Faen ta deg, drittunge!

[Gjest Gjest_Sanna_*]

å gud bedre meg for bortskjemt liten unge!

om han taklet det med mora så hardt får han heller snakke med noen!

og dere ventet 1 år før dere annonserte forholdet?!

jeg fikk vite samme dagen som jeg flyttet til pappa jeg, at det kom ei kjerring fra utlandet som skulle være stemora mi. snakket jo knapt engelsk-var 12-13 år..

og om han spytter ut maten du lager får han gå sulten.

slutt og trask gjennom sentra for og kjøpe bra klær...!

du er vel ''drømme stemora'' som er snill som bare det! hehe..

utrolig snill er du da!. stemora til meg og broren min skremte bort broren min så han neket og komme tilbake...! og da var han 8 år, nei fyflate! beklager! men jeg er sjokkert!. blir omtrent sånn det var hos pappa og stemora pappa brydde seg ikke om hun snakket dritt til broren min! ...

Ta tilbake med samme mynt med denne ste sønnen din!

han har blitt dullet med 1 gang for mye...

sånn oppførsel burde ikke vært lov når han er 16 år...!

Ja, det hørtes jo ut til å være en flott løsning

Må visst komme meg bort fra denne diskusjonen før jeg blir helt oppgitt over holdningene til enkelte.

[Chakoya]

Syns mye av det du skriver Chakoya, høres fornuftig ut (har ikke orket å lese alt). Du er en fantastisk fortaler for steforeldre.

Jeg syns derimot du bommer ganske mye på hvordan et barn/ungdom skal forventes å oppføre seg mot en ny partner. Det er ganske stor forskjell på å komme inn i et barns liv når h*n er 3 år og når h*n er 10 år. Det er stor forskjell å komme inn 1 uke etter en skilsmisse og 2 år etter en skilsmisse.

At det er gjort feil her -selvsagt. Men at problemet er fars manglende disiplinering, og sammenligne dette med ungene i Nanny-programmet, syns jeg i beste fall høres ut som en særdeles autoritær foreldretilnærming. Og jeg tror ikke det på noen måte vil virke på en ungdom som ikke er vant med å bli "skremt til å lye".

Takk for det. Det er hyggelig å høre!

Og jeg respekterer at du er uenig med meg i dette.

For meg slik jeg prøvde å formulere meg;

Denne situasjonen med det jeg oppfatter som manglende respekt var på ingen måte ment som en sammenligning av Nanny programmet og den type grensesetting. Ei heller med de følelser som følger med da en ny partner komme inn i bildet hvor det er en skilsmisse.

Jeg var kanskje litt utydelig på den måten jeg formulerte det.

Etter min mening, i dem fleste programmer på TV, og andre steder er det foreldrene/oppdragererene som må få seg en ny arbeider-måte i å drive foreldrerollen på.

Jeg prøvde bare å vise til at manglende grensesetting gir barn/ungdom som ikke føyer seg etter reglene når dem forstår at det er fri løpebane. Det er som oftest det som skjer.

Og i programmene må det ofte en ny type grensesetting til.

Jeg er av den mening at selv en på 16 år skal ha grenser.

Og derfor mener jeg at det må en ny type grensesetting til for at man skal kunne vise hverandre mer respekt.

Med ny mener jeg at faren går inn på banen og støtter TS langt mer enn han har gjort. Og selvfølgelig ta seg en prat med sin sønn om hva som gjør at han oppfører seg sånn ovenfor TS, og de følelser som følger med osv.

Har også skrevet at det er utfordrende jo eldre barna er. At det er kjent at det er enklere å skape en stefamilie med yngre barn.

Og det er selvfølgelig en utfordring med ny partner inne i bildet. Muligens protest mot personen og at barnet/ungdommen ikke ønsker noen ny autoritær person inn i familien, ikke ønsker at faren skal dele oppmerksomheten med en til. Det er så mye forskjellige følelser som kan ligge i dette.

Slik jeg ser eller forstår det har TS tatt det forsiktig.

Hun møtte mannen 1 uke etter skillsmissen, men hun ble ikke introdusert for barnet før 1 år etter skilsmissen, og først da ble dem kjærester (offisielt) Hun flyttet inn 1 år etter forholdet ble offisielt. Etter det jeg forstår er det 2 år før hun flyttet inn hos denne familien.

