Mye lyd, men lite action...

[Gjest Miss O'Hara]

Så flink du er med trening! Jeg er også i gang, men på et helt annet nivå, jeg må starte på pensjonistnivå takket være gamle skader og ikke minst passivitet. Men utrolig godt bare å være i gang. Jeg har det litt sånn at når jeg trener, får jeg automatisk mindre lyst til å spise drittmat. Delvis fordi det koster så mye å motivere seg til trening - styrketrening suger - så det blir liksom ikke verdt det, og delvis fordi det virker som om kroppen craver andre ting. Når jeg har spist sunt en stund, er det nesten som om sjokkis byr meg i mot.

Ellers kjenner jeg veldig godt igjen kjedespising hvor man plutselig har spist seg stappmett og lurer på hvorfor, for det smakte jo ikke spesielt godt engang

Håper uken blir bra

[Sommersol]

Når livet tar bråe vendinger, merker en hva en har og hva en savner rundt seg.

Jeg har alltid verdsatt verdien av venner veldig høyt, men har den siste tiden merket at venner ikke alltid helt kan erstatte familie.

Familie kjenner historien. Historien til alle, og det er ikke alltid venner kan sette seg inn i alt. Det er heller ikke alltid venner føler de kan stille opp. Fordi det opprinnelig er familiens jobb, og det at familien ikke stiller opp er ikke alltid helt synlig for omgivelsene. Det er vel heller ikke noe èn alltid går rundt og forteller om. Hvor lite familien stiller opp. Og om en forteller det, så gir en kankje ikke alltid uttrykk for hvor sårt det er.

Det er også når livet tar bråe vendinger at en merker at en er alene. Alene om omsorgen for barna, alene om huset, bilen, hagen og alt det andre. Alene om alt det praktiske som gjør at en aldri kan ta helt pause. At en stort sett aldri kan tillate seg og bare være svak. Når kroppen er fullstendig tom, må en likevel sørge for mat på bordet til barna, de trenger rene klær og oppfølging. Når en tenker at det er umulig og stå opp av senga, må en likevel det. Fordi ingen andre står opp og sørger for at barna kommer seg på skolen. Når en egentlig har mer enn nok med å ta vare på seg selv, er det ingen som kan hjelpe med den delen av verden som går videre uansett hvordan en har det.

Jeg har masse mennesker rundt meg. Mennesker jeg vet er veldig glade i meg, og som er flinke til å vise at de er det. Men jeg slipper ingen så langt inn at de kan komme helt inn dit. Så da må jeg stå opp selv. Jeg må bare sørge for at verden fortsetter å snurre, at alt går sin vante gang. Samtidig har jeg ett menneske som vil gjøre alt dette for meg, og som jeg vil slippe helt inn dit. Men omstendighetene gjør det praktisk umulig akkurat for øyeblikket. Men jeg vet at det kommer, jeg vet at det er innen rekkevidde. Jeg kjenner jeg savner det, og det gjør meg tryggere i valget mitt. Han skal få komme helt inn, og under samme tak blir det mye enklere.

Men denne kneika har jeg stort sett måttet forsere alene. Han holder rundt meg og sier gode ord. Men hverdagen må jeg takle selv. Men det gjør at jeg begynner å komme over kneika allerede. Selv om ting rundt meg ikke akkurat er så organisert som jeg gjerne ønsker at de skal være. Men det er bare en ting og gjøre, få orden igjen, og det må jeg gjøre selv.

Så nå er det på tide og finne energien igjen og starte opprydningen...

[Gjest Miss O'Hara]

Håper alt er bra med deg

Jeg har ikke familie, dvs ingen å regne med (ingen søsken, en ressurssvak mor, og en onkel jeg snakker med en gang i året på andre kanten av landet - det er alt) og merker hvor stort savnet er, jo eldre jeg blir. Det gjør nok at jeg har store "krav" til meg selv men også til mannen jeg velger å bo sammen med... det føles generelt utrygt, og krever liksom bevisst navigering hele tiden, gjennom livets greier og alt som måtte dukke opp i samlivet. Men hva kan man gjøre, annet enn å stå på? Er helt avhengig av gode venninner, vet ikke hva jeg skulle gjort uten, men det er helt klart en mangel at det ikke er familie der. Så godt at du har en å dele det med, og så godt å se frem til å kunne dele det på heltid! Godt at han tar vare på deg

[fairygirl]

[Sommersol]

Jeg har mistet et menneske som var meg veldig nær og kjær. Og det var mye mye tøffere enn jeg kunne forestille meg. Savnet ble veldig mye større enn jeg noen sinne hadde trodd. Tomheten var enorm, men jeg kjenner at følelsene endrer seg. Nå har det gått en tid, og jeg merker at de gode minnene erstatter tomheten litt etter litt.

