Faen ta deg, drittunge!

[Gjest Gjest_Sanna_*]

Jeg tror problemet bunner i at foreldrene har oversett gutten ifm skilsmissen. Det kan ikke være lett for en gutt i en svært sårbar alder å oppleve at mor og far flytter fra hverandre og mor flytter til en annen kant av landet.

Å tro at et barn ikke får reaksjoner på slikt er utrolig naivt. Jeg for min del tror ikke forholdene hjemme hos dere blir bedre før gutten kan ha mer kontakt med moren sin.

Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om moren min hadde flyttet fra meg i den alderen. Faktisk virker det som om ingen forstår at dette kan få alvorlige følger for guttens videre utvikling.

Du kan lage så mye kjøttkaker du bare vil, du kan kjøpe så mye fine skateklær du bare vil - men så lenge han har så lite kontakt med moren sin så tviler jeg på at noe vil bedres.

Er det mulig at han kan prøve å bo hos mor en periode? Kan dere flytte dit mor bor? Kan mor flytte tilbake til de traktene hvor dere bor?

Jeg tror at et av de alternativene er løsningen.

[L@dy]

Jeg tror problemet bunner i at foreldrene har oversett gutten ifm skilsmissen. Det kan ikke være lett for en gutt i en svært sårbar alder å oppleve at mor og far flytter fra hverandre og mor flytter til en annen kant av landet.

Å tro at et barn ikke får reaksjoner på slikt er utrolig naivt. Jeg for min del tror ikke forholdene hjemme hos dere blir bedre før gutten kan ha mer kontakt med moren sin.

Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om moren min hadde flyttet fra meg i den alderen. Faktisk virker det som om ingen forstår at dette kan få alvorlige følger for guttens videre utvikling.

Du kan lage så mye kjøttkaker du bare vil, du kan kjøpe så mye fine skateklær du bare vil - men så lenge han har så lite kontakt med moren sin så tviler jeg på at noe vil bedres.

Er det mulig at han kan prøve å bo hos mor en periode? Kan dere flytte dit mor bor? Kan mor flytte tilbake til de traktene hvor dere bor?

Jeg tror at et av de alternativene er løsningen.

Ja, dette var også mange av mine tanker når jeg leste innlegget. Jeg ser en gutt som er svært, svært lei seg over at mor flyttet.

[Gjest Gjest]

Joda, han savner kanskje moren sin, men det gir ham ikke rett til å oppføre seg så dritt mot TS. Er ikke hennes feil at morra flyttet, hun har jo bare prøvd å gjere alt bra for ham, en liten takk og samtale hadde gjort seg! faren sku stilli opp mye meir han og!

[Gjest Gjest_P_*]

Denne gutten er i en vanskelig, og viktig, alder nå. Hvis ikke disse uvanene blir forbudt nå, så vil de påvirke hvordan gutten blir som mann. Kanskje ikke alltid, eller mot alle, men hva skjer når han blir forbanna på eller såret av samboer eller kone?

Mannen din må ta seg av samtalen, men dere kan sammen etablere nye regler. Det går kanskje an å appelere til stoltheten hans og påpeke at nå som han er nesten voksen så kan han bare ikke oppføre seg som en tolvåring lenger. Enten får han oppføre seg voksent ved matbordet, hver eneste gang, eller så får han spise maten sin alene, etter at dere er ferdig. Feks.

Du kan ikke forvente noen stor takknemlighet for gavene du gir, men kanskje det går an å lure ham litt? Hvordan er faren til å handle gaver? Kanskje du kan si fra om at nå slutter du helt å handle gaver til han, siden du aldri klarer å finne noe han liker. Så får faren overta handlingen. Hvis mannen er som de fleste menn jeg kjenner, vil gutten raskt angre seg.

Så kan du prøve å bli mildt oppgitt over hvor barnslig han er, heller enn såret over fiendtligheten. I hvertfall utenpå. Kanskje det ikke blir så tilfredsstillende lenger hvis han blir småflau over sin egen barnslighet.

Uansett må faren ta ansvar nå. Balletak er det rette her.

[Gjest Bianca26]

Mye av problemet ligger nok i at mannen min ikke backer meg spesielt mye opp, skulle ønske han kunne gå forran med et skikkelig eksempel, så kunne jeg bare henge meg på, som en felles avgjørelse, lik som. Der må jeg nok hvertfall sette foten ned, og få far til å oppdra sin sønn selv skikkelig.

