Gjest Gjest Skrevet 28. november 2009 #21 Skrevet 28. november 2009 Man må da vitterligen gå fire år på skole for å bli naprapat, er ikke det en høyere utdannelse? Er man bedre enn andre hvis man er siviløkonom eller lege? For det er jo i utgangspunktet det du sier. Synes du skal fortelle han det jeg, se åssen reaksjon du får, HAN har jo i det minste vært ærlig nok til å ikke legge skjul på hvilke holdninger HAN har(og så kan man jo mene hva man vil om dem). Og off topic, tror naprapater tjener over gjennomsnittet Det må de med den timesprisen de tar Naprapat er jo ikke en godkjent utdannelse, er en grunn til at den ikke finnes på høyskoler her i landet. Om man går p åskole i 3 (eller er det 4?) år for å bli homeopat, vil du si personen er høyere utdannet? Eller tre år på Marthas engleskole for den saks skyld? Enkelte naprapater tjener nok sikkert godt, men det er ikke bare bare å starte for seg selv med noe slikt. Leser jo også nå at TS sier han ikke er interessert i utdannelsen en gang, det er bare fordi han ikke kom inn på fysioterapi og medisin han valgte det. Ikke akkurat et bra grunnlag å bygge en karriere som kan være vanskelig å få i gang synes nå jeg men...
Gjest Gjest_Marie_* Skrevet 28. november 2009 #22 Skrevet 28. november 2009 Det var da voldsomt som folk angrep TS her da. Liten mistanke om at det er en enkeltperson som kjeder seg litt her på morgenen...? TS sier jo selv at hun er klar over sine dårlige holdninger. Jeg reagerer også på mannen sin dobbeltmoral, de skal ha et "tradisjonelt" hjem, hvor hun skal passe hus og barn, mens han jobber. Men da burde han kanskje ta en utdannelse som sikrer brød på bordet? Om du har tatt to kjente naprapater som har klart det, er det overhodet ikke sikkert at alle gjør det, jeg vet om kunstnere og filmstjerner som tjener uhorvelig med penger, men om jeg prøver meg på det samme er det ganske sikkert at jeg ikke kommer til å gjøre det. Jeg tror rett og slett at du må tenke deg nøye om. Om dette kommer til å bli et stort og varig problem er det nok bedre å gjøre dte slutt nå, for alles del, inkludert fremtidige barn. Om du tror du klarer å venne deg til tanken og akseptere situasjonen, da blir du. Men da burde du jo også prøve å jobbe med holdningen din. Synes også du skal ta det opp med han på en fin måte, og si at du har problemer med det, men at du ikke ønsker at det skal være sånn, og høre litt mer om hans synspunkter. Tusen takk for et bra innlegg! Jeg hadde håpet at det var noen som så forbi mine dårlige holdninger. Ja, jeg vet at de er dårlige, og jeg INNRØMMER det. Som du sier finner jeg det dobbeltmoralsk at han anser seg til å være i en posisjon hvor han avgjør at noen oppgaver er kvinnens, mens han kan være mann og slippe unna, til tross for at lønningssekken ikke er tyngre enn min. Han vet jo ikke hvorvidt han vil få jobb en gang. Skal han ha slike holdninger, bør han også tjene nok til å leve opp til de, synes jeg. Han kan ikke forlange begge deler. Jeg er villig til å strekke meg, til å godta at han er naprapat, om han godtar mer ansvar på hjemmebane. Jeg tror ikke han jeg er sammen med hører til den gruppen, nei. Naprapat ble siste utvei da han ikke kom inn på studier her i Norge. Det virker ikke akkurat gjennomtenkt.
Gjest Gjest Skrevet 28. november 2009 #23 Skrevet 28. november 2009 Synes ikke noe om holdningene til verken ts eller kjæresten, og kunne ikke hatt noen av dere som mine venner. Du spør etter råd, men jeg ser deg vel egentlig som "fortapt". Du forstår ikke at mannen din sitt kvinnesyn er det som er det virkelige problemet her, og at yrkesvalget hans er det beste ved (det du har fortalt om) han. For meg er naprapat et mer interessant yrke enn jurist. Mennesker som lar seg styre så til de grader av sin families holdninger, får meg til å stusse. For hadde jeg hatt en slik familie, ville jeg hatt glede av å vise dem at jeg tar totalt avstand fra holdningene deres. Men man er forskjellig.