Jeg mener ikke at faren skal drive skremselspropaganda ovenfor sin sønn med ¨hvis du ikke hører så....skjer det og det¨.

Men jeg tror det må en eller annen konsekvens eller ny foreldrerolle til for at denne gutten skal begynne å vise mer respekt. Samt også samtaler, nytt reglemang om hvordan regler man ønsker å ha i huset osv.

Men jeg som sagt velger å tro at hovedproblemet i det hele er at faren ikke har støttet TS opp. Videre tror jeg under dette kommer de andre problemer som også følger med.

Sjalusi, mindre oppmerksomhet, må dele oppmerksomheten med far, territoriumsområder i huset osv.

Etter min mening synes jeg ikke det er urimelig å stille krav til barn at man skal behandle andre med respekt, selv den nye partner til far/mor. Dette forholdet har vært i 6 lange år. Og noe krav til forventet oppførsel mot andre synes jeg er greit å ha.

Det er ikke aksept for slik oppførsel mot lærere, assistenter osv, i skolen, barnehage, grupper og andre fritidsaktiviteter.

Slike ting vet jeg blir slått hardt ned på i barnehage, barne- og ungdomsskoletrinn, samt videregående trinn.

[Chakoya]

Nei, målet er ikke at du og jeg skal bli enige - for det tror jeg nok aldri vi ville blitt

Og som mor til to gutter på 18 og 23 så kjenner jeg ganske godt til hvordan gutter er og at de til tross for en tøff ytre ofte er veldig myke og gode på innsiden. MEN de må bli hørte og foreldrene må ta seg tid til dem, ta seg tid til å sitte ned å prate og spør hvordan de har det.

Jeg er og har aldri vært uenig i at man ikke skal ta seg tid til guttene og snakke med dem. Man skal lytte til andre sine følelser selvfølgelig og møte dem der dem er.

Men det er også den nye siden at man kan ikke forvente at faren skal være singel til evig tid. Og at den kvinnen han velger, som behandler sønnen hans på en fin måte bør ha respekt tilbake som et vanlig menneske.

For å sette en ny side på det hele. Jeg arbeidet en stund med tenåringer med store atferdsproblemer. Disse ungdommene kom blandt annet fra instutisjoner, barnevern, avlastningstiltak osv. Disse ungdommene kunne drite i det meste som kom ut av munnen min. Å finne et samtaleemne var ikke lett, for hvert ord jeg sa var feil.

Som ny person var dem ville etter å få ¨fatt i meg¨ i dems garn.

For å se hvor mye jeg tålte, hvor fort jeg kunne bli sint osv.

Men lederene sa rask:

¨Så lenge denne personen behandler deg med verdig respekt, (forklare dem hva verdig respekt er, og at jeg ønsker å gjøre noe hyggelig med dem)

så skal du også behandle denne personen med samme respekt tilbake uansett hvor vanskelig det er. For hun fortjener respekten. Hun har ikke gjort noe galt. Hun prøver å prate til deg på en hyggelig måte, hun prøver ditt og datt....Dette anser vi som en hyggelig ting å gjøre. Og gjør hun noe galt så får du heller si ifra. Og da tar vi det opp¨

Guttene sa ikke fra om at jeg gjorde noe galt og begynte straks å vise meg langt mer respekt. Det var selvfølgelig en lang vei å begynne på, men den ga resultater.

Selv i min gruppe med ungdommer med atferdsproblemer var det konsekvenser for den som ikke fulgte gruppereglene.

Og det er det jeg vil frem til her. Jeg tror av hele mitt hjerte egentlig at TS fortjener vanlig respekt. Hun er respekten verdig.

Og da burde faren støtte henne i det. Og sønnen burde vise langt mer respekt.

Det er greit at han ikke liker henne. Det skal han få lov til.

Man kan ikke like alle, og det er en selvfølgelighet.

Men å bruke stygge nedverdigene ord som sårer TS.

Som kan krenke henne, som definitivt sårer henne osv. Det synes jeg ikke denne gutten skal få lov til. Det er ikke greit for meg, og det høres ikke ut som det er greit for TS å bli behandlet på denne måten.

Og det var vel der jeg og du ikke kom til og bli enige hehe.