Jeg synes du skal kreve at han backer deg opp, og si direkte til mannen din at du blir kjempesåret når stesønnen din behandler deg slik og han ikke gjør noe med det

[Lille-Pia]

Fy F""n. KJenner jeg blir forbanna når jeg leser dette. Faren burde satt ned foten for lenge siden. Du kan si til din "ste-sønn", at så lenge han bor under deres tak, fordi det er jo tross alt ditt hus også gjelder visse regler. Som f.eks høflighet. Da tramper du ikke på mammaens tær, og det er du i din fulle rett til å forklare ham.

Han er tross alt stor nok til å forstå vanlig høflighet.

Lykke til

[Gjest Bianca26]

Fy F""n. KJenner jeg blir forbanna når jeg leser dette. Faren burde satt ned foten for lenge siden. Du kan si til din "ste-sønn", at så lenge han bor under deres tak, fordi det er jo tross alt ditt hus også gjelder visse regler. Som f.eks høflighet. Da tramper du ikke på mammaens tær, og det er du i din fulle rett til å forklare ham.

Han er tross alt stor nok til å forstå vanlig høflighet.

Lykke til

Jeg kjenner jeg blir mest sint på den tafatte mannen. Virker som han aksepterer alt fra den bortskjemte lille drittungen. Det er hans feil at gutten har blitt sånn som han har blitt

[Gjest Gjest_Sanna_*]

Når jeg leser her så forstår jeg mer og mer hvorfor det er så mye psykiske problemer blant barn og unge idag.

Når voksne folk får barn og skiller seg uten å ta hensyn til unger i den mest sårbare alder så vrenger det seg i meg - stakkars barn som må oppleve en opprivende skilsmisse, en mor som flytter til den andre kanten av landet og en far som finner en samboer som ikke ser lengre enn sin egen nesetipp.

Barnet trenger sin mor og før folkene rundt ham forstår det så vil dere oppleve at han ter seg som han gjør.

Har noen egentlig satt seg ned og snakket med gutten?

La ham få flytte til mor eller la mor flytte i nærheten av dere. Et skilsmisse er en stor sorg for barn - ofte traumatisk. I en slik situasjon er det SÅ viktig for barnet å kjenne seg ønsket og elsket og ihvertfall ikke forlatt.

Sier det igjen - stakkars gutt. Problemene dere opplever nå vil mest sannsynlig være bagateller til hva dere kommer til å oppleve om få år dersom dere ikke søker hjelp og tar affære nå.

[Gjest Bianca26]

Når jeg leser her så forstår jeg mer og mer hvorfor det er så mye psykiske problemer blant barn og unge idag.

Når voksne folk får barn og skiller seg uten å ta hensyn til unger i den mest sårbare alder så vrenger det seg i meg - stakkars barn som må oppleve en opprivende skilsmisse, en mor som flytter til den andre kanten av landet og en far som finner en samboer som ikke ser lengre enn sin egen nesetipp.

Barnet trenger sin mor og før folkene rundt ham forstår det så vil dere oppleve at han ter seg som han gjør.

Har noen egentlig satt seg ned og snakket med gutten?

La ham få flytte til mor eller la mor flytte i nærheten av dere. Et skilsmisse er en stor sorg for barn - ofte traumatisk. I en slik situasjon er det SÅ viktig for barnet å kjenne seg ønsket og elsket og ihvertfall ikke forlatt.

Sier det igjen - stakkars gutt. Problemene dere opplever nå vil mest sannsynlig være bagateller til hva dere kommer til å oppleve om få år dersom dere ikke søker hjelp og tar affære nå.

