Kontrollerende atferd fra eks

[Madmartigan]

Ja. Det er ganske ondskapsfullt å ringe barnet når det er borte en helg for å si at man savner det. Barnet bør få kose seg uten å bli satt ut på denne måten.

Likevel kan man ikke nekte barnet kontakt med den forelderen som ikke har samvær.

Selvfølgelig ikke... Vi er visst helt på bølgelengde...

[Gjest chickpea]

Det er her du tar SÅ feil...

Det er ikke snakk om å kontrollere barnets samtale med mor, eller å nekte barnet og kontakte omsorgsforelder når barnet er hos samværsforelder. Det er snakk om omsorgsforelderens manglende evne til å sette grenser for seg selv.

Hvis barnet er hos samværsforelder et par dager - en helg e.l. - trenger ikke omsorgsforelder kontakte barnet - pr egen tlf eller samværsforelders - dersom vedkommende ikke har noe helt spess på hjertet.

Dersom barnet er hos samværsforelder en lengre periode - f.eks. ferie - er det mer naturlig at omsorgsforelder kontakter barnet en gang i blant. Men alt MED MÅTE - både antall telefoner og graden av utspørring.

Enig i dette. En ting er at mor ringer for å høre hvordan det går når barnet har vært borte en stund, men far må få lov til å være far når barnet er på samvær uten at mor undergraver hans autoritet hele tiden med å blande seg inn i ting som skjer hjemme hos far, da blir det fort urolig stenmning i hjemmet. Det handler om respekt og far må kunne være streng/si nei etc i sitt eget hjem uten at det kommer en oppringing fra mor som skal kjefte (eller hente) fordi ungen har klaget. Som de fleste vet, så er ikke alltid det barna ønsker, det som er best for de.

[Gjest Hilde K S]

Selvfølgelig ikke... Vi er visst helt på bølgelengde...

Jepp. Og nå kan vi gjenta oss selv i det uendelige!

[Gjest regine ii]

og jeg blir trist på barnas vegne - som skal ha adskilte liv, fordi de voksne er redde.

Det er ikke riktig å ringe barnet for å understreke hvor alene man er og at barnet er savnet. Ei heller å "Motarbeide" den andres "disipliniering".

Men- det er like galt å nektet barnet å ringe, ved å signalisere svært tydelig at "det trenger du ikke, det gjør vi senere el", eller at barnet fratas mobil/nektes å gå til tlf dersom mor/far ringer. Det er virkelig å understreke at barnet har to liv - to liv som skal være HELT adskilt.

For mange barn vil det være flott om en kan ha en liten prat med den andre forelder, selv om en ikke er sammen med vedk. Jeg vet at flere har avtaler om dette nettopp for å sikre barnet en sammenhengende tilværelse.

[Madmartigan]

og jeg blir trist på barnas vegne - som skal ha adskilte liv, fordi de voksne er redde.

Det er ikke riktig å ringe barnet for å understreke hvor alene man er og at barnet er savnet. Ei heller å "Motarbeide" den andres "disipliniering".

Men- det er like galt å nektet barnet å ringe, ved å signalisere svært tydelig at "det trenger du ikke, det gjør vi senere el", eller at barnet fratas mobil/nektes å gå til tlf dersom mor/far ringer. Det er virkelig å understreke at barnet har to liv - to liv som skal være HELT adskilt.

For mange barn vil det være flott om en kan ha en liten prat med den andre forelder, selv om en ikke er sammen med vedk. Jeg vet at flere har avtaler om dette nettopp for å sikre barnet en sammenhengende tilværelse.

Men hvem av de voksne mener du egentlig er "redde" her...?

Er det samværsforelder (+ ny partner), som er redde fordi eks blander seg for mye inn...?

Eller er det omsorgsforelder, som ikke kan la barnet være unna seg selv i kortere perioder...?

Selvfølgelig er det fint og flott om barnet kan ha en helt naturlig omgang med begge foreldre, og ringe dersom det skulle være noe osv. Men det er ikke det som er temaet for denne tråden. Temaet er jo at ts synes omsorgsforelder rett og slett er påtrengende... Noe h*n - ihvertfall etter min standard - så absolutt er....

[Madmartigan]

Jepp. Og nå kan vi gjenta oss selv i det uendelige!

