Stebarn..

[Gjest Gjest]

Vi har litt uenigheter der.. For jeg mener at hun er BARE 6 år.. Og han mener at hun er stor nok! Vi er enig om at hun andre faktisk er 10 år.. Og er i hvert fall stor nok!

Men jeg føler han forventer for mye av 6 åringen.. Og når hun ikke klarer eller har interesse, så blir han kjempe sint, og kaller henne en baby!

Nei nei nei nei............. Jeg er selv stebarn. Min ekte far døde da jeg var 1 år gammel. Moren min ble sammen med en ny mann når jeg var ca 3 år, og de holder sammen den dag i dag, 25 år senere. Men jeg kan levende huske ham spør meg om hvor dum jeg er, når jeg ikke husket å ta med nøkkelen til og fra skolen for å låse meg inn. 6 år gammel så ble jeg spurt om jeg fortsatt var en liten baby om jeg spurte om han kunne mose litt frukt til meg, for jeg var så glad i det. Uff, nei! Jeg følte meg så utrolig dum! Slike spørsmål fra ham kom stadig vekk, jeg ble så sjenert i årene etter det, turte liksom ikke å stikke meg frem, spør eller prøve så mye når jeg visste hvordan han reagerte.. Nei, jeg husker det den dag i dag, skammen, følelsen av å være dum.

[livesen]

Nei nei nei nei............. Jeg er selv stebarn. Min ekte far døde da jeg var 1 år gammel. Moren min ble sammen med en ny mann når jeg var ca 3 år, og de holder sammen den dag i dag, 25 år senere. Men jeg kan levende huske ham spør meg om hvor dum jeg er, når jeg ikke husket å ta med nøkkelen til og fra skolen for å låse meg inn. 6 år gammel så ble jeg spurt om jeg fortsatt var en liten baby om jeg spurte om han kunne mose litt frukt til meg, for jeg var så glad i det. Uff, nei! Jeg følte meg så utrolig dum! Slike spørsmål fra ham kom stadig vekk, jeg ble så sjenert i årene etter det, turte liksom ikke å stikke meg frem, spør eller prøve så mye når jeg visste hvordan han reagerte.. Nei, jeg husker det den dag i dag, skammen, følelsen av å være dum.

Uff, kjenner at jeg er veldig heldig med min mann som har vært pappa for min datter fra hun var 3.

Jeg har aldri sett han forskjellsbehandle barna (vi har en sønn sammen )

Jeg tror han har lykkes , for vet du hva han fikk til jul av min 15.årige datter ?

Adopsjonspapirer ! hun ville at han skulle adoptere henne .Tror du han ble stolt eller ?

[Lille85]

uff vanskelig dette her , du er sikkert presset midt i mellom .

Du vil ikke kjefte for mye på stebarnet og ta hensyn til fars følelser . Men du må jo og ta vare på din egen 6 åring . I tilegg har du et barn i magen som er søster eller bror til BEGGE disse barna .Kan du snakke med jentas far om dette ? Eller blir han helt kaktus ? Du sier hun ønsker å bli hos dere , er det mulig at hun er der mer ? Og er det noe du ønsker ?

Dersom dituasjonen er slik du beskriver den tenker jeg både du og din datter puster lettet ut når hun drar . Og dette går ikke på 10 åringen men på de signalene hun antagelig får av far . Og kanskje av deg dersom du og tar i overkant mye hensyn .

Har hun søsken hos mor ?

Jeg har aldri kjeftet på henne! Jeg ror henne ut av situsjonen istedenfor.. For jeg liker ikke å kjefte på andre sine barn! :-/

Han går datteren rett i forsvar, og påpeker min datters feil med en gang! Så er ikke vits å prate så mye med han om det! ( litt derfor jeg klorer litt på tapeten )..

Hun kommer ved hver skoleferie, hvor hun får lov av moren! Og selvfølgelig hadde det vært bra om hun var her mer! For faren hennes og hennes del! Og i tillegg så kanskje vi fikk litt sterkere bånd!

6 åringen blir lei seg når hun drar.. Eldre = forbilde.. Jeg syns det er litt befriende.. Eller, i sommer var det litt trist syns jeg.. Men nå "gleder jeg meg litt".. For syns hun er litt voldsom denne gangen! :-/

Hun har ikke søsken hos mor nei!

