Faen ta deg, drittunge!

[Gjest Bianca26]

Det skrev hun jo også i beynnelsen av innlegget at hun skrev det i frustrasjon. det er lett å si hva som er rett å galt når man står på sidelinjen, prøv å sett deg inn i hennes situasjon. Hun gjør alt hun kan for å få ting til å bli bedre

Jeg skjønner henne godt jeg. det at han gutten ikke tåler henne pga skillsmissen er ingen unnskyldning for å behandle henne som søppel. det er ikke hennes feil

[Sissan]

Selv hvor sint jeg kan bli på barna mine iblant så kunne jeg aldri skrevet eller sagt "Faen ta deg, drittunge", så overskriften sier litt om TS for mitt vedkommende.

Det kan være slik for ditt vedkommende. Men når man blir såret igjen og igjen og igjen, og får selve tryggheten og hjemmet sitt utfordret av noen, når man gjøre alt godt man kan og det aldri blir godt nok, ja da kommer agressjonen frem hos selv de sindigste av oss.

Jeg syns det sier mest om TS at hun har forsøkt i alle disse årene, og ikke gitt seg. At hun velger å si det her i stedet for til mannen sin eller til stesønnen. Det sier noe om fortvilelse og frustrasjon, joda, men det sier også noe om at hun tross alt har en form for medfølelse med gutten. For det er nok mange som ville bitt tilbake. Selv om man er voksen og den man biter er et barn. Det skal mye styrke til å stå i mot.

Likevel sier sinnet noe om at nå har TS nådd sin grense, sitt bristepunkt. Og nettopp derfor mener jeg hun må trekke seg tilbake og verne om seg selv.

[Gjest Gjest]

Det kan være slik for ditt vedkommende. Men når man blir såret igjen og igjen og igjen, og får selve tryggheten og hjemmet sitt utfordret av noen, når man gjøre alt godt man kan og det aldri blir godt nok, ja da kommer agressjonen frem hos selv de sindigste av oss.

Jeg syns det sier mest om TS at hun har forsøkt i alle disse årene, og ikke gitt seg. At hun velger å si det her i stedet for til mannen sin eller til stesønnen. Det sier noe om fortvilelse og frustrasjon, joda, men det sier også noe om at hun tross alt har en form for medfølelse med gutten. For det er nok mange som ville bitt tilbake. Selv om man er voksen og den man biter er et barn. Det skal mye styrke til å stå i mot.

Likevel sier sinnet noe om at nå har TS nådd sin grense, sitt bristepunkt. Og nettopp derfor mener jeg hun må trekke seg tilbake og verne om seg selv.

¨

Dette var utrolig godt skrevet, jeg er enig med deg!

[Gjest Gjest_Sanna_*]

Jeg synes igrunnen det merkeligste er at det virker så vanskelig å forstå guttens situasjon her.

Hun kom inn i livet hans da han var 10 og hun 23 .. altså 10 år eldre enn stesønnen. Sønnen min er 23 og jeg hadde syntes det var tragisk for alle parter om han hadde blitt stefar for en jente på 10 sånn plutselig.

Man tror kanskje man er voksen når man er 23, men det er man ikke. Ihvertfall ikke voksen nok til å plutselig bli mor til en 10-åring med en tragisk skilsmisse i bagasjen.

[Gjest Bianca26]

Jeg synes igrunnen det merkeligste er at det virker så vanskelig å forstå guttens situasjon her.

Hun kom inn i livet hans da han var 10 og hun 23 .. altså 10 år eldre enn stesønnen. Sønnen min er 23 og jeg hadde syntes det var tragisk for alle parter om han hadde blitt stefar for en jente på 10 sånn plutselig.

Man tror kanskje man er voksen når man er 23, men det er man ikke. Ihvertfall ikke voksen nok til å plutselig bli mor til en 10-åring med en tragisk skilsmisse i bagasjen.

Hva hadde dette med saken å gjøre at gutten er stygg mot stemora?

[Gjest Gjest]

Jeg synes igrunnen det merkeligste er at det virker så vanskelig å forstå guttens situasjon her.

