Barna vil flytte til meg, mor nekter

[Gjest Far]

Etter skilsmissen flyttet jeg til en annen kant av landet pga jobb og familiesituasjon. Jeg ser ungene mine ca 1 gang i måneden. Det er alt for lite, men sånn blir det gjerne når det er så lang reisevei (vi snakker 200 mil)

Barna mine er store nå; 12 og 14 år gamle, og i det siste har de tydeligere og tydeligere uttrykt at de ønsker å bo fast her hos meg.

Praktisk byr det ikke på noe problem da jeg både ønsker de hit og har plass og kapasitet til å ta meg av de full tid.

Men mor nekter.

Klart jeg kan skjønne at det er sårt for henne- akkurat som det var for meg å bo langt unna de. Men det er da visserligen ikke bare hennes barn.

Har noen erfaring med dette? Jeg vet at barnas stemme skal høres etter fylte 12 år, men det er likevel ikke før de er 18 at de faktisk kan bestemme selv.

Jeg ønsker jo selvfølgelig ikke å lage en rettssak av dette.

[Troyamin]

Hadde du valgt å bo nærmere etter skilsmissen, ville jeg ikke sett noe betenkelig med at barna flyttet til deg. Men siden du VALGTE å flytte så langt unna, forstår jeg at mor nekter!

[Gjest Gjest]

Du kan ta det opp med familiekontoret. Der får du alle praktiske løsninger. Og de kan snakke med barna og finne ut hvorfor de ønsker å flytte til deg. Når de er såpass store skal deres meninger taes i betraktning, jeg synes det skal en del til å nekte en på 14 år å flytte til den andre forelderen.

MEN, når det er sagt. Dersom flyttingen er ønsket fordi de ser far så sjeldent at alt er "gøyere" der, så skjønner jeg at mor nekter. Det hadde pinedø jeg og gjort.

Men snakk med noen på familiekontoret om det først.

[julia2]

Synes vel kansje du flyttet litt langt selv i utgpnkt , og at mor kan bil " vanskelig " akkuratt der.

Mannen min var oppe i en lignende situasjon selv ,barnet som da var 14 ville flytte til ham. Det endet med rettsak ( mor gikk til retten ), noe som ikke er gunstig.

Etter mye om og men fikk han hovedomsorgen. Men dette er ikke noe han ville gjort om igjen.

Endret 8. januar 2010 av julia2

[Far til 2]

Etter skilsmissen flyttet jeg til en annen kant av landet pga jobb og familiesituasjon. Jeg ser ungene mine ca 1 gang i måneden. Det er alt for lite, men sånn blir det gjerne når det er så lang reisevei (vi snakker 200 mil)

Barna mine er store nå; 12 og 14 år gamle, og i det siste har de tydeligere og tydeligere uttrykt at de ønsker å bo fast her hos meg.

Praktisk byr det ikke på noe problem da jeg både ønsker de hit og har plass og kapasitet til å ta meg av de full tid.

Men mor nekter.

Klart jeg kan skjønne at det er sårt for henne- akkurat som det var for meg å bo langt unna de. Men det er da visserligen ikke bare hennes barn.

Har noen erfaring med dette? Jeg vet at barnas stemme skal høres etter fylte 12 år, men det er likevel ikke før de er 18 at de faktisk kan bestemme selv.

Jeg ønsker jo selvfølgelig ikke å lage en rettssak av dette.

Jeg er en far som overtok omsorgen for våre barn etter noen år. Også her var det slik at barna ønsket å flytte til meg, men dessverre pga helt andre årsaker enn at "det hadde vært coolt å bo hos pappa".

I utgangspunktet synes jeg du flytta VELDIG langt, og jeg kan ikke se noen grunn for å flytte så lagt om det kun er snakk om jobb. Mye tyder derfor på at Familie situasjonen var hovedårsaken, og det innebærer at jeg mener du den gangen prioriterte deg selv fremfor barna.

Dette er imidlertid ingen grunn for å nekte barna mer samvær i dag. Heller det stikk motsatte om det er mer samvær de ønsker.

