 3 nevnte etatene et overskudd av kvinner ...

Mange her inne på denne tråden snakker om barnas beste. Et edelt motiv som vanskelig kan motargumenteres siden ALLE vil det beste for barna. Men mødre har den egenskapen(tror de) at det er de som vet best hva som er best for barna.

Sammen med ansatte ved de 3 nevnte etatene (måtte nevne det siden du glemte det). Det er vel viktig å nevne at det er de ansatte ettersom de offisielt ikke skal ta part i saken om det ikke er nødvendig for barnas beste. Likevel preger de STERKT de løsningene som blir valgt til syvende og sist.

[Gjest negasjon]

Nææh..bakker du ut fordi du får litt motstand..? Det du leser fra andre kvinner/mødre her..eks.fra "negasjon" er bare vanlig hersketeknikk som er vanlig hos kvinner. Du er vel en voksen mann og bør derfor ha lært såpass om kvinner.

Jeg er far selv og kan love deg at som far vil du alltid møte motstand. Det finnes fortsatt masse gammel tenkning der ute ang.hvem unger bør bo hos. Ikke bare hos mødre og folk flest,men også hos NAV,familiekontorer og barnevern. Mange her inne på denne tråden snakker om barnas beste. Et edelt motiv som vanskelig kan motargumenteres siden ALLE vil det beste for barna. Men mødre har den egenskapen(tror de) at det er de som vet best hva som er best for barna.

Ta deg ikke nær av at noen kommer med personkarakteristikker av deg. Som sagt er det bare hersketeknikker..som sier mest om dem som kommer med dem. Lykke til

Hva når en mor tar ut skilsmisse og overlater ansvaret til mannen, selv om hun flytter rett bort i gata? Hva får hun høre da? Selv om hun forsørget mannen og betaler bidrag og besøker barna flere ganger i uka? Hun får høre at hun er en dårlig mor og alle stiller spørsmål rundt hvordan hun kunne finne på dette.

Mens om en mann gjør tar ut skilsmisse og betaler bidrag, da er han en god far.

Good luck.

[storesøs]

Sånn jeg forstår TS så var mor enig i at far og barna skulle flytte til hans hjemsted. Han skulle finne jobb og bolig før barna kom.

Syns han får ufortjent mye pepper, jeg også.

Lykke til, TS!

[Far til 2]

Hva når en mor tar ut skilsmisse og overlater ansvaret til mannen, selv om hun flytter rett bort i gata? Hva får hun høre da? Selv om hun forsørget mannen og betaler bidrag og besøker barna flere ganger i uka? Hun får høre at hun er en dårlig mor og alle stiller spørsmål rundt hvordan hun kunne finne på dette.

Mens om en mann gjør tar ut skilsmisse og betaler bidrag, da er han en god far.

Good luck.

Og det du beskriver er ofte hovedårsaken til at så mange mødre velger å ikke ta hensyn til barnas behov for samvær/omsorg med far.

De som oftest kritiserer mødre der mødre velger å akseptere barnas ønsker, er faktisk andre mødre.

Det er mao oftere kvinner som kritiserer kvinner for dette enn det er menn. Dette medfører at det bare er de sterkeste kvinnene, og de med nok trygghet på seg selv og kjennskap til barnas behov, som velger å praktisere felles omsorg. Som du selv antyder er det mange mødre som feiger ut fordi de ikke kan takle kritikken fra andre kvinner og dermed velger å se bort fra barnas behov.

La oss derfor hylle de mødrene som er sterke nok til å velge utradisjonelt og gi dem den anerkjennelsen de faktisk fortjener. En skal være psykisk sterk for å prioritere barna fremfor egne behov for anerkjennelse fra andre kvinner.

Endret 9. januar 2010 av Far til 2

[Gjest Jabba the hut]

Hvorfor skal folk være så fordømt moraliserende og dømmende ("Far til 2"!!!), i steden for å værtfall prøve å være noenlunde objektiv.

Dette handler overhode ikke om antall mil med flytting, eller om personen er "glad nok" i barna sine eller ikke.

Hvorfor denne personen har valgt å bosette seg et x-antall mil unna barnemoren, sier han ikke noe om.

Kan det være at han gjorde det til det beste for barna ved å flytte?

At han på sitt nye bosted virkelig klarer å være far, og ikke bare en kul far (ref Neil Spencer).