[Lille85]

Nei nei nei nei............. Jeg er selv stebarn. Min ekte far døde da jeg var 1 år gammel. Moren min ble sammen med en ny mann når jeg var ca 3 år, og de holder sammen den dag i dag, 25 år senere. Men jeg kan levende huske ham spør meg om hvor dum jeg er, når jeg ikke husket å ta med nøkkelen til og fra skolen for å låse meg inn. 6 år gammel så ble jeg spurt om jeg fortsatt var en liten baby om jeg spurte om han kunne mose litt frukt til meg, for jeg var så glad i det. Uff, nei! Jeg følte meg så utrolig dum! Slike spørsmål fra ham kom stadig vekk, jeg ble så sjenert i årene etter det, turte liksom ikke å stikke meg frem, spør eller prøve så mye når jeg visste hvordan han reagerte.. Nei, jeg husker det den dag i dag, skammen, følelsen av å være dum.

Uff, stakkar! :-( Vet ikke helt hva jeg skal svare! :-/

[Lille85]

Uff, kjenner at jeg er veldig heldig med min mann som har vært pappa for min datter fra hun var 3.

Jeg har aldri sett han forskjellsbehandle barna (vi har en sønn sammen )

Jeg tror han har lykkes , for vet du hva han fikk til jul av min 15.årige datter ?

Adopsjonspapirer ! hun ville at han skulle adoptere henne .Tror du han ble stolt eller ?

Awwwwe, så søtt!! :-) Han ble sikkert i fra seg av glede og stolthet! :-) Herlig!! :-)

[Gjest Gjest]

Uff, stakkar! :-( Vet ikke helt hva jeg skal svare! :-/

Svar meg at du aldri lar typen din snakke slik til din datter, eller forskjellsbehandle noen av barna på den måten der.. Ikke la stedatteren snurre faren rundt lillefingeren og få ham til å kjefte på datteren din, han er også en farsfigur for henne, og kan ikke venne henne til at forskjellsbehandling er greit.

Livesen:

Åh, så utrolig stolt han må ha vært! Kan levende forestille meg den æren! Fantastisk!

[Sissan]

Det er tydelig at du ikke liker stedatteren din, og da er det jo greit at du slipper å forholde deg til henne særlig mye.

For meg som er gammel og kynisk virker det som om du er fryktelig sjalu på oppmerksomheten mannen din gir henne når hun er på besøk. Han er så fryktelig opptatt av henne sier du. Vel - det håper jeg da inderlig, siden han ser henne bare 6 uker i året.

Har du noen gang tenkt på hvordan DU ville føle det om du bare så datteren din 6 uker i året? Har du tenkt på savnet du ville følt da - lengselen? Stoltheten du ville følt når du traff henne, ønsket om å gjøre opp for alle dagene fra hverandre, ønsket om at hun skal føle seg som en prinsesse?

Har du noen gang tenkt på at det å bo sammen med din 6-åring er en evig påminnelse for ham om hva han har gått glipp av i sitt eget barn? Har du tenkt på at den omsorgen han gir din datter, skulle han egentlig gitt sin datter OGSÅ? Hver dag?

Jeg lurer litt på om du syns han er fæl med din datter når hans datter ikke er der også. For beskrivelsen du gir av ham her er så negativ at jeg ikke helt skjønner at du ønsker deg barn med ham...

[Ellevill]

Klokt og reflektert, Sissan!

[Lille85]

Det er tydelig at du ikke liker stedatteren din, og da er det jo greit at du slipper å forholde deg til henne særlig mye.

For meg som er gammel og kynisk virker det som om du er fryktelig sjalu på oppmerksomheten mannen din gir henne når hun er på besøk. Han er så fryktelig opptatt av henne sier du. Vel - det håper jeg da inderlig, siden han ser henne bare 6 uker i året.

Har du noen gang tenkt på hvordan DU ville føle det om du bare så datteren din 6 uker i året? Har du tenkt på savnet du ville følt da - lengselen? Stoltheten du ville følt når du traff henne, ønsket om å gjøre opp for alle dagene fra hverandre, ønsket om at hun skal føle seg som en prinsesse?

Har du noen gang tenkt på at det å bo sammen med din 6-åring er en evig påminnelse for ham om hva han har gått glipp av i sitt eget barn? Har du tenkt på at den omsorgen han gir din datter, skulle han egentlig gitt sin datter OGSÅ? Hver dag?

