Gå til innhold

Er det flere som kjenner seg igjen?


Gjest 2009
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest 2009

Jeg mistet min bror for noen år siden, men føles som at det var bare for noen dager siden. Han døde på en veldig brutal og traumatisk måte, det forandret meg for alltid. Hadde aldri opplevd dødsfall noen gang før heller, så dette var første gangen min.

Ok, nå kommer jeg til å være så ærlig som jeg kan, jeg har inget å tape på dette da jeg er gjest, så here goes:

Når jeg ser på mine venninner og hvordan de er i forhold til meg, dvs. de er depressive og ufør og uff uff uff, men allikevel inni meg så føler jeg at de faen ikke har noen rett til å være lei seg. De har aldri opplevd et slikt nært dødsfall, og når vi sitter og snakker om hva som er vondt osv så har jeg bare lyst til å reise meg å skrie "HOLD KJEFT!!!" til dem for de ANER ikke hva ordentlig smerte er før de opplever dette selv. De tror de kan sammenligne men det kan de faen ikke..

Jeg ønsker innerst inne i min hemmelige illsinte personlighet som har vokst frem, at de selv skal oppleve å miste sin bror. Jeg HATER å være den eneste og jeg HATER at de ikke har opplevd hva jeg har opplevd. Så JÆVLIG urettferdig!!!!

Ja, jeg høres ut som den verste heksa på jord nå ,men jeg er ihvertfall ærlig nå når jeg sier at jeg ønsker dem vondt og jeg ønsker dem den smerten jeg opplevde og hadde og har så de kan vise meg forståelse!!! Og si "nå vet jeg endelig hvordan du har det" istedet for at de skal sitte der med de fake perfekte problemene sine for å få medlidenhet av meg, skal de klage og grine så jævlig så synes jeg de fortjener å få noe å grine av!!

Jeg regner med å få mer kritikk enn noe annet her nå, men det er ihvertfall slik jeg føler det. Jeg hater at de ikke aner hvordan det er.. jeg hater det og jeg hater dem for det!! Og mitt ønske om deres opplevelse av et nært nært dødsfall vedvarer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Ja, det er urettferdig at du opplevde å miste broren din. Kjempeurettferdig!! Og du høres ikke ut som en heks i det hele tatt.

Du høres ut som en person med enorme mengder sorg og smerte inni deg. Broren din får du aldri tilbake, og sorgen over ham vil du bære med deg bestandig. Men du må prøve å finne en måte å forholde deg til din egen smerte på.

Har du snakket ordentlig med noen om det som skjedde, hvordan det har innvirket på ditt liv, på deg? Ble du sett i situasjonen - av foreldre, familie og venner? Blir du det nå, eller dreier dine foreldres liv seg også mye om sønnen de mistet?

Ingen som ikke har vært i dine sko kan vite hvordan du har det. Men du kan prøve å finne en fortrolig, som du kan dele opplevelsen din med. Være like ærlig og hudløs som du er i innlegget ditt her.

Jeg håper du vil finne noen du kan dele følelsene dine med. Sortere litt. Finne ut hva du EGENTLIG ønsker.

Dersom alle vennene dine opplevde akkurat det samme som du har gjort, ville det ikke gjort din smerte mindre. Husk det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest
Ja, det er urettferdig at du opplevde å miste broren din. Kjempeurettferdig!! Og du høres ikke ut som en heks i det hele tatt.

Du høres ut som en person med enorme mengder sorg og smerte inni deg. Broren din får du aldri tilbake, og sorgen over ham vil du bære med deg bestandig. Men du må prøve å finne en måte å forholde deg til din egen smerte på.

Har du snakket ordentlig med noen om det som skjedde, hvordan det har innvirket på ditt liv, på deg? Ble du sett i situasjonen - av foreldre, familie og venner? Blir du det nå, eller dreier dine foreldres liv seg også mye om sønnen de mistet?