Gjest Gjest_Marie_* Skrevet 28. november 2009 #24 Skrevet 28. november 2009 Synes ikke noe om holdningene til verken ts eller kjæresten, og kunne ikke hatt noen av dere som mine venner. Du spør etter råd, men jeg ser deg vel egentlig som "fortapt". Du forstår ikke at mannen din sitt kvinnesyn er det som er det virkelige problemet her, og at yrkesvalget hans er det beste ved (det du har fortalt om) han. For meg er naprapat et mer interessant yrke enn jurist. Mennesker som lar seg styre så til de grader av sin families holdninger, får meg til å stusse. For hadde jeg hatt en slik familie, ville jeg hatt glede av å vise dem at jeg tar totalt avstand fra holdningene deres. Men man er forskjellig. Hvis jeg trengte venner, hadde jeg startet en debatt om det. Spørsmålet mitt er faktisk hva jeg bør gjøre. Hva du synes om yrket naprapat var ikke det jeg spurte etter. Men mange tusen takk for innlegget ditt!
Gjest Gjest Skrevet 28. november 2009 #25 Skrevet 28. november 2009 Jeg kommer fra en familie hvor de fleste driver innen septik/slamsugerbransjen. Dette er ikke noe høyt respektert yrke. Likevel er jeg stolt av å fortelle hva pappa driver med, og han tjener minst like bra som f.eks en lege. Jeg tror de fleste barn er stolt av foreldrene sine uavhengig av yrke.
Gjest Gjest_anonym_* Skrevet 28. november 2009 #26 Skrevet 28. november 2009 Ser du den logiske bristen i ditt eget innlegg? Du skriver først "hvem bestemmer hva som er viktig", deretter kritiserer du holdningene som skisseres her. Er jo ikke noe logisk brist. Jeg sikter til at TS sier at hun vil at mannen skal ha en viktig jobb, og jeg mener at ingen kan komme å si at noe er viktig eller mindre viktig. Det må hver og en selv bestemme. Om mannen til TS syns at naprapat er viktig så må han få gjøre det uten at TS skal kritisere han for å ikke velge et såkalt viktig yrke. For henne er kanksje lege eller siviløkonom betegnet som viktig og da må hun få synes det. Jeg mener at ingen andre kan komme å si til noen andre at de ikke har et "viktig" yrke, da det er høyst individuelt hva man ser på som viktig i forhold til seg selv, sine verdier og sine egne muligheter og ambisjonsnivåer
Gjest samme gjest Skrevet 28. november 2009 #27 Skrevet 28. november 2009 Tusen takk for et bra innlegg! Jeg hadde håpet at det var noen som så forbi mine dårlige holdninger. Ja, jeg vet at de er dårlige, og jeg INNRØMMER det. Som du sier finner jeg det dobbeltmoralsk at han anser seg til å være i en posisjon hvor han avgjør at noen oppgaver er kvinnens, mens han kan være mann og slippe unna, til tross for at lønningssekken ikke er tyngre enn min. Han vet jo ikke hvorvidt han vil få jobb en gang. Skal han ha slike holdninger, bør han også tjene nok til å leve opp til de, synes jeg. Han kan ikke forlange begge deler. Jeg er villig til å strekke meg, til å godta at han er naprapat, om han godtar mer ansvar på hjemmebane. Jeg tror ikke han jeg er sammen med hører til den gruppen, nei. Naprapat ble siste utvei da han ikke kom inn på studier her i Norge. Det virker ikke akkurat gjennomtenkt. Ikke bry deg om alle de tulle-folka her på Kg, du innrømmer ihvertfall dine holdninger og vet at de er et problem, alle de andre sneversynte menneskene her i tråden tror de har fasitsvaret på alt. Om det er noen som setter seg på en høy hest og er dømmende i denne debatten så er det ihvertfall ikke TS! Da tror jeg rett og slett du bare må snakke med han om det. I og med at du har tenkt så langt så viser det jo at du gjerne vil får til forholdet, og at du gjerne vil ha et langt og godt liv sammen med han og barn. Kan jo være han bare rett og slett ikke har tenkt ting så veldig godt igjennom. Om det er lege han egentlig har lyst til å bli, har han ingen mulighet for å prøve seg i utlandet da? Istedenfor å bruke 4 år på en usikker utdanning han egentlig ikke interesserer seg for.