Hun kom inn i livet hans da han var 10 og hun 23 .. altså 10 år eldre enn stesønnen. Sønnen min er 23 og jeg hadde syntes det var tragisk for alle parter om han hadde blitt stefar for en jente på 10 sånn plutselig.

Man tror kanskje man er voksen når man er 23, men det er man ikke. Ihvertfall ikke voksen nok til å plutselig bli mor til en 10-åring med en tragisk skilsmisse i bagasjen.

Hun sa jo hun gikk og tok kurs, snakket med fagfolk, og jobbet alt for å få forholdet til å fungere da. Hun kom ikke inn og trodde alt var en dans på roser du.

[Gjest Gjest_Sanna_*]

Hun sa jo hun gikk og tok kurs, snakket med fagfolk, og jobbet alt for å få forholdet til å fungere da. Hun kom ikke inn og trodde alt var en dans på roser du.

Samme hva du sier så er ikke en 23-åring moden nok til å takle en 10 år gammel gutt med en tragisk skilsmisse i bagasjen. Man kan gå på kurs til krampa tar en - hva i all verden hjelper det hans situasjon med en mor som er flyttet fra ham?

De kommer aldri til å komme noen vei uten å finne ut hvor skoen trykker. Og på meg virker det som om ingen setter seg ned og SNAKKER MED gutten på en skikkelig måte, finner ut hva han tenker og hva han ønsker. Savner han moren? Kunne han tenke seg å flytte dit?

[Gjest Bianca26]

Samme hva du sier så er ikke en 23-åring moden nok til å takle en 10 år gammel gutt med en tragisk skilsmisse i bagasjen. Man kan gå på kurs til krampa tar en - hva i all verden hjelper det hans situasjon med en mor som er flyttet fra ham?

De kommer aldri til å komme noen vei uten å finne ut hvor skoen trykker. Og på meg virker det som om ingen setter seg ned og SNAKKER MED gutten på en skikkelig måte, finner ut hva han tenker og hva han ønsker. Savner han moren? Kunne han tenke seg å flytte dit?

hva om moren flyttet fordi hun ikke ville ha ham boende hos seg?

[Gjest Gjest]

Hun kom inn i livet hans da han var 10 og hun 23 .. altså 10 år eldre enn stesønnen.

Dette blir nok 13 år eldre.

[Chakoya]

Kjære TS!

Jeg ser det er en vanskelig situasjon du er i, og jeg har kjent på den selv også da jeg er stemor til min samboer sin sønn.

Først vil jeg gjerne si at du gjør en utrolig god jobb som stemor som desverre ikke blir tatt godt imot av sønnen hans.

Du går inn i dette med hud og hår, og blir ikke møtt på halvveien av faren til gutten.

Jeg ønsker også å henvise til min stemors tråd.

Her kan du kjenne deg igjen på mange områder.

I guttens perspektiv er sikkert dette ikke en enkel situasjon der han bombesikkert skulle ønske foreldrene hans var tilbake sammen igjen. Et faktum er at det har ikke skjedd og du er kommet inn i livet til faren hans. Ved senere tid vil det muligens komme ny mann inn i moren hans sitt liv.

Ved en begynnelse tid vil alltid barn/ungdommer teste grensene dine for å se hvor dem har deg. Og dem vil teste faren sine grenser for å se hvor mye han tålererer av oppførsel mot deg.

Det kan nok komme mange protester imot deg den første tiden og det har det gjort. Men på et pungt synes jeg stridsøksen må legges ned. Denne ¨krigen¨ han fører mot deg har tydeligvis var i flere år.

Som et menneske bør man bli behandlet med respekt selv om man er fars nye partner, naboen, butikkdamen osv.

Og i disse tilfellene her føler jeg du ikke blir det.

Det er en ting jeg reagerer VELDIG sterkt på, og det er at faren til barnet tar så lett på det at han kaller deg stygge ting, og måten han IKKE respekterer deg på. Det er godt mulig han sitter med dårlig samvittighet ovenfor sønnen sin at ting har blitt vanskelig for han. Og derfor lar tøylene bli litt slappe. Dette er det skrevet masse om fra folk som har erfaring med stefamilier.