Nå skal jeg og forsvinne her Så nå blir jeg bortevekk. Ha en fin kveld :D

[Zealuu]

Hva hadde dette med saken å gjøre at gutten er stygg mot stemora?

Absolutt alt, det er jo det som er poenget. Kjernen av problemet er ikke manglende oppdragelse og grensesetting fra fars side - selv om også dette gjøre seg gjeldende nå som han nesten er voksen - problemet er trådstarters manglende evne til å forså mekanismene som ligger bak oppførelsen hans mot henne. Når foreldre skilles på et så tidlig stadium i livet til et barn, vil barnet alltid ha et urealistisk håp om forsoning mellom foreldrene. Steforeldre er en direkte og veldig synlig hindring for at en slik forsoning skal kunne oppnås, og de blir dermed selve symbolet på at noe er galt mellom foreldrene til barnet.

Den naturlige reaksjonen er sterk antipati mot stemor/stefar, både for fiendskapens egen skyld og fordi man ønsker å drive bort den inntrengende parten som står i veien for forsoning mellom foreldrene, eventuelt å provosere stemor/far til et nivå hvor de stiller et ultimatum av typen "ungen eller meg" til forelderen. Uten noe empiri å støtte meg på, tør jeg å gjette på at antipatien blir desto sterkere om steforelderen kommer inn i barnets liv kort tid etter skilsmissen mellom foreldrene, eller om stemor/far er mye yngre enn den de flytter inn hos.

Det som mangler i denne saken, som også er måten man vanligvis får slutt på antipatien og etabler er en slags våpenhvile som kan danne grunnlaget for et videre, sunnere forhold på, er at noen setter seg ned og snakker med gutten. Du kan ikke kjøpe deg aksept med dyre skatesko eller hjemmelagde kjøttkaker - det å ikke godta eller vise takknemlighet over "gaver" (i overført betydning) er en av de eldste etablerte måtene å signalisere til noen at man ikke liker dem. Selvsagt kommer han til å gjøre det med deg, og så lenge du tar det som det han mener det som - en refusjon av deg og din person - så vil han fortsette.

Om faren til trådstarters stesønn er like tafatt som det enkelte vil ha ham til å være, så kommer den forløsende samtalen sannsynligvis aldri til å finne sted - siden den krever at både den biologiske forelderen og steforelderen det angår klarer å opprettholde en samlet front mens de informerer barnet/stebarnet om de premissene de kommer til å sette i deres hus, og hva de forventer fra ham i forhold til ders suverenitet i eget hus og rolle som oppdragere.

Ja, oppdragere i flertall. Dersom TS faktisk ønsker å være en stemor det går an å respektere, så må hun også oppføre seg som en mor på andre områder enn det å kjøpe klær og å lage mat. Det holder ikke å forvente at faren skal få ham til å like deg (eller "å oppdra ham", som enkelte her kaller det), og så løpe til kvinneguiden og sutre når det ikke blir sånn. Faren har tydeligvis lagt det til grunne for familiesammensetningen at hun skal være barnets mor i de aller fleste henseende, siden han bare ser sin biologiske mor to dager i måneden. Da, TS, må du være en mor. Ikke bare kjæresten til pappa, som lager mat og kjøper dyre klær.

[Gjest T]

Du må få han til å forstå hvordan du har det. Få han til å forstå at det han gjør og sier sårer deg. Kanskje få hen lese ditt første innlegg uten overskriften og "skrivefeilen" :-)Dere må bli kjent, finne noe dere har til felles og som dere kan snakke om. F-eks noe du opplevde i din barndom ?

Hilsen meg :D

[Camilla :)]

Huff, dette var ikke noe hyggelig lesning... Nå har ikke jeg barn selv, men pedaogisk bakgrunn. Det som slår meg når jeg leser dette, er mangelen på grenser. Du er utrolig snill som gjør så mye for stesønnen din, men du gjør ham en enda større tjeneste ved å sette grenser. Han er gammel nok til å forstå hva som er greit og ikke. Hvis han ikke liker maten din, trenger han heller ikke spise den, men da trenger han heller ikke å klage på at han er sulten etterpå. Om han ikke klarer å vise takknemmlighet for alle gavene han får, bør du ikke gi ham noen. Ved å sette rimelige grenser vil han begynne og vise deg respekt. Og: Ikke ta oppførselen personlig - han hadde gjort akkurat det samme uansett hvem som hadde vært pappas kjæreste. Det er situasjonen han reagerer på, ikke deg Lykke til