Jeg lurer litt på om du syns han er fæl med din datter når hans datter ikke er der også. For beskrivelsen du gir av ham her er så negativ at jeg ikke helt skjønner at du ønsker deg barn med ham...

Jeg er nok ikke sjalu du!

Og er uvirkelig for meg å forestille meg å kun se mine barn seks uker i året, for jeg hadde aldri flyttet fra mine barn!

[Chiyo]

Oki TS du virker som en grei person. Men må være litt streng her. Du kan ikke la tingene være slik de er nå fordi det er dårlig gjort mot din egen datter. Du er jo gift med denne mannen og både han og datter fra helvete :gjeiper: kommer til å være i livet ditt og din datters lenge så du må sitte deg ned med mannen din og si alt dette til han.

Det kan bli mye diskusjon så gjør det slik at du får si det du trenger å si uten at han avbryter og så får han lov til å si det han mener. Dere må ordne opp i dette. Fordi det er tull at en liten 6 åring skal vi herset med av en jente på 10 og få kjeft av stefar for noe så teit som å ta boss fra stesøster. Hun kastet det, da er det fritt frem... Dessuten støtter jeg ikke at man kjefter på barn... det er ikke riktig. Man kan være streng og konsekvent, men gi et barn huden full med kjeft og så ignorer sitt eget barns feil er T-U-L-L! Du må åpne øynene hans og si at dette er en familie hvor alle får lik retferdig behandlig.

Lykke til!

Endret 27. desember 2009 av Chiyo

[Gjest Gjest_maria_*]

Følte for å legge inn et innlegg her.

Dette er første julen min med min kjære.

Han har to barn fra sitt tidligere forhold på 5 og 2 år. Han deler de 50-50 med moren. Jeg har en datter på halvannet 100%, ikke kontakt med barnefaren.

Da jeg gikk inn i et forhold med en barnefar visste jeg hva dette ville innebære. Jeg var også fult klar over hva jeg gjorde da jeg valgte å bli samboer med kjæresten. Du blir ikke bare sammen med han men velger også å si ja til det han har med seg, samme gjør han med meg.

Jeg er kjempe glad i guttene hans, men tar meg i å av og til glede meg til å levere de til mammaen. men det er jo fordi det er slitsomt med tre små. De er to fantastiske og herlige barn og de fortjener å ha det fint og føle seg elsket. Samme med datteren min og der er kjæresten kjempeflink.

Det er vi voksne som har klusset det til og derfor også vårt ansvar å se til at ungene har det trygt og godt. Jeg ser det som min plikt å være god mot hans barn og forventer at han er det samme mot mitt. Jeg krever også av meg selv at jeg skal komme greit overens med eksen hans og må akseptere hennes tilstedeværelse pga barna.

Med dette som utgangspunkt så kommer vi oss fint gjennom hverdagen sammen

[Ellevill]

Og er uvirkelig for meg å forestille meg å kun se mine barn seks uker i året, for jeg hadde aldri flyttet fra mine barn!

Du har liten evne til innlevelse?

Siden du aldri kunne flyttet fra eget barn, regner jeg med at det ikke kan skje fordi det ville gjort for vondt for deg. Var det din mann som flyttet fra sitt barn eller var det moren som tok barnet med seg til utlandet? Uansett, skjønner du ikke at det er veldig vanskelig for både barn og voksen å fungere optimalt i en slik situasjon? Jeg mener på ingen måte at dette skal gå utover ditt barn, men din innstilling i forhold til HVORDAN dette best kan løses burde kanskje justeres en del.

Og jeg skjønner ikke at du ikke retter en pekefinger mot deg selv også, i steden for harmdirrende å rette den mot din mann og hans datter hele tiden.

Du som voksen har valgt å bo sammen med og få barn med en mann som ikke har gitt sin datter en trygg oppvekst (narkomane "samboere", dårlig forbilde i forhold til behandling av din datter, lite kontakt), som ikke fungerer optimalt i forhold til din datter (kritiserer henne stadig, kjefter) og du føler ikke at dere kan snakke om dette.

[Ellevill]

Jeg er kjempe glad i guttene hans, men tar meg i å av og til glede meg til å levere de til mammaen. men det er jo fordi det er slitsomt med tre små. De er to fantastiske og herlige barn og de fortjener å ha det fint og føle seg elsket. Samme med datteren min og der er kjæresten kjempeflink.