Ingen som ikke har vært i dine sko kan vite hvordan du har det. Men du kan prøve å finne en fortrolig, som du kan dele opplevelsen din med. Være like ærlig og hudløs som du er i innlegget ditt her.

Jeg håper du vil finne noen du kan dele følelsene dine med. Sortere litt. Finne ut hva du EGENTLIG ønsker.

Dersom alle vennene dine opplevde akkurat det samme som du har gjort, ville det ikke gjort din smerte mindre. Husk det.

skriver under på denne..

Jeg har også mistet veldig mange nærme, 2/3 av familien er borte. Det er klart det er både ensomt å miste noen nær, men også ensomt å være alene med denne smerten. Jeg ville anbefalt å søke deg til en støttegruppe hvor du kan snakke ut med mennesker som har opplevd lignende og som kan forstå din smerte. Å skrive ting ut slik som her er også en god ide, så du får utløp for det du føler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et dødsfall er aldri noe kjekt å oppleve, og da spesielt ikke siden det var noen som sto deg så nær som dette. Det er helt forjævlig. Likevel - jeg må bare si at andre mennesker enn deg har et følelsesliv, og at de, på samme måte som deg har behov for å snakke ut om det. DEt er viktig å snakke om følelsene sine. Hvis ikke eksploderer man. (Og tro meg, jeg vet hva jeg snakker om.)

Du kan desverre ikke forvente at dine venner skal tenke på dette som skjedde for noen år siden, som du sier, hver gang de føler seg triste og vil snakke med deg. Men forstår selvsagt godt at deres problemer kanskje føles banale og små i forhold. Men de har ikke opplevd din smerte, og har nok med å konsentrere seg om sin egen. Desverre.

Jeg vil anbefale samtaleterapi, da dette svært ofte fungerer veldig, veldig godt. Bare sørg for å få en flink terapeut :)

EDIT: Stavefeil.

Endret av Lapetos
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest_gjest_*

Jeg mistet min bror for noen dager siden, i et tragisk dødsfall. MUlig du har fått d med deg. D har vært i mediene de siste dagene. Han var bare 15 år gammel. Uventet og tragisk,og helt ufattelig,ufattelig vondt!! Jeg kan mer enn noen akkurat nå vite hvordan du har d. D eneste jeg klamrer meg til nå er at d MÅ bli bedre enn d er akkurat nå, men smerten forsvinner vel aldri. Jeg så i går kveld på X-fctor på tv2,og der gråt de for hun som ble stemt ut,da tenkte jeg at "herregud,d er virkelig ikke lov å gråte for noe sånt,dere aner ikke hva smerte er!!". Med tiden håper jeg å kunne se at andre har d vondt uten å bedømme de,selv om d ikke kommer i nærheten av å miste en av sine kjære. D er kanskje litt brutalt å skive her så kort tid etter,men d er godt å få skrevet ned noen tanker.

Jeg vil selvfølgelig ikke at noen av mine venner skal oppleve d samme,men merker at jeg søker etter andre som har opplevd d samme og som er i samme situasjon. Regner med d er en naturlig sorgeaksjon. Man vil vite om og forstå hvordan andre har greid seg gjennom d.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest_norah_*

dette er en helt vanlig sorgreaksjon, og man vil nok helt sikkert føle det slik lenge.

for det er faktisk ganske vondt å sitte å høre på tull når man selv har det uendelig vondt.

samtidig er det jo slik at det alltid vil være noen man ikke kan sammenlikne seg med sorgmessig.

dersom jeg mister ett familiemedlem, så vil jeg sikkert møte på andre som kanskje har mistet enda mer - og på en mye mer tragisk måte.

kanksje de også vil føle det akkurat slik, men det endrer jo ikke mine følelser.

alle har et følelsesliv, som til en viss grad er preget av hva man har opplevd.

du hadde nok helt sikkert samme måte å være på før dette skjedde deg.

