Hun vil ikke ha barna, bare pengene

[Gjest Gjest]

Mor til bonusbarna mine ser helst at ungene er hos far hele tiden. Men hun nekter å endre på samværsavtalen, fordi det vil medføre et inntektstap for henne. Hvordan skal man forhode seg til det? Hun bør jo ikke få noe bidrag når hun knapt har barna?

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Dette er en sak mellom mor og far - som de vil måtte enes om.

Why bother? Du skaper bare frustrasjoner for deg selv ved å gå å tenke på dette.

[Gjest Gjest]

Hvis far har en samværsavtale så be han om å holde seg til den inntil hun kommer til fornuft, eller bruk familievernkontoret for å få til en ny avtale. Det kan hun ikke nekte.

[Gjest Gjest]

Hva slags svar er du ute etter? Hun utnytter selvsagt far, og hvis far ikke vil finne seg i det, må han ta kontakt med familiekontoret eller eventuelt gå til sak for å få hovedomsorgen også på papiret. Hvis mor ikke er interessert i å gi omsorg til barna selv, er det jo bedre at far har rettighetene som følger med arbeidet han gjør, og tar på seg omsorgen på fast basis, fremfor at ungene skyfles til og fra uten at de kan forutsi hvordan dagene deres blir.

At moren er lat og råtten og ukjærlig om historien din stemmer, er det ikke så mye å gjøre noe med.

[Gjest Gjest]

Mor til bonusbarna mine ser helst at ungene er hos far hele tiden. Men hun nekter å endre på samværsavtalen, fordi det vil medføre et inntektstap for henne. Hvordan skal man forhode seg til det? Hun bør jo ikke få noe bidrag når hun knapt har barna?

Far må kalle inn til mekling for å få på plass en ny samværsavtale:)

[Nigo-san]

Far må kalle inn til mekling for å få på plass en ny samværsavtale:)

Hvis mor virkelig bare vil ha pengene og ikke barna, kan far kalle inn til han blir blå i ansiktet. Mor behøver bare å la være og møte, så skjer det ingen verdens ting

[Gjest Gjest]

Da tar han kontakt med advokat og krever daglig omsorg. Ettersom barna er hos han 100% i henold til TS så er det bare en formalitet.

[Far til 2]

Mor til bonusbarna mine ser helst at ungene er hos far hele tiden. Men hun nekter å endre på samværsavtalen, fordi det vil medføre et inntektstap for henne. Hvordan skal man forhode seg til det? Hun bør jo ikke få noe bidrag når hun knapt har barna?

Been there, done that.

Etter bruddet begynte det med at bostedsforelder forlangte noen tusen svart hver mnd for å ikke flytte LANGT bort med barna.

Etter noen år oppstod det situasjoner som medførte at barna fikk mulighet til å bo hos meg. Men eneste alternativet var at de ikke flyttet på papiret, dvs at de bodde hos moren på papiret men hos meg i virkeligheten. Dermed fikk mor trygd og barnebidrag.

Selv valgte jeg å akseptere dette. Skole, fritidsaktiviteter, helseinstitusjoner, naboer, etc, etc, ble oppmerksom på at barna bodde hos meg. Etter en god stund (1 år ?) fikk jeg trumfet gjennom offisiell flytting til meg. Men ettersom pengene betydde så mye i saken valgte vi privat avtale hvor ny samværsforelder ikke betaler bidrag til meg. På den måten oppnådde vi at barna fikk gjennom ønsket sitt og tidligere bostedsforelder fikk beholde mange økonomiske fordeler.

Denne løsningen ble valgt fordi systemet ikke tar hensyn til barna (eller til fedrene) ved samlivsbrudd. Dette ble jeg forklart av "fagfolkene" helt fra mekling og frem til papirene om flytting til meg var underskrevet.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Mor til bonusbarna mine ser helst at ungene er hos far hele tiden. Men hun nekter å endre på samværsavtalen, fordi det vil medføre et inntektstap for henne. Hvordan skal man forhode seg til det? Hun bør jo ikke få noe bidrag når hun knapt har barna?

Mange naive her ja. Mor kan med letthet sabotere ny samværsavtale hvis hun vil. Ingen kan tvinge mor til fam.kontoret. Far blir her tydelig utnyttet. Hvis far vil endre på det når mor ikke vil samarbeide..så er det bare å gå rettens vei. Men først må det mekling til,siden det kreves meklingsattest før man kan gå rettens vei å kreve hovedomsorg...