Gjest Gjest Skrevet 28. november 2009 #28 Skrevet 28. november 2009 Ser du har fått mye kritikk her. Jeg oppfatter det sånn a du synes det er rart at han ikke har noen ambisjoner, at han velger noe han oppfatter som enkelt uten å tenke videre over det og likevel krever han at du skal ta deg av hjemmet. Du virker som en person med ambisjoner og klare mål og da skjønner jeg at denne mannen og yrket hans virker rart. Jeg ville nok selv vært litt skeptisk til utdanninger som er litt alternative, som jo denne fremdeles er. Og litt mer skeptisk når han åpenbart hverken har noen plan eller interesse for det han driver med. Det naturlige vil være å dele på ansvaret. Jeg kunne ikke vært i et forhold med en ambisjonsløs mann med gammeldagse holdninger. Jeg får også inntrykk av at du skammer deg mer over årsaken til at han valgte yrket og ikke selve yrket.
Gjest Gjest_Anita_* Skrevet 28. november 2009 #29 Skrevet 28. november 2009 Jeg kommer fra en familie hvor de fleste driver innen septik/slamsugerbransjen. Dette er ikke noe høyt respektert yrke. Likevel er jeg stolt av å fortelle hva pappa driver med, og han tjener minst like bra som f.eks en lege. Jeg tror de fleste barn er stolt av foreldrene sine uavhengig av yrke. Det tror jeg også,så sant man ikke er svært opptatt av status og/eller har mindreverdighetskomplekser.
Gjest Gjest Skrevet 28. november 2009 #30 Skrevet 28. november 2009 Er jo ikke noe logisk brist. Jeg sikter til at TS sier at hun vil at mannen skal ha en viktig jobb, og jeg mener at ingen kan komme å si at noe er viktig eller mindre viktig. Det må hver og en selv bestemme. Om mannen til TS syns at naprapat er viktig så må han få gjøre det uten at TS skal kritisere han for å ikke velge et såkalt viktig yrke. For henne er kanksje lege eller siviløkonom betegnet som viktig og da må hun få synes det. Jeg mener at ingen andre kan komme å si til noen andre at de ikke har et "viktig" yrke, da det er høyst individuelt hva man ser på som viktig i forhold til seg selv, sine verdier og sine egne muligheter og ambisjonsnivåer Nå har jo TS sagt at det ike er noe han egentlig vil, dte bare ble sånn fordi han ikke kom inn på medisin eller fysio. Hadde han virkelig brent for yrket hadde saken kanskje vært litt annerledes?
Scorpina Skrevet 28. november 2009 #31 Skrevet 28. november 2009 Innlegg i tråden endret. Scorpina -mod-
Gjest Gjest_Marie_* Skrevet 28. november 2009 #32 Skrevet 28. november 2009 Ikke bry deg om alle de tulle-folka her på Kg, du innrømmer ihvertfall dine holdninger og vet at de er et problem, alle de andre sneversynte menneskene her i tråden tror de har fasitsvaret på alt. Om det er noen som setter seg på en høy hest og er dømmende i denne debatten så er det ihvertfall ikke TS! Da tror jeg rett og slett du bare må snakke med han om det. I og med at du har tenkt så langt så viser det jo at du gjerne vil får til forholdet, og at du gjerne vil ha et langt og godt liv sammen med han og barn. Kan jo være han bare rett og slett ikke har tenkt ting så veldig godt igjennom. Om det er lege han egentlig har lyst til å bli, har han ingen mulighet for å prøve seg i utlandet da? Istedenfor å bruke 4 år på en usikker utdanning han egentlig ikke interesserer seg for. Jeg var KJEMPE i tvil om jeg skulle poste dette innlegget. Jeg så for meg at jeg kom til å få mange innlegg som påpekte hvor overfladisk jeg er (som om jeg ikke vet det fra før), men jeg håpet at det skulle komme noen konstruktive svar også. Det gjorde det, tusen takk til deg for det. Jeg vil gjerne få til et forhold med han. Jeg vil ikke skrive så mye om oss at vi kan bli gjenkjent, men jeg kan si så mye at han får meg til å ønske at jeg er en bedre person. Jeg har jobbet mye med meg selv etter jeg møtte ham. Jeg vil få dette til å fungere, men da bør vi være to. Jeg synes denne dobbeltmoralen er litt spesiell og lurte på om noen så den. Vi har begge hvert vårt å jobbe med, jeg mer enn ham, men ja, vi får håpe at det kan fungere. Han misliker visstnok realfag, så han vil ikke ta de prøvene som kreves i f.eks Ungarn. Han ønsker ikke å studere mer når han er ferdig forsåvidt heller. Det har jeg forståelse for, etter fire år. Det eneste rette blir å ta en prat med ham. Spørsmålet er hvordan jeg presenterer disse holdningene. Jeg er glad i ham og vil ikke skremme han vekk. Innlegg av typen "Jeg hadde dumpet deg blabla" synes jeg blir for dumt. I så fall hadde vel han vært like minst overfladisk?