[Gjest Bianca26]

Absolutt alt, det er jo det som er poenget. Kjernen av problemet er ikke manglende oppdragelse og grensesetting fra fars side - selv om også dette gjøre seg gjeldende nå som han nesten er voksen - problemet er trådstarters manglende evne til å forså mekanismene som ligger bak oppførelsen hans mot henne. Når foreldre skilles på et så tidlig stadium i livet til et barn, vil barnet alltid ha et urealistisk håp om forsoning mellom foreldrene. Steforeldre er en direkte og veldig synlig hindring for at en slik forsoning skal kunne oppnås, og de blir dermed selve symbolet på at noe er galt mellom foreldrene til barnet.

Den naturlige reaksjonen er sterk antipati mot stemor/stefar, både for fiendskapens egen skyld og fordi man ønsker å drive bort den inntrengende parten som står i veien for forsoning mellom foreldrene, eventuelt å provosere stemor/far til et nivå hvor de stiller et ultimatum av typen "ungen eller meg" til forelderen. Uten noe empiri å støtte meg på, tør jeg å gjette på at antipatien blir desto sterkere om steforelderen kommer inn i barnets liv kort tid etter skilsmissen mellom foreldrene, eller om stemor/far er mye yngre enn den de flytter inn hos.

Det som mangler i denne saken, som også er måten man vanligvis får slutt på antipatien og etabler er en slags våpenhvile som kan danne grunnlaget for et videre, sunnere forhold på, er at noen setter seg ned og snakker med gutten. Du kan ikke kjøpe deg aksept med dyre skatesko eller hjemmelagde kjøttkaker - det å ikke godta eller vise takknemlighet over "gaver" (i overført betydning) er en av de eldste etablerte måtene å signalisere til noen at man ikke liker dem. Selvsagt kommer han til å gjøre det med deg, og så lenge du tar det som det han mener det som - en refusjon av deg og din person - så vil han fortsette.

Om faren til trådstarters stesønn er like tafatt som det enkelte vil ha ham til å være, så kommer den forløsende samtalen sannsynligvis aldri til å finne sted - siden den krever at både den biologiske forelderen og steforelderen det angår klarer å opprettholde en samlet front mens de informerer barnet/stebarnet om de premissene de kommer til å sette i deres hus, og hva de forventer fra ham i forhold til ders suverenitet i eget hus og rolle som oppdragere.

Ja, oppdragere i flertall. Dersom TS faktisk ønsker å være en stemor det går an å respektere, så må hun også oppføre seg som en mor på andre områder enn det å kjøpe klær og å lage mat. Det holder ikke å forvente at faren skal få ham til å like deg (eller "å oppdra ham", som enkelte her kaller det), og så løpe til kvinneguiden og sutre når det ikke blir sånn. Faren har tydeligvis lagt det til grunne for familiesammensetningen at hun skal være barnets mor i de aller fleste henseende, siden han bare ser sin biologiske mor to dager i måneden. Da, TS, må du være en mor. Ikke bare kjæresten til pappa, som lager mat og kjøper dyre klær.

Men så er det jo nettopp det hun ikke får lov til å være. om hun prøver å være moren hans så blir han vel sur for det også?

[Gjest Gjest]

Jeg ville ha skreket for lenge siden! Jeg ville ikke ha brukt ordet "drittunge", men jeg ville ha ropt: "Sånn snakker ikke du til meg!" eller "Jeg finner meg ikke i at du oppfører deg på den måten!" Det handler om å sette grenser for seg selv, og det gjelder uansett om det er et barn eller en voksen. Så lenge du er en snill tøffel kommer han til å kjøre over deg som en dampveivals gang på gang. Ikke vær så snill. Vær grei og rettferdig. Han må jo lære og oppføre seg. Faren bør også involveres, men først og fremst gjelder jo dette forholdet mellom deg og gutten. Og han prøver deg ut for å se om du også stikker når det blir for tøft.

(Jeg har ikke lest alle innleggene her, så dette er et svar på hovedinnlegget.)

[Gjest jeg som startet tråden]

For det første av alt, tusen takk for mange veldig gode og gjennomtenkte svar, tusen takk for tiden dere har tatt dere til å sette dere ned her og fortelle meg et og annet av deres mening og oppfatning. Takker for alle svar.