[Gjest Gjest]

Been there, done that.

Etter bruddet begynte det med at bostedsforelder forlangte noen tusen svart hver mnd for å ikke flytte LANGT bort med barna.

Etter noen år oppstod det situasjoner som medførte at barna fikk mulighet til å bo hos meg. Men eneste alternativet var at de ikke flyttet på papiret, dvs at de bodde hos moren på papiret men hos meg i virkeligheten. Dermed fikk mor trygd og barnebidrag.

Selv valgte jeg å akseptere dette. Skole, fritidsaktiviteter, helseinstitusjoner, naboer, etc, etc, ble oppmerksom på at barna bodde hos meg. Etter en god stund (1 år ?) fikk jeg trumfet gjennom offisiell flytting til meg. Men ettersom pengene betydde så mye i saken valgte vi privat avtale hvor ny samværsforelder ikke betaler bidrag til meg. På den måten oppnådde vi at barna fikk gjennom ønsket sitt og tidligere bostedsforelder fikk beholde mange økonomiske fordeler.

Denne løsningen ble valgt fordi systemet ikke tar hensyn til barna (eller til fedrene) ved samlivsbrudd. Dette ble jeg forklart av "fagfolkene" helt fra mekling og frem til papirene om flytting til meg var underskrevet.

UTROLIG, ante ikke at systemet var slik

[Gjest Gjest]

UTROLIG, ante ikke at systemet var slik

Det er det heller ikke. "far til 2" har et nokså skjevt syn på verden, som ikke er særlig likt realitetene.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Mange naive her ja. Mor kan med letthet sabotere ny samværsavtale hvis hun vil. Ingen kan tvinge mor til fam.kontoret. Far blir her tydelig utnyttet. Hvis far vil endre på det når mor ikke vil samarbeide..så er det bare å gå rettens vei. Men først må det mekling til,siden det kreves meklingsattest før man kan gå rettens vei å kreve hovedomsorg...

Mange forskrudde også her, ja....

Hvem som helst kan sabotere en samværsavtale om de vil.

Alle kan kalle inn til tvungen mekling, som forberedelse til rettsak om man vil endre samværsavtale.

Man har ett valg om man vil møte på "vanlig" mekling - uavhengig av kjønn.

Så en generell skjevfordeling mellom mor/far er det ikke.

Endret 7. januar 2010 av MissStiles

[Gjest Gjest]

TS skriver at mor helst ønsker at barna skal være hos far hele tiden. Hun skriver ingenting om at de faktisk ER det, eller rettere sagt at mor nekter å ha barna, eller regelrett dumper de hos far. Og at mor spør om far vil ha de, og han sier ok, så er ikke det det samme som at mor ikke vil ha barna til sine samværstider.

Hva mor ønsker er vel klinkende likegyldig, men skjønner at det kan irritere en såkalt bonusmor.

Om det er slik at mor rett og slett nekter å ha barna, så kan man så klart gjøre noe med det.

Jeg ville isåfall brukt litt tid på å samle "bevis" på den faktiske situasjonen. Deretter kalt inn til mekling. Hvis hun ikke stiller da, hadde jeg skaffet meg advokat, og gått til sak om full foreldrerett. Med noen bevis på at barna over lengre tid har vært hos dere hele tiden, og at mor faktisk nekter å ha barna til de tidene hun skal ha dem, skulle det ikke være noe problem å vinne en sånn sak.

Men jeg tipper at det ikke er slik situasjonen er...

[MissStiles]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

MissStiles, mod

[Gjest Gjest]

Om det er slik at mor rett og slett nekter å ha barna, så kan man så klart gjøre noe med det.

Jeg ville isåfall brukt litt tid på å samle "bevis" på den faktiske situasjonen. Deretter kalt inn til mekling. Hvis hun ikke stiller da, hadde jeg skaffet meg advokat, og gått til sak om full foreldrerett. Med noen bevis på at barna over lengre tid har vært hos dere hele tiden, og at mor faktisk nekter å ha barna til de tidene hun skal ha dem, skulle det ikke være noe problem å vinne en sånn sak.

Men jeg tipper at det ikke er slik situasjonen er...