Barna ønske/meninger mht bosted skal gradvis tillegges vekt fra de er 7 år og frem til de er 12 år. Da skal de tillegges "vesentlig vekt". I praksis vil de fleste barn få gjennom viljen sin fra de er ca 10 år om det ikke er noen god grunn for å påstå at forelderen barnet flytter til ikke er egnet til daglig omsorg.

For en tid tilbake var det en sak der barnevernet ønsket å tvangs sende ei jente til Gambia fordi hun ikke hadde foreldre med foreldreansvar i Norge. Barnevernet fikk gjennomslag, men saken ble anket. Da saken kom opp igjen var jenta fyllt 12 år, og dette ser ut til å ha vært avgjørende for at jenta fikk bli i Norge. Hun ble da boende hos sine norske besteforeldre i Norge.

Det jeg forsøker å si er at det er nesten umulig å ikke lytte til barn som har fyllt 12 år når det gjelder valg av bosted. Barnevernet blir tillagt mye mer vekt enn en forelder, og når ikke engang barnevernet blir hørt betyr det i realiteten at det er vanskelig å nekte barn over 10 år å flytte til en annen oppegående forelder.

Men vær klar over to ting:

a)

Om du har forsøkt å "manipulere" barna ved å love dem ting,eller ved å snakke negativt om ex'en, så vil dette være til din og barnas disfavør ved evt rettsak. Du/dere kan mao risikere å tape en flyttesak om du har manipulert barna, og dette vil bli avslørt av evt fagfolk som blir involvert.

b)

Hverdagen kommer. Når "spenningen" er over skal du både si nei til lommepenger, aktiviteter, "ting", samt mase om lekser, leggetider, etc, etc. Ikke lov mer enn du kan holde. Om barna stort sett har vært hos deg i ferier, etc ahr de kansje ikke fått de samme berensningene som de må få når hverdagen kommer.

Jeg TROR at det beste du kan gjøre er å flytte tilbake slik at du blir boende i gangavstand fra der barna bor idag. Da kan du evt overta omsorgen og se om det fungerer uten å rive barna bort fra sitt etablerte bomiljø/venner/skole.

Hvis du "kjører hardt på" vil du nok kunne trumfe gjennom at barna flytter, men vær klar over at det blir en STOR omstilling for barna. Det er ikke uten grunn at myndighetene har laget begrensninger i flytteprosessene sammenliknet med tidligere, selv om jeg ikke er sikker på om disse begrensningene er blitt lovebstemt enda.

Det er flott at du nå vil stille opp for barna på en god måte. Jeg håper dere finner en god måte slik at du kan virkeliggjøre ønsket om mer samvær hvis det er det som er årsaken til flyttealternativet.

[Gjest Gjest]

En liten bit av meg ville nok "dødd" om barna ønsket å flytte til sin far etter en eventuell skilsmisse. Men som foreldre gjør man det beste for sine barn også når det omfatter ting som er såre og vonde for en selv. Dersom far er en like god omsorgsperson som mor, ser jeg ingen grunn til å nekte ham hovedomsorgen, spesielt ikke om barna er store og ønsker å flytte - selv om jeg ville måtte gå mange runder med meg selv og mine egne følelser i saken Forutsetningen for at jeg hadde godtatt dette, hadde imidlertid vært at far skulle bo nærmere slik at jeg kunne hatt jevnlig omgang med barna. (Og ja - jeg hadde selvsagt da godtatt at han hadde satt samme krav til meg )

[Gjest Gjest]

Og så glemte jeg å si at jeg (for en gang skyld ) er enig med Fartil2. Hilsen gjest over.

[Far til 2]

Og så glemte jeg å si at jeg (for en gang skyld ) er enig med Fartil2. Hilsen gjest over.

Enig med MEG ?!?!?!?!

Jeg som har fått beskjed at så mange mødre ikke engang vil lese hva jeg har å si, delvis fordi mine innlegg er "kvinnefiendtlig" og ikke har fokus på barna, ifølge motdebatantene.

Godt jeg har èn som vil lese innleggene da

[Gjest Gjest]

Enig med MEG ?!?!?!?!

