Gjest Blondie65 Skrevet 28. november 2009 #41 Skrevet 28. november 2009 Jeg vet at jeg er snobbete. Mine holdninger faller ikke i god jord hos folk flest. Jeg har prøvd å ta oppgjør med dem, men har innsett at jeg er farget av måten jeg er oppvokst på. Min familie og omgangskrets vil alltid anse en mann som ikke er lik meg lønns/utdanningsmessig som ikke bra nok. Naprapat er for øvrig ingen godkjent utdannelse i Norge. Det er heller ikke sikkert at han vil få jobb her. Jeg synes dessuten at det er dobbeltmoralsk at han ikke vil bidra hjemme. Vil han ha et tradisjonelt hjem, får han tjene mer enn meg. Hvis ikke vil jeg være den som gjør karriere også får han ta en større bit av kaken på hjemmebane. Du kaller deg selv snobbete, og jeg satt og ventet i startinnlegget på å høre at han var bussjåfør eller søppelbilkjører eller vaktmester. Og så utdanner han seg til noe som man ikke har autorisasjon for å drive med i Norge samt at han har holdninger til kvinner som hører til i steinalderen. Dette forteller meg at du er så vant til å dukke for beskyldninger om snobberi at du ikke ser det selv når du reagerer på helt andre ting. Det virker nemlig mer på meg som du reagerer på forskjell i verdisyn enn yrket. For meg ville det vært utelukket å være sammen med en som hadde så ulikt syn på partenes rolle i forholdet at det ville vært nok til å gjøre det slutt.
Gjest Gjest_Marie_* Skrevet 28. november 2009 #42 Skrevet 28. november 2009 Det høres ikke helt ut som om dere har en fremtid sammen, samtidig synes jeg det er beundringsverdig at du er så klar over egne fordommer at du tar opp spørsmålet. Du kan jo prøve å snakke med han om det? Jeg studerer det samme som TS, men jeg er oppvokst i en familie der foreldrene er lavt utdannet, og de aller fleste bakover er bønder og husmødre. Foreldrene mine er nøye på at han jeg er sammen med faktisk gjør noe, de ville nok ikke godtatt at jeg hadde blitt sammen med en som ikke gadd jobbe, og var trygdet av den årsaken, feks. For min egen del er det akkurat det samme om han er bonde eller kirurg, så lenge han til en viss grad brenner for det han gjør, noe det virker som om din ikke gjør? Kan en av grunnene til at du føler det er feil, være at du vet familie din ikke vil akseptere han? Tusen takk for dette innlegget. Jeg har tenkt mye på at jeg vil snakke med noen om det, men jeg vet ikke hvem. Mine venninner vil si "dump" fordi de mener jeg bør gå etter en med høyere ambisjoner. Dermed ble det et hvilket som helst forum på internett, men jeg setter pris på mange av svarene jeg har fått til nå. Jeg tror familien min hadde fått større respekt for ham hvis han hadde brent for det han gjorde. Når folk spør : "Hvorfor studerer du til å bli naprapat", sier han som han sa til meg; fordi han ikke kom inn på fysioterapi eller medisin i Norge. Jeg tror ikke det vil slå an hos en kommende svigerfar. Ja, min far ville nok syntes at det mest optimale var en mann som hadde samme økonomiske bakgrunn, men han ville ikke dømt ham nord og ned fordiom. Ettersom han her i tillegg ikke ser ut til å ha spesielt mange tanker om dette, gjør det alt vanskeligere å forsvare overfor familien. Jeg tror også at min mor som er lege vil henge seg opp i at utdannelsen ikke er godkjent, og relativt alternativ. Har han ingen gode argumenter der, vil hun nok reagere. Det skjønner jeg, jeg synes alle som jobber innen helse, bør ha meninger om hvorfor de gjør det. Mine foreldre hadde nok godtatt det om jeg kom hjem med en fysioterapeut. Det hadde tatt tid, og de ville nok fremdeles ha tenkt at en jurist passet meg bedre, men de hadde godtatt det. Så godt kjenner jeg dem.