Dødsfallet kom ikke som et sjokk, men likevel var det veldig tungt. Det fikk meg til å tenke mye på dem som mister noen helt uventet. Jeg tenker på dem som mister barna sine, eller ektefellen sin. Mister noen som en bor sammen med, og som en er vant til å ha rundt seg hver dag. Det må være aldeles grusomt. Det savnet må jo være mye mye større enn mitt. Og når jeg da tenker på hvor stort savnet og sorgen min er, kan jeg ikke forestille meg hvordan de må ha det.

Men nå har h@n fred og det er en trøst

Men jeg er i forfall, kroppslig forfall. Ikke bare propper jeg kroppen med masse mat den ikke har godt av, og som jeg vet ikke gir meg hverken energi eller velvære, men jeg har jammen begynt å røyke igjen. Det verste av alt er at jeg smugrøyker. Sniker meg rundt hjørnene, gjemmer meg for barna og resten av familien. Hvem tror jeg at jeg lurer?? Det er jo kun meg selv jeg eventuelt lurer. Men vet jo at barna vil bli veldig leie seg, og redde for meg. Hva er det egentlig jeg holder på med? Har holdt opp med det svineriet i ganske mange år, og vet egentlig ikke hva som skjedde.

Jeg røyker ikke litt heller. Jeg røyker mye, og det påvirker meg. Jeg blir lat, formen er på bunn og jeg gidder ikke trene heller.

Når det gjelder maten og kostholdet kunne jeg sikkert ha vært et meget godt tilfelle for forskning; Jeg står forran speilet og klesskapet mitt hver morgen og nesten gråter. Klærne mine passer ikke lenger. De som passer er ikke pene lenger og jeg har (heldigvis) kastet alt det gamle. Jeg mistrives så fryktelig i min egen kropp, likevel går jeg inn på kjøkkenet og putter ting i munnen som jeg ikke burde. Enten det eller så starter jeg dagen veldig bra. Spiser greit til frokost og til lunsj. Så kommer middag; jeg er trett, sulten og lat. Gidder ikke handle eller lage noe sunt og ender opp med noe jeg ikke burde ha i alt for store mengder. Så kommer kvelden og hvis jeg har noe i skapene putter jeg inn, og har jeg ikke noe i skapene kjøper jeg noe. Det verste er at når jeg kjøper noe, skylder jeg det enten på barna eller på kjæresten. Iallefall ovenfor meg selv. Kan jo kjøpe noe digg til fotballkampen eller noe annet vi skal se på tv. Men det er jo jeg som spiser aller mest, og det vet jeg innerst inne når jeg kjøper. Hverken barna eller kjæresten hadde reagert hvis jeg ikke hadde kjøpt det, og egentlig kjøper jeg det aller mest til meg selv.

I tillegg skjemmes jeg. Jeg må jo snart betegnes som Norges største jojo. Det viser så godt også, for når jeg er flink er jeg så veldig flink. Da raser jeg ned i vekt og formes av trening, så det er umulig å ikke legge merke til det. Men når det går dårlig går det så veldig dårlig og det vises veldig fort. Jeg føler at folk ser på meg og tenker sitt.

Likevel fortsetter jeg. Jeg mistrives med kroppen min, med formen min og med utseende mitt. Men putter i munnen likevel. Sikkert ikke et unikt tilfelle, men jeg synes det er utrolig at det går an..

Ferdigmat er også en fiende. Vi lever veldig hektisk i to husstander for tiden, mye frem og tilbake og lite tid til å lage ordentlig mat. Da blir det fort pizza, en kebab eller annen møkkamat fra gatekjøkkenet om kvelden når middagen er blitt skippet. Kjæresten har en forholdsvis aktiv jobb, så han tåler det, iallfall vektmessig. Jeg sitter i ro hele dagen og kan ikke spise det samme som ham. Og ferdigmat er jo ikke godt for noen ting, heller ikke lommeboken.