TS

9-åringen gråter sine bitre tårer inne på rommet sitt, fordi mammaen ikke har tid til han. Når hun "bevilger audiens" er han i den syvende himmel, og snakker bare om hvor flott og fint han og mammaen har hatt det, eller hvilke planer de har sammen. Det kan være at mammaen har lovet å ta han med på badeland f.eks. Hun gjør da først en avtale med sønnen, så ringer hun mannen min for å bli sponset, fordi hun er "blakk". Punger han ikke ut, blir det heller ikke noe badeland, og gutten blir skuffet. Faren tåler ikke å se gutten så trist, så han betaler mammaen i det skjulte for at hun skal ta seg av gutten (disse "lommepengene" til aktiviteter kommer selvsagt i tillegg til bidraget).

Det er lettere med jentungen, hun er eldre og har forlengst skjønt hvor landet ligger. Hun har resignert i forhold til sin mor, forventer ikke noe og blir derfor heller ikke skuffet. Hun har oss og vennene sine og virker fornøyd. Det utrolige er at moren hennes også er fonøyd med å se datteren vokse opp med større innflytelse fra meg - stemora - enn fra henne selv som burde være den nærmeste.

TS

PS: regner vel egentlig ikke med å få noen konstruktiv respons på dette, skrev det mest i frustrasjon over den snyltete væremåten som bonusbarnas mor har. Det verste er jo at hun gjør seg kostbar og utilgjengelig overfor sine egne barn, og bruker attpåtil guttungens sårbarhet som et middel til å skvise enda noen hundrelapper ut av vårt budsjett. Hadde jeg vært henne hadde jeg jammen satt min ære i å oppdra mine barn selv og tjent mine egne penger.

[Gjest Gjest]

TS

9-åringen gråter sine bitre tårer inne på rommet sitt, fordi mammaen ikke har tid til han. Når hun "bevilger audiens" er han i den syvende himmel, og snakker bare om hvor flott og fint han og mammaen har hatt det, eller hvilke planer de har sammen. Det kan være at mammaen har lovet å ta han med på badeland f.eks. Hun gjør da først en avtale med sønnen, så ringer hun mannen min for å bli sponset, fordi hun er "blakk". Punger han ikke ut, blir det heller ikke noe badeland, og gutten blir skuffet. Faren tåler ikke å se gutten så trist, så han betaler mammaen i det skjulte for at hun skal ta seg av gutten (disse "lommepengene" til aktiviteter kommer selvsagt i tillegg til bidraget).

Det er lettere med jentungen, hun er eldre og har forlengst skjønt hvor landet ligger. Hun har resignert i forhold til sin mor, forventer ikke noe og blir derfor heller ikke skuffet. Hun har oss og vennene sine og virker fornøyd. Det utrolige er at moren hennes også er fonøyd med å se datteren vokse opp med større innflytelse fra meg - stemora - enn fra henne selv som burde være den nærmeste.

TS

PS: regner vel egentlig ikke med å få noen konstruktiv respons på dette, skrev det mest i frustrasjon over den snyltete væremåten som bonusbarnas mor har. Det verste er jo at hun gjør seg kostbar og utilgjengelig overfor sine egne barn, og bruker attpåtil guttungens sårbarhet som et middel til å skvise enda noen hundrelapper ut av vårt budsjett. Hadde jeg vært henne hadde jeg jammen satt min ære i å oppdra mine barn selv og tjent mine egne penger.

Nå kan det jo kanskje hende da at hun har det litt trangt, og ikke kan prioritere å ta seg råd til sånne fornøyelser fremfor det som er mer "nødvendig". Siden dere er to og hun er alene (etter det jeg forstår), og sikkert har mye de samme utgiftene som dere, synes hun kanskje ikke det er så galt om faren må spytte i litt ekstra. Nå vet ikke jeg hva han betaler i bidrag, men ofte er det ikke så mye for en som sitter alene med alle utgiftene som andre ofte har to inntekter til.

Men at det er helt feil måte å gjøre det på, det er jeg helt enig i.

Kanskje er hun ikke klar over at hennes utilgjengelighet overfor ungene gjør dem vondt? Jeg ville prøvd å la faren til ungene snakke med henne og forklare henne hvordan ungene opplever dette, i håp om at det vil stikke litt en plass hos henne. Gjør det ikke det, så bør hun heller ikke ha foreldreretten, mener jeg. Og da ville jeg kjørt en sak på det, dersom det økonomiske ved dette har stor betydning for dere. Men det fører jo ikke til at hun har ungene mer; tvert imot. Så det er isåfall kun for å oppnå at dere får bedre økonomi, og hun verre. Det igjen fører vel neppe noe bra med seg i forholdet mellom henne og dere, og henne og ungene... Så slik jeg ser det, sitter dere litt låst ja.