Jeg som har fått beskjed at så mange mødre ikke engang vil lese hva jeg har å si, delvis fordi mine innlegg er "kvinnefiendtlig" og ikke har fokus på barna, ifølge motdebatantene.

Godt jeg har èn som vil lese innleggene da

Hi, hi... leser mange av innleggene dine jeg. Og selv om jeg til tider syns du er subjektiv og fullstendig på bærtur, kan i hvert fall ingen ta fra deg at du er en engasjert far som ønsker det beste for dine barn!

Hva du syns om oss kvinner generelt, driter jeg i. Det er ikke meg du skal ha omsorgen for

[Gjest Gjest]

Hadde du valgt å bo nærmere etter skilsmissen, ville jeg ikke sett noe betenkelig med at barna flyttet til deg. Men siden du VALGTE å flytte så langt unna, forstår jeg at mor nekter!

Signerer denne!

Og kan ikke forstå at ikke TS kan klare å se dette selv. Om ønsket å se barna oftere var så stort, hadde du kanskje ikke flyttet så langt.

Greit at barna nå selv ønsker å være hos deg, men det er vel ofte sånn at den de har sett minst til er den mest "spennende". Og kanskje også den "snilleste", den som maser minst, gir mest penger og dyre presanger osv., fordi de ikke deltar i det daglige. Og så er det jo mange som får lyst til å flytte til den andre forelderen hvis de er litt sur eller lei av den de bor hos. Dette er jo også svært vanlig i "opprørsalderen", som dine barn er i nå.

Jeg mener at det er du som har skapt denne vanskelige situasjonen ved å velge å flytte langt vekk, og nå ønsker at de skal flytte til deg. At de ønsker det selv akkurat nå, er som sagt ikke så veldig rart eller unaturlig.

Jeg er helt enig med barnas mor, og hadde du kjørt sak så skulle jeg kjempet med nebb og klør!

[Gjest Gjest_gullet_*]

Enig med MEG ?!?!?!?!

Jeg som har fått beskjed at så mange mødre ikke engang vil lese hva jeg har å si, delvis fordi mine innlegg er "kvinnefiendtlig" og ikke har fokus på barna, ifølge motdebatantene.

Godt jeg har èn som vil lese innleggene da

Det er jo riktig noen ganger, men inlegget ditt i denne tråden var jo bra.

[Gjest Gjest]

Og så glemte jeg å si at jeg (for en gang skyld ) er enig med Fartil2. Hilsen gjest over.

Til min store overraskelse var jeg også det - denne gangen.

[Lemming]

Mye refs til Far her. Husk på at vi vet svært lite om hvilken utdannelse og jobb far har, og vi vet heller ikke hvor enkelt/vanskelig det er å finne jobb.

For alt vi vet flytta han med dama til hjembygda hennes da de gifta seg, og etter skilsmissen var det kanskje naturlig å flytte tilbake til hans hjemtrakter?

Anyways, jeg vil ikke ta parti med noen. Føler jeg vet for lite detaljer rundt saken til å si meg enig med den ene eller andre.

Far:

Vet du hvorfor mor ikke vil la ungene flytte?

Hvorfor flytta du så langt vekk?

Er det aktuelt for deg å flytte nærmere, om moren går med på å la ungene flytte til deg da?

Endret 8. januar 2010 av Lemming

[Gjest TS]

Hei

TS her. Takk for alle svar.

Det er ikke så lett å danne seg et bilde av personen som skriver på et nettforum, og jeg ser de fleste av dere går ut fra at jeg er den "spennede" forelderen som vil miste glansen når hverdagen kommer.

Det er ikke så lenge siden jeg flyttet, og jeg har i alle år vært like aktiv i barnas oppdragelse, liv og levnet som mor har.

Det kan være vanskelig å skjønne hvordan noen kan flytte så langt unna barna sine. Før jeg måtte ta et valg selv kunne ikke jeg heller skjønne det.

Men jeg leser og hører om f.eks mødre som bryter opp av et samliv og flytter langt unna med barn for å være nærmere sin familie og sitt nettverk. Man kan si at det samme gjaldt for meg.

Det var på langt nær et enkelt valg. Men samlet ble det slik som det er nå, og jeg er samlet sett mye bedre stilt både rent personlig og til å ta meg av ungene mine her som jeg er nå.