Kan bli deppa av mindre...

[Gjest Miss O'Hara]

Be kjæresten om hjelp - be ham være superstreng og stille deg kontrollspørsmål

Jeg har bedt Mr. Butler om hjelp, så han er litt sensor når jeg skal til med utskeielser. Han er ikke streng nok, så jeg må stramme ham opp litt for han synes ikke han kan fortelle meg hva jeg skal spise og ikke, men jeg sier han må være litt PÅ for å hjelpe meg - at han gjør meg en tjeneste Så han spør meg om jeg har fått trent, og hvis jeg skeier ut med junk lurer han på hva jeg egentlig driver med

Det hjelper! Man trenger noen allierte når motivasjonen er helt på bunnen

Håper du får en fin uke

[fairygirl]

Signerer Missy her

Heldigvis klarer du å sette ord på ting .. Lykke Til!

[Sommersol]

Ja jeg har tenkt på det, men så kjenner jeg at jeg blir litt muggen også, hvis han sier noe liksom...

Så er jeg en ekspert i å lage meg selv unnskyldninger. Som nå at alt er så travelt, at vi lever i to husstander og at det blir så som så med matstellet. Fordi den ene husstanden står på hodet, og den andre nå bare er midlertidig. Unnskyldninger unnskyldning unnskyldninger....

Jaja idag har jeg iallfall trent Og snart skal jeg gå meg en tur:) Er forresten flink til å gå tur, men for min kropp og med mitt matinntak er ikke det nok.

Men nå skal jeg inn i bikinien om få uker, så da får jeg ta tak den lille tiden som er igjen og heller ta det jeg får til som ett pluss.

Gleder meg til kjærestetur. Ble bestilt helt på impuls en dag alt var trist og grått. Bare kjæresten og meg. Det er den første turen vi har alene. Vi har nå vært både her og der, men alltid sammen med andre eller hatt med barna. Jeg kjente at det hjalp på humøret og tungsinnet bare å bestille. Så da får bare mage være mage kose meg skal jeg selv i bikini

Fin dag idag. Gikk tidlig fra jobb, for jeg skulle ett ærend og gikk ikke tilbake etterpå. Da var jeg hjemme en time før jeg pleier og det gjorde jo underverker for denne ettermiddagen. Så da jeg egentlig var ferdig på jobb, hadde vi både laget og spist middag. Vi laget middag sammen idag, barna og jeg. Veldig kos å ha tid til det. Barna er vel ikke fantastisk flinke til å ta i et tak hjemme, men når jeg ber dem er de alltd med. Så idag ble det felles middagslaging og rydding. Så fikk jeg meg en time styrketrening, før jeg raste på butikken og fikk med meg litt nødvendigheter. Deretter bar det avgårde på et møte, før jeg nå skal gå tur med kjæresten. To maskiner med klær har jeg også fått vasket. Liker å være effektiv, men er det bare så alt for sjelden når det kommer til husarbeid. Så egentlig burde jeg vel holdt meg hjemme og gjort litt i huset, men jeg prioriterer heller en time sammen med Ham

Så alt i alt en fin dag. Savnet etter den som døde ligger konstant og murrer, men jeg merker det blir anderledes for hver dag. Savnet blir ikke mindre, men det blir anderledes. Det blir ikke så dominerende og gjør mindre vondt etter som tiden går. Har ikke enda klart å gå til graven. Får litt pes for det av dem rundt meg, men klarer det ikke helt enda. Men har satt meg som mål at jeg skal avgårde før jeg reiser...

[Gjest Miss O'Hara]

men så kjenner jeg at jeg blir litt muggen også, hvis han sier noe liksom

Jeg også men så vinner liksom stoltheten, og så må jeg vise at jeg kan beherske meg. Så får jeg bare gå og furte litt, lizm

Gjør ting når du er klar for det selv

[Sommersol]

Ja jeg nekter å la meg presse på det området. Jeg går når jeg er klar for det. Men kjenner at jeg har lyst til å prøve i helga. Da er det roligere dager. Denne uka har vært så hektisk at det har ikke vært pusterom. Litt godt også, men jeg kjenner at den dagen jeg skal gå til grava, må jeg ha tid etterpå hvis jeg skulle føle behov for det.