kjærlighetssorg er en ting man kanksje kan ta som eksempel, for de aller fleste blir utrolig lei seg, men det er jo ingenting sammenliknet med å miste noen for alltid.

likevel setter det i sving utrolig mange følelser, selv om de fleste faktisk glemmer personen etterhvert - og gjerne synes han/hun er helt ubetydelig i ettertid.

jeg tror denne følelsen vil gi seg etterhvert som tiden går, du vil fortsatt kjenne den, men om en stund vil du ikke reagere så kraftig på andres trivielle problemer på samme måte.

klem til deg :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har mistet en datter, en kjæreste og min far, pluss begge besteforeldrene som jeg vokste opp med av de som er mest nær meg.

bare for å fortelle at jeg selv har lært hvordan det er å miste noen.

Mennesker som ikke har mistet noen nære vet ikke hvordan dette er, og reagerer så klart ut i fra hva de vet og hva de har lært, sine egne erfaringer og alt det der.

Respekter og forstå de følelsene de gir uttrykk for, for enhver kan bare uttrykke seg ut i fra sin egen forståelse og erfaring.

Det er en veldig påkjenning å miste noen nær en selv, men er man sterk og åpen i personligheten så gror man veldig mye på det.

Ha forståelse og empati for de som (heldigvis for dem) ikke har lært så mye her i livet, og ta vel vare på den innsikten du selv har fått.

Selv hater jeg mest å se foreldre som ikke ivaretar sine egne barn på en (slik jeg selv oppfatter det) tilfredsstillende måte, men det er bare ene og alene fordi jeg vet hvor enkelt, og hvor mye det er å miste.

Det beste jeg har lært gjennom mine erfaringer er hva jeg kan kalle for en utvidet empati, og den er alltid god å ha med seg!

:-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest
Når jeg ser på mine venninner og hvordan de er i forhold til meg, dvs. de er depressive og ufør og uff uff uff, men allikevel inni meg så føler jeg at de faen ikke har noen rett til å være lei seg. De har aldri opplevd et slikt nært dødsfall, og når vi sitter og snakker om hva som er vondt osv så har jeg bare lyst til å reise meg å skrie "HOLD KJEFT!!!" til dem for de ANER ikke hva ordentlig smerte er før de opplever dette selv. De tror de kan sammenligne men det kan de faen ikke..

Kjære deg. Sorg, tap og bitterhet er noe som kommer i alle grader, fra null til uendelig sterkt. Hver av oss skjønner bare følelser opptil en styrke vi har følt på kroppen selv. Det føles urettferdig når en en ensom i sin smerte. Men det er også helt nødvendig at det er slik. Tenk om du virkelig måtte føle det en pappa føler når han ser datteren bli voldtatt og torturert for å presse ham til å forråde mange mennesker i en avhørssituasjon. Eller måtte kjenne følelsene til en 29 år gammel gutt som ikke orker mer av et helt liv med ydmykelser, mobbing og følelse av verdiløshet, idet han legger de siste planene for og gjennomfører utslettelsen av seg seg. Eller ikke kunne komme unna følelsene til en mor som ser sitt barn lide og dø, uten å kunne gjøre noe for å hjelpe eller lindre. Vi kunne ikke overlevd som mennesker hvis vi hadde klart å være empatiske helt inn.

Alt du følte av gleder og sørger før du mistet din bror, var like ekte som det du føler nå, selv om det ikke var like sterkt og like alvorlig. Vennene dine kunne ikke slutte å være mennesker da katastrofen rammet deg.

Du har fått en følelsesmessig kortslutning, fordi du har en enorm smerte og raseri, og ingen steder å rette følelsene til, og plassere skylden og ansvaret hos. Og dermed har de negative følelsene havnet på vennene, fordi deres lettere følelser blir en kontrast som gjør ditt private helvete enda mer tydelig.