Ungene har hele tiden ønsket å følge med meg, men det har ikke vært mulig før nå. Jeg ser av hovedinnlegget mitt at jeg har vært uklar med tidsperspektivet. Det er bare 8 måneder siden jeg flyttet, så vi har ikke vært fra hverandre lenge.

De bor nå hos mor som er veldig lite til stede. Hun prioriterer jobb og venner og jeg vet ungene mine er veldig mye alene. Jeg har stått opp om morgenen og sett at minstemann har vært på msn og kalt meg opp klokka 2 om natta (!)

Det er helt umulig å ta opp dette med mor. Jeg har forsøkt, men hun ønsker ikke å høre på meg.

Det er utallig andre små og store momenter i denne saken.

Og nei, jeg baktaler IKKE mor eller manipulerer ungene. De har hele tiden ønsket å være med meg.

[Far til 2]

Hei

TS her. Takk for alle svar.

Det er ikke så lett å danne seg et bilde av personen som skriver på et nettforum, og jeg ser de fleste av dere går ut fra at jeg er den "spennede" forelderen som vil miste glansen når hverdagen kommer.

Det er ikke så lenge siden jeg flyttet, og jeg har i alle år vært like aktiv i barnas oppdragelse, liv og levnet som mor har.

Det kan være vanskelig å skjønne hvordan noen kan flytte så langt unna barna sine. Før jeg måtte ta et valg selv kunne ikke jeg heller skjønne det.

Men jeg leser og hører om f.eks mødre som bryter opp av et samliv og flytter langt unna med barn for å være nærmere sin familie og sitt nettverk. Man kan si at det samme gjaldt for meg.

Det var på langt nær et enkelt valg. Men samlet ble det slik som det er nå, og jeg er samlet sett mye bedre stilt både rent personlig og til å ta meg av ungene mine her som jeg er nå.

Ungene har hele tiden ønsket å følge med meg, men det har ikke vært mulig før nå. Jeg ser av hovedinnlegget mitt at jeg har vært uklar med tidsperspektivet. Det er bare 8 måneder siden jeg flyttet, så vi har ikke vært fra hverandre lenge.

De bor nå hos mor som er veldig lite til stede. Hun prioriterer jobb og venner og jeg vet ungene mine er veldig mye alene. Jeg har stått opp om morgenen og sett at minstemann har vært på msn og kalt meg opp klokka 2 om natta (!)

Det er helt umulig å ta opp dette med mor. Jeg har forsøkt, men hun ønsker ikke å høre på meg.

Det er utallig andre små og store momenter i denne saken.

Og nei, jeg baktaler IKKE mor eller manipulerer ungene. De har hele tiden ønsket å være med meg.

Jeg er enig med deg at det er vanskelig å få et objektivt inntrykk av en person på et nettforum som dette.

At barna er 12 og 14 år, bruddet er bare 8 mnd gammelt, og barna kaller deg opp om natten på msn for bl.a. å fortelle at de vil flytte til deg, tyder helt klart på at de savner deg. Og det overasker meg ikke. Barn vil savne BEGGE foreldrene om de mister mye kontakt med den ene forelderen, uavhengig av hvem. Jeg tror derfor at savnet vil bli like stort andre veien om de hadde bodd hos deg med moren langt borte.

Men det er og blir et stort problem når du velger å flytte så langt som du har gjort. Og flyttinga er nok et større problem for barna enn det er for deg. Jeg forstår at meldingene du får på tlf og msn er tunge å svelge. Ditt savn kan du gjøre noe med ved å velge bosted. Barnas savn er mye vanskeligere fordi de ikke kan velge og fordi du ønsker å rive dem ut av en etablert situasjon med hud og hår.

Du kan altså velge å flytte tilbake. Da er det du som må forsake jobb og din slekt.

Alternativt kan du hente barna til der du bor nå. Da er det barnas savn til moren og barnas savn til venner og fritidsaktiviteter + morens savn til barna, som blir skadelidende. Og selv om barna i denne alderen blir stadig mer knyttet til venner er det ikke tvil om at de forstatt ønsker mest mulig kontakt med begge foreldrene.