Jeg vil gjerne kaste ut spørsmålet noen ganger: Hvilken far er det som tillater at man er så respektløs ovenfor partneren sin... Selv om det er sitt eget barn?

Hadde han tillatt den type oppførsel mot lærere på skolen, naboen, butikkdamen osv?

Tenk litt på det der....

Tenk og på hvilke forventninger din kjære har av deg som stemor.

Du lever nå i en familie hvor sønnen får det stort sett som han vil. Og hvor faren hans støtter deg minimalt. Dette gir stesønnen din makt ovenfor deg, som han gleder seg stort over.

I sin helhet er ikke dette sundt hverken for deg, faren til sønnen eller sønnen selv i det lange løp.

Det er viktig for ¨barn¨ å vite at det er fremdeles de voksne som er ¨sjefen¨. Man skal også kunne respektere hverandre sine grenser, vise normal høfflighet og lignende.

Jeg kan forstå veldig godt at du blir såret av dette. Som en stemor har man et ønske om å bli akseptert, og muligens likt.

Jeg har skrevet en notis om stemødre og stefedre tidligere.

Så henter litt fra den tråden her.

Følelser som ofte går igjen hos stemor/stefar er sinne, avvisning, frustrasjon, dårlig samvittighet, tristhet, skuffelse, maktesløshet, sjalusi eller utakknemlighet osv.

Man kan også komme i klemme mellom kjærligheten til egne barn og kjærligheten til en ny partner. Disse følelsene er ikke farlige eller unormale. Det er viktig å huske.

Men man skal også vite at disse følelsene er vonde og ha.

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?s=&...t&p=7024977

Jeg ønsker å dele litt om min side som stemor her til deg.

Vi har en gutt med adhd. Og han har ved flere anledninger den første tiden bannet mot meg, kastet ting på meg, prøvd å slå meg når sinne utbruddene kommer, prøvd å lugge å bite meg.

Samt sagt at det er ikke lenge før jeg blir hivd ut døra..

Det er også meget viktig med grensesetting for denne gutten.

Og grensesetting krever sammarbeid 100 %.

Jeg har tatt flere samtaler med faren hans, og sagt at slik oppførsel han har hatt mot meg, ikke er akseptabelt. Man skal ha respekt ovenfor hverandre, enten man bor sammen eller ikke bor sammen.

Jeg har fått full autoritet til å utføre grensesetting. Den grensesetting jeg og min kjære er blitt enige om skal fungere ovenfor hans sønn. Jeg har stor frihet til å utføre timeout, og alt som skjer i hverdagen på lik linje med hans far.

Sønnen hans skjønner at han kommer ingen vei ved å teste en av oss fordi vi er sammensveiset og har like regler. Og at begge av oss har friheten til å utøve konsekvenser dersom ikke regler blir fulgt.

Det tar tid å opparbeide en god stefamilie vil jeg si, med alle de følelser som kommer.

Det kan ta opp til 2 år eller mer før en stefamilie er ordentlig sveiset sammen. I noen få tilfeller mindre.

Etter våres stunder opp og ned har vi fått det veldig fint.

Det viktigste som binder oss sammen er sammarbeidet meg og faren til barnet. Hadde ikke faren til barnet støttet meg når det kommer til grensesetting, og sagt også hva som er akseptabelt og ikke så står jeg der fremdeles med et handicap som stemødre/stefedre ofte har. Og det hadde jeg ikke villet funnet meg i. Da hadde jeg tatt min hatt og gått.

Derfor er det så utrolig viktig at stemor og far jobber som et TEAM så barnet forstår at stemor og far er ETT.....

Jeg må bare legge til at jeg er og klar over at jeg ikke er moren til barnet... Men allikevel... For å si det slik. Man må ikke være en mor til et barn for å få respekt, høfflighet osv. Ei heller for å grensesette. På skolen foregår det grensesetting hver eneste dag når enkelte elever ikke hører. I barnehagene foregår det grensesetting. Det foregår grensesetting overalt. Grensesetting har ikke alltid noe med at man må være mor eller far.