Jeg følte det også som deg, ikke like kraftig, det var ikke hat, men det føltes provoserende og respektløst når jeg fortalte om mitt tap og min sorg, og tilhøreren kunne finne på å følge med på TV samtidig. Og jeg følte for å bite hodet av alle folkene som kom med dagligdagse utsagn og samtalefyll, når min verden ikke hang sammen. Jeg hadde det slik i nesten ett år, da falt det til ro fordi jeg klarte å plassere sinnet og fortvilelsen min der de hørte hjemme. Jeg var så bitter på enkelte som hadde spilt en negativ rolle i sykdomsforløpet og døden, og det hadde vært så fryktelig vondt å være hjelpeløs når den jeg var så glad i trengte meg mest og ikke fikk hjelp. Å få plassert disse følelsene gjorde at jeg falt mer til ro, og behovet for å anklage og straffe ble mindre. Jeg fikk fred til å sørge og savne.

Jeg tror du trenger å snakke med noen, profesjonelle eller en sorggruppe. Og sortere litt. Du får ikke tatt vekk sorgen, men du kan få den inn i en retning som gjør at du kommer deg på beina igjen, der sorgen kan bli en del av livet ditt, men ikke bukten og begge endene. Ikke skam deg over det du føler, men ikke tenk at de destruktive måtene å sørge på er dine skatter som må voktes nøye heller. Du kan få det bedre enn du har det nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest_trine_*

Er det noe broren din ville ønsket så er det at bitterheten ikke skulle ta tak i deg. Er tydelig at det har den gjort, men ikke la den gjøre det. Bitterheten vil bare spise deg opp. Jeg vil påstå at de 20 årene jeg har levd, har vært tøfferen en alle mine venniner tilsammen. Er det noe jeg har følt så er det skjærende smerte. I tillegg nå så går jeg gjennom verdens verste kjærlighetssorg, nå føles dette som den mest intense smerten jeg har opplevd. Men pga erfaring vet jeg at jeg har hatt det verre, og dermed vet jeg at ting blir bedre. Slik som nå klager folk til meg om bagateller. Men jeg blir ikke sint av den grunn. Jeg tenker såklart at hvordan kan dere snakke om slik små problemer, når dere vet hjerte mitt er knust. Men mennesker er generelt lite flinke til å sette seg inn i andres personer sine situasjoner, spesielt når vi er så unge som meg for de fleste har ikke den livserfaringen, om hvordan et brudd er, hvordan det er å miste en bror. Men det jeg sier til meg selv. Er at selv om det virker som en bagatell for meg så er dette et problem for venninden min. Du har bare et større perspektiv du vet hva skikkelig smerte er. Men noe som er lett å bære for en, kan være umenneskelig tungt å bære for en annen person. Vi mennesker er forskjellige. Og det å miste noen du elsker er det tøffeste en kan oppleve. Men akkurat pga av det så bør vennindene dine få klage over sine problemer selv om de ikke er så vondene som dine, fordi det finnes ikke noe verre en kan oppleve enn det du har gjort. Skal de aldri da kunne klage seg til deg, fordi det er ikke like vondt som det du har vært gjennom? De er vennene dine, en skal støtte dem, og selv om det virker som en bagatell for deg, kan det være veldig tøft for din venn. Jeg forstår hvordan du føler det, vil bare prøve å gi deg et annet perspektiv. Du skal komme deg gjennom dette, og du skal ikke la bitterheten ta tak i deg. Er veldig lett å tenke at ting er urettferdig, og hvorfor skal et menneske overleve så mye mer smerte enn hva andre må. Min konklusjon er at livet avogtil er jævlig, jobb deg gjennom det, kom deg videre, å aldri bli bitter. Så når venninden din klager over at hun ble dumpa/ er skikkelig deppa fordi hun strøk på eksamen. Si til deg selv dette er vondt for henne å jeg skal trøste henne. Ikke tenk at det jeg gikk gjennom er vondere enn det du opplever nå, så slutt og klag. Jobb deg gjennom bitterheten din, ikke la den sluke deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Medfølelse fra andre er et tveegget sverd som er meget vanskelig å balansere når du føler et så voldsomt tap som dette. Det er jo ingen som kan se mental smerte i denne størrelsesorden som du opplever.