Du har satt deg selv og barna i en vanskelig situasjon ved å flytte så langt. Du må ta et oppgjør med dine egne valg for å løse dette.

[Gjest negasjon]

Du trenger ikke være en spennende person i det hele tatt. Barn i puberteten har som regel det mer spennende enn foreldrene helst vil vite av, men de trenger sårt faste rammer rundt hjemmet. De har også lett for å teste grenser og drømmen om et "bedre liv" bare ting blir sånn og sånn... Som pappa bør du støtte barnas mor, så lenge ikke barna lever med omsorgsvikt.

Troyamin har skrevet en tråd der det står litt om dette.

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=463007

[Gjest TS]

Du har satt deg selv og barna i en vanskelig situasjon ved å flytte så langt. Du må ta et oppgjør med dine egne valg for å løse dette.

Helt åpenbart er det snakk og pest og kolera her, så en reell "løsning" snakker vi egentlig ikke om.

At jeg flyttet veldig langt var et valg som er sammensatt av veldig mange faktorer, og virkeligheten er slik at om jeg flytter tilbake så har jeg ingenting. Jeg har barna mine, men jeg har ikke noe annet. I lengden er ikke det et liv, og det var aldri meningen at jeg skulle bo alene på hennes hjemplass med eller uten barna.

Min utdannelse er av den art at jeg ikke får brukt den på mitt tidligere hjemsted (der vi forøvrig bare bodde sammen de siste få årene av samlivet). Det er hennes hjemsted med hennes nettverk.

Ungene savner meg ja, og jeg savner dem. De har helt siden bruddet ble et faktum vært helt klare på at de ikke ville bo hos mor men hos meg. Jeg var nødt til å reise for å starte jobb og finne sted å bo. Sistnevnte har tatt mye lengre tid fordi min eks gjennom hele prosessen har trenert alt fra samværsavtaler til hussalg.

Men alt er klart nå og de kan komme når de vil. Yngstemann er veldig frustrert og skjønner ikke hvorfor han ikke bare kan bli for godt når han kommer hit. Eldste skjønner mer.

Mor snakker veldig mye stygt om meg til ungene og forsøker å minimere samværet på alle måter hun kan. Bl.a ved å la vær å betale sin del av reisene, skylde på sykdom, si at barna ikke vil (hvorpå de ringer meg og sier at mamma ikke lar oss få lov til å komme) osv osv.

[Gjest negasjon]

Hvis du vil ha svar på et problem her, må du nesten forklare omstendighetene rundt saken først så får du kanskje andre svar, selv om du ikke får svar du ønsker deg... At barna er blitt en kampsak, høres veldig trist ut. At de ønsker å flytte frem og tilbake, er bare et symtom på at de savner deg og helst ville ønsket at dere var sammen? Måtte du flytte 200 mil for å få jobb? Hva jobber du innenfor?

[Gjest Gjest]

Helt åpenbart er det snakk og pest og kolera her, så en reell "løsning" snakker vi egentlig ikke om.

At jeg flyttet veldig langt var et valg som er sammensatt av veldig mange faktorer, og virkeligheten er slik at om jeg flytter tilbake så har jeg ingenting. Jeg har barna mine, men jeg har ikke noe annet. I lengden er ikke det et liv, og det var aldri meningen at jeg skulle bo alene på hennes hjemplass med eller uten barna.

Min utdannelse er av den art at jeg ikke får brukt den på mitt tidligere hjemsted (der vi forøvrig bare bodde sammen de siste få årene av samlivet). Det er hennes hjemsted med hennes nettverk.

Ungene savner meg ja, og jeg savner dem. De har helt siden bruddet ble et faktum vært helt klare på at de ikke ville bo hos mor men hos meg. Jeg var nødt til å reise for å starte jobb og finne sted å bo. Sistnevnte har tatt mye lengre tid fordi min eks gjennom hele prosessen har trenert alt fra samværsavtaler til hussalg.

Men alt er klart nå og de kan komme når de vil. Yngstemann er veldig frustrert og skjønner ikke hvorfor han ikke bare kan bli for godt når han kommer hit. Eldste skjønner mer.