Til FAR (dvs innlegger):

Les denne artikkelen (og ikke nødvendigvis alle de håpløse kommentarene under artikkelen):

http://www.dagbladet.no/2009/09/21/magasin...samver/8223395/

Den svarer ikke så mye på spørsmålene dine ang hva du bør gjøre med barna sitt ønske om å bo hos deg. Dette finnes det profesjonelle rådgivere som kan hjelpe DERE med å finne ut av, og dere kan søke hjelp til å finne ut av det. Rettsak er jo tross alt en siste utvei!

Artikkelen er ment som en liten motvekt til de fanatisk moraliserende, dømmende, og "jeg vet best" personene som lever i samfunnet vårt. De som har rekkevidde for objektiv tankegang på størrelse med sin egen livvidde.

I tillegg går det an å se filmene som er laget av Trondheim Tingrett vedr rettergang i barnefordelingssaker (del 1 av 4):

Husk at livet er vesentlig lengre enn barndommen, og det samme gjelder relasjonene som man får i barndommen.

[Gjest Gjest]

Hensyn til barna og barnas beste skal tas hensyn til i slike saker, at far stort sett blir taperen i omsorgsaker, vet vi. Det virker som det er en "norm" at mor er beste omsorgsperson. Noe som ikke alltid stemmer.

Sett barnas behov først. Hvor far bor i landet er likegyldig. Bedre at han bor 200 mil unna, med et godt nettverk rundt seg, enn om han bor i nærheten uten nettverk. Det gagner ikke barna.

Søk hjelp som andre har sagt her hos familierådgivningskontoret. De kan hjelpe med avtaler osv. Der vil det og bli evaluering etter en tid om hvordan samversordningne fungerer.

Lykke til Ts Håper det ordner seg

[Gjest We]

Hei.

Litt sprøtt å lese dette... Jeg er mor til et barn som er 14 år og som har bodd hos meg siden barnet var 5 år! Faren har funnet seg en dame som bor langt unna og nå skal han flytte sammen med henne i hjem byen hennes. Mitt barn ønsker å flytte sammen med ham. Jeg vil ikke for det er for langt unna og det er han som velger å flytte langt. Men skal jeg tenke på meg selv eller barnet? Først tenkte jeg kun på meg selv, jeg mister alt; foreldremøter, idrett, skolegangen osv. Så gikk jeg i meg selv at jeg må tenke på barnet mitt selvom det tøfft. Liker ikke tanken ved at barnet vil flytte. Er redd for at jeg ikke får sett så mye til barnet osv. Så ja, jeg skjønner at din x nekter, men jeg tror heller ikke hun kommer så veldig langt om du skulle rettens vei så lenge ditt barn ønsker å flytte til deg!

Ikke lett dette her......

[Gjest AnonymBruker]

Det er så utrolig lett å sitte bak en pc-skjerm å kritisere, se en situasjon KUN fra sitt eget ståsted og fortelle en annen hva som er riktig å galt.

jeg skjønner godt at ts flyttet jeg. Selv bor jeg på min manns hjemplass, 60 mil unna min egen familie. Jeg tror jeg ville fått det svært vanskelig her dersom vi skulle gått fra hverandre. Det er en tanke jeg ikke en gang orker å tenke på, så gud forby at det skulle skje. Jeg ville også fått det svært vanskelig økonomisk siden jeg ikke akkurat har verdens best betalte yrke og nå er bosatt i en by.

En annen ting er at det er så mange her som snakker om barnas beste osv osv. Hva vet dere om hva som er ts sine barns beste??? Stort sett er det de voksne som skaper problemene og ikke barna. Selv har jeg to bonusbarn, og spør man de hva de ønsker, så er det stort sett det motsatte av hva vi trodde. Vi har også trodd at de skulle blitt lei seg eller fornermet i ullike situasjoner og brukt lang tid på å tenkt gjennom hvordan vi skulle forklart ting til dem, også er enden på visa at de kunne ikke brydd seg mindre..

Det er ikke alltid sånn, i en hver familie, at barna ønsker å bo med begge foreldrene. Og når barna er såpass store som i ts sitt tilfelle, så er det også mange barn som faktisk ønsker at foreldrene skal skilles fordi de ser at situasjonen er uheldig (f.eks mye krangling osv).