Håper alle har hatt en nydelig julaften i familiære omgivelser, og får en fin romjul.

Det er en stund siden jeg har svart i denne tråden, og det er fordi jeg tvang mannen min til å sette seg ned med meg forran dataen, lese svarene og diskutere dem sammen med meg. Han måtte flere ganger innrømme at det var ikke helt slik han hadde sett ting, men når han tenkte seg om så var det kanskje ikke bare å avfeie det som skjedde, det måtte tas tak i, og det skikkelig. Vi ble enige om at han og jeg skal stå sammen i oppdrageransvaret, slik vi har gjort hele tiden, bortsett fra at HAN skal være mye mer tilstedeværende så jeg ikke ender opp alene om ting! Mannen min var helt, helt enig i dette her.

Sammen har vi innført forskjellige ordninger, som for eksempel at middag spiser vi sammen uansett, og vi takker for maten, og snakker ved matbordet. Ting har faktisk blitt en del bedre mellom oss alle 3.

En kveld kom han faktisk ut i stua til oss, og satt seg ned. Han så bort på faren og snakket rett fra levra, om alt. Hvordan han opplevde hele den traumatiske skilsmissen som jeg ikke har hørt så mye om, hvor grusomt det var at moren flyttet, og at han plutselig ble forlatt av henne på den måten. Han hatet at jeg kom inn i livet, for han ville ha ei som oppførte seg som en mor, han skulle ha moren sin! Vi satt slik hele kvelden, jeg forklarte ham hvordan jeg har sett på ting alle disse årene, og ikke minst så gikk jeg og hentet dataen og viste ham denne tråden her. Han satt stille veldig lenge før han begynte å gråte. Det var en utrolig følelsesladet kveld for oss alle, ikke lenge før julaften heller. Vi satt til langt ut på morningen, og pratet. Vi har endelig, endelig tatt det første skrittet til å bli en skikkelig familie, vi 3. Og når familievernkontoret sviktet, sosionomer sviktet, andre stemødres erfaringer sviktet, så hjalp faktisk andres syn på dette her meg mye! Det var ikke før gutten leste denne tråden og forstod hvordan ting egentlig har vært mellom oss at han innså at han hadde det mye vondere når sperra meg ute enn om han kom til meg.

Jeg er så utrolig lykkelig, vi har ledd og lekt sammen i det siste som en ekte familie. Mannen min og jeg var ute og skulle tømme søppelspannet, da han fant ut at en snøballkrig var på sin plass! Det endte jo med hyl og latter, og vi rulla rundt i snøen, plutselig kom gutten og joinet! "meg og deg mot han, ****" ropte han og gjøv løs på faren, gud da rant tårene mine og jeg gråt som bare det av lykke, dere har ingen ide hvor fantastisk det er å endelig være inkludert av ham! Kunne ikke ønsket meg noen bedre julegave enn dette!

For å forklare noen andre ting som kanskje har blitt feiloppfattet, så har ikke jeg løpt rundt og lett etter de beste tingene bare fordi han ønsket dem, det har vært veldig gjennomtenkte jule- og bursdagsgaver, ser dere.

Når det kommer til moren hans så flyttet hun fordi familielivet ikke passer henne.. Hun er ikke interessert i å ha gutten oftere enn den tiden de tilbringer sammen nå, ikke enda. Hun er i full gang med å studere igjen og kombinerer det med jobben. Jeg vet dette har slitt forferdelig på ham, men jeg har ikke nevnt det så lenge faren ikke har nevnt det. Derfor har jeg prøvd alt jeg kan å få ham til å føle seg velkommen, elsket og verdsatt her hjemme, når ikke hans egen mor klarer det, eller er i stand til det nå.

Igjen, tusen takk til alle dere som har tatt dere bryet med å svare meg, det har virkelig, virkelig hjulpet. En velsignet flott jul til alle sammen.

[Gjest Gjest]

Har lest hele tråden, er så glad det løste seg!

[Sissan]

[Gjest Gjest]

Kjempeglad det ordna seg for dere! Hørtes skikkelig vanskelig og fælt ut når det ikke fungerte som de skulle,vært stolt av deg selv som ikke ga opp! Heldig gutt!