Derfor har ingen rundt deg erfaringer til å takle denne situasjonen, og du legger dette til din allerede eksisterende smerte at de ikke kan forstå eller mene noe som du mener er greit i denne settingen.

Å vise bunnløs sorg for venner er også tosidig, enten møter du en viss forståelse eller en form for grenseløs irriterende "apati" fordi vedkommende ikke greier å sette seg inn i din situasjon selv om det ligger gode meninger der.

Du ser kun en mulig løsning inn i ditt hode for hvordan nære venner skal vise respekt overfor din sønderskutte sjel. det er dessverre like umulig for dem å vise dette som for deg å fortelle rett ut hvordan du vil ha det.

Å miste bror er å miste en del av sin identitet, familie og kjærlighet. Hvordan ville han at du skulle opptre for andre etter hans død, har du tenkt på dette.

Jeg mistet pappa tidlig som 14-åring, i en grusom sykdom der innvollene blir angrepet av immunforsvaret. Så jeg mistet ham gradvis over ca. 7 måneder. Jeg utviklet et sinne og et forsvar ungdom gjør når slike saker inntreffer. Jeg har dette ennå i meg, men i dag prater jeg med pappa på graven ofte.

Før kunne jeg ikke dette, det tok 18 år før jeg orket å gå dit. Mor ble min redningsplanke og mentor i smertens åker. Det hjalp ikke stort i begynnelsen, men det ble til en god dialog mellom meg og henne etter hvert.

Sannheten er at jeg døde sammen innvendig med pappa, og at det som reiste seg senere ble til noe vakkert og nydelig. Jeg bærer i dag på en stolthet over å ha hatt en så flott pappa, hans sjel er nå en del av meg.

Hva ville pappa ha sagt om hvordan han ville jeg skulle takle dette. Jo, etter 18 år klarte jeg å lytte til den smerten som egentlig ikke var smerte, men hjertets gråt og et barns skrik om kjærligheten fra far.

Broren din holder deg i sin favn akkurat som et nyfødt barn og prøver å få deg til se hans kjærlighet til deg som lever i deg sterkere enn da han levde.

Vis denne kjærligheten du har til ham og la andre få del i den, for da oppfyller du også hans ønske om respekt og kjærlig omgang med hans minne.

Slik kommer du i kontakt med din smerte og gjør den om til et vakkert minne og en sterk erindring av ham. For din største frykt er at du skal glemme hvordan det var mellom dere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...
Gjest aili

jeg kjenner meg veldig igjen i dette.

Jeg mistet min mor for 3 år siden og det har blitt en stor kløft mellom meg og mine venner. Og ja, venner skal kunne snakke om sine problemer, men det er noe med tidsperspektivet her-man sitter ikke og klager over trivielle ting i tiden rett etter et dødsfall, såpass taktfullhet og forståelse synes jeg man skal kunne forvente av voksne mennesker.

Noen av mine venner skjønte overhodet ikke dette og jeg klarer ikke å være så storsinnet som noen er og tilgi de helt for dette

.Det er bra å forsøke å forstå andres utgangspunkt, men ikke all oppførsel skal aksepteres synes jeg. Noen er rett og slett altfor selvopptatt og du merker godt hvem som er dine virkelig venner i slike situasjoner

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...
Gjest savn

Hei. jeg har det på akkurat samme måte! Mistet min far for et år siden, skulle ønske alle kunne oppleve det så de vet hvor vondt det er. Alle syter over små bagateller og synes synd på seg selv, noen ganger føler jeg det som om de syns at jeg burde være ferdig med å sørge,¨så jeg tør ikke vise det, men har mest av alt bare lyst å skrike det ut...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...
Gjest Gjest