Gjest Gjest Skrevet 28. november 2009 #43 Skrevet 28. november 2009 Vi har en naprapatklinikk her i byen og jeg har da vitterlig hatt god hjelp av den unge (kjekke!) mannen. Han fiksa ryggen, nakken og skuldrene mine. OG fikset et opplegg til øvelser hjemme. Samt inspirerte til en mer aktiv hverdag med trening. Nå er jeg frisk! Jeg tror dessuten han tjener penger nok med en stor kundegruppe. Men som selvstendig legger han nok inn en del timer mer enn "vanlige folk" i ren arbeidstid. Så det å hetse en "ny" yrkesgruppe synes jeg bare er tåpelig. Det er bare et spørsmål om tid før de er mange nok, har organisert seg, fått godkjenningsverktøy og egen utdanning i Norge. Det de driver med er ikke noe mumbo jumbo, men basert på godt kjente prinsipper innen kiropraktikk og fysioterapi. TS kan da ende med sin fisefine livsstil i ræva om fyren faktisk blir god, starter egen klinikk og tjener noen mill og vel så det i året... Hans holdninger til det å ha hus og hjem synes jeg er graverende. Ikke minst fordi de kommende barna fortjener bedre! En pappa som engasjerer seg og finner dem viktigst i livet. Dette paret har en del utfordringer ja. Å snakke om det er vel det lureste.
Gjest Gjest Skrevet 28. november 2009 #44 Skrevet 28. november 2009 Jeg er glad jeg ikke kommer fra en familie hvor en partner må stå på nåler og bli "godkjent" og forsvare sitt yrke (forutsetter at det er snakk om en med utdanning, og ikke en som driver dank) ovenfor svigerforeldre. Og hvor en fysioterapeut såvidt, kanskje, kommer gjennom nåløyet.
Gjest Gjest_Marie_* Skrevet 28. november 2009 #45 Skrevet 28. november 2009 Jeg er glad jeg ikke kommer fra en familie hvor en partner må stå på nåler og bli "godkjent" og forsvare sitt yrke (forutsetter at det er snakk om en med utdanning, og ikke en som driver dank) ovenfor svigerforeldre. Og hvor en fysioterapeut såvidt, kanskje, kommer gjennom nåløyet. Jeg er glad for at jeg har en mor som har brent for yrket sitt i alle år. Jeg er glad for at hun elsker jobben sin, og hun har stor respekt for både fysioterapeuter og sykepleiere. Men hun er også klar på at de som jobber i helsesektoren bør brenne for yrket de velger. De bør ha interesse nok til å holde seg oppdatert på fagstoff og å følge opp pasienter. Derfor er jeg glad for at jeg har en mor som vil se på en naprapat som ikke vet hvorfor han gjør det han gjør med kritiske øyne. Nettopp fordi han ikke vet hvorfor han endte opp der.
Gjest Gjest Skrevet 28. november 2009 #46 Skrevet 28. november 2009 Jeg er glad for at jeg har en mor som har brent for yrket sitt i alle år. Jeg er glad for at hun elsker jobben sin, og hun har stor respekt for både fysioterapeuter og sykepleiere. Men hun er også klar på at de som jobber i helsesektoren bør brenne for yrket de velger. De bør ha interesse nok til å holde seg oppdatert på fagstoff og å følge opp pasienter. Derfor er jeg glad for at jeg har en mor som vil se på en naprapat som ikke vet hvorfor han gjør det han gjør med kritiske øyne. Nettopp fordi han ikke vet hvorfor han endte opp der. Dette er jeg enig i. Innen yrker der du har mye med mennesker å gjøre, som helse og omsorg, er motivasjon veldig viktig. Du merker lett hvem som egentlig ikke har noen interesse og det gjør pasientene også.
Gjest Gjest_gjest_* Skrevet 28. november 2009 #47 Skrevet 28. november 2009 Mine foreldre hadde nok godtatt det om jeg kom hjem med en fysioterapeut. Det hadde tatt tid, og de ville nok fremdeles ha tenkt at en jurist passet meg bedre, men de hadde godtatt det. Så godt kjenner jeg dem. Jeg er glad for at jeg har en mor som har brent for yrket sitt i alle år. Jeg er glad for at hun elsker jobben sin, og hun har stor respekt for både fysioterapeuter og sykepleiere. Men hun er også klar på at de som jobber i helsesektoren bør brenne for yrket de velger. De bør ha interesse nok til å holde seg oppdatert på fagstoff og å følge opp pasienter. Derfor er jeg glad for at jeg har en mor som vil se på en naprapat som ikke vet hvorfor han gjør det han gjør med kritiske øyne. Nettopp fordi han ikke vet hvorfor han endte opp der. Jeg er enig i det du skriver nederst her, og er glad for at jeg også har en mor som brenner for yrket sitt. Jeg mener at alle bør ha respekt for den jobben de gjør, vise ansvar og holde seg oppdatert slik at de kan gjøre en best mulig jobb. Dette gjelder for de innen helse, men også for alle andre yrker. Jeg har også respekt for at man ønsker at andre skal ha samme holdning. Jeg reagerer likevel på inlegget over. Du skriver at din mor har stor respekt for fysioterapeuter, men likevel er det kun på nåde at en fysio er god nok for deg/for familien. Hvor langt strekker egentlig respekten seg da? Hva om din fremtidige mann var en dyktig sykepleier? Hadde respekten hennes vært stor nok til at han hadde blitt godkjent?