Det de andre "maser" om, er at det sikkert ville vært bra for meg og besøke graven, og det er jeg ikke uenig i. Men jeg er ikke helt klar. Jeg lar dem bare fortsette med den velmenende "masinga" si, og tar ting i mitt tempo.

Blomster.... Blomster og dødsfall hører sammen. Den døde var meg så nær, at omgivelsene mine sendte meg blomster. Store mengder med blomster. Jeg fikk ett litt ambivalent forhold til hele greia. Veldig takknemlig for alle som tenkte på meg, og som tok seg bryet å kjøpe en blomst til meg. Men en stund så hele stua ut som en blomsterbutikk. Det ble rett og slett for mye av det hele. Jeg har veldig stor omgangskrets, og har mange mennesker jeg er glade i. Da blir vel de glade i meg også, og mange vil vise at de bryr seg. Men idag har jeg kastet. Bukettene er visnet for lenge siden, men jeg fikk også en hel masse andre blomster som i potte. Men de er på en måte en evig påminnelse om den vonde tiden. Tiden mellom dødsfallet og begravelsen. Har ikke hjerte til å kaste dem, eller la være å stelle dem, men kjenner det blir litt mye. Føler meg utakknemlig. Men jeg skjønner godt dem som ber om ikke å få tilsendt blomster, men heller en gave til et eller annet formål...

Har jammen fått trent idag også jeg. Full fart før fritidsaktivitet. Fordelen med å trene styrke er at jeg ikke blir så gjennomsvett så jeg blir av kondisjonstrening, og at det tar kortere tid. Så når jeg har trent styrke, trenger jeg ikke gå i dusjen umiddelbart, men kan vente til kvelds.

Trett og sliten idag. Har gått i ett helt siden jeg sto opp, ikke ett minutt ro før jeg satte meg ned nå. Hadde en plan om å se gårsdagens episoder av Greys og fruene, men jeg tror det utgår. Går og legger meg heller jeg

[Sommersol]

Lager middag til hele storfamilien samtidig som jeg driver og pakker. Jeg elsker å reise, men hater å pakke. Tar alltid med meg for mye, men føler alltid at jeg mangler noe mens jeg er på tur. Særlig er sko et problem

Jeg er nok ikke noe typisk dame når det gjelder sko. Har ikke et par til hver anledning. Liker ikke skoshopping. Eller forresten, jeg elsker støvletter. Men det er upraktisk der jeg skal. Liker litt hæl, men ikke i åpne sko osv osv. Lista med krav er så stor at jeg stort sett aldri finner det jeg "trenger" Det resulterer i at mange av de skoene jeg har kjøpt, så og si aldri er blitt brukt. Trives best i lave sko, men å komme seg litt opp i høyden gjør jo underverker for BMIen

Når jeg finner et par sko jeg liker, går jeg som regel i dem til de er utslitte. Så da står jeg der da, og vet ikke hvilke sko jeg skal ha med. Eller hvor mange. Så er det den der bagasjevekten da Kan jo ikke ta ubegrensa med, og skal jo helst ha litt plass hvis jeg skulle slumpe til å finne noe jeg har lyst å ta med hjem.

Men jeg finner nok utav det denne gangen også. Trikset er bare å bestemme seg for at nå er jeg ferdig, lukke kofferten og ikke tenke mer på det.

Skal nå uansett bli deilig med noen dager med sol og sommer, vin og mat servert på et fat. Kjæresten helt for meg selv og fri fra jobben. Gleder meg mer enn jeg kan huske å ha gledet meg til noen tur. Denne trenger jeg

Vært finfin helg. Stille og rolig med akkurat passe kombinasjon av hvile og arbeid. Tur både i storm på fredag og nydlig vårvær igår. Tung styrketrening på fredag og et ellers ok kosthold. Har laget dessert idag, og skal unne meg en liten bit, men føler jeg har noe på gang igjen. Håper det, for da har jeg fått avverget noe som kunne ende opp i en liten katastrofe. Iallefall for meg selv. Nå skal jeg dekke ferdig langbordet mitt, sminke mitt litt slitte ansikt og ta imot alle de jeg er så glad i.