Jeg har aldri mistet noen nære i et dødsfall, men det betyr ikke at jeg ikke vet hva smerte er av den grunn. Jeg hører folk som har mistet noen fortelle om hvordan livet blir meningsløst og at de ikke tror de skal bli glad igjen, om folk som gråter seg i søvn og ikke lenger har noen grunn til å stå opp om morgenen. MEN sånn har jeg det også. Selv om jeg har en søster og to foreldre i live betyr ikke det at jeg ikke kan føle sorg. Barn har jeg ikke fått, og kjæreste har jeg ikke hatt på evigheter. Noen ganger er livet så vondt at det knyter seg inni meg og jeg ser resten av livet som et tomt svart hull. Ofte tenker jeg faktisk at folk som sørger sånn over å ha mistet noen ikke setter nok pris på det de faktisk har igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Emmanuelle
Jeg har aldri mistet noen nære i et dødsfall, men det betyr ikke at jeg ikke vet hva smerte er av den grunn. Jeg hører folk som har mistet noen fortelle om hvordan livet blir meningsløst og at de ikke tror de skal bli glad igjen, om folk som gråter seg i søvn og ikke lenger har noen grunn til å stå opp om morgenen. MEN sånn har jeg det også. Selv om jeg har en søster og to foreldre i live betyr ikke det at jeg ikke kan føle sorg. Barn har jeg ikke fått, og kjæreste har jeg ikke hatt på evigheter. Noen ganger er livet så vondt at det knyter seg inni meg og jeg ser resten av livet som et tomt svart hull. Ofte tenker jeg faktisk at folk som sørger sånn over å ha mistet noen ikke setter nok pris på det de faktisk har igjen.

Det finnes forskjellige variasjoner av smerte. Ingen kan fortelle en annen at deres sorg er mindre enn din, men det å føle sorg over å ha mistet noen er helt annerledes enn sorg over å ikke ha barn eller kjæreste.

Jeg har vært så langt nede at jeg ikke kan forestille meg å ha det vondere, men jeg kommer aldri til å si til noen som har det vondt at "du burde sette pris på det du har".

På et år var jeg alvorlig syk, mistet min mor plutselig, dumpet av samboer igjennom mange år, på nytt alvorlig syk for å så miste min bestemor som jeg sto utrolig nær. Jeg har aldri syntes synd på meg selv.

Når du da sier at du kan være like lei deg fordi du ikke har det så greit synes jeg er en fornærmelse for å være helt ærlig. Jeg har vært alvorlig deprimert, men selv om den smerten var uutholdelig er det ingenting i forhold til den sorgen jeg følte det året jeg mistet alle jeg var glad i.

Endret av Emmanuelle
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest
Det finnes forskjellige variasjoner av smerte. Ingen kan fortelle en annen at deres sorg er mindre enn din, men det å føle sorg over å ha mistet noen er helt annerledes enn sorg over å ikke ha barn eller kjæreste.

Jeg har vært så langt nede at jeg ikke kan forestille meg å ha det vondere, men jeg kommer aldri til å si til noen som har det vondt at "du burde sette pris på det du har".

På et år var jeg alvorlig syk, mistet min mor plutselig, dumpet av samboer igjennom mange år, på nytt alvorlig syk for å så miste min bestemor som jeg sto utrolig nær. Jeg har aldri syntes synd på meg selv.

Når du da sier at du kan være like lei deg fordi du ikke har det så greit synes jeg er en fornærmelse for å være helt ærlig. Jeg har vært alvorlig deprimert, men selv om den smerten var uutholdelig er det ingenting i forhold til den sorgen jeg følte det året jeg mistet alle jeg var glad i.