Gjest Gjest Skrevet 28. november 2009 #48 Skrevet 28. november 2009 Haha denne tråden er et prakteksempel på hvordan sette opp stråmenn!! TS, jeg tror nok alle de som kritiserer deg kanskje leste to setninger i startinnlegget ditt, og sikk med seg "jeg har fordommer", "jeg er høyt utdannet" og at du var negativ til hans naprapatutdannelse, og tok det derifra. Jeg synes absolutt ikke du høres så forferdelig ut som folk her skal ha det til, og enig med de osm har sagt at dere må prate sammen. Like greit å ta det først som sist, før det blir alt for alvorlig? Dere må finne ut hvordan dere står i forhold til hverandre,og det er også viktig at han får vite hvor du faktisk står hen. Ta det en kveld han kommer på besøk, si klart og tydelig at i kveld må dere snakke om noe viktig, og så tar du det opp slik du har gjort her. Si at du er klar over at du har litt fordommer i bagasjen, og at dette er du klar over, jobber med, men kan komme til å farge ditt syn på ting. Men si også at du er bekymret for hans holdninger, og også hans engasjement. Etter å ha brukt 4 år på en utdannelse han egentlig ikke vil gå, hva skjer da? Hvor fort vil han bli lei av den jobben han kanskje egentlig ikke ville ha? Du vil jo gjerne at han gjør noe som gjør han glad, og si at du ønsker han tenker litt mer igjennom hva han faktisk vil med livet sitt. Si også at du ser for deg barn med han, og at han som person er en fantastisk person du vil være med. Men han må da tenke igjennom sine holdninger, akkurat som du må tenke igjennom dine. Når man tar opp ting som to voksne, så går det som regel bra. Om han skulle bli eitrande sint og reagere dårlig, på noe du har tatt opp på en god måte, så er jo det en god pekepinn om at dette sannsynligvis kommer til å bli et problem lenge fremover. Lykke til!
Gjest Gjest_Marie_* Skrevet 28. november 2009 #49 Skrevet 28. november 2009 Jeg reagerer likevel på inlegget over. Du skriver at din mor har stor respekt for fysioterapeuter, men likevel er det kun på nåde at en fysio er god nok for deg/for familien. Hvor langt strekker egentlig respekten seg da? Hva om din fremtidige mann var en dyktig sykepleier? Hadde respekten hennes vært stor nok til at han hadde blitt godkjent?
Gjest Gjest Skrevet 28. november 2009 #50 Skrevet 28. november 2009 Jeg er enig i det du skriver nederst her, og er glad for at jeg også har en mor som brenner for yrket sitt. Jeg mener at alle bør ha respekt for den jobben de gjør, vise ansvar og holde seg oppdatert slik at de kan gjøre en best mulig jobb. Dette gjelder for de innen helse, men også for alle andre yrker. Jeg har også respekt for at man ønsker at andre skal ha samme holdning. Jeg reagerer likevel på inlegget over. Du skriver at din mor har stor respekt for fysioterapeuter, men likevel er det kun på nåde at en fysio er god nok for deg/for familien. Hvor langt strekker egentlig respekten seg da? Hva om din fremtidige mann var en dyktig sykepleier? Hadde respekten hennes vært stor nok til at han hadde blitt godkjent? Jeg reagerer også på dette resonnemanget. Først er det av stor betydning at folk brenner for yrket sitt og har et bevisst forhold til det. Men det hjelper tydeligvis lite hvis man har et yrke som ikke er "bra" nok. En lavt utdannet person eller en som ikke har noe status-utdannelse kan jo brenne mer for yrket sitt, og ha mer yrkesstolthet enn en som har et såkalt høystatusyrke. Så resonnemanget blir da: Du skal brenne for yrket ditt, men hvis det ikke er anerkjent av meg som et statusyrke, så er det uansett ingenting verdt.