Kanskje det beste da ville være å belage både dere og ungene på at de er stort sett hos dere, og at hun er utilgjengelig. Så blir ingen skuffet. Og så heller fokusere på å gi ungene gode opplevelser, og la de forstå at de har dere som stiller opp for dem alltid, selv om mor ikke gjør det.

Selv fatter jeg ikke hvordan noen kan ha lyst til å være minst mulig med ungene sine!

[Far til 2]

Det er det heller ikke. "far til 2" har et nokså skjevt syn på verden, som ikke er særlig likt realitetene.

Når det gjelder realitetene i VÅR sak tror jeg vi har mer oversikt enn det du noen gang kommer i nærheten av.

Da Skatteetaten forlangte dokumentasjon oversendte jeg det jeg fant tilgjengelig. Det medførte tilbakebetaling på nesten 100.000,- (et overaskende brev fra Overlikningsnemda). På bakgrunn av denne tilbakebetalingen vil jeg påstå at jeg langt på vei har kunnet bevise at "systemet er sånn".

Og dere har dessverre bare mine ord på at "systemet" feilet helt fra første mekling. Ihht min advokat (som ble involvert i en annen "økonomisk løsning" ved samlivsbruddet), skulle jeg utvilsomt hatt omsorgen fra første dag, men ettersom jeg er mann blir det vanskelig å nå frem med budskapet ovenfor et system som har som mål å bare ivareta en person. Spesielt 5 år etter bruddet.

Jeg skulle ønske at NRK på nytt kunne sende TV programmet "Rikets tilstand" (tror det het det) hvor det dokumenteres av MANGE personer at bostedsforelder manipulerer barna og trenerer samvær. Far ble derfor tilkjent omsorgen i rettsapparatet, men siden bostedsforelder har trenert og manipulert i så mange år ender det med at hun likevel beholder omsorgen. Dette beviser at om en som bostedsforelder trenerer samvær og manipulerer barna lenge nok, så vil du faktisk kunne vinne fram med det.

Programmet (episoden) ble forøvrig kalt "Far på mors måte".

REALITETEN ER AT BARN OG FEDRE I VELDIG MANGE ÅR HAR VÆRT RETTSLØSE MHP SAMVÆR/OMSORG/ØKONOMI.

Det har blitt noe bedre de siste 5 årene, men fortsatt sitter det dommere rundt om som synes å ikke lese brevene som kommer fra BFD. Disse dommerene har vokst opp i en annen tid og med den lære at barn og fedre skal være rettsløse ved et samlivsbrudd. Heller ikke politikerene tør å løfte på dyna ettersom de vet med 100% sikkerhet at det vil medføre at noe må gjøres, og at denne skittetøyvasken ikke er et land som Norge verdig.

De partiene som synes å være sterkest tilhenger av en skjevfordeling av barns og foreldres rettigheter er de partiene som forsøker å fremstille seg som barna/familiens beskytter. Dermed er det KrF og SV som er de som er ivrigst i å forhindre et likeverdig foredreskap og som kan begrense barns rettigheter. Nå gir jeg kansje råd mht hva en bør stemme hvis en er kvinne og ønsker å gi f... i andre enn seg selv, men jeg tror det blir en kortsiktig gevinst. Stadig flere barn vokser nå opp med en kritisk holdning til de politikere og de foreldre som arbeider for å frata barn retten til to likeverdige foreldre. Resultatet ser vi ikke før om 15 - 30 år.

[Gjest Gjest]

Nå kan det jo kanskje hende da at hun har det litt trangt, og ikke kan prioritere å ta seg råd til Kanskje er hun ikke klar over at hennes utilgjengelighet overfor ungene gjør dem vondt? Jeg ville prøvd å la faren til ungene snakke med henne og forklare henne hvordan ungene opplever dette, i håp om at det vil stikke litt en plass hos henne. Gjør det ikke det, så bør hun heller ikke ha foreldreretten, mener jeg. Og da ville jeg kjørt en sak på det, dersom det økonomiske ved dette har stor betydning for dere. Men det fører jo ikke til at hun har ungene mer; tvert imot. Så det er isåfall kun for å oppnå at dere får bedre økonomi, og hun verre. Det igjen fører vel neppe noe bra med seg i forholdet mellom henne og dere, og henne og ungene... Så slik jeg ser det, sitter dere litt låst ja.

