Sjenanse, sosialangst, solskinnshistorier

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen! Har alltid tenkt at "det er bare slik jeg e"r, og at det ikke er noe å gjøre med det. Men det hadde vært så befriende å kunne slappe av i sosiale sammenhenger og tørre å si noe! Ikke føle at jeg er den kjedeligeste og mest uvitende personen i rommet.

[Raviella]

Jeg har bare et ord til deg: CIPRALEX!!! det har forandret mitt liv totalt. det eneste negative er at jeg ikke fikk prøve det før! 32 år av mitt liv har jeg mistet pga angst, dårlig selvtillit og alt du beskriver. P røv det før du også har gått glipp av hele ungdomstiden din.

[Gjest Thefainter]

Cipralex hjelper ikke alle. Det gjorde det verre for meg...

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke medisiner er noe for alle.Det kan hjelpe noen ja,men jeg har også lest om mange som slett ikke syns noe om å bruke det.

Jeg er svært skeptisk til å begynne med noe,men jeg er litt sånn at jeg ikke liker å ta noe jeg ikke vet hva er eller hva det gjør med kroppen.For meg blir det også en litt midlertidig løsning.Jeg tror heller ikke at medisiner er løsningen hvis man ikke jobber med seg selv i tillegg.

Men jeg tror at det er fullt mulig å bli frisk uten hjelp av medisiner.Jeg hadde veldig sterk angst på begynnelsen av året og turte knapt å gå ut av døren,men ved hjelp av kognitiv terapi så har jeg kommet langt på vei.

Fortsatt er det jo ting jeg sliter med.Jeg sliter en del i sosiale sammenhenger fordi jeg har dårlige sosiale antenner.Aner virkelig ikke hva jeg skal si eller hvordan jeg skal bli kjent med folk.Håper at det kan endre seg etterhvert.

[Gjest -L-]

Før man begynner å ta medisiner burde man gå til psykolog eller psykiater slik at de kan bestemme om det er noe biologisk som forutsaker det. Hvis ikke så er det bare psykologisk og da kan man fikse det ved hjelp av psykologi. Hvis eg skulle gitt noen råd så ville det vært å kanskje finne noen som også holder på med samme utvikling og gjøre det sammen med en eller flere. Eg tenker og at man må ikke legge alt for mye i de første samtalene osv man gjør med ukjente personer, det er ved disse annledningene man vokser. Man blir ikkje super god sosial sån med det første xD. Det tar tid, men man kan altid gåd med tanken om at man gjør seg selv en kjempe god "innverstering" og fremtiden vil bli bedre på grunn av det.

[Gjest Flaskepost]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen det du skriver her, at du ikke har noe å si eller klarer å kommer på å si i samtale med andre. Jeg har det slik selv. Jeg har aldri knekt koden med å bli kjent med andre, og det å få venner. Har hatt noen bekjente, men ikke venner siden jeg var barn, bortsett fra min samboer. Nå er jeg godt voksen jente.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men jeg kjente meg så godt igjen.

Har prøvd å skaffe meg venninner gjennom ulike kurs, og kontaktannonse, men det har aldri blitt til noe videre, eller jeg får ingen svar.

Har tenkt tanken på å gå til terapi, men det var dette med å ta det steget.

Endret 10. oktober 2010 av Flaskepost

[Gjest Gjest]

Det er egentlig litt betryggende oppi det hele å se at jeg ikke er alene. Som TS føler jeg meg ofte dum. Jeg har heller aldri vært særlig snakkesalig av meg, rett og slett fordi jeg ikke har så mye på hjertet. I tillegg er jeg svært sjenert. Og folk oppfatter meg som arrogant og usympatisk, selv om jeg egentlig ikke er det!

Jeg har hele tiden prøvd å utfordre meg selv til å gjøre ting jeg egentlig ikke tør (som å flytte alene til en annen by for å studere, reise alene til utlandet osv.). Det har nok hjulpet noe, men jeg vet jeg må jobbe mer med selvtilliten min. Den er virkelig dårlig. Jeg kan bli så frustrert over meg selv, fordi jeg føler jeg ikke forstår noe, ikke klarer å henge med i en samtale, og fordi jeg ikke klarer å bidra med noe i en samtale med flere personer. Jeg begynner kjempelett å gråte på grunn av slike småting i hverdagen. Det er jo egentlig tullete, men sånn er det.

Jeg har to gode venninner som jeg føler meg vel med og som ikke får meg til å føle meg dum når jeg snakker med dem. Dessverre bor de langt unna meg. Jeg bor i utlandet, og det er sikkert og visst ekstra frustrerende når en skal prøve å bli kjent med folk på et annet språk! Heldigvis har jeg blitt kjent med en tysk jente som er mer på mitt nivå (dvs. noe mer innesluttet) enn de lokale innbyggerne her.

Det er viktig å ikke gi opp. Små seirer i hverdagen hjelper mye. For eksempel det å bare kunne hjelpe en person på gaten som spør etter veien eller småprate litt med butikkansatte gjør i hvert fall MIN hverdag litt lysere!