Når man har en sønn på din alder så fungerer kanskje ikke timout osv. Men det betyr allikevel ikke at en på den alderen ikke kan få konsekvenser for den type oppførsel.

Feks når han ikke vil ha maten bare fordi det er du som har laget den. Da får han gå uten mat.

Og til slutt mine dønn ærlige ord:

Din kjære, faren til gutten må få seg en ny ryggrad tenker jeg.

Han er nødt til å gå inn og stoppe denne formen for oppførsel.

Han burde ta en prat med sønnen sin om hvorfor han oppfører seg slik mot deg. Om han har noe imot deg osv.

Før neste samtale bør du og din kjære sette dere ned og snakke dypt og lenge sammen om hvordan du føler du ikke blir respektert. Hva du tenker respekt er. Hvordan du ønsker å bli respektert og lignende. Dere bør komme frem til noen felles regler dere ønsker å ha i hus. Alle har rett til å bli tatt hensyn til når man bor sammen. Inkludert DEG!

Når felles regler er satt bør faren ta en prat med sin sønn igjen.

Han bør fortelle at det er godt mulig han ikke liker deg.

Men respekt og høfflighet er ting som fortsatt skal stå på bordet. Dette gjelder generelt mot andre mennesker.

Så derfor er det kommet nye regler i hus. Farer forklarer reglene til sønnen... Bla bla bla... Dem er regler som ikke kan endres. P.g.a det handler om dem viktigste reglene vi har når det gjelder å være gode mot hverandre. Respekt, ærlighet, høfflighet osv.

Det er også lov å fortelle at faren må få lov til å få ny kjæreste. Han kan ikke være singel for alltid. Faren har behov for å være glad i noen også. Det betyr ikke at han er mindre glad i sønnen sin. Men han trenger ei dame i livet sitt som fyller de ting ei dame fyller hos en mann.

Ellers ville jeg tipset deg om å få faren til å snakke med moren til sønnen. Forklare hva type oppførsel sønnen har mot deg. Og få moren også med på laget til å kunne snakke om deg hjemme at sånn oppførsel bør man ikke ha.

Dette ble en lang greie å lese. Men jeg må bare få det ut altså til deg. Du kan ikke finne deg i å bli behandlet sånn lenger!

Linker:

* Den onde stemor

* Den onde stemoren

* Familievernkontoret - Finn din rolle som stemor og stefar

* Familievernkontoret - Råd til stemor

* Finn din rolle som stemor

* Forskning.no - Den onde stemoren

* Maktkamp og hengivenhet. Stemødre mellom nærhet og distanse

* Moderne stemødre - stemorderlig behandlet?

* Stemor, jeg?

[Gjest Gjest_Sanna_*]

I guttens perspektiv er sikkert dette ikke en enkel situasjon der han bombesikkert skulle ønske foreldrene hans var tilbake sammen igjen. Et faktum er at det har ikke skjedd og du er kommet inn i livet til faren hans. Ved senere tid vil det muligens komme ny mann inn i moren hans sitt liv.

Her er det snakk om en gutt som ikke bare har opplevd skilsmisse hos de to personene barn elsker mest her i livet, men i tillegg er blitt forlatt av sin mor. Jeg vil kalle det "forlatt" når hun flytter til en annen kant av landet, tar flere timer i fly for å nå - og han får bare treffe henne 2 dager i måneden.

Synes retto og slett det er hårreisende at du skriver et så langt innlegg uten i det hele tatt nevne dette. Du mener at mor skal ta opp det dårlige forholdet til stemor? Når gutten har 2 dager i måneden med moren sin så skal de bruke den tiden på å snakke om stemor?

Jeg synes alle 4 skal sette seg ned og snakke SAMMEN, spør gutten hvordan han har det og hvordan han ønsker å ha det.

Kjenner en gutt med store rusproblemer - 19 år gammel nydelig gutt. Det han sa gav ihvertfall meg en tankevekker. Han sa "aldri var det noen som spurte meg hvordan jeg har det".

