Falsk barnelykke

[Gjest Gjest]

Det er nesten så jeg syns innlegget ditt er så lite reflektert og umodent at jeg ikke har lyst å svare. Men nettopp av den grunn gjør jeg det også. DU må gjøre det som gjør deg lykkelig. Er det å stå i sørpe til knærne i regntiden i en eller anna diffus "uoppdaget" jungel i regntiden, så hver så god. Som du sier, er man ansvarlig for sin egen lykke, men du bør være moden nok til å innse at ens personlige lykke er like ulike som vi mennesker er. For å ta et eksempel; min venninne har dobbelt hovedfag og har drevet mye utviklingsarbeid i Latin-Amerika. I hele studietiden og i et par år etterpå var den kun EN stor drøm hun bar på - å få bli mamma. Dessverre var hun ikke av disse som blir gravid på en,to, tre, men etter noen år fikk hun oppleve dette og er i dag en svært, svært lykkelig 5 barnsmor. Å påstå at ditt liv er rikere enn hennes, eller at hun er fattig på opplevelser tror jeg ville få henne til å fly i flint. Hun har kansje andre opplevelser, men hvem sier at verdien av en opplevelse er bedre enn en annen? Som noen over her sier, vi er blitt rike egoister som tror at lykken kun ligger i å ha opplevd alt, gjort alt, kjøpt alt, ha alt... Som en klok mann sa; hva gagner det en mann å vinne hele verden, om han taper sin sjel.

Kansje du får tid til å tenke litt på den mens du humper avsted på en overfylt buss i India. (Der er det forøvrig nok av muligheter til å få utvidet horisonten sin på en litt annen måte også - da mener jeg i forhold til modenhet og refleksjon.)

[Cuckold]

Jeg er en 21 år gammel gutt som har et lest en del tråder her inne på KG. Jeg synes det er skremmende å lese hvor sykelig opptatt mange av dere er av babyer og barn. Har dere ikke videre fremtidsperspektiver enn å sette barn til verden og slå dere til ro? Jeg hadde skutt meg på dagen om jeg var kvinne og ble gravid før jeg hadde fått oppleve verden. Livet er så mye mer enn bare barnelykke og smilende babyer. Man snakker om at menn har instinkter, jeg tror søren meg at instinktene sitter mye dypere hos kvinner flest. Har aldri hatt noe ønske om barn - i hvert fall ikke på nåværende tidspunkt, selv om jeg har hatt flere forhold bak meg. Barn er for meg bare en byrde og en utgiftspost, og jeg synes synd på de stakkars kvinner og menn som i tidlig alder bruker de fineste årene sine på barneskrik og bleieskift. Dette er årene man egentlig skal bruke på oppdage seg selv og utforske verden. Rote rundt i uoppdaget jungel i Venezuela, valfarte i fjerne strøk i Asia, dra på sykkeltur i Tasmania, bestige Kilimanjaro og Aconcagua, dra på skiweekend til Chamonix (gjerne bestille turen 2 dager i forkant ). Vennskap og møte nye mennesker er også viktig. Får inntrykk her av at mange av de som får barn får et innskrenket sjeleliv og bare begynner å tenke på seg og sine. Det er ikke noe å trakte etter. Da er man ikke stort bedre enn kattemor, og det bør være flaut. Nei, damer - gi dere hen til livet! Det er faktisk mer mangeartet enn en fuktig tur på byen. Barn er ikke løsningen på et kjedelig liv, dere må seg selv gjøre noe med livet, barn setter begrensninger. Det må virkelig være begredelig å få bli oppfattet mer som "mamma" og "rugemaskin" av omverdenen enn som selvstendig tenkende individer. Om noen hadde behandlet meg tilsvarende hadde jeg gjort opprør og slått dem ned. Barn er slett ingen selvfølge for faen, det er et høyst selvstendig valg.