[/quote

TS

Far har snakket med henne om dette mange ganger, både hjemme hos henne, på telefonen, i brevs form (!!) og per mail. Og hun er alltid så forståelsesfull. Men det fører aldri til noen endringer. Så vi har i grunnen kommet til samme konklusjon som du. Jeg kan heller ikke skjønne hvordan en mor kan ønske å leve slik, frivillig avskåret fra egne barn. Jeg trodde jeg forsto det tidligere, den tiden jeg ennå kun var stemor og ikke visste hva morskjærlighet og morsfølelse innebar. Men etter å ha fått barn har livet fått en ny dimensjon, for å si det med en klisje. Jeg synes det er helt ubegripelig at en mor ikke ønsker å være så mye sammen med barna sine som mulig, ihvertfall når situasjonen er som den er, med skilsmissebarn og 2 hjem.

Det med økonomi er vel undertordnet tross alt. Vi har trygge jobber begge to, og de kronene betyr ikke så mye i det lange løp, selv om det er utrolig irriterende med de stadige pengekravene hennes. Det er mer totalsituasjonen som er utilfredstillende. Jeg er vant til at problemer kan løses, at man kan bli enige, at man er voksne og fornuftige. Men her nytter det ikke med samtaler. Situasjonen er som den er, fastlåst. Og den blir ikke bedre så lenge yngstegutten har de forventninger han har.

TS

[Far til 2]

TS

Far har snakket med henne om dette mange ganger, både hjemme hos henne, på telefonen, i brevs form (!!) og per mail. Og hun er alltid så forståelsesfull. Men det fører aldri til noen endringer. Så vi har i grunnen kommet til samme konklusjon som du. Jeg kan heller ikke skjønne hvordan en mor kan ønske å leve slik, frivillig avskåret fra egne barn. Jeg trodde jeg forsto det tidligere, den tiden jeg ennå kun var stemor og ikke visste hva morskjærlighet og morsfølelse innebar. Men etter å ha fått barn har livet fått en ny dimensjon, for å si det med en klisje. Jeg synes det er helt ubegripelig at en mor ikke ønsker å være så mye sammen med barna sine som mulig, ihvertfall når situasjonen er som den er, med skilsmissebarn og 2 hjem.

Det med økonomi er vel undertordnet tross alt. Vi har trygge jobber begge to, og de kronene betyr ikke så mye i det lange løp, selv om det er utrolig irriterende med de stadige pengekravene hennes. Det er mer totalsituasjonen som er utilfredstillende. Jeg er vant til at problemer kan løses, at man kan bli enige, at man er voksne og fornuftige. Men her nytter det ikke med samtaler. Situasjonen er som den er, fastlåst. Og den blir ikke bedre så lenge yngstegutten har de forventninger han har.

TS

Jeg tror det er viktig at dere nå legger til rette for at dere på sikt kan DOKUMENTERE (med "hard facts") at det er dere som i realiteten er bostedsforeldre. Så snart dere kan DOKUMENTERE dette med "hard facts" vil dere stå vesentlig sterkere mht å overta omsorgen. Men ikke gjør noe "halvhjertet" eller "overillet". Tenk langsiktig og legg opp løpet etter det.

Ta gjerne kontakt med en GOD advokat som er oppegående på FAMILIESAKER. Legg frem problemstillingen og få informasjon om hva slags dokumentasjon rettsystemet aksepterer.

Gjør alt "riktig" og dere kan om 2? år høste av det dere gjør for barnet.

Men vær oppmerksom på at det kreves både mer og bedre dokumentasjon fra fedre enn fra mødre. Det har jeg opplevd både fra tidligere "Nav" og "Barnevernet". Det virket rett og slett som om disse etatene ikke ønsket bevis som støttet min påstand eller beviser generelt som var i tråd med det f.eks. "Nav" selv krevde ihht hva offentlige papirer tilsa mens "Barnevernet" nektet å se på video opptak.

Vær derfor forberedt på en lang kamp som til tider kan synes å være umulig å vinne fordi myndighetene endrer reglene kontinuerlig noen ganger for at deres egne ideer skal bli stående som de riktige løsningene.