[Klips]

Fin bok, det jeg har lest så langt. Falt for tittelen, måtte kikke

[Sommersol]

Så hyggelig at du tittet innom Klips Har tittet innom dine dagbøker igjennom tidene også

Ved Middelhavet midt i mai. Før det er helt proppa med turister. Alene sammen med kjæresten. Late dager på stranden. Med litt overfladisk prat, litt lesing og litt dyyyype samtaler. Vandre gatelangs uten mål og mening. Smale smug og koslige butikker. Ett glass vin på en fortausrestaurant før en rusler videre noen meter før neste glass. Sitte på gata og titte på folk, suge inn atmosfæren, duftene og språket.

Ettermiddagen på terrasen med den fine utsikten, både til havet og til lekeparken som der de lokale tok barna med. Rusle i dusjen, drikke vin og ha tid til å vente til håret tørker nesten helt av seg selv. Veldig seine middager noen ganger ved havnen og noen ganger i ett trangt smug. Fremmede retter, noen fantastiske og noen mindre gode. Paraplydrinker på gata etterpå, der jeg kunne sittet i evigheter og gjettet nasjonaliteten på dem som passerte, bare på bekledning og utseende

Fantastisk. Bare så synd det var litt kort. Men deilig så lenge det varte, og ett fantastisk påfyll etter en litt vanskelig periode.

Ladet nå :)

Så da vi kom hjem var ble det jammen sommer her også

[Sommersol]

Hatt en deilig helg. Vi har bare vært sammen. Heldige som vi er har vi ett sommersted vi kan bruke. Det bruker vi så sant vi har anledning, og der kan vi bare være. For der vi i hverdagen lever i to hus, med to husholdninger er vi på litt mer nøytral grunn på dette stedet. Ingen av barna føler de er på besøk, og vi voksne føler nok litt det samme. Han tutler rundt og gjør ting han liker, som ofte er litt manneting, og jeg gjør det jeg liker, som å lage mat uten hastverk. Blir nok litt tradisjonell kjønnsdeling, men det gjør ingenting. Han lager gjerne mat hvis jeg ikke gidder, og jeg tar gjerne i ett tak hvis han trenger eller jeg har lyst å gjøre noe annet. Så bare er vi sammen. I en felles hverdag. Men en bedagelig en, der ingenting må eller bør gjøres. Ingenting haster og klokka er ikke så viktig. Slike helger er virkelig en grønn lomme i en til tider litt grå hverdag der dagene er litt like og flyter i hverandre.

Denne helgen har ikke været vært det beste, men det har ikke gjort noen verdens ting. Vi har overbygget terrasse og har spist frokost ute inntullet i pledd hele helgen. Barna harmoniske og greie med hverandre. Trives i hverandres selskap og trives også med bare å være...

Og snart er det ferie. Da skal vi bare være i mange uker

[Gjest Miss O'Hara]

Ha en strålende ferie!

[Sommersol]

Takk for det Miss, og det samme til deg når din tur kommer:)

Da er første del av ferien vår over. Den delen som innebar mest reisevirksomhet. Vi skal en tur til i august, men den blir på en helt annen breddegrad og med et helt annet mål.

Turen ble veldig fin, og lærerrik. Vi har vel aldri vært så samlet over så lang tid og på så lite areal:) Gikk som en drøm, men gav meg også endel og tenke på. Jeg visste jo selvfølgelig på forhånd at det å forene to familier med barn ville by på utfordringer, men nå fikk jeg føle dem på kroppen. Barn som er oppdratt på forskjellige måter, som blir stilt forskjellige krav til og som mottar samme ting på forskjellige måter. Jeg ser at mine ikke er perfekte, og at jeg nok kan irritere meg på hans som jeg gjør på alle andre sine etter en tid.

Når skal jeg "blande" meg? Hvor mye kan jeg si? Til barna, til ham? Hvor går grensa for forskjellsbehandling? Hvems terksel skal tas hensyn til? Den med høyest eller lavest toleransegrense?

Hans barn er ekstremt opptatt av hva som er rettferdig. De er alltid blitt behandlet så og si helt likt. Eller helt likt vil vel være umulig, men så godt som likt. Det betyr at om den ene trenger noe, må den andre også få selv om h@n ikke trenger noe. Slik har aldri jeg gjort med mine. Den som trenger den får, og neste gang er det den andre sin tur. Det går som regel alltid opp i opp, og de vet at de alltid får det de trenger.