Problemet i vår del av verden er vel ikke akkurat at det er for mange som får barn i den delen av livet da man har best fysiske forutsetninger for det. Tvert imot går folketallet ned i vår del av verden, og mange hevder at vi vil trenge en enda større innvandring fra de kulturene der man får mange barn for å klare oss. Vi blir jo stadig eldre og det betyr at det vil bli færre som arbeider og flere som trenger trygdeytelser.

Det du skriver her bygger på sett og vis opp under myten politikerne har tatt utgangspunkt i når de har laget dagens lovverk. For dersom det virkelig var slik at alle menn tenkte som deg, mens lysten på barn var forbeholdt kvinnene, er det jo bare rett og rimelig at det offentlige ser far og mor som kvalitativt svært forskjellige størrelser.

Mor oppfattes som den egentlige forelderen og barnets hovedomsorgsperson, far blir først og fremst oppfattet som mors assistent. Og hans antatt manglende nærhet til barnet legger man opp til å kompensere for ved å pålegge ham større økonomisk ansvar. En ny vri på et godt gammelt familiemønster der mor er hovedomsorgsperson og far hovedforsørger.

Selv har jeg hatt lyst på barn fra tidlig i tjueårene, jeg har imidlertid erfart at det var langt mellom de jentene som ønsket det samme. Det virket som at de som fikk barn gjerne fikk det uplanlagt, utenfor forhold, og at det sånn sett var vanskelig å finne en ung kvinne som faktisk ønsket å få barn. Og jeg ønsket meg jo egne barn, ikke en rolle som reservepappa for et barn jeg ikke hadde noen biologisk eller juridisk tilknytning til, en rolle som ville være over i det øyeblikk det eventuelt ble slutt med mor.

[Gjest mirasol]

Jeg er en 21 år gammel gutt som har et lest en del tråder her inne på KG. Jeg synes det er skremmende å lese hvor sykelig opptatt mange av dere er av babyer og barn. Har dere ikke videre fremtidsperspektiver enn å sette barn til verden og slå dere til ro? Jeg hadde skutt meg på dagen om jeg var kvinne og ble gravid før jeg hadde fått oppleve verden. Livet er så mye mer enn bare barnelykke og smilende babyer. Man snakker om at menn har instinkter, jeg tror søren meg at instinktene sitter mye dypere hos kvinner flest. Har aldri hatt noe ønske om barn - i hvert fall ikke på nåværende tidspunkt, selv om jeg har hatt flere forhold bak meg. Barn er for meg bare en byrde og en utgiftspost, og jeg synes synd på de stakkars kvinner og menn som i tidlig alder bruker de fineste årene sine på barneskrik og bleieskift. Dette er årene man egentlig skal bruke på oppdage seg selv og utforske verden. Rote rundt i uoppdaget jungel i Venezuela, valfarte i fjerne strøk i Asia, dra på sykkeltur i Tasmania, bestige Kilimanjaro og Aconcagua, dra på skiweekend til Chamonix (gjerne bestille turen 2 dager i forkant ). Vennskap og møte nye mennesker er også viktig. Får inntrykk her av at mange av de som får barn får et innskrenket sjeleliv og bare begynner å tenke på seg og sine. Det er ikke noe å trakte etter. Da er man ikke stort bedre enn kattemor, og det bør være flaut. Nei, damer - gi dere hen til livet! Det er faktisk mer mangeartet enn en fuktig tur på byen. Barn er ikke løsningen på et kjedelig liv, dere må seg selv gjøre noe med livet, barn setter begrensninger. Det må virkelig være begredelig å få bli oppfattet mer som "mamma" og "rugemaskin" av omverdenen enn som selvstendig tenkende individer. Om noen hadde behandlet meg tilsvarende hadde jeg gjort opprør og slått dem ned. Barn er slett ingen selvfølge for faen, det er et høyst selvstendig valg.

Jeg ble gravid før jeg opplevde verden, men at jeg fikk to barn kjapt har aldri vært et hinder. Du skjønner barn er mennesker som kan tas med.

Det eneste jeg ikke kan gjøre med barna som jeg kunne gjort uten er å dra på flatfylla i Agia Napa 3 uker om sommeren. Men ellers er de med på alt fra ferier i storbyer og eksotiske steder til konserter på byen. Og så er det en fin oppfinnelse som heter barnevakt.