Gjest Gjest_Marie_* Skrevet 28. november 2009 #51 Skrevet 28. november 2009 Haha denne tråden er et prakteksempel på hvordan sette opp stråmenn!! TS, jeg tror nok alle de som kritiserer deg kanskje leste to setninger i startinnlegget ditt, og sikk med seg "jeg har fordommer", "jeg er høyt utdannet" og at du var negativ til hans naprapatutdannelse, og tok det derifra. Jeg synes absolutt ikke du høres så forferdelig ut som folk her skal ha det til, og enig med de osm har sagt at dere må prate sammen. Like greit å ta det først som sist, før det blir alt for alvorlig? Dere må finne ut hvordan dere står i forhold til hverandre,og det er også viktig at han får vite hvor du faktisk står hen. Ta det en kveld han kommer på besøk, si klart og tydelig at i kveld må dere snakke om noe viktig, og så tar du det opp slik du har gjort her. Si at du er klar over at du har litt fordommer i bagasjen, og at dette er du klar over, jobber med, men kan komme til å farge ditt syn på ting. Men si også at du er bekymret for hans holdninger, og også hans engasjement. Etter å ha brukt 4 år på en utdannelse han egentlig ikke vil gå, hva skjer da? Hvor fort vil han bli lei av den jobben han kanskje egentlig ikke ville ha? Du vil jo gjerne at han gjør noe som gjør han glad, og si at du ønsker han tenker litt mer igjennom hva han faktisk vil med livet sitt. Si også at du ser for deg barn med han, og at han som person er en fantastisk person du vil være med. Men han må da tenke igjennom sine holdninger, akkurat som du må tenke igjennom dine. Når man tar opp ting som to voksne, så går det som regel bra. Om han skulle bli eitrande sint og reagere dårlig, på noe du har tatt opp på en god måte, så er jo det en god pekepinn om at dette sannsynligvis kommer til å bli et problem lenge fremover. Lykke til! Tusen takk for velformulert og konstruktivt svar. Jeg har ikke spurt så mye rundt yrket fordi han ikke vil snakke om det. Igjen fordi interessen uteblir, slik jeg tolker det. Du har helt rett, å utsette denne praten gjør ingen noe godt. Han kommer på besøk neste helg. Jeg får kvinne meg opp og gjøre det da. Jeg har mine ting som jeg må jobbe med, men det synes jeg han også bør. Eller kanskje vi bare ikke passer sammen. Jeg vet nok mer etter den samtalen. Jeg setter pris på alle de gode innspillene som jeg kan ta med meg videre. Selv om det kanskje ikke virker sånn, vil jeg ta opp temaet på en god måte, fordi jeg er glad i ham.
Gjest Gjest Skrevet 28. november 2009 #52 Skrevet 28. november 2009 Det skjønner jeg selvsagt. Uansett hvilket yrke det gjelder, hvis han egentlig ikke har noen intresse for det og i tillegg har et annet syn på familieliv enn hva du og din familie ønsker for deg så skjønner jeg jo at det ikke vil være noen god match. Da hadde det vel ikke hjulpet om han var lege heller. Da er det jo mer personens verdier, og ikke yrkesvalg, som er problemet. Når du skriver "hvis han hadde brent for å være fysioterapeut vil jeg tro at hun hadde godkjent det" så synes jeg likevel dette høres overfladisk ut, hvis vi tar utgangspunkt i at det er yrket og engasjement rundt yrket som blir bedømt, og ikke andre personlige egenskapet/meninger. Hvor vidt en jurist tjener vesentlig mer enn en naprapat skal jeg ikke begi meg ut på. Jeg kjenner mange jurister (og flere som snart er ferdig på UiB - kanskje du kjenner noen av dem?), og per idag er det ikke så mange av dem som har spesielt fete inntekter. Det er klart, en jurist som blir advokat har potensiale for å tjene gode penger. Likevel er det svært mange jurister som tjener helt på det jevne. Jeg er også med på at det ideelt sett hadde vært greit om begge parter i et forhold tjener noenlunde likt. Man vil da kunne unngå endel konflikter. Om det skal være en avgjørende faktor er jeg gjerne ikke enig i, men at det har betydning er jeg helt enig i.