Jeg er derfor ikke vant til den evige diskusjonen om urettferdighet.

Mine på den annen side er litt eldre, og kan være litt late og tiltaksløse. Det ser jeg helt klart kan være ett irritasjonsmoment. De kan virke likegyldige til endel ting som vi kanskje setter høyt og forventer en viss entusiasme rundt. Ingenting er liksom mer en ok, og det legger en liten demper på dem som er noe yngre og entusiastisk ønsker å ha de litt eldre med.

Noen er mer rotete enn andre. Alle er vel egentlig mer rotete, men jeg er vel den som "maser" mest om å rydde opp etter seg, og det er enklere å be sine egne. Jeg merker også at Han er litt "tivolipappa" Sliter litt med å sette grenser. Vil gjerne at alt skal være gøy hele tiden, alt på barnas premisser. Ingen må kjede seg ett lite sekund.

Føler til tider at han har litt dårlig samvittighet ovenfor barna fordi situasjonen er som den er. Vil iallefall ikke være verre enn mora, og føler litt konkurranse med henne. Han vil ikke innrømme det, men jeg føler at det er litt der det ligger.

Alt er små bagateller. Ting som alle opplever, om det er på ferie sammen med andre eller om en flytter sammen. Men det er likevel ting jeg vet kan irritere meg grønn. Og når den i andre leiren da ikke synes det er så mye og mase om får jeg liksom ikke helt utløp for det heller.

Det var ingenting som ødela ferien, men ferie er ferie. Da har en god tid, og litt lavere terskel både for det ene og det andre. Men jeg ser for meg hvordan det kan bli ei en travel hverdag. Med fire forskjellige individer som er blitt såpass store at de allerede er godt formet og innarbeidet. Fire aktive personer som skal følges opp og følges med. I tillegg skal to av dem bare bo hos oss annenhver uke.

Uff nå høres det ut som om vi har hatt en grusom ferie. Men det har vi altså ikke. Vi har hatt det kjempefint. Alle har storkost seg og ingen ville hjem. Men det er tanker jeg gjør meg etter å vært så nære så lenge.

Men vi har to uker til. Da skal vi være nære på en litt mer plass. Der det er litt mer rom for at alle kan være litt mer for seg selv. Det blir litt mer som hjemme, men selvfølgelig uten så mange burder og måer.

Gleder meg til deg. Vi øver på å være sammen, og det er bra. Ingen i hele verden skal beskylde meg for å gå for fort frem iallefall :)

[Sommersol]

For ett kjedelig vær... Ikke akkurat det ultimate sommervær og heller ikke særlig bedring i sikte dessverre Men været er vel en av få ting en selv ikke har noen innvirkning på, så da er det vel bare å være ekte nordmann og gjøre det beste utav det.

Hjemme en liten tur for å få gjort litt hjemme også. Vi har så mange prosjekter på gang nå at jeg føler ingenting kommer til å bli ferdig. Så vi prøvde å gjøre prosjektet på sommerstedet så og si ferdig idag, men regnet vant i sluttspurten. Så da tar vi noen dager hjemme for å så om vi kan få gjort litt der. Men det er ikke snakk om at noe blir ferdig der med det første. Men vi er iallefall lovet at håndverker skal komme ikveld, og da er det en håndverker mindre å vente på.

Jeg kjenner at jeg begynner å bli lei av å ha barn rundt meg absolutt hele tiden. Det er sjelden det er alle på en gang, for som regel er alltid minst en av dem hos venner, men det er alltid noen der og da ofte også med venner. Hjemme hos meg er hele huset okkupert med ungdommer bak PC-skjermer. Jeg tror de sitter der på andre uken nå. Er bare ut og trekker frisk luft innimellom. Men de er blitt så store nå at det er ikke så enkelt å jage dem ut for å klatre i trær. Men det er greie ungdommer, og de forventer ingenting av meg. De steker seg en pizza innimellom, og tar imot mat fra meg hvis jeg gidder verte dem opp. Men slik som dette ser det ut til å fortsette hele sommeren. Han skal i utgangspunktet ha sine i 5 uker sammenhengende, og mine har ingen planer med sin pappa, og det betyr vel hele sommeren hos meg. Akkurat det er mye tristere for barna enn for meg, for de trenger pappen sin...