[Gjest Bianca26]

Her er det snakk om en gutt som ikke bare har opplevd skilsmisse hos de to personene barn elsker mest her i livet, men i tillegg er blitt forlatt av sin mor. Jeg vil kalle det "forlatt" når hun flytter til en annen kant av landet, tar flere timer i fly for å nå - og han får bare treffe henne 2 dager i måneden.

Synes retto og slett det er hårreisende at du skriver et så langt innlegg uten i det hele tatt nevne dette. Du mener at mor skal ta opp det dårlige forholdet til stemor? Når gutten har 2 dager i måneden med moren sin så skal de bruke den tiden på å snakke om stemor?

Jeg synes alle 4 skal sette seg ned og snakke SAMMEN, spør gutten hvordan han har det og hvordan han ønsker å ha det.

Kjenner en gutt med store rusproblemer - 19 år gammel nydelig gutt. Det han sa gav ihvertfall meg en tankevekker. Han sa "aldri var det noen som spurte meg hvordan jeg har det".

Er det stemora sin feil at mora forlot han?

[Gjest Gjest_Sanna_*]

Er det stemora sin feil at mora forlot han?

Kan ikke du vise meg hvor jeg har skrevet det?

[Chakoya]

Her er det snakk om en gutt som ikke bare har opplevd skilsmisse hos de to personene barn elsker mest her i livet, men i tillegg er blitt forlatt av sin mor. Jeg vil kalle det "forlatt" når hun flytter til en annen kant av landet, tar flere timer i fly for å nå - og han får bare treffe henne 2 dager i måneden.

Synes retto og slett det er hårreisende at du skriver et så langt innlegg uten i det hele tatt nevne dette. Du mener at mor skal ta opp det dårlige forholdet til stemor? Når gutten har 2 dager i måneden med moren sin så skal de bruke den tiden på å snakke om stemor?

Jeg synes alle 4 skal sette seg ned og snakke SAMMEN, spør gutten hvordan han har det og hvordan han ønsker å ha det.

Kjenner en gutt med store rusproblemer - 19 år gammel nydelig gutt. Det han sa gav ihvertfall meg en tankevekker. Han sa "aldri var det noen som spurte meg hvordan jeg har det".

Det er godt mulig du synes det jeg skriver er hårreisende.

Men jeg er stemor på fulltid selv, og har vært gjennom mye av denne problematikken med respektløshet og diverse, bare med et yngre barn. Barnet har ikke kontakt med moren sin en gang, men vet at moren lever og ikke greier seg så bra.

Ser du tydeligvis ikke har lest innlegget mitt godt nok eller forstått hva jeg har ment.

Han burde ta en prat med sønnen sin om hvorfor han oppfører seg slik mot deg (Rettet: TS). Om han har noe imot deg osv.

Osv... Jeg hadde håpet på å slippe å skrive 1 A4 side om alle de spørsmål man burde stille sønnen sin om dette temaet. For slik jeg kommer på kan det bli over 50 spørsmål eller mer vinklet inn på dette emnet.

Du skjønte kanskje ikke at det jeg mener er at faren bør ta seg en prat med sønnen om dette emnet osv ut over det med sin egen sønn? Ut ifra en sånn samtale om hvorfor, ordet: osv...-> Så tenker jeg man finner ut av ganske mye. Både om hvordan sønnen føler der, hvorfor han ikke liker TS, hvorfor han er sånn osv..... osv...

Jeg tenker at det er greit at stemor ikke er med på den samtalen, men involveres heller senere. Det kan være vanskelig for sønnen å snakke om private eller såre følelser i stemors nærvær. Hun må selvfølgelig få litt innsyn i hvorfor han oppfører seg som han gjør mot henne. Men i bunn og grunn bør dem komme frem til et felles multiplum dem kan leve sammen om.

Jeg tenker det og at en tenåring må nødvendigvis ikke være med på en bestemmelse at man skal respektere hverandre.