Du motsier deg selv veldig nå. Du vet vel ikke noe mer om sorgen jeg opplever enn jeg vet om sorgen du opplever? Man MÅ ikke oppleve dødsfall for å ha det vondt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Emmanuelle
Du motsier deg selv veldig nå. Du vet vel ikke noe mer om sorgen jeg opplever enn jeg vet om sorgen du opplever? Man MÅ ikke oppleve dødsfall for å ha det vondt.

Nei, men du sier jo at du ikke forstår at de som har mistet noen de er glade i ikke kan sette pris på det de har.

Jeg sier bare at det er forskjellige typer sorg, og jeg kan ikke sette meg inn i sorgen over å ha mistet et barn og da vil jeg heller ikke si at jeg har vært like trist som noen som har det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest
Nei, men du sier jo at du ikke forstår at de som har mistet noen de er glade i ikke kan sette pris på det de har.

Jeg sier bare at det er forskjellige typer sorg, og jeg kan ikke sette meg inn i sorgen over å ha mistet et barn og da vil jeg heller ikke si at jeg har vært like trist som noen som har det.

Jeg synes uansett det er sårende at folk som har mistet noen nære skal ha førsterett på å være "tristest". Poenget mitt var vel heller at TS ikke kan vite hvordan andre har det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Emmanuelle
Jeg synes uansett det er sårende at folk som har mistet noen nære skal ha førsterett på å være "tristest". Poenget mitt var vel heller at TS ikke kan vite hvordan andre har det.

Aha, det forstår jeg :)

Jeg kan være enig i at det er irriterende med folk som sier "åååh, jeg er så deppa fordi jeg ikke får fri" eller "jeg har angst, ass" når man ikke aner hvordan det faktisk er.

Men selv om jeg irriterer meg over at folk syter over småting så hadde jeg aldri unnet min verste fiende å føle det jeg følte. Når folk er oppriktig lei seg fordi de ikke fikk en jobb de ville ha så skjønner jeg at det er vondt.

Samme med folk som sier "slutt med sytinga, husk på barna i afrika".

Det er lov å være lei seg over noe man synes er vondt uten at mennesker som har opplevd mer skal bli støtt fordi de har opplevd større sorg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest navnelapp

If you feel helpless, go and help somebody. Eg trur at ei støttegruppe for etterlatte kan hjelpe veldig i ein slik situasjon. Eg opplevde å miste nevøen min for nokre år sidan, og foreldra hans, som hadde ein heilt grusom opplevelse, hadde stor nytte av i dele sine tankar med andre i same situasjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest
Aha, det forstår jeg :)

Jeg kan være enig i at det er irriterende med folk som sier "åååh, jeg er så deppa fordi jeg ikke får fri" eller "jeg har angst, ass" når man ikke aner hvordan det faktisk er.

Men selv om jeg irriterer meg over at folk syter over småting så hadde jeg aldri unnet min verste fiende å føle det jeg følte. Når folk er oppriktig lei seg fordi de ikke fikk en jobb de ville ha så skjønner jeg at det er vondt.

Samme med folk som sier "slutt med sytinga, husk på barna i afrika".

Det er lov å være lei seg over noe man synes er vondt uten at mennesker som har opplevd mer skal bli støtt fordi de har opplevd større sorg.

Nå var det dårlige eksempler du kom med her da. Det å ikke få fri når man har lyst er jo ikke akkuratt noe man blir spesiellt deppa for. Det å ikke få den jobben man har lyst på er heller ikke noe som akuratt ødelegger livet. Jeg unner heller ikke min verste fiende å ha opplevd det jeg har opplevd og opplever. Selv om jeg aldri har mistet noen i dødsfall. Det finnes faktisk ting som er like ille som å oppleve dødsfall. Jeg tenkte på litt mer alvorlige ting som ensomhet osv. Det er derfor mange tar selvmord. Når man er alene i verden og konstant går rundt med en vond klump i magen, har masse selvmordstanker og gråter seg i søvn hver kveld, da hjelper det ikke at enkelte mener at det å oppleve et dødsfall er verre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...