At jeg ble mamma har ikke forandret meg, kun tilført noe mer i livet. Jeg er den samme som jeg var før jeg fikk barn. Like gal og like rotete.

[Gjest Nattvette]

Jeg er en 21 år gammel gutt som har et lest en del tråder her inne på KG. Jeg synes det er skremmende å lese hvor sykelig opptatt mange av dere er av babyer og barn. Har dere ikke videre fremtidsperspektiver enn å sette barn til verden og slå dere til ro? Jeg hadde skutt meg på dagen om jeg var kvinne og ble gravid før jeg hadde fått oppleve verden. Livet er så mye mer enn bare barnelykke og smilende babyer. Man snakker om at menn har instinkter, jeg tror søren meg at instinktene sitter mye dypere hos kvinner flest. Har aldri hatt noe ønske om barn - i hvert fall ikke på nåværende tidspunkt, selv om jeg har hatt flere forhold bak meg. Barn er for meg bare en byrde og en utgiftspost, og jeg synes synd på de stakkars kvinner og menn som i tidlig alder bruker de fineste årene sine på barneskrik og bleieskift. Dette er årene man egentlig skal bruke på oppdage seg selv og utforske verden. Rote rundt i uoppdaget jungel i Venezuela, valfarte i fjerne strøk i Asia, dra på sykkeltur i Tasmania, bestige Kilimanjaro og Aconcagua, dra på skiweekend til Chamonix (gjerne bestille turen 2 dager i forkant ). Vennskap og møte nye mennesker er også viktig. Får inntrykk her av at mange av de som får barn får et innskrenket sjeleliv og bare begynner å tenke på seg og sine. Det er ikke noe å trakte etter. Da er man ikke stort bedre enn kattemor, og det bør være flaut. Nei, damer - gi dere hen til livet! Det er faktisk mer mangeartet enn en fuktig tur på byen. Barn er ikke løsningen på et kjedelig liv, dere må seg selv gjøre noe med livet, barn setter begrensninger. Det må virkelig være begredelig å få bli oppfattet mer som "mamma" og "rugemaskin" av omverdenen enn som selvstendig tenkende individer. Om noen hadde behandlet meg tilsvarende hadde jeg gjort opprør og slått dem ned. Barn er slett ingen selvfølge for faen, det er et høyst selvstendig valg.

Eg ser hva du meiner og eg er faktisk (litt) enig.. Barn kan vente til seinere i livet, syns man bør oppleve ting og tang når man er ung og har helsa i behold Men det er nå sånn at selv om man ikkje har barn så er det ikkje sikkert man får reist rundt og opplevd verden, har man ikkje bra økonomi så kommer man ikkje så veldig langt. Naturligvis, det er jo ikkje sånn at ett barn hindrer foreldrene i å reise steder og å oppleve ting, men det setter jo litt begrensninger på hva man kan gjøre og man må ta hensyn til barnet hvert skritt av veien.

[Gjest Gjest]

Eg ser hva du meiner og eg er faktisk (litt) enig.. Barn kan vente til seinere i livet, syns man bør oppleve ting og tang når man er ung og har helsa i behold

Det er vel enda viktigere å ha helsa i behold hvis man har barn? Det er faktisk vanskeligere å kombinere barn og dårlig helse enn reising og dårlig helse.

Jeg mener man må ta et valg. Hvis man ønsker barn kan man ikke fortsatt planlegge jordarundtreiser til man er 30. Da er det istedet på tide å planlegge barn, slik at man får de barna man ønsker seg før man er 35.

Man tror man har så god tid når man er 21. Utdanning og barn kan man vente med... årene går. Hvis man først skal reise noen år og så ta 6-års utdanning og jobbe et par år, er man over 30 når første barnet kommer. Da kan man risikere å bli en gammel, sliten og syk tenåringsforelder. Det er ingen selvfølge at man har god helse og masse energi når man er i 50-årene.

