Er det flere som kjenner seg igjen?

[Antlers]

Jeg har opplevd flere dødsfall i svært nær familie, men alikevel kan det aldri komme opp mot hvor vondt jeg hadde det da jeg hadde en alvorlig depresjon. Sorg er helt naturlig, og den skal være der, men den oppleves forskjellig fra person til person. Noen blir bitre, for andre er det mer en vemodig lettelse. Det er klart det kan være ekstra vanskelig når det er uforutsett og gjelder yngre personer, men det betyr ikke at du har det verre enn alle andre. Det høres virkelig ut som om du trenger noen å snakke med dette om for din egen del. Å ønske slikt på andre, om enn forståelig, er helt galt.

Det er ikke en konkurranse om hvem som lider mest. Forskjellige mennesker har forskjellige problemer. Dette er kanskje det verste du har opplevd, og du har lov til å føle det sånn, men prøv alikevel å se litt lengre enn din egen nesetipp. Tror neppe dine venner går rundt og ønsker depresjon og andre lidelser på deg. Om du ikke kommer deg ut av bitterheten kan du aldri få et godt forhold til dine venner. Det er overhodet ikke konstruktivt, og det resulterer bare i at du blir mer bitter.

Mennesker med depresjon ønsker ofte selv å dø for å slippe unna smerten. Du ønsker altså død over andres familiemedlemmer. Hvis det hadde vært en konkurranse i å ha det vondt ville nok ikke du vunnet her. Dette sier jeg ikke for å hetse deg, det er derimot et håp om at du kan innse at du trenger hjelp for å komme deg ut av denne fastlåste, nedbrytende sorgen. Savnet vil alltid være der, men du får det ikke bedre med deg selv av å tenke slik du gjør nå.

Endret 23. februar 2010 av Antlers

[Ego]

Alt i alt kan man vel konkludere med at ingen vil noen gang helt og fullt kunne forstå hverandres smerte. Og det er heller ikke meningen. Å konkurrere i hvem som har det verst fører ingen vei, men samtidig er jeg enig i at det er lov å tenke seg litt om før man klager over et dårlig eksamensresultat til en som et par mnd før har mistet en venn/et familiemedlem.

Antlers skriver faktisk det som jeg tenkte vise til - at for enkelte oppleves f.eks. en depresjon verre enn det å miste en av sine nærmeste. Dette er noe som er beskrevet tidligere også, der folk som har mistet sine ektefeller eller barn innrømmer at depresjonen de før hadde opplevd faktisk var verre, fordi den på et vis var uten årsak - og fordi folk rundt dem viste liten forståelse for deres problemer. Ved senere dødsfall opplevde de selvsagt sorgen som ekstremt grusom og smertefull, men den var likevel naturlig, forventet, og ikke minst akseptert av andre.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg mistet min bror for noen år siden, men føles som at det var bare for noen dager siden. Han døde på en veldig brutal og traumatisk måte, det forandret meg for alltid. Hadde aldri opplevd dødsfall noen gang før heller, så dette var første gangen min.

Ok, nå kommer jeg til å være så ærlig som jeg kan, jeg har inget å tape på dette da jeg er gjest, så here goes:

Når jeg ser på mine venninner og hvordan de er i forhold til meg, dvs. de er depressive og ufør og uff uff uff, men allikevel inni meg så føler jeg at de faen ikke har noen rett til å være lei seg. De har aldri opplevd et slikt nært dødsfall, og når vi sitter og snakker om hva som er vondt osv så har jeg bare lyst til å reise meg å skrie "HOLD KJEFT!!!" til dem for de ANER ikke hva ordentlig smerte er før de opplever dette selv. De tror de kan sammenligne men det kan de faen ikke..

Jeg ønsker innerst inne i min hemmelige illsinte personlighet som har vokst frem, at de selv skal oppleve å miste sin bror. Jeg HATER å være den eneste og jeg HATER at de ikke har opplevd hva jeg har opplevd. Så JÆVLIG urettferdig!!!!

Ja, jeg høres ut som den verste heksa på jord nå ,men jeg er ihvertfall ærlig nå når jeg sier at jeg ønsker dem vondt og jeg ønsker dem den smerten jeg opplevde og hadde og har så de kan vise meg forståelse!!! Og si "nå vet jeg endelig hvordan du har det" istedet for at de skal sitte der med de fake perfekte problemene sine for å få medlidenhet av meg, skal de klage og grine så jævlig så synes jeg de fortjener å få noe å grine av!!

Jeg regner med å få mer kritikk enn noe annet her nå, men det er ihvertfall slik jeg føler det. Jeg hater at de ikke aner hvordan det er.. jeg hater det og jeg hater dem for det!! Og mitt ønske om deres opplevelse av et nært nært dødsfall vedvarer.