Det er godt mulig han kan være med å ta del i den samtalen, men jeg synes det er rett og rimlig at foreldrene har som en regel i huset at man skal vise respekt ovenfor hverandre. Den bør gjelde fra barna er små til dem blir voksne.

Slik det er i TS sitt tilfelle virker det som om at denne sønnen ikke ønsker å respektere TS i det hele tatt, når han egentlig vet han burde det. For det tror jeg han gjør innerst inne.

Det med at du skriver at moren har forlatt han. TS skriver ikke grunnlaget til at moren har flyttet langt vekk. Det kan være årsaker til dette. Jobbtilbud, trivsel, psykisk helse, fysiske årsaker og lignende. At han får bare være der 2 dager i måneden vet vi heller ingenting om hvorfor.

Det er mulig å muligens benytte seg av vinterferier osv (for noen familier, samt andre familier er det ikke mulig å gjøre dette). Dersom det hadde gått an innimellom hadde dette kunne ha fungert for en lenger besøkstid med sin mor. Dette har jeg selv måttet gjort opp gjennom mye av oppveksen, da dem bodde langt unna meg.

Med avstand langt unna og at moren dro dit betyr det ikke nødvendigvis at moren har forlatt han. Som jeg sa kan det være enkelte grunner i morens liv at hun valgte å dra lenger bort.

Og det kan godt hende sønnen føler han er forlatt. Og det kan hende han ikke føler det sånn, men heller er sur fordi han hadde håpet far og mor kom tilbake til hverandre. Og ser på TS som en tussel eller noe annet.

Det er også kjent at det er ofte vanskeligere å etablere en stefamilie med gode rutiner og forhold når barna er eldre.

Men dette/disse grunnene forsvarer ikke hans oppførsel med manglende respekt ovenfor TS.

Moren har også et medansvar for sin sønn. Det er ikke i så stor grad som det faren har på hjemmebanen, men det er allikevel et lite ansvar hun og har. Selv om det er bare 2 dager i mnden. Hun er en mor, og sønnen ser opp til moren sin regner jeg med. Og oppfører seg sikkert ikke slik mot henne.

Som fosterbarn selv har jeg også vært med på dette å ha 2 foreldrepar å forholde meg til. Og det var viktig at også den biologiske moren min som ikke hadde så mye kontakt med meg en tid var med på å støtte opp.

Jeg skrev aldri at dem skal bruke 48 timer (2 døgn) på å prate om stemoren. Men for å forandre en tenårings oppførsel er det viktig at alle autoritære mennesker snakker med tenåringen om hans oppførsel. Denne oppførsel er ikke bra å ha!

En tenåring som er omgitt av flere mennesker som i denne situasjonen, kan komme til å lure på hva moren mener om dette temaet selv om det er bare 2 dager i mnden.

Det er viktig at alle personer følger likt mål. Og målet bør være at man skal vise TS langt mer respekt enn det han gjør.

Om moren ikke har anledning til å reise helt bort til dem for å snakke om dette emnet, kan hun gjøre det hjemme.

For hans oppførsel er ikke rimelig!

Men ellers står jeg for det jeg har sagt. Jeg er som sagt stemor selv, og er fullt klar over hvor vanskelig det kan være for et barn/ungdom at foreldrene skilles. Men man skal ikke skyve disse grunnene frem og si at det er greit man oppfører seg slik mot andre mennesker for det om.

Man skal vise respekt til hverandre, også mot TS!

[Gjest Gjest_Sanna_*]

Og målet bør være at man skal vise TS langt mer respekt enn det han gjør.

Nei, målet bør ikke være at han skal vise TS mer respekt - målet må være å få en ungdom i huset som trives og har det godt med seg selv. Unge som har det godt har ikke behov for å oppføre seg slik som TS her forteller.

[Rosalie]

Her er det vel ikke ungen som er problemet, da, men en fullstendig udugelig far blottet for ryggrad og oppdragerevner. Og noe slikt vil du dele resten av livet ditt med? Jaja, hver sin lyst.

[Chakoya]

Nei, målet bør ikke være at han skal vise TS mer respekt - målet må være å få en ungdom i huset som trives og har det godt med seg selv. Unge som har det godt har ikke behov for å oppføre seg slik som TS her forteller.