Mor snakker veldig mye stygt om meg til ungene og forsøker å minimere samværet på alle måter hun kan. Bl.a ved å la vær å betale sin del av reisene, skylde på sykdom, si at barna ikke vil (hvorpå de ringer meg og sier at mamma ikke lar oss få lov til å komme) osv osv.

Er det slik å forstå at du ikke har hatt særlig samvær pga bosituasjon? Ikke hatt samvær i det hele tatt?

[Gjest TS]

TS her

Jeg har brukt litt tid og lest gjennom flere tråder her, og jeg vil si at min historie har likheter med veldig mange andre. Kjenner igjen mye fra denne tråden http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=462708 som forteller om en mor som vil ha pengene men ikke samværet.

Beklageligvis er det faktum i min sak også. Jeg tjener godt og betaler et substansielt bidrag. Sammen med de andre støtteordningene mor får så behøver hun ikke ha mer enn deltidsjobb for å klare seg godt. Gjennom hele vårt samliv ønsket aldri min eks å jobbe. Selv ikke da jeg var nyutdannet og vi hadde det trangt økonomisk.

Ungene har gått i barnehage og hun har aldri egentlig vært hjemmeværende mor.

Jeg har aldri laget noen vanskeligheter for henne angående hverken bidrag eller i fordeling av boet. Mitt fokus har vært å få saken opp og avgjort så greit og smertefritt som mulig for at vi alle skulle kunne få fortsette med livet vårt.

Det var jeg som tok det endelige initiativet til brudd, men det har vært et tema mellom oss i mange år. Har ikke tall på hvor mange ganger hun har sagt at vi kommer til å ha det bedre hver for oss.

Men nå når skilsmissen er et faktum så sitter hun igjen som svært bitter og mener jeg har sviktet henne ved å bryte opp.

Bitterheten hennes gjør at hun legger kjepper i hjulene mine der hun får anledning. Hun svarer ikke på henvendelser hverken på mail eller telefon, hun svarer meg ikke når jeg lurer på noe om ungene, hun oppgir feil opplysninger til NAV angående samvær og ikke minst forteller ungene mine meg at hun snakker stygt om meg ved hver eneste anledning.

Mine svigerforeldre som jeg alltid har hatt et godt forhold til vil ikke snakke med meg. I det hele tatt så lurer jeg veldig på hva som blir sagt om meg. Jeg har ingen anelse om hvordan ungenes hverdag er utover det de forteller meg selv.

Det er veldig lett for andre å stå utenfor og se inn og komme med meninger. Jeg ber jo forsåvidt om det her også, men ønsker å vise at det er mange grunner til at mennesker velger som de gjør.

Alle ting tatt i betraktning så var mitt valg om flytting det beste sett over tid. Og ungene har hele tiden ønsket å flytte med meg. Det var ment å skulle være slik, men mor nekter nå i ettertid.

For noen få år siden var det en mor her i bygda som brøt opp og flyttet til sitt hjemsted 50 mil unna. Alle her forstod henne så godt, for hun kunne jo ikke bo her "alene". Jeg opplever ikke at forståelsen går andre veien. Hvorfor er det slik?

Hvorfor er far taper i så mange sammenhenger?

Jeg er samlet sett i bedre skikk til å ha ungene full tid enn mor. Dette sier jeg etter et lang samliv med denne kvinnen og når jeg i tillegg ser hva jeg kan tilby både av stabilitet, oppfølging og stimuli av barna.

De følges ikke opp mht skole, de er alene fra ca 7 hver morgen og til utpå tidlig kveld (7-8), noen ganger lengre også. I helgene er hun ute med venner. Hennes nærmeste som er foreldrene hennes bor i utlandet i vinterhalvåret, så der har ikke barna noe å hente.

Jeg bor barnevennlig, nært skolen de skal gå på, har bedre økonomi og et stort nettverk av familie og venner.

Jeg ville at de skulle være hos meg i jula dette året. Hun sa at de ikke ville; de sa at de ikke fikk lov. Enden ble at de ikke kom og at mor lot de være alene det meste av tiden for å ta ekstravakter der hun jobber.