Det er vi voksne som har klusset det til og derfor også vårt ansvar å se til at ungene har det trygt og godt. Jeg ser det som min plikt å være god mot hans barn og forventer at han er det samme mot mitt. Jeg krever også av meg selv at jeg skal komme greit overens med eksen hans og må akseptere hennes tilstedeværelse pga barna.

Med dette som utgangspunkt så kommer vi oss fint gjennom hverdagen sammen

Halleluja!

Og så er det selvfølgelig ingen som sier at det er like lett hele tiden eller at man er programforpliktet til å oppriktig elske en annens barn. Men med ditt tankemønster har man allerede gått en mil.

Du har så rett, det er vi voksne som har klusset det til. Og det er hos oss størstedelen av ansvaret ligger i forhold til å skape så gode rammer som mulig rundt ny situasjon

[pøbelsara]

Jeg får helt vondt i meg når jeg leser i denne tråden. Jeg er også stemor, og vet jo at det ikke alltid er lett. Men det er faktisk slik som flere andre her også skriver - barna har faktisk ikke skylden for at foreldrene deres har gjort valg som har medført at barna må forholde seg til flere hjem, til steforeldre og stesøsken.

Kjære TS. Jeg synes det er trist at du plasserer årsaken til alle de vanskelige følelsene dine hos en stakkars 10-åring. Og jeg synes det er trist at du ikke engang prøver å sette deg i mannen din sitt sted, men bare avfeier hans situasjon med at du aldri ville valgt å reise fra barna dine. Neivel. Men han har gjort et slikt valg, tydeligvis. Hvis du prøver en gang til å forestille deg hvordan det hadde vært, så kanskje du forstår at det er viktig for ham å ha fokus på henne når hun faktisk er på besøk.

For det første, så synes jeg at dere voksne må ha en samtale der dere snakker (på tomannshånd!) om hvordan dere skal forholde dere til hverandres barn og til hverandre når alle er samlet. Hvis stedatteren sin opplever at hun kan hive seg på lag med faren og skjelle ut datteren din, er ikke det bra i det hele tatt. Det er ikke bra at dere voksne krangler og tar parti for hvert deres barn når barna er tilstede.

Tiåringen føler seg sikkert veldig utenfor det familielivet dere lever til daglig. At hun er redd for å få flere barn i huset å dele pappaens oppmerksomhet med, er forståelig, selv om det kan virke litt usympatisk. Hun føler seg helt sikkert ikke som en del av familien, og er hun som de fleste både voksne og barn, så plukker hun helt sikkert opp signaler fra deg om at hun er "i veien" når hun er hos dere.

I stefamilier er det mange utfordringer. De voksne har ansvaret for at barna har det bra. (Og for å sette grenser for hva som er grei oppførsel...) Hvis du egentlig er irritert på mannen din fordi du synes han er urettferdig mot barnet ditt og fordi du synes han gir datteren sin for mye oppmerksomhet når hun er sammen med dere, må du ta dette opp med ham. Ikke irritere deg over stedatteren din. Jeg vil tro at familiekontoret kan gi dere verdifull hjelp for å komme dere videre. For dere kan jo ikke ha det slik dere har det nå!

Endret 27. desember 2009 av pøbelsara

[Gjest Gjest]

Vi vet jo ikke forhistorien til dette her, hvorfor bor jenta i utlandet, hvor lenge? Hvor ofte har hun sett faren på de 10 årene, har hun noen gang bodd sammen med begge foreldrene og fungert som en familie? Jeg sier ikke det er relevant, jeg bare lurer... Kanskje det forklarer hvorfor barnet er som hun er, hvis de feks en gang var en lykkelig familie og barnet ble slengt over landegrenser for så å savne sin far i hel, så forståelig at noe er i ubalanse. Men hvis de aldri var en familie og så hverandre sjelden, er det noe å reagere på da? hvorfor vil hun ikke bo hos mor? Mange ting kan forklare oppførsel.

Endret 27. desember 2009 av MissStiles

[Shade]

Men men.. Heldigvis så spiller det ikke så stor rolle hva andre mener.. Som ikke er her og opplever det selv! Er vel vanskelig å forklare, og å sitte seg inn i.. Så..

Men hvorfor poster du her da? :klø:

[Gjest Gjest]

Kanskje hun bare trenger litt forståelse????