Gjest Gjest_Marie_* Skrevet 28. november 2009 #53 Skrevet 28. november 2009 Det skjønner jeg selvsagt. Uansett hvilket yrke det gjelder, hvis han egentlig ikke har noen intresse for det og i tillegg har et annet syn på familieliv enn hva du og din familie ønsker for deg så skjønner jeg jo at det ikke vil være noen god match. Da hadde det vel ikke hjulpet om han var lege heller. Da er det jo mer personens verdier, og ikke yrkesvalg, som er problemet. Når du skriver "hvis han hadde brent for å være fysioterapeut vil jeg tro at hun hadde godkjent det" så synes jeg likevel dette høres overfladisk ut, hvis vi tar utgangspunkt i at det er yrket og engasjement rundt yrket som blir bedømt, og ikke andre personlige egenskapet/meninger. Hvor vidt en jurist tjener vesentlig mer enn en naprapat skal jeg ikke begi meg ut på. Jeg kjenner mange jurister (og flere som snart er ferdig på UiB - kanskje du kjenner noen av dem?), og per idag er det ikke så mange av dem som har spesielt fete inntekter. Det er klart, en jurist som blir advokat har potensiale for å tjene gode penger. Likevel er det svært mange jurister som tjener helt på det jevne. Jeg er også med på at det ideelt sett hadde vært greit om begge parter i et forhold tjener noenlunde likt. Man vil da kunne unngå endel konflikter. Om det skal være en avgjørende faktor er jeg gjerne ikke enig i, men at det har betydning er jeg helt enig i. Ja, som jeg ærlig innrømmer, mine foreldre har sine fordommer. Vi har et tradisjonelt syn, og mener at mannen bør tjene like mye som kvinnen, eller mer. Selv ville jeg ikke hatt en partner som tjente mye mer enn meg, heller. Uansett, disse holdningene er jeg farget av. Det er også derfor jeg skriver at jeg vet at jeg har et overfladisk syn på visse ting. Jeg kunne sikkert kimset det bort, men så realistisk er jeg. Jeg jobber med det, og det har bedret seg mye de siste årene. Uansett, det jeg ville få frem er at det er flere årsaker til at foreldrene mine vil reagere på ham. Både fordi yrket ikke er godkjent, fordi han ikke vet hva han vil, og fordi han vil ha en kvinne som slaver over grytene. Som jeg skrev, de hadde lettere godkjent en jurist (eller noen som de visste klarte seg godt økonomisk), men det viktigste for dem er at jeg finner noen jeg elsker. Så, ja, de hadde godtatt en fysioterapeut, men innerst inne hadde de nok håpet at jeg fant en som var mer likestilt. Såpass overfladiske er de... Og der er jeg vel på lik linje. Jeg er for å dele 50/50 på alt, så langt det er mulig.
Gjest Gjest_Marie_* Skrevet 28. november 2009 #54 Skrevet 28. november 2009 Jeg kjenner mange jurister (og flere som snart er ferdig på UiB - kanskje du kjenner noen av dem?), og per idag er det ikke så mange av dem som har spesielt fete inntekter. Det er klart, en jurist som blir advokat har potensiale for å tjene gode penger. Likevel er det svært mange jurister som tjener helt på det jevne. Jeg er også med på at det ideelt sett hadde vært greit om begge parter i et forhold tjener noenlunde likt. Man vil da kunne unngå endel konflikter. Om det skal være en avgjørende faktor er jeg gjerne ikke enig i, men at det har betydning er jeg helt enig i. Jeg kjenner nok noen av dem. Jeg er heldig, har hatt relevant deltidsjobb og vet at jeg kan fortsette med den når jeg er ferdig. Men, som du sier, det varierer hvor folk ender opp. Man må ha et snitt på A/B (helst med flest Aer) for å knive om de beste jobbene. Jeg har tatt studiet meget seriøst og befinner meg i den kategorien.