[Disturbed]

Jeg er en 21 år gammel gutt som har et lest en del tråder her inne på KG. Jeg synes det er skremmende å lese hvor sykelig opptatt mange av dere er av babyer og barn. Har dere ikke videre fremtidsperspektiver enn å sette barn til verden og slå dere til ro? Jeg hadde skutt meg på dagen om jeg var kvinne og ble gravid før jeg hadde fått oppleve verden. Livet er så mye mer enn bare barnelykke og smilende babyer. Man snakker om at menn har instinkter, jeg tror søren meg at instinktene sitter mye dypere hos kvinner flest. Har aldri hatt noe ønske om barn - i hvert fall ikke på nåværende tidspunkt, selv om jeg har hatt flere forhold bak meg. Barn er for meg bare en byrde og en utgiftspost, og jeg synes synd på de stakkars kvinner og menn som i tidlig alder bruker de fineste årene sine på barneskrik og bleieskift. Dette er årene man egentlig skal bruke på oppdage seg selv og utforske verden. Rote rundt i uoppdaget jungel i Venezuela, valfarte i fjerne strøk i Asia, dra på sykkeltur i Tasmania, bestige Kilimanjaro og Aconcagua, dra på skiweekend til Chamonix (gjerne bestille turen 2 dager i forkant ). Vennskap og møte nye mennesker er også viktig. Får inntrykk her av at mange av de som får barn får et innskrenket sjeleliv og bare begynner å tenke på seg og sine. Det er ikke noe å trakte etter. Da er man ikke stort bedre enn kattemor, og det bør være flaut. Nei, damer - gi dere hen til livet! Det er faktisk mer mangeartet enn en fuktig tur på byen. Barn er ikke løsningen på et kjedelig liv, dere må seg selv gjøre noe med livet, barn setter begrensninger. Det må virkelig være begredelig å få bli oppfattet mer som "mamma" og "rugemaskin" av omverdenen enn som selvstendig tenkende individer. Om noen hadde behandlet meg tilsvarende hadde jeg gjort opprør og slått dem ned. Barn er slett ingen selvfølge for faen, det er et høyst selvstendig valg.

Ehhh litt av et innlegg da...!

Jeg sitter her og håper at du vet å beskytte deg slik at du ikke havner i situasjonen "plutselig skal du bli far", for det tror jeg ikke hadde vært bra for noen.

Helt iorden for meg at du mener meningen med livet er å reise og "oppdage, utforske" og utvikle deg på den måten. Men jeg provoseres av at du tydeligvis ikke resptekterer at andre mennesker kan ha helt andre behov og måter å utvikle seg på. Selvom du sitter der og mener at man får innskrenket sjeleliv og bare tenker på seg og sine, at tilværelsen som forelder er begredelig og at folk kaster bort sine fineste år, så burde du, dersom du virkelig har vokst og utviklet deg, og opplevd så mye; kunne se, akseptere og respektere at det slett ikke er sånn for majoriteten av de som velger å få barn i såkalt tidlig alder.

Frihet og personlig utvikling er individuelle saker, og det som passer for deg kan være riv ruskende galt for andre. Det er lov å ikke forstå det, men jeg synes du fremstår som ganske respektløs, umoden og ikke minst vitner det om uvitenhet å uttale seg så bastant om noe du strengt tatt ikke har videre grunnlag for å mene.

Selvfølgelig skal du få lov å velge deg bort fra barn og A4-livet; men ikke døm andre negativt om de velger det totalt motsatte av deg.

[Gjest Marlo]

Jeg er en 21 år gammel gutt som har et lest en del tråder her inne på KG. Jeg synes det er skremmende å lese hvor sykelig opptatt mange av dere er av babyer og barn. Har dere ikke videre fremtidsperspektiver enn å sette barn til verden og slå dere til ro?

Men det er da langt fra alle som vil ha barn med en gang?

Det er jo fler og fler kvinner som velger karriere og fritid för man får barn.

Selv har jeg önsket meg barn lenge, men grunnet samboer som vil vente så har jeg godtatt dette.