Ommatt og ommatt...

[Gjest regine ii]

Redselen kan gå begge veier, dvs. både samværs- og omsorgsforelder. et virkelig så farlig at x får vite at man har gjort det ene eller det andre? (og jada , jeg har også en x som i perioder har forsøkt å bruke alt mot meg - men så lenge man har en normaltilværelse faller slike forsøk til jorden, selv om det er slitsomt mens det står på)

Det ts beskriver virker mye, men: det er hennes oppfatning av saken, hun sier ingenting om at barna ikke vil. Og jeg tror - som jeg sa i et tidligere innlegg, at dette gir seg mye fortere dersom det ikke lages en stor sak ut av det.

Selv om en som foreldre kun makter å ha begrenset kontakt, mener jeg at en må gjøre sitt ytterste for at BARNET skal føle at det har lov til å ville ha kontakt med begge. Barnet skal ikke gis en følelse av at "det er galt at jeg vil snakke med mamma/pappa når jeg er hos den andre".

En parallellsituasjon - for BARNET - er jo når mor/far reiser mye i jobben. Jeg gjør det, og jeg merker hvor glad ungen blir når jeg ringer. Det er ikke mye som blir sagt, ikke alltid h*n vil prate - men at muligheten finnes er viktig. Og innimellom har det skjedd noe som ^*n gjerne vil dele der og da.

[Madmartigan]

"Redselen kan gå begge veier, dvs. både samværs- og omsorgsforelder. et virkelig så farlig at x får vite at man har gjort det ene eller det andre? (og jada , jeg har også en x som i perioder har forsøkt å bruke alt mot meg - men så lenge man har en normaltilværelse faller slike forsøk til jorden, selv om det er slitsomt mens det står på)"

Du har selv vært utsatt for lignende - og setter spørsmål ved "om det er så farlig"...? Selvfølgelig er det farlig - selv om man har en såkalt "normaltilværelse. Det skal være alle forundt å kunne leve uten følelsen av stadig overvåkning...

Det ts beskriver virker mye, men: det er hennes oppfatning av saken, hun sier ingenting om at barna ikke vil. Og jeg tror - som jeg sa i et tidligere innlegg, at dette gir seg mye fortere dersom det ikke lages en stor sak ut av det.

Det hadde sikkert gitt seg ennå fortere dersom barna først som sist fikk innfinne seg med at det er to sett regler som gjelder - ett hos mor, og ett hos far - og at survetelefon til den man ikke er hos ikke hjelper...

Selv om en som foreldre kun makter å ha begrenset kontakt, mener jeg at en må gjøre sitt ytterste for at BARNET skal føle at det har lov til å ville ha kontakt med begge. Barnet skal ikke gis en følelse av at "det er galt at jeg vil snakke med mamma/pappa når jeg er hos den andre".

Helt enig - men da forutsatt at det skjer på barnets premisser... Og det betyr ikke carte blanchè for omsorgsforelder til å ringe sitt dypt savnede barn på lørdag - når de sist var sammen dagen før...

En parallellsituasjon - for BARNET - er jo når mor/far reiser mye i jobben. Jeg gjør det, og jeg merker hvor glad ungen blir når jeg ringer. Det er ikke mye som blir sagt, ikke alltid h*n vil prate - men at muligheten finnes er viktig. Og innimellom har det skjedd noe som ^*n gjerne vil dele der og da.

Den situasjonen der er IKKE parallell. Vi setter alle pris på telefon fra en vi er glad i som er ute på reise. Et barn som er hos samværsforelder når omsorgsforelder er på reise vil også gjøre det. En helt naturlig telefon å ta. Men den kan ikke sammenlignes med telefonene ts snakker om - med utspørring og kontroll av barnets opphold hos samværsforelder som formål.

Endret 13. oktober 2009 av Madmartigan

[Gjest Gjest]

Dette er helt utrolig. Som om det ikke er vondt og vanskelig nok fra før å være skilsmissebarn og stadig måtte dele seg mellom to foreldre, så skal det nå også settes grenser for når barnet har lov å snakke med den forelderen som ikke er tilstede, og hva barnet har lov å fortelle og ikke fra det ene hjemmet til det andre.