Gjest Gjest_Tine_* Skrevet 28. november 2009 #33 Skrevet 28. november 2009 Det høres ut som ingen av dere kan leve opp til den andres forventninger. Du vil ha en ambisiøs mann med respektabelt yrke, og han vil ha en husmor. Å endre hvem man er, fordi det passer partneren, synes jeg blir feil. Jeg skjønner deg veldig godt, jeg tror ingen vil være den i omgangskretsen som er dårligst stilt. Holdningene hans synes jeg er verre, de vitner om mangel på respekt for deg. Jeg hadde hatt store problemer med å være gift med en mann som ville hatt meg som husmor hjemme, når han vet at jeg helst ville brukt evnene mine på å få en karriere.
Gjest Gjest_anonym_* Skrevet 28. november 2009 #34 Skrevet 28. november 2009 Nå har jo TS sagt at det ike er noe han egentlig vil, dte bare ble sånn fordi han ikke kom inn på medisin eller fysio. Hadde han virkelig brent for yrket hadde saken kanskje vært litt annerledes? Nja, hun sier jo at hun er flau over yrket og vil ikke at barna skal ha en far som er naprapat, så det virker jo ikke sånn? Det virker jo som at ts og mannen er på vidt forskjellige planeter hva verdier angår, for alle er ikke en jobb man tjener masse i alt, f.eks. Litt off topic, men hvis man sånn som ts gjør, ser ned på enkelte yrkesgrupper; Jeg ser for meg at den snobbete familien hadde blitt litt småsinte hvis søpla deres ikke ble tømt. Hvis alle hadde blitt siviløkonomer hadde det ikke vært noen til å ta den viktige jobben med å tømme den søpla. Ergo - alle yrker er viktige.
Gjest Gjest_Marie_* Skrevet 28. november 2009 #35 Skrevet 28. november 2009 Ser du har fått mye kritikk her. Jeg oppfatter det sånn a du synes det er rart at han ikke har noen ambisjoner, at han velger noe han oppfatter som enkelt uten å tenke videre over det og likevel krever han at du skal ta deg av hjemmet. Du virker som en person med ambisjoner og klare mål og da skjønner jeg at denne mannen og yrket hans virker rart. Jeg ville nok selv vært litt skeptisk til utdanninger som er litt alternative, som jo denne fremdeles er. Og litt mer skeptisk når han åpenbart hverken har noen plan eller interesse for det han driver med. Det naturlige vil være å dele på ansvaret. Jeg kunne ikke vært i et forhold med en ambisjonsløs mann med gammeldagse holdninger. Jeg får også inntrykk av at du skammer deg mer over årsaken til at han valgte yrket og ikke selve yrket. Tusen takk, du formulerer deg bedre enn meg. Det er mange faktorer som gjør dette. Hadde det bare vært at han tjente dårlig, var det en ting. Men at han i tillegg tar en utdanning som var et tredjevalg (fordi han ikke gadd å bedre karakterene sine), synes jeg ikke at det virker livsnødvendig for ham. Når han i tillegg ikke vet om han får jobb og vet at det er usikkert å starte for seg selv, forverrer det situasjonen. At han i tillegg vil ha begge deler. Kunne gjøre som ahn vil, men også mene at jeg skal gjøre alt, det er mange faktorer. Det burde ha kommet bedre frem i mitt første innlegg. Jeg kunne lett presentert en fysioterapeut som hadde fulgt drømmen sin for mine foreldre med mer stolthet. Nå kjenner jeg også på at han ikke brenner for det. Hadde han elsket faget sitt og snakket om det med iver, hadde jeg muligens forstått hvorfor det er så vitkig for ham. Jeg er, som du sier, selv veldig ambisiøs. Jeg elsker jussen, og kunne aldri tenkt meg å jobbe som annet enn advokat. Det har vært min store drøm siden jeg var 10 og jeg har jobbet målrettet for å oppnå den.