Det er nok ikke alle som er sykelig opptatt av å få barn, men om den kilden du referer til er KG - og da kanskje underforumet "Prövere", så virker det kanskje som et hysteri uten at det nödvendigvis er det, det er kvinner som kanskje allerede har levd livet og som nå vil slå seg til ro med en familie og da er det jo klart det er trist når alt ikke klaffer. Det betyr ikke at det er dette som har värt i tankene deres fra dag 1.

Og selvom DU ville skutt deg selv om du hadde fått barn uten å ha opplevd hele verden, eller bare ser på barn som en byrde og utgiftspost, så betyr ikke det at alle andre syns det samme som deg.

Du er berettiget å ha dine synspunkter, men å kalle alle kvinner som gjerne vil ha barn for gale som vil det de vil blir jo for dumt. Da diskuterer du ikke, du skaper ikke en debatt - du hetser mennesker som vil noe annet enn deg.

Jeg ser ikke på barn som en byrde, men som en glede.

Jeg ser ikke på barn som en utgiftspost, men som et ekstra tilskudd i familien. Har man råd til å få barn, ja så hvorfor ikke? Det betyr ikke at man må gi opp alle livets goder av den grunn. Man kan fortsatt reise rundt i verden, eller bruke penger på seg selv på andre måter - det handler bare om å tjene godt nok eller prioritere pengene på riktig måte.

[Gjest Gjest]

Så du vil ikke ha en familie? Så ensomt! Jeg er glad jeg har en unge, og enda en på vei, for jeg elsker å ha mange rundt meg å være glad i! Og ingenting er som å sitte samlet på julaften sammen med familien - de som betyr mest i hele verden.

Så kan sånne som deg få dra på jordomseiling.

[Gjest Gjest]

Familiefølelse og selvopptatthet er vel noe som kommer med alderen hos mange. Men det er tross alt noen som har sterke vennskapsforbindelser som går fremfor familien. Jeg snakker av erfaring.

[Gjest imli]

Så fint vi er forskjellige da

Selv om du ikke har lyst på barn, kan vel andre ha det, uten at de er innskrenkede for det?

[Gjest Gjest]

Familiefølelse og selvopptatthet er vel noe som kommer med alderen hos mange. Men det er tross alt noen som har sterke vennskapsforbindelser som går fremfor familien. Jeg snakker av erfaring.

Hvis du har noen venner som går FORAN din egen familie, så tør jeg påstå at du ikke har så nære familiebånd. Dessuten er man ofte avhengig av at disse vennene også setter deg fremfor familien, ellers så ville hvertfall jeg blitt skuffet ved flere anledninger.

For all del, gode og nære vennskapsbånd er en god ting, om det er familie eller ei

[Gjest Gjest_Markus_*]

Hva er så spennende med en familie da? Jeg er også i tidlig tyveårene og jeg synes familieliv virker bånn i bøtta. De blir da ikke så mye mer interessante å snakke med bare fordi de ligner utseendemessig på seg selv? De vennene som ligner mest på meg selv, både i væremåte og utseendemessig er ikke de jeg henger mest med. Det er ingen automatikk i at de en ligner på er en mest venn med. Dere forstår vel at dere, som TS påpekte, at dere oppfattes som rugemaskiner. Det må da være mulig å heve seg over naturen. Det klarer i hvert fall menn. Fødselstallene er vel lavest blant hvite akademikere i USA. Barn er kjedelige, de tilfører en ikke noe intellektuelt. Ta en bolle og les en god bok. :gjeiper:

[Gjest Gjest]