Den der er jeg helt uenig med deg i, og uenige blir vi om denne saken du og jeg blir ikke enige her og det må aksepteres at man har ulike meninger .

Barn og ungdom er alltid i opprørstid. For å utsjekke grensene til voksne, hvor man har dem osv. Det betyr nødvendigvis ikke at dem ikke har det bra med seg selv. Men dem tester ut hvor grensene går hen til dem autoritære menneskene.

Som jeg har skrevet tidligere er det greit at barn/ungdom skal få lov til å være lei seg over at foreldrene går fra hverandre.

- Og det er fint om man snakker sammen om følelsene sine.

Om faren til denne gutten har gjort det skriver ikke TS om. (Snakket om følelseslivet etter skillsmissen.)

Men det kommer en tid hvor man må begynne å se fremover igjen.

Dette gjelder alle parter.

Man kan ikke sette seg ned på rumpa og hate den nye som kommer inn i livet for det det er verdt.

Og slik oppfatter jeg det litt som for TS.

Hun kom inn i livet, prøver å gjøre sitt beste ut av det.

Prøver seg i bakgrunnen, litt frempå, litt her og der.

Alt hun gjør ser ut til å være feil i guttens øyne...

Og årene går, og ingenting er blitt bedre.

Denne gutten var 10 år gammel når TS kom inn i forholdet.

Nå er gutten 16 år. Hans atferd har fått 6 år på å gro seg godt fast i han. Og manglende grensesetting, ja det får sine spor.

6 år...(Slik jeg oppfatter årene) Med mislikelse mot TS.

6 år er 6 år for mye med respektløs oppførsel.

Om barna vinner til stadighet over autoritære/voksne personer kommer denne atferden hyppigere og hyppigere. Det kan man se resultater av både her og der. Og blandt annet på serien NANNY 911. Hvor manglende grensesetting gir problemer i hverdagen.

I våres familie og er grensesetting utrolig viktig, og enda mer viktigere siden ungen har ADHD.

Hadde vi vært slappe her da hadde vi fått store problemer.

Jeg tenker, hadde faren til TS stått opp for TS for alvor og vist tydelig denne gutten at slik oppførsel ikke er akseptabelt så kunne denne familien ha hatt et langt bedre forhold til hverandre den dag i dag, og for en del år tilbake.

Men når mislikelse får grobunn ja da blir ikke forholdet bedre, og det får ikke sjangse til å få en grobunn i det hele tatt.

Jeg tror at hadde dette vært tatt tak i tidligere kunne TS startet en fin tråd med sønnen på en helt annen måte.

Mange missforståelser kunne nok vært avverget osv.

Jeg tror og følelser kunne vært snakket om, på en respektfull måte. Og jeg tror og at TS og denne gutten kunne ha fått til noen koselige stunder sammen. Man hadde fått tid til å lære å kjenne hverandres sider på både godt og vondt. Hverandre sine behov også.

Mens i dette tilfellet står gutten på toppen og kan trykke TS ned i grøten så langt han bare gidder.

In the end:

Jeg tror dette hovedsakelig er konsekvensen av at faren ikke har stilt bra nok opp for TS, og latt tenåringen få fritt spillerom med å være så respektløs han bare kan være ovenfor TS.

I mitt tilfelle: Hadde ikke min kjære stått opp for meg da jeg kom inn i dems familie og latt sønnen få fritt spillerom ovenfor meg hadde jeg blitt fritt villt. Da kunne sønnen hans gjort som han ville. Noe han og forsøkte seg på da han oppdaget at faren ikke var tydelig nok.

Jeg kunne få høre dem styggeste ord fly rett i ansiktet på meg. Og at han løp til besteforeldrene og sladret over at jeg prøvde å grensesette han. Og alltid snudde han på det i hans favør så jeg hørtes utrolig slem ut. Og han ble selvfølgelig alltid trodd. (Bortsett fra Faren som visste hvor utspekulert han kan være.) Han fortelte aldri hva han hadde gjort (til besteforeldrene) som var grunn til at jeg grensesatte han.