Jeg har også mistet min bror på en voldsom brå og høyst uventet måte, og har sittet igjen med mye angst og tomhet i hjertet.

Jeg husker så godt hvordan det føltes! Da jeg kom på skolen første dag etter ulykken var folk "lei seg" med meg. De viste medfølelse og varsomhet. Noen uheldige forsøkte å være ekstra snille og sa ting som "går det bra med deg", noe som naturligvis var det verste å få høre. Så husker jeg en uke etter den dagen. Da ALT gikk tilbake til normalen. Alt var som før. Ingen brydde seg om sorgen jeg bar på, livet gikk videre men jeg satt fast i sorgen. Hvordan kunne andre mennesker være lykkelig foran meg?? Ante de ikke hvor miserabel jeg var? Hvor lite jeg hadde lyst til å glede meg, når alt var kun sorg?

Jeg føler meg ganske sikker når jeg sier at det går aldri over. Smerten og tomheten har forfulgt meg i 5 år, og jeg føler meg fortsatt som den forskremte ungjenta jeg var den gang. MEN jeg eier lykke også. Ja, det irriterer meg når mennesker råkjører og ler av det etterpå (han døde i en bilulykke), JA jeg blir forbanna, JA jeg begynner å kjefte, JA jeg blir skikkelig urimelig. Men jeg føler også at jeg vet litt mer om hvor galt det kan gå enn dem. Når jeg ser de dustene på 18 som kjører så fort og så uansvarlig at det er et under at de overlever hverdagen blir jeg SKIKKELIG provosert. Jeg lurer på hvorfor en 30 år gammel mann på julehandel for ungene sine måtte skli over i feil kjørebane i akkurat det sekundet, når alle disse idiotiske ungguttene gjør det samme med vilje uten å ane konsekvensene. Jeg tar meg selv i å tenke at de fortjener det mer enn min bror gjorde, og er heller ikke redd for å fortelle dem det.

Men det forandrer jo ingenting. Han er fortsatt død, og det går det ikke ann å gjøre noe med. Jeg ble voksen fort og "sliter" med det på min egen måte.

Ja, jeg forstår godt hvor du kommer fra. Men du unner vel ingen den sorgen du går og føler på? Det gjør iallfall ikke jeg. Så når jeg ser disse ungdommene på 18 som kjører uansvarlig og idiotisk, forsøker jeg å fokusere på noe annet: Familiene deres. Og det er dette jeg forteller dem. Jeg forteller dem hvordan det er å være pårørende etter en slik ulykke, og får bare håpe at det får dem til å tenke seg to ganger om. Jeg ønsker ikke at noen skal måtte gå igjennom det jeg har gått igjennom. Kanskje vil du også få et nytt perspektiv med årene.

Klem fra meg.

[Meretseger]

Vel man kan definere TS sin definisjon på at andre ikke har "rett" til å være nede som et tegn på at vedkommende nok ikke kan sette seg inn i andre sine situasjoner og følelser. Akkurat den tingen TS ønsker av andre.

Når det gjelder TS sitt innlegg vil jeg nok si at TS trenger noen å snakke med. Mer med profesjonelle enn andre mennesker.

Når alt kommer til alt er det nok ingen som kan forstå akkurat hvordan en person har det. Vi er alle individer med forskjellige reaksjonsmønster og være måter basert på arv og miljø. Variablene er uendelige.

Det må være vondt å ha så mye sinne og sorg inn seg som en ikke vet hvordan man skal takle eller hvordan det skal kanaliseres.

Ta kontakt med fastlegen.

Du trenger å komme deg gjennom dette.

[Strenge Frk.Gerd]

Tror det blir veldig dumt å sammenligne å miste noen i døden og alle andre problemer.

Jeg har venner som kommer til meg ofte med sine ting som de synes er leit.. jeg tenker aldri i de baner at de burde holde kjeft.. folk har et veldig individuellt og personlig forhold til sine problemer så det kan faktisk ikke sammenlignes og verdivurderes om hvem som har mest rett til å være lei seg.

Jeg har mistet hele den nærmeste familien selv, samboer og foreldre. Det er for meg et fullstendig personlig og individuellt tap, som absolutt ingen i hele verden kan sette seg inn i. Mine minner, omstendighetene rundt deres død, våre relasjoner.. vel det blir såpass unikt (i likhet med alle andre tap og sorger og problemer) at det er bare å erkjenne at hver mann er ei øy som mor vesaas så vakkert skrev.

Eneste vi kan gjøre er å finne rom i oss selv til å gi hverandre varme, trøst og empati i strebelsene vi opplever i livet!