Jeg er en 21 år gammel gutt som har et lest en del tråder her inne på KG. Jeg synes det er skremmende å lese hvor sykelig opptatt mange av dere er av babyer og barn. Har dere ikke videre fremtidsperspektiver enn å sette barn til verden og slå dere til ro? Jeg hadde skutt meg på dagen om jeg var kvinne og ble gravid før jeg hadde fått oppleve verden. Livet er så mye mer enn bare barnelykke og smilende babyer. Man snakker om at menn har instinkter, jeg tror søren meg at instinktene sitter mye dypere hos kvinner flest. Har aldri hatt noe ønske om barn - i hvert fall ikke på nåværende tidspunkt, selv om jeg har hatt flere forhold bak meg. Barn er for meg bare en byrde og en utgiftspost, og jeg synes synd på de stakkars kvinner og menn som i tidlig alder bruker de fineste årene sine på barneskrik og bleieskift. Dette er årene man egentlig skal bruke på oppdage seg selv og utforske verden. Rote rundt i uoppdaget jungel i Venezuela, valfarte i fjerne strøk i Asia, dra på sykkeltur i Tasmania, bestige Kilimanjaro og Aconcagua, dra på skiweekend til Chamonix (gjerne bestille turen 2 dager i forkant ). Vennskap og møte nye mennesker er også viktig. Får inntrykk her av at mange av de som får barn får et innskrenket sjeleliv og bare begynner å tenke på seg og sine. Det er ikke noe å trakte etter. Da er man ikke stort bedre enn kattemor, og det bør være flaut. Nei, damer - gi dere hen til livet! Det er faktisk mer mangeartet enn en fuktig tur på byen. Barn er ikke løsningen på et kjedelig liv, dere må seg selv gjøre noe med livet, barn setter begrensninger. Det må virkelig være begredelig å få bli oppfattet mer som "mamma" og "rugemaskin" av omverdenen enn som selvstendig tenkende individer. Om noen hadde behandlet meg tilsvarende hadde jeg gjort opprør og slått dem ned. Barn er slett ingen selvfølge for faen, det er et høyst selvstendig valg.

Kjære unge naive gutt,

Det er så utrolig flott at du følger hjertet ditt og drar verden rundt, men du skjønner at alle er ikke akkurat som deg og har akkurat de samme drømmene. Mennesker er forskjellige, vi er ikke alle amazonas typen

[Gjest Gjest]

Dette kan bli en interessant diskusjon.

Hva er viktigst, familie eller venner?

I Sex og singelliv er det helt klart vennskapet som er viktigst, men det er fiksjon. Jeg tror likevel det er mange som har det på den måten, at de bortprioriterer familien til fordel for venner. Jeg har noen bekjete som drar på gutteturer i alle ferier og fridager de måtte ha (nyttår som julaften). Det selv om mange av de har en liten en. Samboer og barnet må bare pent se seg tilsidesatt. Argumentet er at vennene har de kjent så mye lenger.

Tror nok gutter/menn har mye lettere for å tenke slik enn kvinner, da de ikke er knyttet til barn og familie på samme måten.

[Gjest Gjest]

Hva er så spennende med en familie da? Jeg er også i tidlig tyveårene og jeg synes familieliv virker bånn i bøtta. De blir da ikke så mye mer interessante å snakke med bare fordi de ligner utseendemessig på seg selv? De vennene som ligner mest på meg selv, både i væremåte og utseendemessig er ikke de jeg henger mest med. Det er ingen automatikk i at de en ligner på er en mest venn med. Dere forstår vel at dere, som TS påpekte, at dere oppfattes som rugemaskiner. Det må da være mulig å heve seg over naturen. Det klarer i hvert fall menn. Fødselstallene er vel lavest blant hvite akademikere i USA. Barn er kjedelige, de tilfører en ikke noe intellektuelt. Ta en bolle og les en god bok. :gjeiper:

Jeg synes det er helt greit at du mener det. Og jeg er enig i at livet kan være minst like bra uten barn. Det jeg reagerer på er at mange skifter mening når de nærmer seg 40. Det synes jeg er egoistisk overfor barna som må vokse opp med gamle foreldre.

[Gjest Squill]

Kjære trådstarter!