Det er så mange der ute som er tydeligvis født til rollen som stemor. Ansvarsfulle voksne, som til enhver tid vet hva som er best for barnet, og gjør nettopp det, og føler deretter også. IKKE alle er det! Kan dere ikke utvise litt forståelse og trøst for ei som ikke er slik, og heller i stede for å skrive nedlatende, skrive forståelsesfullt, gi tips og trøst og råd fremfor å bare bestemme seg for at "nei, når svarene er dumme, så er det tydeligvis en trolletråd, for ingen er vel SÅ dum med steunger!". Få med deg dette Sissan, om du har mange gode poeng, så er du ikke spesielt god til å forstå at ikke alle ble merket med stemors egenskaper når de ble født. Betyr ikke at tråden er fake.

[Gjest Purple Haze]

Kanskje hun bare trenger litt forståelse????

Det er så mange der ute som er tydeligvis født til rollen som stemor. Ansvarsfulle voksne, som til enhver tid vet hva som er best for barnet, og gjør nettopp det, og føler deretter også. IKKE alle er det! Kan dere ikke utvise litt forståelse og trøst for ei som ikke er slik, og heller i stede for å skrive nedlatende, skrive forståelsesfullt, gi tips og trøst og råd fremfor å bare bestemme seg for at "nei, når svarene er dumme, så er det tydeligvis en trolletråd, for ingen er vel SÅ dum med steunger!". Få med deg dette Sissan, om du har mange gode poeng, så er du ikke spesielt god til å forstå at ikke alle ble merket med stemors egenskaper når de ble født. Betyr ikke at tråden er fake.

Nå er jeg slik, at jeg ønsker å utvise forståelse for barna, først og fremst. Ingen er født til å være steforeldre, men enkelte er kanskje bedre rustet enn andre. Første bud er å være voksen, og forstå at barn har andre forutsetninger enn voksne. En kan ikke forvente at en 10-åring skal oppføre seg slik stemor ønsker. Barnet trenger omsorg, kjærlighet, forståelse, tålmodighet og veiledning. Og ikke minst å føle seg inkludert.

Mine, dine og våre barn er en utfordrende situasjon for alle parter, men bottom line er at det er de voksnes ansvar at barna har det bra, ikke omvendt.

[Gjest Stebarn]

Jeg er selv stebarn og har nok dermed muliugheten til å se saken fra begge sider . Jeg er fortsatt barn og jeg har en stemor som er gift med faren min og som har ett barn fra før som er to år eldre enn meg. Jeg er der 50% av tiden og det samme er min stesøster.

Jeg syns det er helt tragisk at mannen din kjefter din datter på 6 huden full, og skjønner ikke helt hvorfor du vil ha barn med han, eller i det hele tatt være sammen med han når han er sånn? Men jeg er samtidig enig i at dette kan være en reaksjon av at han bare ser datteren 6 uker i året... det må jo være helt grusomt!

Du sier at din datter ser veldig opp til din stedatter, og det kjenner jeg meg såklart igjen i, selv om det begynner og bli en 6-7 år siden nå, da jeg møtte min stesøster for første gang. (jeg var 6, hun var 8.) Og jeg begynte å se veldig opp til henne, tegne tegninger osv. Og det såret meg veldig å se at hun ikke viste samme interesse for meg selv om jeg da bare så henne annenhver helg på den tiden.

På den andre siden tror jeg din stedatter blir sterkt preget av at du ikke liker henne... eller jeg tror ikke, jeg VET. Har selv en stemor som sagt, og hopper ikke helt i taket av henne for og si det sånn, og det av en enkel grunn: hun misliker meg. Jeg tok det opp med min pappa, og han sa at det var fordi hun var sjalu på oppmerksomheten han gir meg når jeg er der. Dette syns jeg virker litt urettferdig i og med at hun ser han hver eneste dag, mens jeg ser han annenhver uke, og da er jeg som regel oppe på rommet mitt og snakker med min stesøster (forholdet vårt har blitt mye bedre med årene, og nå er vi omtrent som søstre ) En periode var jeg nesten litt redd for min stemor, fordi hun kritiserte meg for alt jeg gjorde, syntes jeg var egoistisk osv. noe som var så utrolig sårende, og jeg gråt flere ganger daglig når jeg var der.

Jeg tror at du ikke liker din stedatter fordi du er litt sjalu på henne, og jeg skjønner at faren vil være mer med henne når hun først er der, så... skjerp deg. Hun ser han bare 42 dager i året, og du har han for deg selv de resterende 323! Unskyld meg liksom...

Hilsen Lajla

[MissStiles]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

MissStiles, mod