Sånn som det høres ut på meg, så virker det som ts faktisk har prøvd å være der for gutten. Hun er bare snill og gjør alt hun kan for at gutten skal ha det bra etter den opprivende skillsmissen. Faren derimot gjør ikke en dritt. Han bare lar det fare

[Sissan]

Jeg har vært skilsmissebarn med foreldre som bodde langt fra hverandre. Jeg bodde hos mamma. Pappa fant seg raskt ny kjæreste - hun var myye yngre enn ham, som du er. Hun var nærmere meg i alder, som du er nærmere han. Og jeg hatet henne som pesten fra dag 1. Hun gjorde alt hun kunne for at det skulle være hyggelig når vi var på besøk, og søsteren min elsket henne. Jeg ønsket meg hver eneste dag jeg så henne, at hun skulle bli borte for alltid, og jeg dreit i hvor. Hun stod mellom meg og pappa. Hun trodde hun skulle lage regler for meg når jeg var der. Hun trodde hun var like viktig som pappa til å bestemme. Hun hadde flyttet inn i det jeg så som MITT og min families hus, og hun flytta seg ikke en cm når jeg kom "hjem". Jeg kunne ikke fordra henne, og det vistes nok. Selv om jeg aldri var uhøflig som din stesønn, men det kunne jeg nok blitt om jeg måtte vært sammen med kjerringa hver eneste dag. Problemet varte fra jeg var 8 til jeg var 18 år, da flyttet de fra hverandre.

Vi er gode venner i dag. Det er ikke noe galt med henne - var ikke da, og er ikke nå.

Feilen lå i at hun kom for tidlig inn i bildet. Før jeg hadde rukket å etablere det nye forholdet til pappa uten mamma i samme hus, var denne utenforstående der. Om hun mente godt eller ikke spilte ingen rolle, hun ble symbolet på at det var over for alltid mellom mamma og pappa. Og hun ville ALDRI GÅ ET ANNET STED så jeg kunne få faren min i fred. Om de hadde ventet noen år med å flytte sammen, eller om hun hadde vært mer borte når vi var på besøk, tror jeg situasjonen ville vært mye enklere.

Hva kan det hjelpe deg? Ikke så mye sannsynligvis. Det jeg har lyst til å si til deg er dette:

1. Det er ikke din skyld, og han misliker nok ikke deg som person. Sannsynligvis har han aldri blitt kjent med deg som person.

2. Det er ikke hans skyld. Jeg tipper han ikke er så uhøflig mot andre, jeg tipper han vet normal folkeskikk utendørs og ikke får problemer senere i livet. Jeg tipper han bevisst bryter folkeskikken mot deg. Fordi du er et symbol

3. Det er ikke din manns skyld. Han kan ikke rette opp i dette ved å stille seg på din side. Da vil stesønnen din føle at faren tar parti MOT ham, og han vil - i sine øyne - være forlatt av både mor og far.

Så hva skal dere gjøre da? Det er ingen enkel løsning på dette.

Min tanke er at far og sønn bruker mer tid sammen uten deg tilstede. La dem bygge et forhold seg i mellom hvor du ikke er med. Dette blir din manns ansvar, og om dere vil ha et godt forhold til ungen når han blir voksen, må han begynne nå. For de har ikke et eget forhold - i din stesønns øyne.

Slutt å anstrenge deg så mye, sett egne grenser. Slutt å kjøpe fine gaver, la mannen din kjøpe gaver fra dere begge. Slutt å lage maten du tror han liker, han får spise det som blir servert eller la det vær. Viktigst: Slutt å utsette deg selv for muligheten til å bli såret. Du kan ikke vinne denne kampen - den dreier seg ikke om deg. Pass på din egen selvfølelse i forholdet, og pass på forholdet til mannen din. Stesønnen din er stor gutt, han trenger deg ikke, og har sagt fra at han ikke ønsker din oppmerksomhet. Ikke løp etter ham og insister. Og innse at du for ham er et fremmedelement han gjerne ville vært uten, uten å ta det innover deg personlig. Som du sier - det ville vært hvem som helst. La ham få lov til å føle det slik, jeg mener det er hans rett. Om du slapper av og blir mer usårlig, kanskje han ikke prøver så mye å såre deg heller. Du er easy target.

[lille katt]

Når jeg leser her så forstår jeg mer og mer hvorfor det er så mye psykiske problemer blant barn og unge idag.

Enig med deg og Sissan.

[Gjest Bianca26]

Enig med deg og Sissan.

Det er ikke lett medf slike situasjoner

[lille katt]

Det er ikke lett medf slike situasjoner

Det sier jeg heller ikke, er sikker på at ts har det svært vanskelig i denne situasjonen. Men det er gutten som har det vanskeligst her. Hun kom inn i hans liv, uten at han ønsket det eller kunne forhindre det, da han var 10 år gammel. Hun skulle ta mammas plass. Selv etter seks år har hun ingen grunn til å forvente at han skal være takknemlig for alt hun har gjort for ham. Hvorfor skal han det?