Jeg synes du skal ta deg en liten titt i speilet. Og så skal du si følgende til deg selv:

"Jeg er enormt privilegert som har muligheten til å reise jorden rundt, utforske jungler, fjelltopper og verdens syv hav. Jeg har ingen andre å ta hensyn til enn meg selv. Jeg har penger til å reise hvor jeg vil, jeg har ingen syke foreldre som er avhengige av meg, jeg trenger ikke jobbe to jobber for å få økonomien til å gå rundt, jeg har mulighet til å ta noen måneder fri. Jeg er en veldig heldig gutt. Dette er tiden for min selvrealisering. Det handler om meg, meg og meg, jeg har tid, penger og frihet.

Jeg har videre ingen rett til å dømme mennesker som prioriterer familieliv og trygghet, eller dem som ikke har råd til å reise langt, eller ikke har mulighet fordi noen er veldig avhengig av dem der hjemme. Jeg har absolutt ingen rett til å dømme dem som drømmer om en chartertur til Thailand, og som er lykkelige den dagen de kan reise dit med dem de er glade i. Jeg har ingen rett til å sitte på min pidestall og se ned på dem som prioriterer annerledes enn meg. Kanskje har de overhodet ikke mulighet til å prioritere som meg.

Jeg skal fortsette å være glad for at jeg er en utrolig heldig gutt, og jeg skal være glad for at jeg lever i et samfunn hvor det er masse folk som jobber sammen for at det skal gå videre."

[Gjest Caylee]

Når jeg vet hvor mye man kan oppleve og vet hva så mange går glipp blir jeg trist på deres vegne. Har linket til hjemmesiden til et amerikansk par som sparte og spinket over flere år for å reise rundt i hele Sør-Amerika. Dette er opplevelser mennesker med barn ikke kan unne seg. Barna blir trette, blir lett sykere og trenger kontinuerlig oppsyn. Macheteturer i Amazonasjungelen er ikke noe for 5-åringer. For hvert barn man får må man vente 20 år før man kan oppleve noe spektakulært, og da er man gjerne for gammel og trett.

http://www.southboundexplorers.com/

Du er litt på jordet

Da jeg var baby tok mamma og pappa med meg og søstra mi som er to år eldre til mallorca. Vi var i disney land i frankrike da jeg var 5 år og i sør-frankrike da jeg var 6. Gjennom oppveksten har jeg vært VELDIG mange ganger i danmark og sverige. Vi har reist nesten Norge rundt. Vi har vært flere ganger i tyskland. Vi har vært i Nederland, Belgia, Luxenburg, Sveits og Tyrkia. vi har faktisk vært i spania 2 ganger. Vi har også vært i England, i London.

Ikke kom her å si at foreldre ikke opplever noe når de har barn

Endret 3. november 2009 av Caylee

[Gjest Gjest_Line_*]

Du er litt på jordet

Da jeg var baby tok mamma og pappa med meg og søstra mi som er to år eldre til mallorca. Vi var i disney land i frankrike da jeg var 5 år og i sør-frankrike da jeg var 6. Gjennom oppveksten har jeg vært VELDIG mange ganger i danmark og sverige. Vi har reist nesten Norge rundt. Vi har vært flere ganger i tyskland. Vi har vært i Nederland, Belgia, Luxenburg, Sveits og Tyrkia. vi har faktisk vært i spania 2 ganger. Vi har også vært i England, i London.

Ikke kom her å si at foreldre ikke opplever noe når de har barn

Vel, jeg forstår egentlig TS. Barn setter rammer rundt ferier. Eventyrreiser er det ikke det samme med barna i ryggsekken. Man må planlegge, det blir ikke like impulspreget.

[lilljan]

Forresten hadde jeg også venner som ikke så for seg barn på lang tid når de var 21 år. 2 år etterpå var de småbarnsforeldre og tro det eller ei lykkelig.

Så vær forbredt på at vennene dine "svikter" deg om kun få år.

[Gjest *Mim*]

Jeg driter i å reise i Sør-Amerika. Det er greit for meg at du gjør det.

Jeg har fått barn tidlig (og seint ). Det bør være greit for deg.

Du kommer nok til å forstå meningen med livet den dagen du får egne barn, og være glad for at du fikk levd livet på din måte før det.

Sånt provoserer meg. Hvordan kan du vite hvordan andre finner meningen med sine liv?