Dette er tross alt bare barn, som er sett ufrivilllig i en vanskelig situasjon, og så driver foreldrene og nye kjærester og gjør det enda vanskeligere!

Jeg er så glad for at min eks og jeg har et kjempegodt samarbeid og åpne linjer, uansett hva nye partnere måtte mene om det. Det var forøvrig det første jeg informerte ny partner om, at om dette ikke var noe han kunne leve med, så hadde vi ikke en fremtid. Barna mine fremfor alt, selv om dette innebærer et tett samarbeid med far, og "åpne linjer".

Her kan ungene gå fritt mellom mor og far, samme hvem dem er hos. På den måten kan de styre det selv, slik de føler for det og etter som det passer med de ulike vennene osv.

Det kunne ikke falle meg inn å nekte faren å ringe ungene når de er hos meg, og omvendt. Og har vi samtaler som er så private at min eks ikke bør høre om dem, så sier vi det ikke foran ungene. Heller ikke har vi gjøremål som ikke tåler dagens lys, og det bekymrer meg slett ikke at faren får høre hva ungene har gjort på hos oss. Det får da være måte på privatliv!!

[Gjest regine ii]

Dette er helt utrolig. Som om det ikke er vondt og vanskelig nok fra før å være skilsmissebarn og stadig måtte dele seg mellom to foreldre, så skal det nå også settes grenser for når barnet har lov å snakke med den forelderen som ikke er tilstede, og hva barnet har lov å fortelle og ikke fra det ene hjemmet til det andre.

veldig godt skrevet! og akkurat det jeg mener og, selv om det hos oss langt fra har vært noen idyll, så burde dette være utgangspunktet - for BARNAS skyld.

[Madmartigan]

Dette er helt utrolig. Som om det ikke er vondt og vanskelig nok fra før å være skilsmissebarn og stadig måtte dele seg mellom to foreldre, så skal det nå også settes grenser for når barnet har lov å snakke med den forelderen som ikke er tilstede, og hva barnet har lov å fortelle og ikke fra det ene hjemmet til det andre.

Tror du misset poenget fullstendig - og Regine ii også - nok en gang.

Det er ikke snakk om å regulere barnets samtale med omsorgsforelder - eller at det ikke får lov å kontakte denne... Det er i ts`s tilfelle snakk om en kontrollerende/ manipulerende omsorgsforelder som forsøker å bruke barnet mot samværsforelder.

Som jeg har sagt tidligere - np om barnet selv initierer kontakt med omsorgsforelder - og snakker om hva det skulle være. Omvendt dersom omsorgsforelder er oppsøkende og pågående...

Normal kontakt - helt ok. Her er det snakk om sjikane...

Endret 14. oktober 2009 av Madmartigan

[Gjest balla]

Madmartigan :klappe:

[Gjest Gjest]

Redselen kan gå begge veier, dvs. både samværs- og omsorgsforelder. et virkelig så farlig at x får vite at man har gjort det ene eller det andre?

Selvfølgelig er det farlig. Å utsette barnet sitt for tredjegradsforhør om hva som er sagt og gjort i samværsforelders hjem er en invasjon av deres privatliv, og egnet til å ødelegge samarbeidsklimaet.

Det er naturlig å oppmuntre barnet til å prate om den delen av livet hans/hennes som en ikke selv har vært med på, men det er ikke naturlig å måtte vite alle detaljer. Barnet skal spontant få dele, ikke bli avhørt som mors spion i fars hjem.

[Gjest regine ii]

Dere snakker om sjikane - oppfatter BARNET det sånn? Eller syns barnet faktisk det er ok å ha kontakt med den andre forelder?

Poenget er faktisk barnet. At det er ubehagelig for samvær/ste/omsorgsforelder at den andre tar kontakt kommer faktisk i andre rekke.

Jeg ser at det kan bli mye, og at visse ting ikke bør sies ("å så fælt at du er borte" o.l.), samtidig er prinsippet så utrolig viktig: BARNA bør slippe å få følelsen av at det ikke er ønsket at de har kontakt med den andre forelder. Og den følelsen skapes så fort den forelder barnet er hos legger begrensninger på ringing, tar telefoner, snakker om at "du kan ringe senere" o.a. Voksne har MANGE måter og metoder å hindre kontakt mellom barnet og den andre forelder, og barnet fersker kjapt hva som er "lov" og ikke. Og da slutter ungen å spørre om å få ringe, og så kan den forelderen som ikke ville ha kontakt slå seg på bryste og si "jamen, h*n ber jo aldri om å få ringe". Nei, h*n gjør ikke det, fordi h*n vet at det blir tatt ille opp.