Gjest Gjest_Marie_* Skrevet 28. november 2009 #36 Skrevet 28. november 2009 Nja, hun sier jo at hun er flau over yrket og vil ikke at barna skal ha en far som er naprapat, så det virker jo ikke sånn? Det er fordi naprapat ikke er en utdannelse her i landet OG han vil aldri bli ansatt i det offentlige, for eksempel. Hvorfor? Fordi det er ikke et godkjent yrke. Derfor vil jeg synes at det er flauere enn om han var fysioterapeut, for å ta et svevende eksempel.
Gjest Simbelmynë Skrevet 28. november 2009 #37 Skrevet 28. november 2009 (endret) Jeg skjønner ikke at du har problemer med at barna skal si at faren er naprapat, men ikke så mye at han skal påvirke dem sitt steinaldersyn på kjønnsroller Ja, du virker litt snobbete ts. Hva en mann kan komme til å tjene kommer ikke på lista mi over ting jeg synes er viktig. Men jeg tror nok jeg også hadde vært skeptisk til å starte et liv med en mannsjåvinist som uten entusiasme utdanner seg til et yrke som ikke er autorisert her i landet. Endret 28. november 2009 av Simbelmynë
superior Skrevet 28. november 2009 #38 Skrevet 28. november 2009 Det høres ikke helt ut som om dere har en fremtid sammen, samtidig synes jeg det er beundringsverdig at du er så klar over egne fordommer at du tar opp spørsmålet. Du kan jo prøve å snakke med han om det? Jeg studerer det samme som TS, men jeg er oppvokst i en familie der foreldrene er lavt utdannet, og de aller fleste bakover er bønder og husmødre. Foreldrene mine er nøye på at han jeg er sammen med faktisk gjør noe, de ville nok ikke godtatt at jeg hadde blitt sammen med en som ikke gadd jobbe, og var trygdet av den årsaken, feks. For min egen del er det akkurat det samme om han er bonde eller kirurg, så lenge han til en viss grad brenner for det han gjør, noe det virker som om din ikke gjør? Kan en av grunnene til at du føler det er feil, være at du vet familie din ikke vil akseptere han?
Gjest Gjest Skrevet 28. november 2009 #39 Skrevet 28. november 2009 Unnskyld, jeg blandet deg med TS i denne tråden
Gjest Gjest Skrevet 28. november 2009 #40 Skrevet 28. november 2009 Jeg må si at dere egentlig ikke høres ut som et godt match. Han ønsker en husmor. Et noe gammeldags syn, men fortsatt er det en god del både menn og kvinner som ønsker å leve på denne måten, og jeg skal ikke nødvendigvis si at det er noe galt i det heller så lenge det er noe begge parter ønsker. Men, du er vel gjerne litt mer på karrierejaget, og ikke helt hva han hadde sett for seg sånn sett. Du ønsker deg tydeligvis en mann med et prestisjeyrke. Et yrke hvor folk nikker annerkjennende når du forteller hva han driver med. Ikke nødvendigvis noe galt i det heller, du er hvertfall ærlig om det, om enn noe overfladisk. Når jeg leste tittelen må jeg ærlig innrømme at jeg hadde sett for meg noe annet enn naprapat. Hadde nok trodd at det var noe litt lengre ned på rangstigen for å si det slik, et mer typisk lavlønnet yrke. Joda, naprapati er per idag ikke annerkjent i Norge, men jeg tror det er like rundt hjørnet. Utdanningen er like lang som den gamle siv.øk graden, og kun ett år kortere enn juss´en. Å sammenligne naprapati og f.eks. de som driver med homepoati blir helt feil for meg. Hvertfall i min verden er naprapati en mer ordentlig "vitenskap" enn homeopati, som jeg oppfatter som mer alternativ. Personlig ville jeg synes at det var veldig spennende om jeg møtte en naprapat. Hvor vidt han brenner for yrket eller ikke er ikke nødvendigvis så godt å si. Mulig det at han ikke har noen interesser for det, og kanskje bare viser han det ikke til deg siden du tydelig er så skeptisk og at han ikke gidder å ta kampen med deg. Uansett, så tror jeg at dere bør gå noen runder for å avgjøre hva dere egentlig ønsker. Hvis han virkelig ønsker en husmor til partner så er ikke du den rette for han. Og ønsker du deg en prestisjemann så er nok ikke han det rette for deg. Du bør kanskje også tenke på hva med han som egentlig er et problem for deg. Slik jeg tolker det du skriver er det flere problemer, både yrket hans, interessen han viser for yrket, samt hans holdninger til familieliv/rollemønster. Dette er ganske store ting som fort kan bli et problem, selv om man ellers liker personen godt.
Fremhevede innlegg