Gjest Gjest_Louise_* Skrevet 28. november 2009 #55 Skrevet 28. november 2009 I barndommen hadde jeg en venninne som kom fra en overklassefamilie. Hverken hun eller hennes søsken var noe særlig snobbete på den tiden. Men moren deres la gjennom nedlatende blikk og kommentarer aldri skjul på at jeg, med min arbeiderklassebakgrunn,ikke var bra nok selskap for hennes datter. Da venninnen min flyttet for å begynne på privatskole skiltes desverre våre veier. For noen år siden møtte jeg henne tilfeldigvis igjen og vi har gjenopptatt kontakten. Idag er både hun og hennes søsken voksne,og har tatt gode utdannelser. De tilhører fortsatt det man kan kalle overklassen: nyter høy status og har økonomi til å leve som de ønsker. Likevel er alle skilte fra sine overklasse-ektefeller, og finner tilsynelatende aldri noen som er "bra nok" for dem eller for moren. Poenget mitt er: Penger,status og fin familiebakgrunn garanterer ikke for at man finner kjærligheten - det kan tvert imot bare gjøre det enda vanskeligere hvis man ser seg blind på slike overfladiske ting.
Gjest womenwomen Skrevet 28. november 2009 #56 Skrevet 28. november 2009 Jeg vet at jeg er snobbete. Mine holdninger faller ikke i god jord hos folk flest. Jeg har prøvd å ta oppgjør med dem, men har innsett at jeg er farget av måten jeg er oppvokst på. Min familie og omgangskrets vil alltid anse en mann som ikke er lik meg lønns/utdanningsmessig som ikke bra nok. Naprapat er for øvrig ingen godkjent utdannelse i Norge. Det er heller ikke sikkert at han vil få jobb her. Jeg synes dessuten at det er dobbeltmoralsk at han ikke vil bidra hjemme. Vil han ha et tradisjonelt hjem, får han tjene mer enn meg. Hvis ikke vil jeg være den som gjør karriere også får han ta en større bit av kaken på hjemmebane. Jeg forstår deg og er helt enig med deg i dine tanker om dette ! Høres jo helt teit ut at han ønsker / krever en kone som tar mesteparten av arbeidet hjemme - når han tjener minst og bidrer minst økonomisk til felles husholdning . TS - ikke la deg UTNYTTE av denne " latsabben " .Han skal tydeligvis ha mye goder selv - men gjøre minst mulig arbeid , plikter og ansvar selv . Kan ikke se at denne fyren er noe å gå glipp av . Må da finnes noe bedre der ute for deg . Jeg ville ikke hatt en slik fyr ...jeg heller ... Til tross for at jeg ikke er like høyt utdannet som TS .. Så hvorfor skal du som har gjordt det så bra innen utdanning / jobbsituasjon ta til takke med han der ? Ser ingen gode grunner jeg .
I Grosny Skrevet 28. november 2009 #57 Skrevet 28. november 2009 Han kom ikke inn på medisin eller fysioterapi i Norge, dermed bar det rett til Stockholm og enkleste motstands vei. Skulle han ha kastet bort et år eller to på Bjørknes for å pusse karakterer? Jeg synes det er smartere å dra ut for å studere.
Gjest Gjest Skrevet 28. november 2009 #58 Skrevet 28. november 2009 Skulle han ha kastet bort et år eller to på Bjørknes for å pusse karakterer? Jeg synes det er smartere å dra ut for å studere. Kommer jo LITT an på hva man studerer og da. Er vel en liten forskjll på å studere for å bli lege, og studere for å bli naprapat..
I Grosny Skrevet 28. november 2009 #59 Skrevet 28. november 2009 Kommer jo LITT an på hva man studerer og da. Er vel en liten forskjll på å studere for å bli lege, og studere for å bli naprapat.. Kanskje han har funnet ut at naprapatstudier er mer spiselig i forhold til sine interesser og evner enn det legestudiet er. Tenk om han hadde gamblet på å ta en lang og dyr utdannelse som han ikke hadde fikset? Man bør velge studie i forhold til interesser og evner. Å gå på tvers av dette blir for tungt. Det er lettere å få gode resultater i det som interesser en selv.
Gjest Gjest Skrevet 28. november 2009 #60 Skrevet 28. november 2009 Kanskje han har funnet ut at naprapatstudier er mer spiselig i forhold til sine interesser og evner enn det legestudiet er. Tenk om han hadde gamblet på å ta en lang og dyr utdannelse som han ikke hadde fikset? Man bør velge studie i forhold til interesser og evner. Å gå på tvers av dette blir for tungt. Det er lettere å få gode resultater i det som interesser en selv. Er jo selvfølgelig en mulighet for det, men må vel nesten basere seg på den informasjonen som har kommet frem i tråden her. TS sier at han ikke virker nevneverdig interessert i utdannelsen, den er bare ett substitutt fordi han ikke kom inn på det han ville inn på.
Fremhevede innlegg