Men plutselig i formiddag fikk vi noen indiskasjoner på at det kan være en mulighet for noen barnløse dager. Barnas mor syntes det ble lenge med 5 uker og ville gjerne ha dem hos seg noen dager neste uke, og nesten samtidig ble min minste invitert med på tur med venner. Eldste tar med seg datagjengen og flytter inn i ett annet hjem neste uke, og vips kan vi få noen dager alene på sommerstedet. Tenk om det i tillegg kunne bli litt pent vær:) Det synes jeg at jeg hadde fortjent:)

[Gjest Miss O'Hara]

Ferien kan være en prøvelse... Ferie med barn er ikke alltid ferie, synes jeg Her i gården har pappaen poden en - 1 - uke i året Han makter ikke, selv etter tolv år, å forholde seg til at sommerferien må legges opp etter ungene, og mener han har rett på barnefri ferie også, slik at når han bare har to uker ferie så blir en med og en uten unger. Hah, den som kunne velge det, liksom

Blir godt når hverdagen kommer!

Håper dere fikk noen fine dager

[Sommersol]

Da er det snart skolestart, og jeg kjenner at jeg får litt pustebesvær. Har to fryktelig travle uker bak meg, og det uten at barna har krevd særlig oppfølging. Så da vet jeg at de neste to ikke blir noe bedre.

Har ett digert arrangemet jeg har ansvar for, som krever veldig mye. Og dette året føler jeg meg veldig alene. Jeg er ikke alene da, men vi er veldig mange færre dette året enn vi vanligvis er.

Så er det alt dette med blanke ark osv som høsten liksom skal være. Jeg vet med meg selv at jeg sliter med og følge over tid, og iallefall hvis jeg ikke får en god start. Iår skal det være minstes mattekunnskaper som skal ha hovedfokus. Og denne gangen skal det gjennomføres og avsluttes på en bra måte. Begge barna er inne i litt avgjørende faser i skolegangen sin, så her må mamma vise seg ansvarlig slik at de beste grunnlag blir lagt.

Men altså først må jeg få de neste to ukene vel gjennomført.

Har vært en ganske fin sommer. Men som tiden har flydd da... Har gjort mye forskjellig. Reist litt hit og dit, ingen store turer, men flere små. Spania var høydepuktet. Sitte og bare være, sammen med kjæresten og alle barna. Barna så harmoniske, morsomme og tillitsfulle. Begynner å bli store alle 4, men jeg det gjør det enda gøyere å være sammen med dem.

Vi har vært på tur i store grupper i forbindelse med fritidsaktivitetene barna bedriver. Veldig gøy og sosialt, men også litt slitsomt. Sjølivet har vi fått nytt litt av når været har tillatt det. Makrellfiske og krabbetegner gøy for store og små.

Så alt i alt har det vært en vellykket sommer. Men nå er den altså på hell, selv om vi kan få mange fine dager enda. Det må være lov å håpe iallefall..

MEN det er ett stort MEN... Sommeren (og kjæresten) har satt sine spor. Jeg har sikkert lagt på meg 7 kg i sommer, og sikkert 15 det siste året. Han har et veldig avslappet forhold til kosthold. Og det funker fint for han som har en ganske aktiv jobb. Det funker ikke for meg, og det viser. Nå passer ingen klær og jeg føler meg skikkelig blææææ. Så jeg lukket øynene for økonimien og litt for "skammen" og meldte meg på kostholdskurs. Økonomien fordi det er dyrt og skammen fordi det er nr x i rekken av kurs. Men dette er ett nytt. Jeg vet jo absolutt alt i teorien, men så var det den praksisen da...

Jeg ser på det som et spark i baken. Ris bak speilen og at noen passer på meg. Så får vi nå se. Trening har så og si vært fraværende også i sommer. Med untak av rusleturer med kjæresten og venninner da, men det hjelper ikke nok.

[Gjest Miss O'Hara]

Det er lurt å skaffe seg hjelp! Det er i hvert fall verdt det, det går på helse og ikke minst på velvære, og det er viktig for livskvaliteten både på kort og lang sikt Lykke til!