Det er poenget.

[Gjest Gjest]

Dere snakker om sjikane - oppfatter BARNET det sånn? Eller syns barnet faktisk det er ok å ha kontakt med den andre forelder?

Poenget er faktisk barnet. At det er ubehagelig for samvær/ste/omsorgsforelder at den andre tar kontakt kommer faktisk i andre rekke.

Jeg ser at det kan bli mye, og at visse ting ikke bør sies ("å så fælt at du er borte" o.l.), samtidig er prinsippet så utrolig viktig: BARNA bør slippe å få følelsen av at det ikke er ønsket at de har kontakt med den andre forelder. Og den følelsen skapes så fort den forelder barnet er hos legger begrensninger på ringing, tar telefoner, snakker om at "du kan ringe senere" o.a. Voksne har MANGE måter og metoder å hindre kontakt mellom barnet og den andre forelder, og barnet fersker kjapt hva som er "lov" og ikke. Og da slutter ungen å spørre om å få ringe, og så kan den forelderen som ikke ville ha kontakt slå seg på bryste og si "jamen, h*n ber jo aldri om å få ringe". Nei, h*n gjør ikke det, fordi h*n vet at det blir tatt ille opp.

Det er poenget.

Regine, det beskrives ikke en situasjon med en pratesyk unge som vil snakke med mammaen sin, men med en MOR som ikke klarer å stille sin nysgjerrighet, og HENNES BEHOV for å vite alt.

[Gjest regine ii]

Selvfølgelig er det farlig. Å utsette barnet sitt for tredjegradsforhør om hva som er sagt og gjort i samværsforelders hjem er en invasjon av deres privatliv, og egnet til å ødelegge samarbeidsklimaet.

Erfaringsmesig er ikke dette unikt for omsorgsforeldre. Samværsforelder kan være like utspørrende og spionerende, så dette går begge veier.

Det er naturlig å oppmuntre barnet til å prate om den delen av livet hans/hennes som en ikke selv har vært med på, men det er ikke naturlig å måtte vite alle detaljer. Barnet skal spontant få dele, ikke bli avhørt som mors spion i fars hjem.

Barn som har fått forståelsen for at det ikke er ok at det vil snakke med den andre forelder, vil ikke "spontant" dele. De vet kjapt at det ikke er greit om de sier "Kan jeg ringe mamma/pappa nå". Når det legges strenge restriksjoner på hva som er "greit" av ringign, så sender man den type signaler at livet til barnet skal deles i to vantette skott.

[Gjest Gjest]

Erfaringsmesig er ikke dette unikt for omsorgsforeldre. Samværsforelder kan være like utspørrende og spionerende, så dette går begge veier.

Hva som skjer i andre familier angår ikke denne saken, trådstarter og mannen hennes ringer ikke ned barna hos mor for å få vite hva de gjør.

Barn som har fått forståelsen for at det ikke er ok at det vil snakke med den andre forelder, vil ikke "spontant" dele. De vet kjapt at det ikke er greit om de sier "Kan jeg ringe mamma/pappa nå". Når det legges strenge restriksjoner på hva som er "greit" av ringign, så sender man den type signaler at livet til barnet skal deles i to vantette skott.

Barna ringer til mor for å sladre hvis de blir irettesatt. Akkurat som barn søker støtte hos sin mor hvis de synes far er for streng og motsatt, i intakte familier hvor foreldrene ikke er enige om grensene.

Det står ikke at barna ringer mor for å prate ellers, og for å informere i detalj om hva som foregår, men MOR RINGER FOR Å SPØRRE DEM UT.

Det er milevis av forskjell på at barna vil fortelle, og at MOR VIL VITE.

[Madmartigan]

Dere snakker om sjikane - oppfatter BARNET det sånn? Eller syns barnet faktisk det er ok å ha kontakt med den andre forelder?