Og videre så fikk jeg høre fra besteforeldrene at jeg var en som ikke skulle bli hørt.

Men jeg nektet å godta dette... Og sa illsint ifra til min kjære om hva tanker jeg hadde. Og at slik oppførsel hadde jeg aldri fått lov til å ha i mitt fosterhjem. Slik oppførsel var bare ikke akseptabel oppførsel. Så kom reglen om respekt osv.

Og da faren fikk høre grunnene til min grensesetting og hva jeg mente kunne han ikke si seg mer enig, for det er jo det han gjør om sønnen sin ikke hører også.

Så fra den dag har det vært et godt sammarbeid mellom meg og faren har sønnen nå lært å være respekt og at det er slik reglene er i det huset vi bor i.

Jeg har også full frihet til å utføre grensesettingen.

Dette har det tatt langt over 1 år å bygge opp.

Med reglene på plass trivdes vi mer og mer i hverandres selskap. Ordene glad i deg kom fra sønnen hans til meg ved leggetid, når jeg følger han til skolen når jeg selv skal på jobb.

Og hans iver etter å klemme meg så jeg til stadighet komme.

Lesetid i sengen, ja det vil han mer enn gjerne ha meg til å gjøre. Vi fikk gjort så mye mer hyggelige ting sammen når han vet hva som var forventet av han, og hvor reglemanget gikk hen.

Endret 19. desember 2009 av Chakoya

[Sissan]

Syns mye av det du skriver Chakoya, høres fornuftig ut (har ikke orket å lese alt). Du er en fantastisk fortaler for steforeldre.

Jeg syns derimot du bommer ganske mye på hvordan et barn/ungdom skal forventes å oppføre seg mot en ny partner. Det er ganske stor forskjell på å komme inn i et barns liv når h*n er 3 år og når h*n er 10 år. Det er stor forskjell å komme inn 1 uke etter en skilsmisse og 2 år etter en skilsmisse.

At det er gjort feil her -selvsagt. Men at problemet er fars manglende disiplinering, og sammenligne dette med ungene i Nanny-programmet, syns jeg i beste fall høres ut som en særdeles autoritær foreldretilnærming. Og jeg tror ikke det på noen måte vil virke på en ungdom som ikke er vant med å bli "skremt til å lye".

[Siiw]

å gud bedre meg for bortskjemt liten unge!

om han taklet det med mora så hardt får han heller snakke med noen!

og dere ventet 1 år før dere annonserte forholdet?!

jeg fikk vite samme dagen som jeg flyttet til pappa jeg, at det kom ei kjerring fra utlandet som skulle være stemora mi. snakket jo knapt engelsk-var 12-13 år..

og om han spytter ut maten du lager får han gå sulten.

slutt og trask gjennom sentra for og kjøpe bra klær...!

du er vel ''drømme stemora'' som er snill som bare det! hehe..

utrolig snill er du da!. stemora til meg og broren min skremte bort broren min så han neket og komme tilbake...! og da var han 8 år, nei fyflate! beklager! men jeg er sjokkert!. blir omtrent sånn det var hos pappa og stemora pappa brydde seg ikke om hun snakket dritt til broren min! ...

Ta tilbake med samme mynt med denne ste sønnen din!

han har blitt dullet med 1 gang for mye...

sånn oppførsel burde ikke vært lov når han er 16 år...!

[Gjest Gjest_Sanna_*]

Den der er jeg helt uenig med deg i, og uenige blir vi om denne saken du og jeg blir ikke enige her og det må aksepteres at man har ulike meninger .

Nei, målet er ikke at du og jeg skal bli enige - for det tror jeg nok aldri vi ville blitt

Og som mor til to gutter på 18 og 23 så kjenner jeg ganske godt til hvordan gutter er og at de til tross for en tøff ytre ofte er veldig myke og gode på innsiden. MEN de må bli hørte og foreldrene må ta seg tid til dem, ta seg tid til å sitte ned å prate og spør hvordan de har det.