[Gjest Bianca26]

Det sier jeg heller ikke, er sikker på at ts har det svært vanskelig i denne situasjonen. Men det er gutten som har det vanskeligst her. Hun kom inn i hans liv, uten at han ønsket det eller kunne forhindre det, da han var 10 år gammel. Hun skulle ta mammas plass. Selv etter seks år har hun ingen grunn til å forvente at han skal være takknemlig for alt hun har gjort for ham. Hvorfor skal han det?

Nei jeg mente ikke at du sa det, jeg bare konstaterte at det ikke er enkelt. Var ikke noe kommentar på det du skrev

[lille katt]

Nei jeg mente ikke at du sa det, jeg bare konstaterte at det ikke er enkelt. Var ikke noe kommentar på det du skrev

Ikke så lett å vite når man blir sitert , men jeg mente ikke å gå i forsvar, ville bare utdype litt .

[Gjest minou]

Nå har ikke jeg noen spesifikke råd å komme med, men det jeg tenkte da jeg leste innlegget ditt var at kanskje gutten rett og slett er redd for å knytte seg til deg fordi han er redd for å bli såret igjen. Han har jo allerede opplevd at forholdet mellom hans foreldre ikke holdt og at moren hans flyttet langt vekk, og regner med dette var vanskelig for ham. Så mulig han tenker at han allerede har "mistet" én han er glad i, og dermed ikke helt tør å satse på å bli glad i den nye kjæresten til faren i og med at hun også "kan forsvinne når som helst" ut av livet hans.

Når det gjelder oppførselen hans kan det hende at han i begynnelsen av forholdet ikke ville at du skulle ta morens plass og oppførte seg dermed som en dritt. Og at nå når han er blitt eldre (og kanskje har innsett at han oppfører seg uakseptabelt og til og med vil bli venner med deg), finner det litt vanskelig å plutselig oppføre seg fint mot deg etter alle disse årene med dårlig oppførsel. Det jeg vil frem til her er at han nå på en måte er gått inn i rollen som drittsekken og da er det ikke like lett å forandre seg "med æren i behold".

Mulig dette ble litt rotete forklart, men uansett håper jeg det ordner seg for deg Høres ikke ut som noen kjekk situasjon.

[Gjest SmallTalk]

TS: Hadde det der vært min stesønn, så hadde jeg eksplodert for lengst. Det der hadde jeg ikke funnet meg i. Nå får jeg sikkert pepper her, men selv om man er stemor, så skal man ikke tåle all mulig dritt. Og nå er faktisk ikke gutten så liten lenger. Han begynner å bli stor, og det er på tide å lære at slik er det ikke greit å oppføre seg. Ikke mot deg, og ei heller mot noen andre.

Jeg tror det er på tide å snakke rett fra levra, jeg. For all del, han trenger ikke like deg, men han bør begynne å behandle deg med normal høflighet. Og dette er det på tide at han får høre.

[Gjest Gjest_Sanna_*]

Selv hvor sint jeg kan bli på barna mine iblant så kunne jeg aldri skrevet eller sagt "Faen ta deg, drittunge", så overskriften sier litt om TS for mitt vedkommende.

Og kan man ikke sette seg inn i guttens situasjon og snakke med ham på skikkelig vis så er det ikke mye håp for noen av partene, desverre.

[Gjest Bianca26]

Selv hvor sint jeg kan bli på barna mine iblant så kunne jeg aldri skrevet eller sagt "Faen ta deg, drittunge", så overskriften sier litt om TS for mitt vedkommende.

Og kan man ikke sette seg inn i guttens situasjon og snakke med ham på skikkelig vis så er det ikke mye håp for noen av partene, desverre.

Jeg skjønner frustrasjonen. Tror drittunge bare glippet ut mens hun skrev

[Lille-Pia]

Det skrev hun jo også i beynnelsen av innlegget at hun skrev det i frustrasjon. det er lett å si hva som er rett å galt når man står på sidelinjen, prøv å sett deg inn i hennes situasjon. Hun gjør alt hun kan for å få ting til å bli bedre

Endret 18. desember 2009 av Lille-Pia