Poenget er faktisk barnet. At det er ubehagelig for samvær/ste/omsorgsforelder at den andre tar kontakt kommer faktisk i andre rekke.

Du tar bare så feil - fortsatt...

Selvsagt er barnet det viktige - i alle sammenhenger. Poenget ER barnet. Men barnet vil faktisk ha det best dersom den plagsomme forelderen bare bruker fornuft - og ikke av egoistiske grunner plager sin ex m/ ny familie i tide og utide. Hadde h*n ringt barnet for barnets egen skyld.... En helt annen sak....

[Gjest Gjest]

Tror du misset poenget fullstendig - og Regine ii også - nok en gang.

Det er ikke snakk om å regulere barnets samtale med omsorgsforelder - eller at det ikke får lov å kontakte denne... Det er i ts`s tilfelle snakk om en kontrollerende/ manipulerende omsorgsforelder som forsøker å bruke barnet mot samværsforelder.

Som jeg har sagt tidligere - np om barnet selv initierer kontakt med omsorgsforelder - og snakker om hva det skulle være. Omvendt dersom omsorgsforelder er oppsøkende og pågående...

Normal kontakt - helt ok. Her er det snakk om sjikane...

Da tror jeg du må lese åpningsinnlegget en gang til.

Kaller du dette sjikane, da tror jeg du er på bærtur.

Sjikane, eller sjikanere, betyr å fornærme, krenke, forulempe, vanære, håne.

Her er det snakk om en mor som har en samtale med barnet sitt, og spør hva det har gjort på. Litt over gjennomsnittet nysgjerrig kanskje, men det er isåfall ut fra stemors beskrivelse.

At barna ringer moren når de er lei seg eller sur på far for et eller annet, er ikke mors feil. Det er heller ikke lett for mor å avvise et barn som er lei seg, når hun selv ikke er tilstede og kan bedømme situasjonen. Dette forklarer også at hun spør hva som har skjedd, eller hva noen har sagt. Akkurat hvordan man kan håndtere denne biten, kan nok far og mor komme til en enighet om.

Når det gjelder at mor ringer barnet når det er hos far, er nok ikke unormalt i det hele tatt. Mødre har vel litt vanskeligere å være borte fra barna en stund enn en far har, det er vel ordnet sånn fra naturen sin side. Dette forklarer kanskje hvorfor far ikke gjør akkurat det samme. Tipper TS ikke har egne barn, siden hun har så vanskelig for å vise forståelse for dette.

[Gjest Gjest]

Jeg håper jeg kan få litt gode råd her inne... Problemet er at jeg og min samboer føler oss kontrollert av hans eks når vi har barna hans hos oss på samvær. Da ringer hun jo til barna, og vi hører tydelig utifra det barna sier i telefonen til henne at hun spør og graver om hva de gjør, hvor de er osv...greit nok det men hun gir seg liksom ikke heller før hun vet nøyaktig hvor vi har vært og hva vi har gjort.. Så da...hvis desse barna får tilsnakk pga ting de gjør så ringer de til henne å ber om å få komme til henne. I mine øyne ville da en god mor si noe sånt som "ja men dere må være snille hos pappa, og der er det hans regler som gjelder..og dere må høre på hva han sier..."osv... men istedet så skal hun da snakke med min samboer og sier de vil så gjerne til henne osv... og om ikke de kan få lov til dette...samtidig skal hun da vite hva som er blitt sagt ..til hvem..hvorfor..osv.. Hun skjønner heller ikke når min samboer sier vi føler hun kontrollerer oss... Spørsmålet mitt er da.. Har hun rett til dette? Har vi ingen rett til privatliv, og gjøre det vi vil sammen med barna uten at hun kan kreve å vite det? Hun mener vi ikke tar vare på barna, men det gjør vi jo da! Men vi har jo regler liksom, de får jo ikke gjøre som de vil! Hvordan skal man gå frem for å virkelig få henne til å skjønne at vi vil ha fred.. finnes det lover f.eks. ang privatliv og sånn? Håper på mange råd og svar!!!

Du har fått deg en ynkelig dott av en mann som ikke engang tør stå opp mot sin eks.

Trøst deg med at når du dumper ham, kan du kontrollere ham på samme måte.