I noen tilfeller så vet vi ikke som foreldre hva som er best for barna før vi har spurt dem. Og jeg tror at en 12 åring og 14 åring er fint i stand til å sette ord på det selv. Det betyr ikke at de skal kunne få bestemme alt selv, alt innen rimelighetens grenser selvfølgelig.

Jeg tror også at dere som svarer her, er i en helt annen situsjon enn ts og derfor ikke aner hva dere prater om. Det er så lett å fortelle at det var du som flyttet og derfor må ta konsekvensene av det, når man sitter fint i det selv.. Så plutselig havner man i en vanskelig situsjon selv, får opp øynene, og ser at man har tatt feil. Det har i allefall skjedd meg flere ganger..

ts: jeg syns det høres ut som du og barna dine har en god sak her. Om et par år skal vel også 14 åringen din begynne på videregående, kanskje velger h*n da å flytte på hybel også, langt fra dere begge?? Livet blir ikke bestandig som man hadde tenkt desverre, og jeg ser ofte barn på flyplassen, som skal reise til den ene forelderen. Det begynner å bli alt for vanlig desverre. Men faktisk så tror jeg foreldrene lider mere enn barna i slike tilfeller. Barn er tilpasningsdyktige. og spør man dem, får man stort sett alltid til svar at de syns det er helt greit. Heldigvis

Lykke til ts, håper det ordner seg for dere

(ps. noen ganger er det mere deprimerende å spørre om råd på kg enn oppløftende )

[Gjest En mann]

Hei.

Ser av neon av innleggene her fra kvinner. Ikke alle kvinner er ensporet og tvilholder på at barna skal bo hos mor. Når barna er så gamle så her kan de bestemme selv. Dette skal forldre rette seg etter og så lenge far kan ivareta barna kan mor ikke nekte de flytting, Synes mor her må innse at tiden er inne for at barna er store og hun må gi slipp på de, Dette virker som en barefar som følger opp. Hvorfo skriker kvinner om at menn flytter,kunne han ikek bodd nærmere ovs. de sier aldri noen om sine medsøstres om tar med barna på flyttelasset der sammarbeidet om samvær fungerer fint, fyssjj for noen kvinnfolk det er.

Mannen bryter sammen og får psykiske problemer. Hun får ikke de store bidrag hun hadde håpet på når dette skjer,han klarer ikke ta vare på seg selv. Har snakket med kvinner som har flyttet pga.å få mer bidrag,de finnes. De flytter ikke til sitt fødested en gang,en en helt ukjent plass der far må flytte etter for å ha samvær. Dere menn nå i dag, få delt bosted med kontrakt. Muntlig holder ikke jurdisk eller ovenfor NAV og rettsysmet.

Gjelder ikke barnas valg når de vil flytte til far,dere kvinner som er i mot når barna vil bør tenke på deres egen seriøsitet som forelder. Foreldre skal ivareta barna og ikke forelderen.Det er helt vanlig det som skjer her,vet om flere tilfeller der barna flytter til far når de blir eldre. Kanskje de skjønner og vurderer bedre enn mor?

Holder mor igjen her,har ikke far så mye annet valg enn å go videre og ikke la seg manipulere av kvinnlig synsing. Kvinner finner seg ikke alltid i og bli synset med og det bør ikke mannen heller.

Søk juridsik hjelp.

Barnelova.

§ 31. Rett for barnet til å vere med på avgjerd

Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.

Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vert teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Når barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.

Endra med lov 20 juni 2003 nr. 40 (i kraft 1 april 2004, etter res. 20 juni 2003 nr. 728).

[Gjest BabyBlue]

Dette her handler ikke om hva moren vil - men hva barna vil. Hva så om du bor langt vekke fra henne? Når ungene er såpass gamle kan de bestemme slikt selv. Busskort, fly, tog og annen transport er ikke vanskelig å fikse i den alderen.

Hadde foreldrene mine blitt skilt og jeg hadde blitt nektet å bo fast hos den jeg ville hadde jeg blitt sur og skuffet, og ikke minst ubekvem i den allerede vanskelige situasjonen. Vil nå si at det er egoistisk av moren å nekte ungene sine å bestemme hvem de vil bo hos. Hun har mye å si i situasjonen, men det der syns jeg ungene kan få bestemme selv.